farvel til en barndomshelt

En ny helt har gått bort.

Jeg husker så veldig godt når Astrid Lindgren og Tove Jansson døde, rett etter hverandre. Jeg gikk i niende klasse og jeg fikk det med meg med en gang, jeg fulgte begravelsen og jeg sørget oppriktig. Muligens var det første gang jeg ble oppmerksom på at mine helter, de menneskene som hadde skrevet mine favorittbøker, de var ikke udødelige, og de var faktisk fra min egen tid - jeg skjønte plutselig at jeg hadde vært priviligert nok til å ha leve i samme tid som noen av historiens største forfattere, og jeg skjønte det ikke helt før de døde.

På skjærtorsdag, den 5 april, sovnet en av mine litterære helter fra barndommen inn etter lang tids sykdom. Det var naturligvis i alle nyheter, men ettersom jeg hadde påskeferie fra alt mulig fikk jeg ikke med meg noen ting før mange dager etterpå. Jeg visste ikke en gang at hun var syk, i min fantasi levde hun i beste velgående et sted på landet i Sverige, muligens pensjonert fra skriveriene sine, men dog fri og glad. Ble derfor litt overrasket og ganske trist når nyheten omsider ankom meg, Maria Gripe er død.

Og vips, en rekke barndomsminner strømmer på. Bøker som fylte hele hyllen min en gang på barneskolen, den gang da bøkene var mine mest trofaste venner i hele verden. Først og fremst, jeg har allerede nevnt mitt forhold til "Tordivelen Flyr i Skumringen", en udødelig sommerbok som fremdeles smaker av sommernetter, mystikk, skarabèer og ikke minst salte salmiakkpastiller. Deretter, Agnes Cecilia, i sannhet en selsom historie om dukker og spøkelser og mystikk, en trofast venn gjennom mer enn en høst. De kanskje mindre kjente og adskillig tynnere bøkene som "i klokkenes tid" eller "glassblåserens barn", fantastiske romaner som strekker seg langt forbi barn. Og enda må en ikke glemme de umagiske, umystiske fortellingene om helt vanlige barn, Josefine eller Elvis, trøstende fortellinger om det harde livet. Jo, forfatteren av disse fortellingene har vært en av mine helter i verden, og tatt i betraktning at hun har skapt alle disse vennene, det kjennes litt som om en har mistet en venn. og det er sørgelig.

I dag var jeg på biblioteket, og foran meg så jeg en jente med nettopp Agnes Cecilia i armkroken. så jeg sjekket hyllen med bøkene hennes, og tror du ikke de fleste er utlånte? Bøkene, som vanligvis dekker over to hele hyllerader, var nå skrumpet sammen til knapt en hylle. Det er nok flere enn meg som tenker varme tanker og hyller en stor og klok dame ved å besøke gamle venner.