Wednesday, October 31, 2007

Aisa Des Ha Mera

Og mens vi ennå er inne på Bollywoodfilmer og filmsnutter, ta en titt på denne (her hvis den ikke vil samarbeide.)



Zaara har lovet ham èn dag av sitt liv, slik at Veer kan vise henne "sitt land" India - hvilket han gjør i sangen. Får du ikke grenseløst lyst til å reise til India? (Nå er lyden fikset, også.)

kunsten å antyde

Dere må nesten se denne scenen selv. Egentlig burde dere fått de fire minuttene før musikken begynner også, hvor Rahul og Anjali vandrer langs markedet, og det formelig spraker mellom dem. Dette er kanskje den mest erotiske filmsekvensen jeg har sett noen gang, og det mest av alt fordi inderne kan det samme som forfattere på tidlig attenhundretall; de kan kunsten å antyde. Om dere ikke setter pris på youtubekvaliteten, kan dere se den samme filmsnutten i veldig mye bedre oppløsning her.

Tuesday, October 30, 2007

episk, politisk og evig vakkert

På listen under burde forresten "bollywoodfilmer" vært et punkt. I helgen fikk Maren endelig mulighet til å vise oss sin andre bollywoodfilm, og jammen var ikke denne minst like fantastisk som den forrige. Denne filmen het "Veer Zaara" og hadde en svært så liknende rolleliste, hvilket jeg forstår er vanlig i Bollywoodfilmer. I motsetning til Hollywoodfilmer er dette derimot ingen trist sak, det betyr for eksempel at Kabhi Khushi - helten Shahrukh Khan stadig har hovedrollen, og herlighet, hvor denne mannen er herlig! Hadde jeg prøvd å lage en liste over de hotte mennene jeg visste nå, ville han havnet øverst.

"Veer Zaara" er en episk kjærlighetshistorie om den brennende, trofaste og uselviske kjærligheten mellom den indiske piloten "Squadron Leader Veer Pratap Singh" og den noe mer bortskjemte smårødstrømpen Zaara Haayat Khan fra Pakistan. Hvor "kabhi Khushi Kabhie Gham" ofte er langtekkelig (dog herlig) og oppstykket, fordi handlingen hopper fra India til London og tilbake, utspiller "Veer Zaara" seg som en subtil metafortelling, hvor en eldre Veer sitter i et pakistansk fengsel og endelig, etter 22 år med taushet, bryter sin taushet ved å fortelle historien om Veer og Zaara til Pakistans første kvinnelige advokat.
Filmen er et produkt av samarbeid mellom både indisk og pakistansk filmproduksjon, men er spilt inn i India, med indiske skuespillere. Da den kom i 2004 ble den en kjempesuksess, ikke bare i India, men også i England, Tyskland, Frankrike og SørAfrika, noe som sier litt både om kvalitet og om aktualitet. I tillegg til at filmen åpenbart taler kvinners sak både i India og i Pakistan, på diverse områder og alltid med respekt både for kultur og for kvinner, problematiserer den også etnisitet, religionsforskjeller og arrangerte ekteskap som middel inne politikken.

Filmen er, så vidt jeg forstår, lett tilgjengelig på internett, skjønt jeg aner ikke om den har engelsk teksting. Gjør et forsøk likevel, om du har sansen for god, god film; dette er veldig fine tre timer å tilbringe foran en dataskjerm.

Og ettersom vi nærmer oss jul - jeg ønsker meg en av disse to i julegave.

Sunday, October 28, 2007

lyspunkt

I dag, på vei hjem fra en megahyggelig kveld hos Silje, med tilhørende sjokoladekake, sjasminte og masser av feministisk prat, oppdaget jeg at veien var blitt glatt. Idèt jeg tråkker av bussen kjenner jeg at bakken er sleip under meg, og jeg titter ned og får øye på tusenvis av små iskrystaller som pryder en ellers mørk gate. Som vanlig når jeg ser iskrystaller på asfalt, eventuelt kunstig glitter på flyplassterminalgolv, får jeg en søt og kriblende assosiasjon til Barbieleker. Jeg aner ikke hvorfra denne assosiasjonen kommer, for jeg hadde lite glitrende Barbier og heller ikke mye glitrende barbiestæsj, men assosiasjonen kommer likefullt, og det er en god assosiasjon. Jeg får lyst til å leke, eller synge, eller bare tråkke i stykker isenpå den nærmeste vanndammen. Jeg liker iskrystaller på veien.

Det er tid for emoblogging, og det passer meg bra. Høsten er nemlig en tid for så mangt, men
mer enn noe annet fyller høsten meg med emofølelser. Og da veldig lite av de trivelige emofølelsene - jeg snakker mørke, svartkledte følelser med dystre miner og dødsvisjoner.

Jeg hater høsten. Virkelig. Hver eneste høst, når mørket og kulden nærmer seg, kjenner jeg at kroppen begynner å gjøre vondt. Jeg blir aggressiv, jeg blir mer glemsom enn til vanlig, jeg blir uhorvelig kritisk til alt og alle, inkludert meg selv, og ikke minst, jeg blir et utrolig lett bytte for vekslende sinnstemninger. Min tilgang på endorfiner, som til vanlig er temmelig ustabil, blir rett og slett manisk - derav navnet manisk depressiv. Jeg som manisk depressiv blir ganske enkelt hardere rammet i løpet av vinterhalvåret. Og med smerter i kroppen, pinlig kort lunte og generelt nedstemthet er veien veldig kort til det en kaller vinterdepresjon - mørket inne i hodet vokser seg langt større enn det mørket som eksisterer utenfor - det er ikke rart jeg hater høsten. Og skjønt det hele varer hele vinteren gjennom, representerer høsten begynnelsen på marerittet.

Men, som jeg kritiserer naturalistene for, en har ikke lov til å se bare svart på livet. Det er alltid farger, selv når det ser ut som gråtoner, og det finnes alltid, alltid lyspunkt. Dessuten skal det sies til høstens forsvar, eller livets forsvar, kanskje - studentlivet løser mange av problemene som har regjert mine høsterfaringer til nå. Jeg må ikke lengre stå opp grusomt tidlig, en regelrett pine for et Bmenneske, jeg har ikke lengre plikter som tvinger meg ut i mørket, og jeg kan, dersom jeg vil, sitte innendørs og fordrive tiden med de tingene som faktisk gjør høsten levelig. Jeg sender mine kondolasjoner og flere varme klemmer til alle mine venner som ikke er like heldige som meg.

Naturalistene og Emile Zola var idioter. Iskrystallene på veien i kveld minner meg på nettopp dette, at livet er fint, selv vinterstid. Og denne emoposten skal handle om nettopp dette - hva annet gjør livet fint vinterstid?
Det er min leveregel, nå etter at jeg holder på å få livet mitt på rett kjøl igjen, å fylle hverdagene med disse fine tingene, og da er det smart å lage en liste. Her er min liste, og hvis noen andre føler seg kallet til å lage en tilsvarende liste over sine lyspunkt i mørket - gjør endelig det. Jeg er en ivrig leser.


  1. Det er vel ingen overraskelse at te står øverst på listen. Te hele året, men te om høsten aller mest. All slags te, bare den smaker godt. Og dersom det er fullstendig krise og jeg sitter på et RUkontor og er sliten, da fungerer all slags te. Selv tørr og bitter posete.
  2. Kastanjenøtter. I følge gammel overtro forebygger hestekastanjer gikt, og jeg velger å tro de gamle kjerringene ubetinget. Og dersom de ikke fjerner gikt, er det i hvert fall en kjennsgjerning at de er veldig morsomme å finne, er veldig pene å se på, veldig fine å ha i lommen og ta frem med jevne mellomrom for å holde i hånden, eventuelt for å gi vekk til noen og dermed gjøre noen glade - i det hele tatt gjør kastanjer humøret lettere for alle.
  3. Koselige bøker, selvsagt. Helst klassikere eller barnebøker. Gi meg Alexandre Dumas! Jeg fant hele "De tre Muskiterer" til gibortpris på Fretex her om dagen, i en nydelig utgave - dette gjør verden lett å leve. Og det finnes andre. Jeg nevner i fleng; Robert L. Stevenson! Jules Verne! Michael Ende! Astrid Lindgren! Eller, mer enn noe annet, Tove Janssons "trollvinter."
  4. Levende lys. Når det er kaldt og ekkelt ute, kan en tenne stearinlys, og de bittesmå flammene varmer opp rommet, lyser opp både i rom og i hoder, dessuten knitrer det av energi i ild, og energi er det jeg mangler mest av alt når det blir mørkt og skummelt.
  5. Høstmusikk. Nederst på siden, til venstre, står en fin, liten liste over musikk jeg er glad i på denne tiden, musikk som kommer tilbake og får gyllent solskinn til å spille på innsiden av øyelokkene mine. Det blir lett akkustisk, eventuelt avbrutt av stille strykere, det blir gjerne menn som kan synge snilt, og det blir fort stille og smådeprimert - "I'm only happy when the music is sad".
  6. Lappeteppe. I påsken begynte jeg på et lappeteppe, som i september ble forært min kusine i "flytte_til_det_kalde_Polen_gave". Vel tilbake i Trondheim begynte jeg straks på teppe nr. 2., og skjønt det stadig vokser i omfang har det allerede varmet meg og venner mer enn en kveld. Og i går fant jeg mørkebrunt garn på nytt, enda jeg trodde de hadde sluttet å produsere det. Det betyr at lappeteppe nr. tre, som etter planen skal flytte til Silje, faktisk kan få mørkebrune lapper i seg. Også fint å vite.
  7. Og så, den siste tingen jeg tyr til når høsten har tatt meg fullstendig, når ingenting i hodet mitt fungerer som det skal og jeg ikke orker noe. Når høsten bor i hele meg og det ikke er et koselig boselskap, da bryter jeg med alle gode konvensjoner, jeg reduserer meg til det mest utskjelte ordet jeg vet; jeg blir konsument. Jeg tyr til det mest konsumerende jeg vet; tvserier. Mer spesifisert, jeg tyr til magiske tvserier. Jo mer overnaturlige elementer, jo bedre. Helt siden jeg var femten og oppdaget xfiles, har magiske tvserier hele natten gjennom vært min beste resept for å overleve vinteren. Jeg har i min tid pløyd gjennom diverse sesonger av Angel, Xfiles, Charmed, Firefly og Smallville, for ikke å snakke om mitt nære forhold til Buffy The Vampire Slayer. I vinter har jeg planer om å utforske Roswell, samt gjenoppdage gamle klassikere - jeg gjør meg klar for "Lois & Clarke" og "Sinbad", så sant jeg finner dem. Jeg vet det, jeg vet det, det finnes langt bedre ting å foreta seg, men av og til! Ingenting er så deilig som det teiteste av actionsåpe.

Dette er min liste. Dette er min plan. Den virket utmerket i fjor vinter, som var den første vinteren på mange år jeg kan kalle fin, og det trass i diverse kriser. Nå som en ny vinter står for tur, og jeg ser diverse tilsvarende kriser komme meg i møte på ny, ruster jeg meg med alt jeg har av våpen, og jeg akter å vinne.

Hvordan knekker dere andre ryggen på vinteren?

bloggen som eksistensiell kriseplass

En observant leser vil kanskje ha lagt merke til at det har vært usedvanlig taust på englebloggen de siste partre ukene. Forklaringen kommer her. Og før jeg starter, dette er en smakebit av mine mer forvirrede og selvsentrerte tanker, så med mindre du faktisk lurer kan du alltids hoppe over teksten og se på den som listefyll.

Det hele begynte, absurd nok, med invitasjonen til å skrive mer. Rett før den store stillheten senket seg, kastet jeg meg nemlig på en ny og spennende blogg kalt propagandakanalen. Ettersom jeg, meget bevisst, har holdt englebloggen temmelig fri for politisk snikksnakk, mente jeg det ville være flott å bli skribent på en politisk, kommunistisk blogg hvor jeg fritt kunne uttale meg om ditt og datt uten å skremme eventuelle kjære lesere av min fine og ufattelig ufarlige bloggeverden her. Jeg sørget altså for å bli en del av propagandakanalens kvinnealibi.

Deretter tenkte jeg at nå burde jo propagandakanalen introduseres her, samtidig som jeg gjorde meg bemerket på den omtalte kanalen ved å skrive etellerannet der. Jeg utsatte introduksjonen, mens jeg lette i hodet etter et passende tema å skrive om. Jeg kunne selvsagt skrive smart tull om feminisme, men helt oppriktig, det andre kvinnealibiet til propagandakanalen er egentlig flinkere med sånt. så, hva da? Jeg kunne skrive om antirasisme, etellerannet om KampMotAllRasismeDerDuJobberDerDuBor som jeg tross alt har skrevet og jobbet en del med siste året. Av en eller annen grunn fikk jeg heller ikke dette til. Det later rett og slett til at jeg, i løpet av hvem vet hvor lang tid, er blitt fullstendig rusten når det gjelder å formulere politiske tekster som ikke er innledninger.

Etter en ukes tid ga jeg opp mitt prosjekt om å skrive synkrone tekster på de to bloggene. Mine funderinger hadde nemlig kjørt meg fast i enda en problemstilling angående bloggvirksomhet, og denne nye problemstillingen ga meg hodepine.
Da jeg i januar begynte å skrive her, var det med forsettet å holde bloggen privat og til egen forlystelse. Jeg skulle skrive her, så lenge jeg fant det interessant selv, og jeg skulle gi stort sett blaffen i hvem som leste hva. Dette, fant jeg, var en sunn og fornuftig innstilling. Mine venner kunne lese hva jeg skrev, dersom de også fant det interessant, og ellers blogget jeg mest for å oppleve fryden over å skrive noe og deretter poste det veldig enkelt ved å trykke på noen knapper - og vips, Engeline fantes på internett! For en lite datakyndig person er ikke dette noen liten ting, og lenge har dette vært nok i lange baner. Men nå som jeg begynte å tenke alvorlig over saken, havnet jeg i en eksistensiell bloggkrise. Det ble nemlig klart for meg at dette kanskje ikke var nok lengre. Jeg leste mine egne skriblerier fra de siste månedene, og jeg sammenliknet med mine blogglinker, og jeg oppdaget at jeg skrev fullstendig meningsløst og at det jeg bablet om ikke en gang virket relevant for meg, som jo hadde skrevet det! Tankene mine begynte å bevege seg i baner som "hvem skriver jeg for?" og "hva formål har jeg med det jeg skriver?", spørsmål som tidligere hadde vært besvart med "meg" og "egen fryd", men som nå ikke lengre virket like åpenbare.

Jeg har slett ikke tenkt ferdig, heller. Jeg er nesten like forvirret som jeg var for to uker siden. Men nå, har jeg bestemt meg for, får det være nok selvhøytidelig forvirring. Og noen ting nærmer jeg meg en forståelse av. Litt av problemet har vært at bloggingen de siste par månedene har blitt vel mye dagbok, noe som er vel og bra i seg selv, men bare dersom det vannes ut med mer interessante tekster. Jeg skriver stadig for meg selv, men jeg vil gjerne forsøke å nærme meg poster fra januar, hvor jeg forteller historier og analyserer kunstverk, det være seg film, litteratur eller musikk, jeg setter pris på. Hvem vet om jeg får det til, eller om det i det hele er det mine fiktive lesere ønsker seg. Hovedpoenget er at med en målsetning og noen retningslinjer kan jeg faktisk komme i gang igjen, og forhåpentligvis til og med makte å skrive noe på propagandakanalen med.

Thursday, October 11, 2007

btw, it's nice weather

Prøver å laste ned "Lion King", som et resultat av et brått og overraskende ønske om å se Disneys beste film noensinne. Får bare opp denne feilmeldingen:

Moving some stuff, database is in use for backups, soon back again.. Btw, it's nice weather outside I think.


Er ikke Utorrent den herligste, ulovlige nedlastningssiden noensinne? Vedkommende tar dessverre feil, det er virkelig ikke vakkert vær utenfor, men etter en sånn søt gladmelding kjennes det nesten sånn ut likevel. Det gjør ikke en gang noe at meldingen betyr at siden ikke virker for en stund.

Monday, October 8, 2007

katten i mitt liv


Hånd i hånd,

på taket

En katt og en and

med hver sin sure fot i munnen.

Slik er vennskap


Avlys verden,

sa katten.

En så sinnsvak avtale

kan du ikke inngå ved dine fulle fem


Hvorfor ikke?

spurte anden

foran sin fjerde tekopp

Hvorfor ikke følge tråden

helt ut

og deretter skyte verden i pannen?

Det er i hvertfall en sinnsvak plan

med ambisjoner.

Wednesday, October 3, 2007

kabhi Khushi Kabhie Gham

I dag har Maren for øvrig frelst meg til bollywoodfilmens verden. Vi så "kabhi Khushi Kabhie Gham", og den var aldeles fantastisk. Her fant en alle ingredienser, adopsjon, en kvinne utenom det vanlige, den ufattelig søte romantikken som blomstrer mot alle odds, en helt med knust hjerte av gull, en standhaftig far med knust hjerte, søskenkjærlighet, episk tilgivelse og gjenforening, en rekke referanser til vestlig, antikk litteratur (hvilket får meg til å tenke på hvor mange østlige referanser jeg ikke oppfatter) og musikk - musikk over alle grenser. Fin musikk. Om du noen gang får sjansen, se filmen. Nyt.

fjerde kategori

Til sist kommer listen alle har ventet på, fordi den faktisk handler om det virkelige liv. Jeg blir forresten ikke overrasket om mange av mine lesere har baktanker ved sin interesse, heller - jeg er forsøkt giftet bort av mer enn en av mine venner. Dem må jeg nok dessverre også skuffe, av kandidatene er to allerede gifte, en er allerede på god vei til å bli gift med meg og den siste er ganske enkelt ikke et alternativ. Likevel, dette er kjekke mannfolk fra virkeligheten, folk jeg kjenner og som bestandig virker sympatisk på meg, utenpå som innvendig.

Det må sies, for øvrig, at denne listen på ingen måte favner alle attraktive menn jeg kjenner. En av de viktigste grunnene til at denne listen tok lengre tid enn noen annen, var fordi konkurransen var hard og bilder vanskelig å erobre. Derfor, om du er mann, bekjent av meg og likevel ikke på listen, fortvil ikke. Du har sannsynligvis vært på et av de tidligere utkastene.





Først; Min kjære. Denne mannen har det beste barnetekket jeg har sett hos noe menneske noengang, og det er alltid sexy. Under alle lagene av diverse sjåvinisme finnes det også et hjerte varmt nok til å smelte gull, en styrke som stiller alle andre i skyggen og ikke minst en urokkelig tro på mennesker.

Mannen dere ser her heter Børge Fredriksen og er tidenes kuleste lærer. Smart som fanden selv og genial til å legge opp undervisning. At han i tillegg i smug ble kåret til den hotteste læreren av EstAklassen, 87kullet, gjorde jo ikke engelsktimene kjedeligere.


Intellekt er alltid tiltrekkende, og dette er kanskje den glupeste karen jeg har truffet i mitt liv. Wilhelm Joys Andersen er et geni på data, tenker selvstendige tanker innen tung politisk filosofi og forklarer begge deler like enkelt. Det er dog ikke alt å være glup, og hadde han ikke farget skjæret av sylskarp intelligens med myke toner av vennlig omtanke og en ikke liten dose sjenert mystikk ville han nok vært mest skremmende. Det står til hans ære at han stadig er koselig, og ikke bare skummel. Det eneste måtte være at stadig flere oppdager hans fortreffelighet, og egoet hans står i fare for å vokse seg høyere enn bønnestengelen.


En kan knapt se det ut i fra bildevalget, men dette er også en mann med mange kvaliteter. Daniel Søland Jackson, her forkledt som Lama, er gnistrende smart, usedvanlig pen og, det skal også nevnes, han er pedagog til ytterste tånegl. Om du legger til at han er snill så det lyser har du ganske godt mannfolkemne. Likevel, det mest sexy ved denne mannen er faktisk det faktum at han elsker sin kone.







Av alle mannfolk i mitt liv er det likevel bare èn som vinner hjertet mitt hver gang, uansett hva han gjør. Min bror er den vakreste og snilleste personen av hannkjønn jeg vet i hele verden. Min venn Helene Jørgine pleide å advare meg om at jeg burde passe på, for hadde det ikke vært for at han er min bror ville hun vurdert å vente på at han skulle bli stor nok, som en ekte kvinnelig Mr. Knightley. Jeg skjønner godt at han er et varp av de store, men alle kvinner i hans liv skal gjennom min skadekontroll først.

into the woods

Mens oppgavetiden og Sigbjørn Obstfelder nærmer seg for fullt, forkjølelsen styrer og alle venter på at jeg skal røpe hvem de fem peneste menn jeg kjenner er, henviser jeg dere alle til å lese dette av Arild Nyquist, eller Jo, som han også heter, mannen som skriver oppgave om diktet. Det er et pent dikt.