Sunday, October 31, 2010

uhell, hell, vel


Den ukjente damen som dekorerer Dragvoll med små, kreative dodørutspill har mer enn Harry  Potter på hjertet. Denne har fått stå helt alene siden den dukket opp.

Friday, October 29, 2010

bitter mann i maskulint miljø

Både jenter og gutter er bunnløst ærlige på dodørene, men det virker på meg som om guttene er litt mindre reflekterte over hvilket bilde de gir. Det kan også hende at de vet hvilket inntrykk de gir, og at dodørskulturen gjør det mulig for mannsjåvinistene å tre frem uforbeholdent. De er tross alt omgitt av hannkjønn, det er ikke meningen at jenter skal se det som står. De visste ikke om meg.


Dette er en bitter, bitter horekunde. Jeg kan ikke annet enn å le rått over dennes bitre livsvisdom - jentene stikker av fra ham! De lurer ham! Kvinnefrigjøringen er nådd altfor, altfor langt. Det er synd ikke Hanne Nabintu går på guttedoene, hun ville trives.

Jeg vet ikke helt om dette er dodørspoesi, eller bare dodørsdumskap, men interessant er det. Og så lurer jeg veldig på om denne dogjengeren er den samme som han i forrige post, som trenger sårt til en ny ordbok.

Wednesday, October 27, 2010

slå opp idioti. Hva finner du?

Skribenten på denne guttedoen og jeg har litt forskjellige definisjoner av "idioti".


Feil svar: Feminisme. Rett svar: "se i speilet."

Monday, October 25, 2010

Know your...


Dette er et sånt uttrykk for dodørpoesi som gir meg lyst til å le høyt."Love thy enemy" faller nok på stengrunn, når det skrives på en dodør. (Eller kanskje ikke. Det er forunderlig mye filosofi og religiøse betraktninger på dodørene, hvis du bare leter dypt nok.) Skal en dømme etter den til tider aggressive, politiske debatten på samme dør faller"Kill thy enemy", sitat: British National Front, i litt bedre jord. "Know thy enemy", (her feilaktig oppført som en låt av Rage against the machine, mens det egentlig er Greenday som har låten) er en veldig naturlig oppfølger, men den neste? "Know your Onion".


---
Jeg regner med at den ejakulerende penisen nederst avslører kjønnet på toalettets brukere.

Friday, October 22, 2010

bli en sann akademiker.

I disse dager sitter akademikerne mine og meg mye på lesesaler, fordypet i våre våre bøker om nordnorsk syntaks, attenhundretalls sentimental litteratur og fantastiske sekundærunivers. På guttedoen har noen formulert en gåte.


Er dette en han med selvironi og dyp innsikt? Er det en hun, hvis det er en hun, er hun søt? Akademisk, definitivt, for hun har satt i gang hjerneaktivitet både hos meg og andre. Kanskje hun/han er så høyt utviklet at kjønn har sluttet å spille en rolle.

Wednesday, October 20, 2010

Et dikt til storesøstre.

(Jeg gravde frem gamle kladdebøker.)

----

Ingen er så tapre
som storesøstre bak lukkede dører.
Hele dagen
er de ute. Tråkker opp stier
i fjærdun og fliser, i familien,
men her er hun bare sterk.
Modig blir hun først
om natten, alene bak dørene,
uten maske, uten skjold


.

Saturday, October 16, 2010

Sarah makes me dance.

"Make me dance, I want to surrender!"

Jeg har som kjent ventet og ventet på at Belle & Sebastian skulle slippe det nye albumet sitt, "Write about Love". Når albumet kom trippet jeg rundt et døgn, før jeg løp til platebutikken, danset inn, blunket som en ugle til mannen bak disken og sa i rask utpust "har dere Belle and Sebastian Write about Love?"
"Hva? En gang til, hvem?" sa den hyggelige mannen bak disken.
"Belle and Sebastian! Write about love?" (uttalt sakte, tydelig og med trykk på hvert ord, ikke fordi jeg synes han er treig, men fordi ordene gir større fryd for gang jeg uttaler dem. Jeg vet nemlig at de har den inne, for jeg har allerede forsikret meg, for flere uker siden, at de skulle få den inn straks den ble sluppet.)
"Ah!" sier mannen bak disken. "Den skal stå ute, tror jeg". Han går forbi disken, med meg tett i hælene på ham, og jeg sverger, jeg logrer. Og der, i hyllen over "bestselgere", der! står et rosa album som er så Belle & Sebastian som det kommer. (De lager alltid album i en eller annen farge, du har det grønne, det gule, det røde, det beige, det orange. Og nå tydeligvis et rosa. Og som vanlig er det pent, indie og veldig, veldig dem.) Han gir meg altså dette rosa albumet, og nå logrer jeg ikke lenger, jeg peser og danser og hopper, samtidig som jeg prøver å se nesten normal ut. Albumet koster halvparten av det jeg trodde det skulle koste, og jeg får det i et av de pene omslagene, de som ikke er trykket på glanset papir, men på pappliknende, koselig stoff. Jeg kjøper. Får albumet i en plastpose, og jeg småhopper ut av butikken, trekker albumet opp fra posen før jeg ute av døren bare for å se på det. Jeg leser navnene på albumsporene, og registrerer med ingen overraskelse at de har stilige navn, "Little Lou, Ugly Jack, Prophet John", "Sunday's pretty Icons", "The Ghost of Rockschool", så jeg trekker ut albumlefsen og skumleser noen av tekstene, oppfatter en linje her og en linje der mens jeg tripper nedover trappetrinnene. Jeg har en halv time før jeg skal på Knutsen og Ludvigsenmusikal på Studentersamfunnet, og jeg har ingen mulighet for å høre albumet før om mange, mange, mange timer, så jeg pakker albumet sammen og skyndter meg til Samfunnet, der jeg skal treffe Annette. Hun vil vite å sette pris på den nyervervede skatten, og jeg lengter etter å dele hoppene mine med noen. Albumet brenner i hånden min.

På vei ut fra musikalen reiser vi sporenstreks til platebutikken, sånn at hun også kan få et eksemplar. Denne gangen hopper vi begge inn, og jeg kjenner at jeg håper mannen bak disken kjenner meg igjen, for jeg vil rope til hele verden at jeg er et sinnsykt monsterfan som endelig, endelig får kjøpt et album ferskt, sånn at hun kan få være med på fanbølgen. Vi reiser hjem til henne og ser True Blood.
Dagen etter pakker jeg for en tur til Bergen. Jeg spiller albumet mens jeg bretter sammen klær og jeg spiller albumet mens jeg vasker opp. Jeg spiller det mens jeg pakker toalettsaker og rer opp sengen. Jeg prøver å finne ut hva jeg synes.

Tror du jeg er skuffet? Åh, glem det! Jeg er lykkelig, er det jeg er. Og ikke overrasket. Eller, jo, litt overrasket blir jeg når jeg oppdager at de har invitert Norah Jones til å synge en duett med Stuart, jeg så ikke den komme. Og enda mer overrasket blir jeg når jeg skjønner at skuespilleren Carey Mulligan, som er så veldig pen og som har spilt i filmatiseringer av både Dickens og Austenromaner, som tydeligvis er en monsterfan hun også, har fått kore i bakgrunnen på tittelsporet, "Write about Love". Men hva bandets prestasjoner angår, de gir meg nøyaktig det jeg kjøpte; et nytt B&Salbum. Det betyr kvalitet.

Jeg må alltid spille nye album om og om igjen før jeg kan bestemme meg for hva jeg synes er høydepunkt. Med dette albumet skjer det vanlige, jeg spiller gjennom og finner at jeg liker tilnærmet alle låtene. Jeg liker Norah Jonesduetten, jeg liker Stuarts solovokaler og jeg elsker låtene der Sarah har fått være hovedvokal og der de plusser på drøssevis av koringer og strykere på slutten. For de har strykere med igjen! Det forrige albumet deres hadde masse gitar, men lite strykere, og selv om jeg merkelig nok ikke savner dem har jeg håpet veldig sterkt at de skulle bringe dem tilbake på dette albumet. Og det gjør de. Gjestefiolinister, mange, sånn at flere sanger kan begynne med gitar og fiolin de selv behersker, men så kan vokse og vokse til magen min vrir seg av fryd.

Albumet har fått delte kritikker. Bergens Tidende ga den terningkast fire og hevdet at det var oppgulp av tidligere storhetsøyeblikk, anmelderen avslører seg med andre ord for å være en av de bitre som aldri kom seg over de første tre jubelberoste albumene. Jeg leser anmeldelsen med så åpent sinn jeg får til, for jeg oppriktig interessert i hva han synes. Jeg kan si meg enig i at Write About Love ikke sprenger noen åpenbare grenser fra tidligere arbeid, men når han kommenterer at alt de har gjort de ti siste årene er middelmådig, med et og annet høydepunkt, da forkaster jeg hele anmeldelsen. Ingen med respekt melde at ikke hvert album de har laget de siste årene har hatt mer enn "høydepunkt" - hvert eneste album de har laget har store klassikere. Egentlig vil jeg påstå at den gjennomsnittlige B&Slåten er bedre enn de fleste gode poplåter, og det er ikke bare fordi jeg er monsterfan - de har rett og slett enorme kvaliteter. ("Wrapped Up in Books","Piazza, New York Catcher", "Asleep on a Sunbeam"fra "Dear Catastrophe Waitress, noen? "Dress up in you", "Act of the Apostle 1 & 2", "To be myself Completely"? Marx & Engels og Take your Carriage Clock fra Push Barman to open old Wounds, noen? I say no more.)
The Guardian
har derimot en anmeldelse jeg kan skrive under på. De skryter av åpningssporet, make me dance, I want to surrender!, påpeker hvordan"It is a shiver-inducing testament to the ripening of Belle and Sebastian's confidence as a pop band", og de refererer selvsagt til Norah Jonesduetten, som virkelig er noe nytt, den er jazzete og slørete og likevel har den tydelig essens av B&S.

Men ingen av kritikerne kommenterer det jeg synes er det viktigste ved dette nye albumet. De ser gjestevokalistene, men de ser ikke den som plutselig har fått rampelys, en som har vært med på syv av åtte album, med andre ord nesten bestandig. Sarah kom inn under innspillingen av deres andre album, og først nå har hun fått den anerkjennelsen hun fortjener.

Jeg husker at jeg var bekymret da jeg oppdaget at Isobel Campbell, eksen til Stuart, hadde bestemt seg for å stikke av og å leke soloartist. Jeg liker soloarbeidet hennes, og jeg har alltid likt de låtene hun har vært ansvarlig for i B&Ssammenheng, , men det jeg likte mer enn noe annet var måten de pleide å flette sopranen hennes inn i bakgrunnsmelodiene, eller når de laget broer ved å gi Stuart hovedvokalen og la henne komme inn i en ny melodi på slutten av sangen. Dessuten spilte hun cello. Søren ta kvinnenykkene hennes, tenkte jeg (for Stuart, som giftet seg med en rik sicilianer, kan jo ikke gjøre noe galt.) Der røk de beste koringene.
...Og så viste det seg at i bakgrunnen av bandet, med fløyten og fiolinen sin, der fantes verdens søteste dame som ser så utrolig snill ut, og som har en kjempefin stemme. Isobel forsvant og Sarah kom inn. Hun finnes et sted i bakgrunnen på det forrige albumet, The Life Pursuit, men men på dette nye albumet? Her har Sarah fått mer plass enn noengang før, og det fortjener hun. Jeg ser gjennom mine favoritter på det nye albumet, og hun er en viktig ingrediens i hver eneste låt. Vokalen hennes er nesten gjennomsiktig lys, og det er særlig på de låtene der hun har hovedstemmen at de har plusset på komplekse koringer i bakgrunnen. Åpningssporet, "I didn't see it Coming", begynner fint og ekstremt catchy, og så på slutten bygger det seg opp til nettopp sånne koringer, jeg har foreløpig funnet tre forskjellige melodier som overlapper hverandre, og hver eneste av dem er nydelige for seg selv. Hun leder an i alle de fineste låtene, hun er kulere enn Norah jones, og selv på Stuarts sanger, der han har hovedvokalen, selv der finner du henne nesten alltid som en nesten usynlig vokalskygge, hun bygger opp melodiene og gjør dem sterkere. Jeg har alltid likt Sarah, og dette albumet viser endelig for hele verden hvorfor.

Friday, October 15, 2010

Denne gjør meg glad


Guttenes kreative utspill er ikke fullt så preget av nordiskstudenters smale interesser, men til gjengjeld er de multikreative: et eksempel på hvordan tekst og bilde fungerer sammen. Dette er en av mine favoritter.

Wednesday, October 13, 2010

dodørscrabble


En språkstudent ramlet over denne og kom løpende til meg, "har du sett scrabbledøren?"
Det har jeg selvsagt. Som tidligere vist er jentedogjengerne litterære, på mange felt. Noen leser barnelitteratur, andre lærer seg hipjoptekster utenat og noen elsker lingvistikk. OG som allerede vist, jentedoene er interaktive, her utvikles kunst i fellesskap, litt som linuxprodukter. Noen, jeg vet ikke hvem, har begynt en scrabble på den ene dodøren. Og så har flere fortsatt. Dodørpoesi i produksjon, rett og slett.

Monday, October 11, 2010

shake it like a polaroid picture!

Du har også de mindre seriøse diskusjonene på jentedoen. Her har en jente sittet og plutselig innsett at hun glemte å sjekke om det fantes papir. Hva er da mer naturlig enn å stille spørsmål til neste bruker, Hva gjør du når det ikke er mer papir igjen?
Dette er et velkjent problem, ikke bare for jenter, og denne skribenten har fått svar nokså umiddelbart. Hørt om genserermet? En humoristisk ment kommentar, men som likefullt gir min overaktive fantasi noen ubehagelige grøss og en liten grimase. Den tredje responsen er min favoritt, den som gjør at jeg faktisk liker denne diskusjonen. Tredjekvinne har nemlig foreslått Shake it like a polaroid picture! Heeeyeaah!





Jeg tok ikke denne litterære referansen før noen påpekte den til meg. Dette er en av de tingene ved dodørpoesi jeg liker best av alt, den er overraskende full av små, litterære sitater forkledd som spontane utbrudd, og som fungerer som diskusjonsinnlegg med flere lag. Heeey Ya!

Saturday, October 9, 2010

En grein på familietreet

Matlager av sånt som studenter ikke egentlig har råd til.


Utrustning til den kommende høstforkjølelsen.


Ullsokker. De største ullsokkene jeg har sett, og de varmer umddelbart
.

En roman som har terningskast seks, til å lese i lampelys på sengen når jeg har fått tekstkritkk i halsen.


Jeg har før nevnt at mitt familietre er plantet, og at det gror uavhengig av gener og hårfarger. Det er gode grunner til det. I dag fikk jeg en pakke på postkontoret, for den var for stor til postkassen. Den var adressert til meg, (hun har adressen min!). "Du skulle fått det til jul", skrev hun, "men jeg har på følelsen at en høstpakke er på sin plass". Slik skriver tanten min, og så gir hun meg alt jeg trenger til høstmørket. Hun gir meg varm høstmat, ullsokker som varmer skikkelig, sjokolade til de dagene der en er kald trass i sokker og en bok jeg ikke har lest (og merk deg - tanten min leser spennende litteratur. Min mor pleier å si at denne tanten er den eneste hun kjenner som faktisk har lest nobelprisvinnere før de vinner.)

I går tilbragte jeg noen timer på lesesalen mens jeg reflekterte over at ingenting egentlig består. Jeg vet at verden ikke består av happy endinger, men jeg pleier å konkludere med at det er fordi "ending" ikke er et reelt fenomen i virkeligheten, i verden. Alt fortsetter, og derfor består heller ingenting. Men jeg har vært bestemt på at jeg vil tro på "happy fortsettelser!, der ting fungerer, at en finner varme i sosiale konstruksjoner og at disse kan bestå, så lenge en bestemmer seg for det. "Happy fortsettelser". I går hadde jeg altså en time eller to der jeg tenkte at sånne happy fortsettelser ikke finnes, de heller, og jeg tenkte at hvis ingenting er varig, at en ikke kan stole på at noe som helst varmt er varig, hva var da poenget med noe som helst? Hvis alt bare skulle knekke sammen før eller senere? Og så hentet jeg pakke i posten, og så åpnet jeg, og tok på meg varme ullsokker og spiste en sjokolade, og kom på at det finnes trygghet. Det finnes folk en kan stole på.
Åh, jeg er glad i denne tanten. Ikke fordi hun sender meg høstgaver i posten. Hun sender meg høstgaver fordi hun er så veldig, veldig fin. Jeg har pleid å se på henne og tenkt at hvis hun kan, så kan jeg. Hun er den eneste personen jeg har vokst opp med som har malt kunstbilder som hobby, hun var den første som laget veldig krydret kjøttboller til meg. Hvis jeg havner i en krise, kan jeg finne på å ringe henne. Tidlig i høst spilte vi monopol sammen. Hun sto på min mors side da kjernefamilien min offisielt knakk sammen. Som liten var jeg hemmelig forelsket i sønnen hennes, og min mor var der da datteren hennes ble født. Vi er familie. Det er så trygt at hun finnes! Det er så trygt at hun ser etter meg. Her ser dere et eksempel på hvorfor jeg lager mitt eget familietre, hvorfor jeg tror på familiebånd som handler om fellesskap og vennskap. Familietreet mitt eksisterer.

Thursday, October 7, 2010

Gutters perspektiv på ting


Vel. Når jeg sier at gutter ikke snakker om bulimi på dodørene er det ikke helt sant. Bulimi som tema har bare litt andre konnotasjoner, for her er det ikke snakk om hjertefølte, smertefulle betroelser og solidarisk oppstøtte, her er det snakk om at mannen med jåen er en bulemiinfisert bonde!
Det har selvsagt ikke fått stå alene. Noen har, i rettferdig harme, informert om at bulemi slett ikke er en infeksjon, mens andre har festet seg ved rettskrivingen - bulemi skrives vitterlig buLImi. Jå, derimot, har fått stå, skjønt det vitterlig skrives Ljå.

Wednesday, October 6, 2010

dodørsolidaritet.

Jeg vet ikke om gutter gjør dette samme, jeg har i alle fall ikke funnet noe tilsvarende eksempler på det. Det er derimot et helt relevant tema på jentedoen, selv om det bare er på akkurat denne døren at noen refererer til det personlig. Dette er et hjørne i en av båsene på det mest brukte toalettet på Dragvoll. Hver eneste gang jeg ser dette tenker jeg at her har det stått en jente og forbannet seg selv og verden og en spiseforstyrrelse som gjør livet jævlig. Og for å holde seg selv oppe har hun skrevet

Like under, (dere ser det så vidt) har noen skrevet "stakkers lille deg!" og en oppfordring til å søke hjelp. Akkurat den kommentaren har jeg alltid hatt litt problemer med, jeg synes den virker nedlatende. (Det kan være at det bare er jeg som tolker den feil.) Derimot, ved siden av, har noen gitt en støtteerklæring som jeg synes er sterkere, noen er indignert på hovedskribents vegne:

"Ja, til helvete med den bulimien! Det er ikke rettferdig, og det er ikke... " og videre, enda en støttende oppfordring til å skaffe hjelp, fordi det finnes. Det skal sies at like under, ved dørhåndtaket på denne dodøren, har noen klistret opp reklame for "Interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelser", (IKS.) Disse klistrelappene for IKS finner du på nesten alle jentedoene på hele Dragvoll, og jeg ser for meg at hele problematikken rundt spiseforstyrrelser ikke er helt fremmed for den gjengse jentetisser. Ja, jeg vet at spiseforstyrrelser også er utbredt hos gutter, og at det gjerne er en mer usynlig lidelse hos dem, fordi det er så sterkt fokus på jentene. Det jeg ser på denne døren er likevel jentenes automatiske forståelse av at dette er et problem noen sliter med. Jeg tror at de aller, aller fleste jenter har erfaring med spiseforstyrrelser, enten det er fordi de selv har slitt, eller fordi de har sett noen andre, noen de bekymret seg for. Det trenger ikke være noen du har sett løpe til nærmeste do for å kaste opp, det holder at du har sett en venninne spise mindre og mindre, trene mer og mer, og selv om ingen noensinne setter ord på det har du tenkt at her, her, ligger det noe som kanskje aldri springer ut i livstruende sykdom, men som helt klart finnes der. Jeg vet ikke, jeg synser bare. Det jeg vet er at det finnes umiddelbar solidaritet på jentedoene.

Tuesday, October 5, 2010

Even if we're just dancing in the dark

Jeg har akkurat oppdaget denne damen. Hun har vært på listen over artister jeg har villet utforske lenge, men først nå, med stor lagringskapasitet, har jeg faktisk lastet ned masse. Og enda jeg visste at jeg ville like det er hun en positiv overraskelse! Hun har sånn fantastisk deilig stemmebruk! Og jeg liker gitaren, og jeg liker poplyden hun bruker i studioversjoner av sangene sine, en kombinasjon av litt tidlig, tidlig Lene Marlinsk, møter det beste av det eneste bra fra the Killers mangedoblet, og så denne stemmen kastet inn. Det skader heller ikke at hun er så veldig skotsk.

Opprinnelig ville jeg gi dere et eksempel på hennes eget arbeid, for hun har fine sanger. Dessverre har hun også til tider klisjepreget tekst, og musikkvideoer som igjen minner meg om videoene fra Lene Marlins "Playing my Game", som fungerer perfekt når en er tolv, men ikke fullt så perfekt ti år senere. Jeg skulle finne et eksempel som ikke automatisk avskrev henne som tenåringsjentepop, for det er flere kvaliteter ved henne enn som så. Jeg endte opp med dette. Dette er en akkustisk versjon av Bruce Springsteens "Dancing in the Dark", som er en av historiens fineste sanger. En kan veldig lett kommentere at en ikke skal tulle med Springsteenlåter, men jeg liker denne versjonen - for igjen, jeg liker stemmen hennes.


Monday, October 4, 2010

nok tekstkritikk


Denne ble kommentert i lunsjpausen i dag. Det finnes altså en mannlig poet på Dragvoll, som etter for mye tekstkritikk måtte gi utløp for frustrasjon på en dodør. Dette er ekte dodørspoesi.

Novellen i kraftverk 35

Med litt grammatisk assistanse fra meg har Murat skrevet en novelle som kom på trykk som eneste novelle i den siste utgaven av Kraftverk. Som alle tekstene hans er den sår og aggressiv, og som mange av tekstene tar den utgangspunkt i en ung jente som møter motstand fordi hun utagerer fremfor å innagere.
Dette er en av hans styrker som forfatter, akkurat denne formen for varme skildringene av folk i håpløse situasjoner som kjemper tilbake. Andre kvaliteter ved teksten ligger i dialogen - han skriver av og til veldig fine dialoger, skuddvekslinger du trekker på smilebåndet av, der du ser mer enn bare meningsinnholdet, du kjenner tonefallet, merker de såre tankene bak, de som bare står mellom linjene. I denne teksten kan jeg høre hovedkarakterens obsternasige frekkhet, som hun forsvarer seg med mot alle velmenende voksne som vil "hjelpe" henne , men som aldri virkelig anstrenger seg for å finne ut hva problemene ligger i - de tror de allerede har svarene. Jeg kan kjenne savnet hennes, jeg kjenner på maktesløsheten hun opplever når hun kommer hjem og ikke orker å bry seg, og jeg kan merke følelsesløsheten hun frivillig synker inn i på slutten. Dette er en tekst som gjør vondt, men som i alle av Murats beste tekster finnes det en varme som ligger under det hele, og den gjør at jeg liker teksten trass i mørket og sårheten. Faktisk liker jeg den på grunn av sårhet og mørke, når varmen ligger i bakgrunnen.

Kraftverkutgaven ble bittelitt forkortet og bearbeidet, men jeg er egentlig mest glad i den originale versjonen. Den finner du her.

Friday, October 1, 2010

gi utløp for frustrasjon på dodøren.

Vi har alle tenkt det, men bare én gutt på Dragvoll har faktisk skrevet det ned: