Jeg er forelsket. Det kommer mer om denne damen.
fredag 29. april 2011
torsdag 21. april 2011
A hero... whose name is
Jeg har alltid vært elsker av helter. Opp gjennom årene har det vært mange tvserier jeg har fulgt med på, med en eller annen super helt i hovedrollen: Supermann, som tenåring og som Dean Cane, Sinbad Sjøfareren, Buffy the Vampire Slayer, litt diverse vampyrer - hva som helst, bare det var en helt. Den største, første helten var selvsagt Robin Hood, som stjal fra de rike og ga til de fattige, han var en ekte helt. Han er fremdeles min helt. Men da jeg var liten fantes det noen på en spennende andreplass. Han het Zorro. I kveld husket jeg ham endelig igjen.
Det er noen fellestrekk ved Zorro og Robin, også utover navnene - rødrev, rødstrupe, same deal? I tillegg er begge egentlig adelsmenn, men de frasier seg privilegier som tilkommer dem, og i stedet har de utviklet en eller annen dødsstilig evne, som kun krever trening, uavhengig av avansert og kostbart utstyr. Robin kan treffe hva som helst med pil og bue, og det finnes ingen ting mer sexy enn det. Zorro vinner alle fektedueller, og selv om kårde ikke er fullt så spennende, er det fremdeles... ja. Og disse evnene bruker de til å motarbeide lovens slemme skurker, hjelpe de fattige og svake, samt en gang i blant frigjøre en eller annen kvinne i nød.
Men, jeg har som sagt glemt Zorro helt til i kveld, og jeg tror jeg vet hvorfor. Jeg har nemlig i årevis forsøkt å pusle sammen et bilde i hodet, men bildet gikk aldri helt opp. Jeg vet at jeg leste romaner om Zorro en gang i midten av barneskolen. Don Diego, den snille og tilsynelatende feige, unge mannen som alltid satt inne og leste når det skjedde ting, men som i all hemmelighet kledte seg i svart kappe og med maske og egentlig var det som skjedde - åh, jeg elsket det. For all del, jeg likte det samme konseptet i "Lois & Clark, new adventures of Superman" også, men av en eller annen grunn ble jeg aldri like begeistret for Clark Kent. Hvor er sjarmen ved å være supersterk, med superblikk, superhørsel og livstruende allergi mot grønne steiner? Nei, takke meg til en ung mann som har lært seg å fekte i blinde!
Jeg mente også å huske at jeg kjente til Zorrofortellinger før jeg begynte å lese, jeg mente å huske at det fantes en grunn til at jeg begynte å lese, og ikke minst, jeg husker at når jeg leste var det ting som ikke helt passet inn i det bildet jeg hadde. At heltinnen het Doña Lolita, for eksempel, når skjedde det? Det var her at ting begynte å krysse seg i hodet mitt. Jeg hadde dette sterke bildet av hvordan han skulle se ut, en veldig sterk følelse av hvordan han var, men det eneste bildet, den eneste skuespilleren jeg kunne huske ?
Antonio Banderas, fra 1998filmatiseringen The Mask of Zorro. Og min Zorro var definitivt ikke Antonio Banderas.
Dette har vært en sånn greie som napper i bakhodet ditt i evigheter, mens du hele tiden forsøker å skyve det tilbake, fordi du vet at det ikke finnes svar. Hvem var han? Han hadde en sånn tynn, stygg bart som gikk over overleppen. Han hadde slankere fjes enn Antonio, den sleipe fisken. Dessuten hadde han en dame, en som var varm og mye, mye, mye søtere enn Catherine, den kalde fisken. Og så var han en sånn mild og stille fyr, det var kanskje noe med et piano og definitivt noe med bøker - men dette er detaljer som jeg husker i bilder, ikke i bokstaver, og det er bilder jeg knapt nok husker annet enn som skygger. Jeg har aldri vært sikker på hvor mye jeg egentlig diktet opp. Dere vet, det er fordeler med mye fantasi og innlevelsesevne, men det er noen baksider ved det også, deriblant dette: grensene for hva du har lest, opplevd, sett og drømt kan bli uklare, særlig hvis det er lenge siden. Det finnes historier der ute som jeg tror jeg har lest, men jeg kan ha laget dem, og omvendt, historier jeg ikke kan huske helt, men som finnes et sted.
I kveld: mysteriet løst.Svaret er Duncan Regehr.
Det fantes en tvserie, som gikk fra 1990 til 1993. Den er faktisk spilt inn i Madrid, så muligens er halvparten av skuespillerne faktisk spanske, skjønt den godeste Duncan vitterlig er kanadier, og med russiske og britiske aner attpåtil. Er den god? Naturligvis ikke! Den er fylt med klisjeer og nesten ikke-eksisterende spesialeffekter, for ikke å snakke om de forutsigbare replikkene uttalt med dårlige forsøk på "spansk aksent". Hvis en beregner at serien brukte et år eller så før det kom til Norge, betyr det at den gikk fra jeg var fire, fem til jeg var sju, åtte - perfekt. Gjett om ikke jeg så denne serien! Gjett om ikke jeg elsket Don Diego! Han har alt, minus buen og pilene: han har en stjernekikkert, et sverd, et symbol, en stum bestekamerat, en erkefiende, et piano, en teit far, en pen og varm dame og en uutslettelig trang til rettferdighet. Er det rart jeg elsket ham? Jeg har nå sett igjen de første episodene, og jeg kjenner hvordan en brikke faller på plass - hvordan en del av mitt heltegalleri endelig kommer til rette. Bare hør: "He's the one who strikes back for the poor and oppressed... A hero... whose name is Zorro!"
Det er noen fellestrekk ved Zorro og Robin, også utover navnene - rødrev, rødstrupe, same deal? I tillegg er begge egentlig adelsmenn, men de frasier seg privilegier som tilkommer dem, og i stedet har de utviklet en eller annen dødsstilig evne, som kun krever trening, uavhengig av avansert og kostbart utstyr. Robin kan treffe hva som helst med pil og bue, og det finnes ingen ting mer sexy enn det. Zorro vinner alle fektedueller, og selv om kårde ikke er fullt så spennende, er det fremdeles... ja. Og disse evnene bruker de til å motarbeide lovens slemme skurker, hjelpe de fattige og svake, samt en gang i blant frigjøre en eller annen kvinne i nød.
Men, jeg har som sagt glemt Zorro helt til i kveld, og jeg tror jeg vet hvorfor. Jeg har nemlig i årevis forsøkt å pusle sammen et bilde i hodet, men bildet gikk aldri helt opp. Jeg vet at jeg leste romaner om Zorro en gang i midten av barneskolen. Don Diego, den snille og tilsynelatende feige, unge mannen som alltid satt inne og leste når det skjedde ting, men som i all hemmelighet kledte seg i svart kappe og med maske og egentlig var det som skjedde - åh, jeg elsket det. For all del, jeg likte det samme konseptet i "Lois & Clark, new adventures of Superman" også, men av en eller annen grunn ble jeg aldri like begeistret for Clark Kent. Hvor er sjarmen ved å være supersterk, med superblikk, superhørsel og livstruende allergi mot grønne steiner? Nei, takke meg til en ung mann som har lært seg å fekte i blinde!
Jeg mente også å huske at jeg kjente til Zorrofortellinger før jeg begynte å lese, jeg mente å huske at det fantes en grunn til at jeg begynte å lese, og ikke minst, jeg husker at når jeg leste var det ting som ikke helt passet inn i det bildet jeg hadde. At heltinnen het Doña Lolita, for eksempel, når skjedde det? Det var her at ting begynte å krysse seg i hodet mitt. Jeg hadde dette sterke bildet av hvordan han skulle se ut, en veldig sterk følelse av hvordan han var, men det eneste bildet, den eneste skuespilleren jeg kunne huske ?
Antonio Banderas, fra 1998filmatiseringen The Mask of Zorro. Og min Zorro var definitivt ikke Antonio Banderas.
Dette har vært en sånn greie som napper i bakhodet ditt i evigheter, mens du hele tiden forsøker å skyve det tilbake, fordi du vet at det ikke finnes svar. Hvem var han? Han hadde en sånn tynn, stygg bart som gikk over overleppen. Han hadde slankere fjes enn Antonio, den sleipe fisken. Dessuten hadde han en dame, en som var varm og mye, mye, mye søtere enn Catherine, den kalde fisken. Og så var han en sånn mild og stille fyr, det var kanskje noe med et piano og definitivt noe med bøker - men dette er detaljer som jeg husker i bilder, ikke i bokstaver, og det er bilder jeg knapt nok husker annet enn som skygger. Jeg har aldri vært sikker på hvor mye jeg egentlig diktet opp. Dere vet, det er fordeler med mye fantasi og innlevelsesevne, men det er noen baksider ved det også, deriblant dette: grensene for hva du har lest, opplevd, sett og drømt kan bli uklare, særlig hvis det er lenge siden. Det finnes historier der ute som jeg tror jeg har lest, men jeg kan ha laget dem, og omvendt, historier jeg ikke kan huske helt, men som finnes et sted.
I kveld: mysteriet løst.Svaret er Duncan Regehr.
Det fantes en tvserie, som gikk fra 1990 til 1993. Den er faktisk spilt inn i Madrid, så muligens er halvparten av skuespillerne faktisk spanske, skjønt den godeste Duncan vitterlig er kanadier, og med russiske og britiske aner attpåtil. Er den god? Naturligvis ikke! Den er fylt med klisjeer og nesten ikke-eksisterende spesialeffekter, for ikke å snakke om de forutsigbare replikkene uttalt med dårlige forsøk på "spansk aksent". Hvis en beregner at serien brukte et år eller så før det kom til Norge, betyr det at den gikk fra jeg var fire, fem til jeg var sju, åtte - perfekt. Gjett om ikke jeg så denne serien! Gjett om ikke jeg elsket Don Diego! Han har alt, minus buen og pilene: han har en stjernekikkert, et sverd, et symbol, en stum bestekamerat, en erkefiende, et piano, en teit far, en pen og varm dame og en uutslettelig trang til rettferdighet. Er det rart jeg elsket ham? Jeg har nå sett igjen de første episodene, og jeg kjenner hvordan en brikke faller på plass - hvordan en del av mitt heltegalleri endelig kommer til rette. Bare hør: "He's the one who strikes back for the poor and oppressed... A hero... whose name is Zorro!"
søndag 17. april 2011
Dette er perfeksjon
Til jul fikk jeg en bok. Sant nok, jeg fikk mange bøker, men for ettertiden er det særlig én bestemt bok jeg kommer til å huske - og ettersom jeg fikk den først i januar kommer den til å stå som et høydepunkt for 2011. Det er faktisk mulig at det er årets leseropplevelse. Det er en sånn bok som nærmer seg perfeksjon, ikke bare fordi den er spennende og godt skrevet, men fordi den er perfekt for meg. The Eyre Affair inneholdt absolutt alt jeg elsker ved litteratur.
The Eyre Affair er Jasper Ffordes første roman, utgitt for nøyaktig ti år siden, og den første i en serie. Geeken, som ellers elsker alle de samme bøkene som meg, var lettere engstelig for at jeg ikke ville like den, skjønt hun burde vite bedre. Jeg likte den ikke, jeg elsket den. Det er så bra at jeg ikke helt vet hvor jeg skal starte. Et sted er kanskje å oppsummere noen av sammenlikningene som er gjort: Dette minner om ting Monty Python, J.K. Rowling, Woody Allen, Terry Pratchett og Douglas Addams kunne ha laget. Handling og karakterer har hint av Bridget Jones, Nancy Drew, Buffy the Vampire Slayer, for å nevne noen. Neil Gaiman lovpriser romanen. At ingen så langt har nevnt Doctor Who synes jeg er merkelig, for det har helt klart Tardistoner. Det er ikke fantasy, det er ikke science fiction, det er begge deler på en gang. I tillegg leker Fforde konsekvent med former, hvisking skrives sånn, og det hender at han skriver karakterers dialog mellom tekst og fotnoter.* Jeg mener slik. Språket er usedvanlig godt, morsomt og med akkurat nok surrealisme og spontanitet: Det er direkte behagelig å lese. (Og det finnes mer lek: en merker det ikke, med mindre en ser etter det, men romanen mangler kapittel 13. Det gjelder alle bøkene hans. Kapittel 13 står listet i innholdsfortegnelsen, men på det gitte sidetallet? Som regel er du midt i kapittel 12.)
Handlingen er plassert i et alternativt univers, men i likhet med Phillip Pullman's Dark Materials er universet temmelig likt vårt eget. Det største som skiller vårt univers fra Ffordes fiktive, er den generelle litteraturnerd-tendensen hos alle. Dette universet er så litterært at det finnes en egen avdeling i universets "Special Operation Network Appartment", (forkortet SpecOps), som i praksis er et "litteraturpoliti", hvis oppgave er å sjekke potensielt plagiat, undersøke eventuelle nyfunn av tapte, historiske tekster og ellers generelt beskytte litteratur mot kriminalitet. Hovedpersonen, Thursday Next, er ansatt her, og hun er så kul!
Det er sjelden, veldig sjelden, at femti år gamle menn skildrer tretti år gamle kvinner med så grenseløs respekt som det Jasper Fforde gjør når han skildrer Thursday. Hun er rett og slett en person, og hun er troverdig. Jeg elsket henne før jeg var ferdig med første kapittel.
Handlingen er kompleks og full av underfundige vrier at det vanskelig kan oppsummeres lett. La meg si det sånn: En Science Fictionmaskin som gjør det mulig for lesere å hoppe inn i bøker, og tilsvarende mulig for fiktive karakterer å komme inn i vår verden. En superskurk, med mulige magiske evner. Førsteutgaver av dickens og Brontë. Hva skjer når skurken dreper Dickenskarakterer fra en førsteutgave? Kan Thursday redde Jane?
Sjelden har jeg lest en roman med så store innslag av både metafiksjon og intertekstualitet, eller en roman hvor innslagene fungerte så bra. Både handling, univers og tekststruktur er spekket med referanser til litteratur, både litteratur kjent fra vår verden og litteratur skapt i bokens univers. Det finnes flere likhetstrekk mellom the Eyre Affair og Cornelia Funkes Blekkhjerte. I tillegg til å ha sterke kvinnekarakterer i hovedrollene og en handling som tøyer grensene for hva som er fiksjon og virkelighet, bruker begge eksterne tekstutdrag for å underbygge hovedteksten. I likhet med Blekkhjerte åpner hvert kapittel i The Eyre Affair med et bittelite utdrag fra en annen tekst, men mens Blekkhjerte bruker små tekstutdrag fra andre romaner, er utdragene fra the Eyre Affair laget spesielt for romanen, og henspiller som regel på fiktiv faglitteratur. I så måte minner det om Susanna Clarkes johnatan Strange and mr. Norell, som bruker fotnoter til samme formål. Det som skiller "faktainformasjonen" hos Fforde fra Clarke, er at også den er fullspekket av litterære referanser. Første gang jeg leste forfatternavnet "Millon the Floss" lo jeg høyt. (Det er, for ikke-innvidde, en ikke veldig dulgt referanse til George Eliots roman "the Mill on the Floss".) Slike referanser finnes overalt i Thursday Next-verdenen. Resultatet er at leseren trekkes mye lenger inn i det litterære universet, samtidig som på et nivå hele tiden nyter en felles referanseramme med forfatteren.
Jo, jeg tror dette er årets leseropplevelse. I løpet av denne ene boken klatret Jasper Fforde til toppen av listen min over favoriserte forfattere, og skjønt listen er lang, er det hard konkurranse om de øverste trinnene. Jeg kommer til å lese denne romanen om og om igjen, og jeg vet allerede nå at det kommer til å være flere litterære referanser som jeg ikke tok ved første gjennomlesning, men som kommer til å dukke opp senere.Og nå ønsker jeg meg dette:
kopp med logoen til Thursday Next's underavdeling, SpecOps 27: "Grammar is our game",
eller t-skjorten til Thursdays venn Spike, som arbeider i SpecOps 17, (ja, det MÅ være en Buffy-referanse.)
*skjønner du ikke hva jeg mener?
The Eyre Affair er Jasper Ffordes første roman, utgitt for nøyaktig ti år siden, og den første i en serie. Geeken, som ellers elsker alle de samme bøkene som meg, var lettere engstelig for at jeg ikke ville like den, skjønt hun burde vite bedre. Jeg likte den ikke, jeg elsket den. Det er så bra at jeg ikke helt vet hvor jeg skal starte. Et sted er kanskje å oppsummere noen av sammenlikningene som er gjort: Dette minner om ting Monty Python, J.K. Rowling, Woody Allen, Terry Pratchett og Douglas Addams kunne ha laget. Handling og karakterer har hint av Bridget Jones, Nancy Drew, Buffy the Vampire Slayer, for å nevne noen. Neil Gaiman lovpriser romanen. At ingen så langt har nevnt Doctor Who synes jeg er merkelig, for det har helt klart Tardistoner. Det er ikke fantasy, det er ikke science fiction, det er begge deler på en gang. I tillegg leker Fforde konsekvent med former, hvisking skrives sånn, og det hender at han skriver karakterers dialog mellom tekst og fotnoter.* Jeg mener slik. Språket er usedvanlig godt, morsomt og med akkurat nok surrealisme og spontanitet: Det er direkte behagelig å lese. (Og det finnes mer lek: en merker det ikke, med mindre en ser etter det, men romanen mangler kapittel 13. Det gjelder alle bøkene hans. Kapittel 13 står listet i innholdsfortegnelsen, men på det gitte sidetallet? Som regel er du midt i kapittel 12.)
Handlingen er plassert i et alternativt univers, men i likhet med Phillip Pullman's Dark Materials er universet temmelig likt vårt eget. Det største som skiller vårt univers fra Ffordes fiktive, er den generelle litteraturnerd-tendensen hos alle. Dette universet er så litterært at det finnes en egen avdeling i universets "Special Operation Network Appartment", (forkortet SpecOps), som i praksis er et "litteraturpoliti", hvis oppgave er å sjekke potensielt plagiat, undersøke eventuelle nyfunn av tapte, historiske tekster og ellers generelt beskytte litteratur mot kriminalitet. Hovedpersonen, Thursday Next, er ansatt her, og hun er så kul!
Det er sjelden, veldig sjelden, at femti år gamle menn skildrer tretti år gamle kvinner med så grenseløs respekt som det Jasper Fforde gjør når han skildrer Thursday. Hun er rett og slett en person, og hun er troverdig. Jeg elsket henne før jeg var ferdig med første kapittel.
Handlingen er kompleks og full av underfundige vrier at det vanskelig kan oppsummeres lett. La meg si det sånn: En Science Fictionmaskin som gjør det mulig for lesere å hoppe inn i bøker, og tilsvarende mulig for fiktive karakterer å komme inn i vår verden. En superskurk, med mulige magiske evner. Førsteutgaver av dickens og Brontë. Hva skjer når skurken dreper Dickenskarakterer fra en førsteutgave? Kan Thursday redde Jane?
Sjelden har jeg lest en roman med så store innslag av både metafiksjon og intertekstualitet, eller en roman hvor innslagene fungerte så bra. Både handling, univers og tekststruktur er spekket med referanser til litteratur, både litteratur kjent fra vår verden og litteratur skapt i bokens univers. Det finnes flere likhetstrekk mellom the Eyre Affair og Cornelia Funkes Blekkhjerte. I tillegg til å ha sterke kvinnekarakterer i hovedrollene og en handling som tøyer grensene for hva som er fiksjon og virkelighet, bruker begge eksterne tekstutdrag for å underbygge hovedteksten. I likhet med Blekkhjerte åpner hvert kapittel i The Eyre Affair med et bittelite utdrag fra en annen tekst, men mens Blekkhjerte bruker små tekstutdrag fra andre romaner, er utdragene fra the Eyre Affair laget spesielt for romanen, og henspiller som regel på fiktiv faglitteratur. I så måte minner det om Susanna Clarkes johnatan Strange and mr. Norell, som bruker fotnoter til samme formål. Det som skiller "faktainformasjonen" hos Fforde fra Clarke, er at også den er fullspekket av litterære referanser. Første gang jeg leste forfatternavnet "Millon the Floss" lo jeg høyt. (Det er, for ikke-innvidde, en ikke veldig dulgt referanse til George Eliots roman "the Mill on the Floss".) Slike referanser finnes overalt i Thursday Next-verdenen. Resultatet er at leseren trekkes mye lenger inn i det litterære universet, samtidig som på et nivå hele tiden nyter en felles referanseramme med forfatteren.
Jo, jeg tror dette er årets leseropplevelse. I løpet av denne ene boken klatret Jasper Fforde til toppen av listen min over favoriserte forfattere, og skjønt listen er lang, er det hard konkurranse om de øverste trinnene. Jeg kommer til å lese denne romanen om og om igjen, og jeg vet allerede nå at det kommer til å være flere litterære referanser som jeg ikke tok ved første gjennomlesning, men som kommer til å dukke opp senere.Og nå ønsker jeg meg dette:
eller t-skjorten til Thursdays venn Spike, som arbeider i SpecOps 17, (ja, det MÅ være en Buffy-referanse.)
mandag 11. april 2011
KrekKrekKrek.
Åååå. Åååååh. Åååååh!
Mine venner! (Mine lesere.) Vet dere hva jeg fant fredag ettermiddag?
Jeg fant grønne knopper. På trekvister langs veien hjem. På bjørkekvistene hadde de pels, men på buskene var de små knotter av grått, ytterst.
Og i går natt? I går natt måtte jeg ut på trappen, for andetrekket som alltid flyr over huset mitt bråkte så veldig. KrekKrekKrek.
Dere vet hva dette betyr?
Mine venner! (Mine lesere.) Vet dere hva jeg fant fredag ettermiddag?
Jeg fant grønne knopper. På trekvister langs veien hjem. På bjørkekvistene hadde de pels, men på buskene var de små knotter av grått, ytterst.
Og i går natt? I går natt måtte jeg ut på trappen, for andetrekket som alltid flyr over huset mitt bråkte så veldig. KrekKrekKrek.
Dere vet hva dette betyr?
torsdag 7. april 2011
"Seier'n er vår" - jeg tror det er sånn sangen er
...sport er ikke noe jeg har peil på. Jeg har balanse som en klinkekule og muskelmasse som en barnål, lungene mine er ikke til å stole på og viktigst av alt: jeg synes sport generelt sett er kjedelig. Riktignok kan det være artig å bruke kroppen i moderate mengder og med de beste folkene, men å se på sport? Å se på at andre løper, hopper, svømmer, sparker ball? Dødsens kjedelig. Det er her konkurranseinstinktet mitt gjør seg merkbart foir alvor: det er tilnærmet lik ikke-eksisterende. Jeg kan unngå å spille kortspill, jeg kan spille lag i brettspill og nesten opparbeide nok solidarisk ånd til å bidra, men jeg kan virkelig ikke opparbeide nok interesse til å bli engasjert over andres sportslige aktiviteter. Det går bare ikke.
Jeg har, i alle fall de siste årene, greid å kopiere andres konkurranseånd innen fotball. Det krever at noen sitter ved siden av meg, rent fysisk. Det er som om de andres spenning smitter litt over på dem, jeg håper at de skal vinne, slik at de blir glade. Dette funker til en viss grad innen fotball, men det funker ikke noen andre steder. Verst av alt er vintersport, for jeg ser faktisk ikke forskjell på deltakerne. For meg er alle sammen kledt i like drakter, riktignok i ulike farger. Jeg ser en drøss med identiske figurer som beveger seg i et snølandskap jeg synes ser ubehagelig ut, og de beveger seg likt, har lik passform, like drakter (med ulike farger) og tydeligvis er det viktig for tilskuere og kommentatorer hvem som først når en bestemt sving, en bestemt strek, men jeg vet ikke når den streken kommer, så jeg kan ikke engang vente i spenning. Vintersport er virkelig ikke min ting. Og likevel - likevel tror jeg at jeg kommer til å se OL i 2014. Jeg tror jeg kommer til å se vinter-OL.
Og det er Anette Sagen sin skyld. Hun er den eneste utøveren innen norsk sport jeg kan gjenkjenne på en tvskjerm, og ikke minst, jeg husker faktisk hvilken idrettsgren hun tilhører. For når Anette Sagen hopper på ski, handler det ikke bare om at Norge har en kanongod skihopper. (At hun er god kan jeg bare ta andres ord for, men jeg stoler på kildene mine.) Det handler om seier på et helt annet nivå.
Jeg gleder meg.
Jeg har, i alle fall de siste årene, greid å kopiere andres konkurranseånd innen fotball. Det krever at noen sitter ved siden av meg, rent fysisk. Det er som om de andres spenning smitter litt over på dem, jeg håper at de skal vinne, slik at de blir glade. Dette funker til en viss grad innen fotball, men det funker ikke noen andre steder. Verst av alt er vintersport, for jeg ser faktisk ikke forskjell på deltakerne. For meg er alle sammen kledt i like drakter, riktignok i ulike farger. Jeg ser en drøss med identiske figurer som beveger seg i et snølandskap jeg synes ser ubehagelig ut, og de beveger seg likt, har lik passform, like drakter (med ulike farger) og tydeligvis er det viktig for tilskuere og kommentatorer hvem som først når en bestemt sving, en bestemt strek, men jeg vet ikke når den streken kommer, så jeg kan ikke engang vente i spenning. Vintersport er virkelig ikke min ting. Og likevel - likevel tror jeg at jeg kommer til å se OL i 2014. Jeg tror jeg kommer til å se vinter-OL.
Og det er Anette Sagen sin skyld. Hun er den eneste utøveren innen norsk sport jeg kan gjenkjenne på en tvskjerm, og ikke minst, jeg husker faktisk hvilken idrettsgren hun tilhører. For når Anette Sagen hopper på ski, handler det ikke bare om at Norge har en kanongod skihopper. (At hun er god kan jeg bare ta andres ord for, men jeg stoler på kildene mine.) Det handler om seier på et helt annet nivå.
Jeg gleder meg.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
