Engel på nederste trinn: kunsten å antyde

onsdag 31. oktober 2007

kunsten å antyde

Dere må nesten se denne scenen selv. Egentlig burde dere fått de fire minuttene før musikken begynner også, hvor Rahul og Anjali vandrer langs markedet, og det formelig spraker mellom dem. Dette er kanskje den mest erotiske filmsekvensen jeg har sett noen gang, og det mest av alt fordi inderne kan det samme som forfattere på tidlig attenhundretall; de kan kunsten å antyde. Om dere ikke setter pris på youtubekvaliteten, kan dere se den samme filmsnutten i veldig mye bedre oppløsning her.

4 kommentarer:

Sigurd1. november 2007 kl. 19:08
Spiller han skuespilleren der i alle Bollywood-filmer? Jeg synes jeg ser han overalt...
SvarSlett
Svar
Engeline2. november 2007 kl. 03:06
Ja! Han spiller i så mangt, i hvert fall. Min venn Maren forteller om en gang de skulle lage film og ga hovedrollen til en annen - det ble furore og massive protester fordi det SKULLE være Shah_Rukh Khan i hovedrollen. Jeg kan egentlig ikke si jeg protesterer heller, to filmer med mannen og jeg er dødsens forelsket.
SvarSlett
Svar
Sigurd4. november 2007 kl. 22:19
Kan ikke akkurat si at jeg er dødsens forelsket, men jeg skjønner godt at han er en godt likt skuespiller.
SvarSlett
Svar
Engeline5. november 2007 kl. 03:41
Tja. Fullt forståelig, og det går nok over hos meg også etter en tid. Kanskje jeg da slutter å synge uforståelig hindi på offentlige steder :)
SvarSlett
Svar

Legg til kommentar

feel good filmslutter: de aller beste

Släpp fångarne loss, det är vår – svensk og herlig, Hasse & Tage er det beste av det beste.
Tilsammans – deretter kommer tidligere arbeider av Lukas Moodyson, fra den tiden han ennå trodde på håp og uskyld, før han oppdaget verden.
Shooting fish – ganske enkelt eventyr. ”90 – årenes Robin Hood”, nesten ihvertfall. Virkelig klisset slutt, alt ordner seg. Og jeg vil gjerne ha en mann med et nært og psykologisk forhold til brødristeren.
Den fabelaktige Amelie fra Montematre – denne er en klassiker du selvfølgelig har sett. Mange ganger. Trengs ingen mer forklaring.
True Romance – skrevet, dog ikke laget av selveste Tarantino. Må sees, må nytes – kanskje den mest romantiske filmen jeg vet.
Den sjette og siste, som snek seg med uten lov fordi den er ultimat: Stardust. Det finnes ingen slutt som er mer perfekt HappyEnding enn dette. Som sukkerspinn, bare søtere.

moderne kjærlighetsdikt

Halelujah – Skrevet av Leonard Cohen, fremført av Rufus Wainwright. Cohen er en fantastisk låtskriver, men akkurat denne sangen har han ikke forstått selv. Her er sangen som ikke handler om jubel over kjærlighet som er eller klager over kjærlighet som har vært, men om takksigelsen over en kjærlighet som er på vei bort.
My love is like a red, red rose – Skrevet av Robert Burns, fremført av Five Hand Reel. Den skotske nasjonaldikteren henter frem bilder som må smelte et hvert hjerte, men først når Five Hand Reel legger til koringer, den absolutt nydelige gitaren og strykerne som klemmer rundt magen min hver gang – først da kommer sangen til sin rett.
In my Life – skrevet og fremført av The Beatles. Helt enkel og likevel sier den alt.
Jeg hadde tenkt – skrevet av Rudolf Nilsen. Et av hans mindre politiske, men likefullt kanskje nydeligste dikt, melodisatt og fremført av Kari Svendsen, Lillebjørn Nilsen, Lars Klevstrand og Jon-Arne Corell.
A Case Of You - Joni Mitchell. Dette er en sang full av linjer som stadig, fremdeles, treffer meg i magen og gir meg klump i halsen. Og ingen kan synge som Joni Mitchell.

onsdag 31. oktober 2007

kunsten å antyde

4 kommentarer:

Engel på nederste trinn

Bloggarkiv

Den O store Tekunsten

Arkivet: hva jeg kan

Favorittnerder

Familiegren

Fine Folk som er og har vært

Sånt som er

Nettets morsomme kulturtilbud

Politikk på verdensnettet

Hva gjør en melodi!

feel good filmslutter: de aller beste

beste revolusjonære, skjønnlitterære bøker

Beste, store koringer på de fineste sangene:

Moderne poesi. Finn, les, nyt.

moderne kjærlighetsdikt

Ti Vinterlåter

Ti høstlåter

Ti sommerlåter