Tuesday, March 31, 2009

datamaskiner og en eier fra krittiden

Datamaskinen min er syk.  Hun har knust skjermen på forunderlig vis, (det var ikke meg!) og det er vanskelig å fikse, for eieren er blitt en kasteball mellom forsikringsfolk, datafolk og reperatører - alle skumle mennesker. Det er når datamaskinene mine knuser, mister knapper eller ganske enkelt dør at jeg undrer meg på om ikke jeg burde være teknologifri. Burde det være tillatt å ha tekniske ting, hvis en ikke forstår dem? Jeg føler meg som en dinosaur. Og jeg er i all hemmelighet ganske trist.

Derfor, mine venner, får dere nyte kombinasjonen datamaskiner og dinosaurer. Selvironi løser alt.

Tuesday, March 24, 2009

Ronja Rollemodell

Som best vi satt der, min mor, min bror, min søster og jeg, mens vi gumlet boller som en bare kan gjøre når en sitter omgitt av Astrid Lindgrens fineste figurer, best som vi satt der sa min mor noe veldig klokt.
Vi var i Vimmerby, byen hvor Astrid Lindgren fødtes, levde og døde, byen som rommer et ekte brustre og Lotta fra Bråkmakergata på koreansk. Vi satt i lummert augustregn sommeren 2008 på en benk i turistparken Astrid Lindgrens värld, og vi diskuterte selvsagt Astrid Lindgren. Det vil si, min mor og jeg diskuterte. Søskene mine gumlet boller.
”I Norge har vi Kaptein Sabeltann. I det universet er det en drøss med rollemodeller for små gutter.”
Virrvarr har før skrevet om mangelen på sterke jentehelter. Hvor mange jenter har ikke drømt om å være Robin Hood? Han Solo? Peter Pan? Pinki? Det allermeste av litteraturen, barnelitteraturen inkludert, serverer guttene en helterolle og jentene en birolle, gjør dem til en heiagjengleder. Det er kjedelig å skulle være søt og beundrende i lengre tid, og jeg har bestandig gitt blanke i kjønnet og lekt at jeg var Pinki, Peter Pan eller Robin Hood likevel. Men selv som barn av pedagogiske foreldre med marxistisk og feministisk læreplan, selv da har den store andelen guttehelter lært meg noe om kjønnsroller, om mine viktigste oppgaver i livet og om jenters status i jenters liv. Jenter er biroller.
”Men her, i Astrid Lindgrens univers”, fortsatte hun. Mamma, altså. ”Her er det en masse viktige rollemodeller for jenter.”
Vi så oss rundt. Til venstre sto et skilt som ledet vei til Mattisborgen. Til høyre pekte et annet skilt til Villa Villakulla og verdens sterkeste jente med flest fregner og en herlig blanding av dyr og gullpenger. Ved siden av kaféen vi satt på lekte Marikken med sin søster, junibakkens pims. Vi hadde planer om å besøke Tjorven straks vi var ferdig med bollene. Bollene var forresten kjøpt like i nærheten av Bråkmakergata. I Astrid Lindgrens forfatter finnes mange viljesterke, modige hovedpersoner som bryter grenser og går egne veier. Pippi er verdens sterkeste.

Da mamma kom med denne uttalelsen, kunne jeg bare nikke enig, og vi snakket litt mer om hvor fantastisk forfatteren av disse figurene var. Og mens vi pratet, kom jeg til å tenke på en søndag noen måneder tidligere, da vi på vår vanlige filmkveld så filmatiseringen av Ronja Røverdatter. Vi satt der i sofaen min, en flokk med jenter, alle sammen temmelig forskjellige. Det var vår og vi skulle se Ronja Røverdatter, fordi ingen skriker våren inn så flott som henne. Og mens filmen surret, oppsto det ene drømmende blikket etter det andre. Jeg var Ronja Røverdatter når jeg var liten, sier Sunniva. Jeg ropte vårskriket hvert år, sier jeg. Haha, sier Ingrid, kan du huske at vi hoppet over helvetesgapet? Vi byttet på å få være Ronja, som dro Birk opp! Silje, som var den første til å uttrykke ønske om å se filmen i utgangspunktet forteller om hvordan hun lekte i skogen og klatret i trær. Maren ler og sier at hun gjorde akkurat det samme, og at hun bestandig var glad for sitt brune hår, for hun hadde Ronjahår.. Sunniva, Maren, Silje, Ingrid, Ellinor, alle var vi Ronja. Ronja er fortellingen om en jente som frigjør seg og blir sin egen, om en jente som elsker sin far og som elsker bestekameraten sin, men som først og fremst er seg selv. Det er fortellingen om en modig, sterk og sta jente som løper fritt i skogene, som klatrer i trær, svømmer i tjern og hopper over avgrunner, en jente som bryter med alle konvensjonelle regler for hvordan en pen og pyntelig jente skal være, en jente som gjør farligheter og som utfordrer både andre og seg selv, som ikke aksepterer teite normer og stiller spørsmål ved verden.
Astrid Lindgren skapte så mange kvinnelige hovedroller, og de er alle sammen tydelige. Jeg skatter Astrid Lindgrens forfatterskap høyt, og av mange grunner; skildringene hennes av sommerglimt, av kjærlighet, av frigjøringskamp, av barns storhet, av menneskenes godhet, av de store, episke fortellingene og de små, hverdagslige øyeblikkene, alle disse er blant de vakreste skrevne tekstene jeg vet i hele verden. Men dette at hun skrev modige tekster om jenter som blir til rollemodeller og helter vi kan være uten at vi blir stille, passive bipersoner, det er kanskje det vakreste ved hele hennes foratterskap.

Wednesday, March 18, 2009

ubestemt

Ordene følger sine egne lover. I et øyeblikk er alt han vil å skrive, han vil forme ordene til gullkorn i et rundt fat med dyp bunn, slik at de skimrer og glimter mot hverandre, et jevnt mønster. Men i neste vil han se på deg, se deg løfte en døsig arm over hodet og blunke når du beveger deg i diskotakt like etter. Han vil reise seg og nesten snuble i hunden som ligger der og spiller såret, fornærmet, tilgivende i ett sekund, før den logrer og vet at den får kos. Dansen din er glemt, for tankene hans svirrer fra kant til kant og ingen fanger dem. Utenfor er en høstvind nesten blitt til en storm, og et orange blad flyr forbi vinduet og er borte. Ingen i rommet så det. Bare en utenkt tanke i hans hode ble fylt av høstblader, og bevegelsen hans er ikke din, og ikke hundens, den neste bevegelsen tilhører et blankt lerret og en pensel. Dessuten tilhører den en tube, ja, mer enn noe annet dét, en tube med koboltblå.

Wednesday, March 11, 2009

Vi naive mennesker

Jeg skynder meg til Ikea etter jobb, og rekker frem mindre enn en halv time før stengetid. Jeg kunne selvsagt ha ventet til i morgen, kanskje til fredag, men behovet for å kjøpe rosa puter og en stråkurv ble overveldende, og jeg reiste ut i mørket.

Jeg får tak i alle små, meningsløse ting jeg skal ha. Kurven min fylles av krukker, grønne glass og psykedeliske pappkartonger som jeg har tenkt å gjemme i skapet ved første anledning. Hver ting er lett og håndterlig, men sammen blir det hele nesten tungt og i alle fall plagsomt. Jeg stavrer meg til kassen to minutter på ti og føler skyld for at jeg er en sånn ekkel kunde som kommer med et berg av varer like før stengetid, men jeg avvæpner det hele med et av mine sedvanlige smil og en oppriktig kommentar om akkurat dette. Nordlendingen bak disken smiler hun også, men jeg tror hun er sliten, og jeg tror ikke hun skjønner at jeg prøver å si unnskyld. Det gjør ikke så mye, jeg betaler og ordner alle varene mine lagivs i min nye stråkurv, før jeg tar tak i håndtakene og stolprer meg ut døren.

Den siste bussen fra Ikea har allerede gått. Det innebærer at jeg må gå ut i det ukjente, med en underlig skisse av området i bakhodet et sted, for å finne alternative bussruter. Med hendene godt festet rundt håndtakene på stråkurven min legger jeg i vei, like optimistisk trygg som jeg alltid er på at jeg, damen uten stedssans som aldri har vært her før, skal finne veien ganske snart – og om ikke annet, så før den siste av de alternative bussene går.

Jeg går knappe ti minutter, og det er is under mine glatte sko. Ryggen min gjør litt vondt, som den gjerne gjør i vinterhalvåret, og brillene mine har utviklet en irriterende tendens med å gli ned på nesetippen min. Jeg rister på hodet for å få dem på plass igjen, men det er ikke alltid det virker – jeg føler meg som et kattedyr med en flue på nesen, som rister på manen. Bildet er fint, men jeg skriver enda en mental notis til meg selv om å få justert brillene mine.

Det stopper en bil i veien ved siden av meg, og en mann roper noe ut vinduet. - Skal du langt? Spør han, og jeg setter fra meg alle ting midt i veien for å løpe de tre meterne over skarebelagt snø, så jeg kan høre hva han sier. Nærmeste busstopp, forteller jeg, og håper at han vet veien.

Det får jeg aldri svar på. Derimot får jeg enda et spørsmål, for han lurer på om han kan kjøre meg?


Jeg er verdens mest naive person av og til, jeg vet det. Jeg stoler blindt på mennesker, også fremmede mennesker, fordi jeg oppriktig mener at folk flest vil godt, folk er som regel bra mennesker. Jeg er en sånn som låner ut hybelen min til venner jeg har kjent i noen uker, fordi jeg uansett ikke helt kan se at de skulle finne noe verdt å stjele. Jeg låner deg penger hvis jeg har noen, og jeg ville uten å blunke rukket ut en hjelpende hånd til en tilfeldig forbipasserende. Det han nå spør meg om, er nøyaktig en slik ting jeg selv ville ha spurt om, hvis jeg hadde vært i hans posisjon. Til mitt forsvar, jeg tenker meg kjapt om, husker at jeg har lovet min mor å aldri haike med fremmede menn (hun så en gang en krimepisode hvor en jente på min alder gjorde den tabben og ikke så mye mer), før jeg konkluderer med at jeg er trygg. Dessuten, tenker jeg, hvis han ville lugubre ting så finnes det bedre alternativer enn en sliten Engeline utenfor Ikea.


Jeg setter meg inn i bilen hans, jeg. Hvorpå han kjører meg helt hjem på under et kvarter. Underveis forteller han meg at han er barnevernspedagog, og at han jobber med å installere unge mennesker i deres første hybel – derav hans kveldsbesøk på Ikea. Han er redd for at jeg skal mistenke ham, så han prøver å ufarliggjøre seg selv ved å fortelle at han er gift og har to barn, og han plukker ikke vanligvis opp unge damer slike som meg selv, men han så meg, og han tenkte...

Han er hyggelig. Veldig hyggelig. Han er en sånn person som forklarer hvorfor jeg tenker om mennesker slik jeg gjør. Vi snakker litt sammen om akkurat det, at folk stort sett er bra, og at den viktigste grunnen til at folk ikke vet om det er fordi de er så opptatt av å mistenkeliggjøre omverdenen.

Da jeg setter ned varene på kjøkkengulvet mitt, er det gått mindre enn en halv time siden jeg gikk gjennom Ikeadørene. Verden er en fin plass.


Saturday, March 7, 2009

Levende

De er engler, slik de skal være

stive, upersonlige, objekter
med smale vidjer og lange ben

Å være så varm,
er å være blodig

Tynne, hvite engler
er blyantspisser i en barnerygg

Thursday, March 5, 2009

i en stigetrapp

Hun tar hodet mitt i hendene. Dette er typisk for henne, hendene hennes er alltid varme, og de er alltid myke, og de tar rundt meg hver gang jeg treffer henne, enten det er rundt en hånd, en nakke eller nå, rundt ansiktet mitt. Hun trekker hodet mitt så nært at vi nesten berører hverandre med nesetippen, og jeg tenker,"dette er for nært."

Hun får skilpaddeøyne. De blir runde og kunne ha liknet glasskuler, mørkegrå glasskuler, men de minner meg om skilpadder i stedet. Det er vakkert. Jeg tenker "hva ser hun? Ser hun bare brilleglassene?" før tanken er borte, hun snakker. Hun har alltid hatt en stemme som forandrer universet mitt.

Jeg har aldri likt min egen stemme. Jeg har alltid hørt min egen stemme som litt for grov, litt for vulgær, litt for høyrøstet. Selv når jeg er ansatt som innleser av lydbøker, og det jevnlig er noen som forteller meg hvor behagelig stemme jeg har i telefonen, selv da hører jeg min egen stemme som skjærende, en sånn stemme som gir deg frysninger på ryggen. Jeg har i årevis forsøkt å luke bort denne brautende eggen som finnes ved stemmen min. Den finnes der bare av og til, men når den dukker opp, skammer jeg meg lenge etterpå, så jeg har prøvd å lære meg rolige snakketeknikker, lave tonefall. Jeg mumler. I tillegg har jeg bygget meg opp en stil som passer til den rolige stemmen, en stil som gjør meg ufarlig og søt. Når den andre stemmen kommer frem, føles det som om jeg har avslørt meg selv – jeg er mer enn denne rolige, rosa søtnosen. Jeg våger ikke stå for dette andre, denne andre, så jeg kamuflerer det igjen, i rosa klær og stille samtale.

Hun er også rosa på innsiden, full av rosa og gyldne spetter på innsiden av brystet. Og mellom disse flekkene har hun store områder i skarlagenrødt, i insisterende mørkeblå toner, i orange siksaklyn som krysser og forener uforenelige farger. De samme fargene jeg har, men som jeg dekker med rosa sminke.

Stemmen hennes blir universet mitt. Hun sier: «jeg skal snakke om vanskelige ting. Jeg skal gi deg vanskelige komplimenter». Og stemmen hennes er ikke søt. Stemmen hennes har den skarpe tonen jeg kjenner igjen fra min stemme, stemmen hennes får denne lyden av tilbaketrengt latter som er fremprovosert av sorg, den samme tonen jeg har i min stemme, men som jeg hater, som jeg skammer meg over.

Det er nå jeg husker dette, hvorfor hun er så magisk i mitt liv; dette at hun våget. Hun gjorde det andre valget. Stemmen hennes er ikke søt. Hun våger å snakke høyt, om alt og til alle hun har lyst til å snakke med, og hun skvetter ikke av sin egen røst. Hun er ikke søt. Ikke engang når hun snakker til meg, er stemmen hennes søt – den er stillferdig og intens, men aldri søt. Jeg ser de gyldne spettene av solnedgang, helt klart, men hun våget å stå for denne andre, den som jeg skjuler og skammer meg over. Hun satset på den stilen som verden ikke aksepterer like enkelt, hun gjorde det modige valget, det synlige valget. Når hun snakker til meg, ser jeg et speilbilde av noe bare eksisterer på innsiden av brystet mitt. Kanskje, når hun ser på meg, ser hun et speilbilde av noe som eksisterer et sted på innsiden av brystet hennes. Universet og hodet mitt er ett. Stemmen hennes forteller så mye om henne, om tappert mot og viljestyrke til å stå for seg selv, og nå skal hun si noe til meg, noe som er vanskelig å høre, og jeg har vanskelig for å se inn i øynene hennes, for hun er for nær, altfor nær. Mennesker som er så nær, de kan komme til å se. Men når hun ser meg inn i øynene, så har hun kledd seg i nettopp de fargene jeg er redd for at andre skal se, hun synger høyt, i mikrofon, med de tonene jeg rødmer over, og jeg våger å gjengjelde blikket, jeg våger å se henne, jeg våger å bli sett.

Hun sier det jeg tenker, når jeg ser inn i øynene hennes. Hun sier at jeg er fin, og jeg tror henne, i disse sekundene tror jeg henne. Ikke fordi hun sier det, fordi hun viser meg det. Hun våger å være, og hun er det vakreste jeg vet i dette øyeblikk. Hun har den vakreste stemmen. Hun er meg.

Kysset hennes er mykt og bløtt, lengre enn jeg forventet.

Sunday, March 1, 2009

fem - nei, seks! jordskjelv ved hjerteroten

I et forsøk på å utsette min egen leggetid,(en vane jeg har hatt siden jeg var liten og smugleste, og som jeg siden aldri helt har kommet over) snoket jeg rundt på fjesbok. Som alltid er det et eller annet som griper fatt i blikket mitt, og gir meg en bittebitteliten ting å gjøre før jeg kan legge meg. På fjesbok hadde nemlig noen laget et notat, et slikt et som du enten har skrevet selv, eller som du mer sannsynlig har klippet ut fra en eller annen quizliknende sak og svart på. Uansett, denne noen hadde laget et notat hvor oppgaveteksten lød noe slikt som

Think of 15 albums, CDs, LPs that had such a profound effect on you they changed your life. Dug into your soul. Music that brought you to life when you heard it. Royally affected you, kicked you in the wasu, literally socked you in the gut, is what I mean."

Jeg liker jo sånne lister, og jeg liker veldig godt sånne mimremimreturer hvor en graver frem sterke inntrykk fra en svunnen tid - dette er en perfekt oppgave for meg. Spørsmålet var bare om jeg hadde femten slike album?
Gi meg femten sanger, og du har listen i løpet av tre minutter. Gi meg femten bøker, og du har en ny liste. Men jeg er et barn av min tid, jeg har vokst opp med først de platene foreldrene mine spilte, deretter de samleplatene jeg måtte ha for å ha venner og til slutt de sangene jeg lastet ned selv via en ulovlig internettside. Jevnt over har ikke musikk vært knyttet til spesielle album, men snarere til fargene knyttet til enkeltmelodier, eventyr og historier knyttet til enkeltlinjer i en sangtekst, minnet om akkurat den sangen på akkurat det stedet. Så femten album? Teller de egenkomponerte?

Jeg prøvde, og i løpet av noen sekunder dukket det opp noen selvsagte navn. Det tok virkelig sekunder, og plutselig sto de der, de albumene jeg tenker på først når jeg skal grave frem musikk som har forandret livet mitt. Jeg så på dem, og oppdaget at jeg, min vane tro, hadde ramset opp nøyaktig fem album - fem er det beste tallet på sånne lister uansett.

De var fem, helt til jeg hadde beskrevet halvparten. Da ble de seks. Jeg liker egentlig ikke tallet seks, jeg synes fem er så mye mer sympatisk, men det måtte bli seks album likevel.
Listen vitner ikke om såkalt berømmelig musikksmak. Av de seks er det knapt nok to som tåler kritiske øyne og deres lyskastere, men jeg kaster meg ut i det likevel, våggal som jeg er. Jeg burde sikkert hatt noe Beatles her, men vet du? Jeg husker søndagsformiddager med Beatles og ommøblering, jeg husker steinerskoleforberedelse av små, maritime steiner til Beatles, jeg kan min Beatles, men intet enkeltstående Beatlesalbum har endret livet mitt. Beatles har alltid vært der, og kommer alltid til å bli der, Beatles er litt som Mozart eller Bethoven for meg. Beatles havner ikke i nærheten av listen.
Jeg skulle ønske jeg kunne komme trekkende med noen av mine egenkomponerte plater - da skulle "godnattmusikk for storesøstre" stå for den gangen jeg brast sammen i gråt ved lyden av Anniemusikalens "Tomorrow". "Feel Good no. 1" skulle også havne der, med CSNYs "our House" som det ypperste i sjelebalsam og varme. Jeg skulle ønske jeg kunne komme trekkende med store poeter, jeg skulle ønske Tori Amos eller Leonard Cohen eller kanskje Loudon Wainwright III kunne komme drassende med de albumene som virkelig endret alt, men nei. De har forandret hele min eksistens, ja, og de har gitt meg musikalske og ikke minst lyriske øyeblikk som har hevet meg til himmelen, men de er ikke blant de fem viktigste albumene i min musikkhistorie. Nei, min musikkhistorie er preget av lidenskap for musikk i øyeblikket, uten tanke på fremtiden og om hvorvidt musikken skulle bli anerkjent av andre senere. Min hjertemusikk - mine hjertealbum - er nettopp det, hjertealbum, en gang holdt tett til hjertet mens jeg forelsket meg i mennesker og liv og verden - gjerne om hverandre.

Første gang et album forandret livet mitt, gikk jeg i tredjeklasse. Ni år gammel hørte jeg Wannabe. Jeg hørte Wannabe og jeg leste forsiden av avisene om jentemakt, før jeg dro hjem og prøvde å forklare ved middagsbordet at fremtiden ble presentert av Spike girls.
Jeg får en følelse i brystet når jeg hører denne sangen. Det er nøyaktig den samme følelsen jeg fikk første gang jeg satte på dette albumet, mitt første album, på min første cdspiller, en svart, klumpet sak fra Clas Ohlson. Jeg elsket disse jentene, og særlig denne sangen, med en intensitet som ingen ord kan forklare, og som sagt, noe av denne intensiteten går ikke bort. Dette er ikke noe jeg ville trekke frem i en samtale om god musikk, men mer enn en gang har jeg flydd en nostalgisk dans sammen med nære venner, mens vi har følt på hva det egentlig betydde for oss, denne sangen, dette albumet. Wannabe var bare første sporet, bare pilspissen. Bak den kom mama, bak den kom say you'll be there, kom 2 become 1, kom who do you think you are. Det handlet ikke om jentemakt for min del, det handlet ikke engang om at det var tilnærmet perfekt pop fra nittitallet - dette var ting jeg registrerte, men først skjønte mange, mange år senere - og da godt begravd i tenårenes skam for barndommens elskov. Den gang, i 1996, da bare elsket jeg. Og jeg elsket høyt. Jeg elsket så høyt at jeg fremdeles må stoppe når jeg hører denne latteren ringe fra et høyttaleranlegg, jeg . Hvis noen skulle lage et lydspor til livet mitt, og de skulle ha med mine første ti år, da er dette albumet lyden du søker.



I sjette klasse utgir en liten, norsk jentunge et album som skal gi henne verdensberømmelse og et nervøst sammenbrudd. Jeg får albumet og merker meg ikke ved det. Ikke først.
Ikke før jeg har danset sakte, sakte med gutten jeg er mest forelsket i, til spor nummer to.
Ikke før jeg har koret spor nummer fire med mine to beste venner og spilt inn resultatet på kassett.
Ikke før jeg har spilt spor nummer ni med en annen venninne, og hun plutselig skjønte at det var en fin sang likevel, hvorpå vi spilte den samme sangen på repeat i to døgn.
Ikke før jeg oppdager at spor nummer fem handler om å elske lillesøsken.
Ikke før jeg oppdaget at spor nummer tre har festet seg i en tegning jeg tegnet mens jeg hørte på radio, slik at den for alltid handler om rulleskøyter.
Ikke før en av mine aller, aller eldste venner oppdager at spor nummer åtte er fantastisk og hun låner albumet i flere uker.
Ikke før jeg oppdaget at på søvnløse, engstelige netter var dette den sikreste måten å få sove på, den tryggeste musikken jeg kunne tenke meg. Jo, Lene Marlins Playing my Game må være med på listen over album som forandret alt. Dette var ikke et sjokk, ikke en plutselig og intens forelskelse. Dette var forholdet som utviklet seg gjennom år, gjennom alle de forskjellige menneskene som jeg delte det med, gjennom alle de forskjellige sangene og de forskjellige historiene som hørte til. Det har fremdeles makt til å dysse meg i søvn, og Lene, hvis du noensinne og mot formodning skulle lese dette: takk.

Det neste lydsporet tilhører en annen jente, en annen tid enn de tidligere. Det er langt frem i tid, selv om det bare er snakk om noen år. Det har selvsagt vært melodier i disse årene som ligger mellom første og tredje lydspor, det har vært øyeblikk med Backstreet Boys, øyeblikk med bergenske rockeband som bare bergensere har hørt om, timer med Absolute Music -diverse tall-, øyeblikk med Pink Floyd, HipHop og Bach. For ikke å glemme at det har vært noen hjertestoppende sekunder med Toni Braxtons Unbreak my Heart og ikke minst - ikke minst - noen minutter hvor Celine Dion har krystet og klemt og presset og pirket og til tider knust hjertet mitt med My Heart will Go on, til synet av Macintosh' små hestestempler. Det ligger mange lydspor som forandret livet mitt i disse årene, og de ville fortjene en egen post inn i nostalgiske smau - dere skal slippe for denne gang. Det neste albumet som kommer til å forandre mitt liv blir lansert den våren jeg skal fylle fjorten. I likhet med at Wannabe for evig er printet inn i brystet mitt med en spesiell følelse av at musikken er kroppen din, er dette albumet for evig knyttet sammen med alle sanser, og med fargen på lykke.
Jeg kom inn på min beste venns soverom. Vi hadde sverget hverandre evig troskap noen måneder tidligere, og foreldrene hennes hadde akseptert at når jeg kom var det bare å slippe meg inn døren, jeg fant veien opp trappen selv. Jeg vandret opp som vanlig, banket vårt vanlige signal på døren hennes slik at hun visste at det var meg som kom, og i det øyeblikket hun låser opp omhylles jeg av en tung duft av olje og pigment. Det er slik jeg husker det, det er slik jeg bestandig kommer til å huske det: den jenten jeg elsket mest, som sto i en gammel skjorte og malte et maleri, med lukten av farger og olje i luften. Og i hjørnet; pianospill som fanget opp motivet hun hadde laget - en kvinneskikkelse omhyllet i virvler og stjernestøv, verdensrom og magi. Blå og lilla toner, gule striper - hun prøvde å fange blikket til kvinnen akkurat da jeg kom. Jeg foreslo en bitteliten fargeklatt i øyekroken hennes, og hun ble enda mer levende enn hun hadde vært før - både kvinnen som malte og kvinnen som ble malt. Og i ørene mine spilte det mest fantastiske pianospillet jeg noensinne hadde hørt, for melodien som ble spilt sto foran meg på lerret og luften luktet de samme fargene som ørene mine så.
Shepherd's moon med Enya handler fremdeles bare om oljemaling, om denne sommeren som skulle utspille seg, om dette vennskapet. Enya forkastes av alle som påstår seg musikkjennere, men jeg kommer aldri, aldri til å kunne høre dette albumet uten å kjenne lykke, uten å lukte oljemaling. Vi sitter på det røde taket utenfor soverommet mitt den sommeren, med høytalerne på fullt, og solen har varmet takhellene med nettopp den siste varmen som du kjenner når solen henger lavt og det har vært en ubeskrivelig dag. Vi sitter der og spiser sure føtter som vi har kjøpt, og hele natten er vår. Vi har blanke lerret som venter på oss og mellom oss ligger en stillhet, en varme som er blå og myk og full av oljemaling - og Shepherd's moon har fanget det hele inn. Sangen Carribean Blue har fremdeles hele det fargespekteret som foregikk i hodet mitt denne kvelden, disse kveldene, Carribean blue spiller de siste solstrålene og virvlene rundt den malte kvinnen og blåtonene som sang mellom meg og min beste venn midt på natten.
Jeg vil helst ikke gi dere en musikkvideo, jeg vil helst gi dere de blåtonene denne sangen rommer for meg. Jeg tror ikke de finnes, så dere får ta til takke med landskapsbilder.




Det neste albumet er fra den samme sommeren. Åh, jeg burde ha med alle albumene fra denne sommeren, jeg burde fortelle dere om hvordan Elton John synger Goodbye Yellow Brick Road og det er en god sang! Jeg burde fortelle dere om hvordan det kjennes å spille All Souls Night i øretelefoner og sitte med telefonen i hånden for å fortelle sin nærmeste venn at hun må høre denne - idét hun sender deg en melding og sier det selv - hør. Men jeg kunne gå meg fullstendig vill i disse fortellingene, og dere ville aldri få høre om vårt store musikktema - barndomsmusikken.
Barndomsmusikk var et begrep vi laget, for å forklare den musikken vi husket fra vi var små, den musikken som hadde gjort sterkest inntrykk. Denne sommeren kjempet jeg for å huske en bestemt barndomssang, en sang jeg bare husket små fragmenter av, men som det ble stadig vanskeligere å skyve fra seg.
Svaret meldte seg i form av en brent cd, i november på en hyttetur. Denne brente cden er det som virkelig, virkelig endret all musikkhistorie for meg, denne cden forklarte meg slik ingenting noensinne før hadde forklart meg at slik, akkurat slik skulle musikk lyde. Musikken var så riktig at det tok mange, mange måneder før jeg begynte å høre på noe som helst annet. Det er absolutt den brente cden som forandret livet mitt, men ettersom dette skulle være album dere skal ha sjanse til å finne og lytte til og deretter anerkjenne eller forkaste, plasserer jeg i dens sted albumet A Night at The Opera - de fleste viktige punkt kommer herfra. Mitt møte med Killer Queen, Lily of The Valley og Don't stop me Now fanges riktignok ikke opp, men barndomssangen som hadde hjemsøkt meg lenge er der, Love of My Life og you're my best friend! er der, og dermed gjør klorer dette albumet seg fast til innsiden min.



Det skulle gå to, kanskje tre år. Da kom Bob Dylan. Det har jeg allerede skrevet om. Vi holder det kort: mai og hennes og Mauritzplakater som skulle rives, brennes, drepes.

Til slutt skulle det komme et album som faktisk bare handler om meg og musikk, som ikke handler om en eller annen stor følelse i brystet, men om musikk som var perfekt da jeg hørte det første gang, og som siden bare har vokst og vokst.
Jeg har spilt Belle and Sebastian i hele kveld. Igjen. Jeg har holdt tilbake stønn, noen ganger ikke med stort hell, over hvor herlige sangtekster de har, om arbeiderklassegutter som flørter med overlegne kommunistjenter på ferie, om den morsomme lille frosken, om gutten som har mareritt om en romferd og om et loft hvor de leker med tog og hører kirkeklokkene ringe om ettermiddagen. Jeg har husket første gang jeg lastet ned Beautiful, og visste allerede da at jeg nettopp hadde forandret livet mitt. I hele kveld har jeg kjærtegnet det første albumet jeg kjøpte av dem, The boy With the Arab Strap, det er bare rett og rimelig at de får avslutte denne meningsløse turen gjennom musikkrøttene mine. Is it Wicked Not to Care? Probably. I waste many hours talking endlessly to anyone that's there anyway. And they give me permission.