bloggen som eksistensiell kriseplass

En observant leser vil kanskje ha lagt merke til at det har vært usedvanlig taust på englebloggen de siste partre ukene. Forklaringen kommer her. Og før jeg starter, dette er en smakebit av mine mer forvirrede og selvsentrerte tanker, så med mindre du faktisk lurer kan du alltids hoppe over teksten og se på den som listefyll.

Det hele begynte, absurd nok, med invitasjonen til å skrive mer. Rett før den store stillheten senket seg, kastet jeg meg nemlig på en ny og spennende blogg kalt propagandakanalen. Ettersom jeg, meget bevisst, har holdt englebloggen temmelig fri for politisk snikksnakk, mente jeg det ville være flott å bli skribent på en politisk, kommunistisk blogg hvor jeg fritt kunne uttale meg om ditt og datt uten å skremme eventuelle kjære lesere av min fine og ufattelig ufarlige bloggeverden her. Jeg sørget altså for å bli en del av propagandakanalens kvinnealibi.

Deretter tenkte jeg at nå burde jo propagandakanalen introduseres her, samtidig som jeg gjorde meg bemerket på den omtalte kanalen ved å skrive etellerannet der. Jeg utsatte introduksjonen, mens jeg lette i hodet etter et passende tema å skrive om. Jeg kunne selvsagt skrive smart tull om feminisme, men helt oppriktig, det andre kvinnealibiet til propagandakanalen er egentlig flinkere med sånt. så, hva da? Jeg kunne skrive om antirasisme, etellerannet om KampMotAllRasismeDerDuJobberDerDuBor som jeg tross alt har skrevet og jobbet en del med siste året. Av en eller annen grunn fikk jeg heller ikke dette til. Det later rett og slett til at jeg, i løpet av hvem vet hvor lang tid, er blitt fullstendig rusten når det gjelder å formulere politiske tekster som ikke er innledninger.

Etter en ukes tid ga jeg opp mitt prosjekt om å skrive synkrone tekster på de to bloggene. Mine funderinger hadde nemlig kjørt meg fast i enda en problemstilling angående bloggvirksomhet, og denne nye problemstillingen ga meg hodepine.
Da jeg i januar begynte å skrive her, var det med forsettet å holde bloggen privat og til egen forlystelse. Jeg skulle skrive her, så lenge jeg fant det interessant selv, og jeg skulle gi stort sett blaffen i hvem som leste hva. Dette, fant jeg, var en sunn og fornuftig innstilling. Mine venner kunne lese hva jeg skrev, dersom de også fant det interessant, og ellers blogget jeg mest for å oppleve fryden over å skrive noe og deretter poste det veldig enkelt ved å trykke på noen knapper - og vips, Engeline fantes på internett! For en lite datakyndig person er ikke dette noen liten ting, og lenge har dette vært nok i lange baner. Men nå som jeg begynte å tenke alvorlig over saken, havnet jeg i en eksistensiell bloggkrise. Det ble nemlig klart for meg at dette kanskje ikke var nok lengre. Jeg leste mine egne skriblerier fra de siste månedene, og jeg sammenliknet med mine blogglinker, og jeg oppdaget at jeg skrev fullstendig meningsløst og at det jeg bablet om ikke en gang virket relevant for meg, som jo hadde skrevet det! Tankene mine begynte å bevege seg i baner som "hvem skriver jeg for?" og "hva formål har jeg med det jeg skriver?", spørsmål som tidligere hadde vært besvart med "meg" og "egen fryd", men som nå ikke lengre virket like åpenbare.

Jeg har slett ikke tenkt ferdig, heller. Jeg er nesten like forvirret som jeg var for to uker siden. Men nå, har jeg bestemt meg for, får det være nok selvhøytidelig forvirring. Og noen ting nærmer jeg meg en forståelse av. Litt av problemet har vært at bloggingen de siste par månedene har blitt vel mye dagbok, noe som er vel og bra i seg selv, men bare dersom det vannes ut med mer interessante tekster. Jeg skriver stadig for meg selv, men jeg vil gjerne forsøke å nærme meg poster fra januar, hvor jeg forteller historier og analyserer kunstverk, det være seg film, litteratur eller musikk, jeg setter pris på. Hvem vet om jeg får det til, eller om det i det hele er det mine fiktive lesere ønsker seg. Hovedpoenget er at med en målsetning og noen retningslinjer kan jeg faktisk komme i gang igjen, og forhåpentligvis til og med makte å skrive noe på propagandakanalen med.