kult nei takk

Jeg har en tradisjon som har holdt trofast og trutt gjennom minst ti år. Det er ingen stor tradisjon og ingenting en kan skryte av, det består ganske enkelt i at jeg tilbringer fredagskvelden foran tven, eller rettere sagt mellom tven og kjøkkenet. Dersom jeg er hjemme er denne tradisjonen forbeholdt den nærmeste familien, mamma og Kristian om han har lyst. Er jeg i Trondheim finner jeg plass til min nye familie, Annette, av og til Hilde og Silje hvis hun kan og vil. Og repertoraret er det samme alltid, nytt på nytt, matlaging og prat mens Fredrik Skavlan prater tull, krim (de siste ti årene Politiagentane) og til slutt, forhåpentligvis, en god serie ala Seks Fot Under. Og alltid, alltid skrur en lyden opp, evt. tven på, litt for tidlig, slik at en får med seg de siste tre minuttene av Skavlan. Og i disse tre minuttene undrer jeg meg alltid over at dette programmet har vart... tja, i følge gårsdagens mimrestund, 17 sesonger. 17 sesonger? Hvorfor? Om det er engelsktalende gjester rødmer en over Skavlans mildt sagt dårlige skoleengelsk - det er en pine å høre på. For ikke å snakke om intervjuene, som er nesten tragiskkomiske. Hvordan klarer han å stille de mest kjedelige spørsmålene, peke på de mest opplagte ting og i det hele tatt være utrolig forutsigbar? Når det var spennende gjester, hvilket det faktisk har vært en gang i blant, blir skammen dypere, for de må da se hvor tafatt det hele er? Hvorfor kommer de, fremdeles, trass i at det fra dag en har vært dårlig? Hvorfor har ikke ryktet om det dårlige skavlanprogrammet nådd ut i den store verden, slik at de store kjendisene velger å bruke tiden sin på andre ting? Hvorfor, hvordan, hva skjer når han kan lure kule folk til det kalde landet i nord i 17 sesonger?

Dette er ikke egentlig ment som en "nei, så teit Fredrik Skavlan er"post. Dette er ment som en "nei, så kule folk jeg kjenner"post. For jeg kjenner en ung herre i Bergen som heter Furevik, (til etternavn), og i dag har han postet en post på sin blogg som som gir et slags ekko til mine forundrede tanker. Det viser seg nemlig, heldigvis, at i hvert fall noen takker nei.