Monday, July 23, 2007

Ferdig. Og avslappet.

Da var det ferdig, og med det en ti år lang epoke i mitt liv avsluttet. Det sier gjerne seg selv at dette kjennes ganske rart.

Jeg fant boken nydelig. Ganske enig med Vårt Lands anmelder om at den ikke er seriens beste bok, men muligens den mest interessante. Enkelte tunge og rotede kapitler får meg til å fundere på hvor mye de har pisket Rowling for å bli ferdig, og om hun kanskje hadde tjent på å få et halvt år til - til gjengjeld finnes det også kapitler som gnistrer av dette som bare Rowling kan. Og jeg forventer egentlig ingenting mer.

Så er det også det faktum at jeg gjettet delvis rett, men at hun har (OBS, mulige spoilere!) unngått de tingene jeg var reddest for. På diverse steder gjennom hele boken kunne jeg høre min egen pust gå raskere, jeg var så fryktelig redd for de fineste karakterene. Kanskje først og fremst Ron Weasley, som bortsett fra Dumbledore alltid har vært en favoritt, men også for karakterer som har vokst seg større, sterkere og mer nydelig for hver bok - Hermione, naturligvis, og andre figurer som Lupin og Hagrid, men kanskje Neville og Luna i særdeleshet. Med tanke på at jeg sørget over Dumbledore, sørget for alvor, som om han var en levende person, er det ikke rart at jeg var redd for flere helt reelle tap.
Tap var selvsagt uungåelige, og de var smertefulle, men på et vis levelige. Jeg kan leve med at disse folkene døde, og døde i kamp. Det eneste måtte være tvillingen som blir igjen - hans tap er ufattelig og jeg vil ikke tenke for nøye over akkurat det aspektet.
Hva angår Dumbledore var sannheten om ham befriende. Jeg sørger mindre allerede. Og jeg jubler over at jeg skjønte henne såpass godt - jeg hadde rett angående Harry og Horcruxene. Jeg hadde helt rett, og ennå tok jeg helt feil -hurra for det. Dessuten gjettet jeg rett om Snape - selv om jeg aldri forsto motivasjonen hans. Det burde jeg ha gjort - for det var egentlig åpenlyst - men sånn er den damens forfatterskap, og denne dimensjonen av Snape likte jeg.

Og jeg likte Dumbledores bror. Er det ikke deilig, hvordan hun fisker frem detaljer som har vært der bestandig, og som du aldri har fundert over, før hun plutselig snur opp ned på alt?

Det eneste jeg er virkelig skeptisk til, er epilogen. Jeg tror hun kunne spart seg den. Skjønt, kanskje ikke - ved nærmere ettertanke begynner det hele med en prolog. Kanskje det var meningen at det skulle ende i en epilog?
Jeg synes likevel at epilogen nærmet seg overraskende faretruende klisje på klisje, og den eneste replikken jeg følte at tilførte noe nytt var replikken om Neville - en replikk som hadde fungert bedre som en fremtidsvisjon midt i boken. Jeg hadde ikke trodd hun skulle ende opp med klisjeer, og enda tristere er det ettersom nestsiste kapittel faktisk kunne stå fint som siste. Nei, for første gang mener jeg hun burde omskrevet en viktig del. Kanskje det hele koker ned til et spørsmål om tid igjen.

Og det ødelegger på ingenmåte resten av boken. Dette var en sann fornøyelse fra begynnelse til slutt, intet mindre enn forventet. Dessuten kjennes det altså som om en ti år lang epoke er ved slutten - jeg har nok endel diskusjoner i vente før jeg helt avslutter - og det kjennes OK.

Saturday, July 21, 2007

leser.

Kjøpt boken. Leser og leser. Kan ikke legge den fra meg. Gruer meg til slutten. Gidder ikke skrive noe særlig heller, jeg vil heller lese.

Friday, July 20, 2007

Muhammed over fjellet

ja, det stemmer! Det skjer koselige planer for tiden!

Som kjent hadde jeg lyst til å reise ut i det veldige land og hilse på folk i Oslo og Tønsberg, på en gratis biltur med familien (en ekstra bonus ved reisen.) Nå viser det seg altså at familien, den ekstra bonusen som tross alt har bilen som reisen var planlagt i, ikke egentlig vil ha meg med. Jeg er sikkert for gretten. Og pengene jeg fikk som kompensasjon gikk selvsagt til husleie, for med en summer wasting er det ikke så veldig mye å rutte med, annet enn fritid. Altså skulle jeg egentlig tibringe minst en uke i ganske så ensomhet her i Bergen, mens Silje er på Sande, familien i bil, Kristian på jobb og alle mine venner på sine respektive hjemsteder, mens jeg roter rundt og har fri.

Den gang ei! For hvis ikke Muhammed kommer til fjellet, må fjellet komme til Muhammed, eller hvordan nå det er. I dette tilfellet forresten over fjellet. For Annette setter seg på et tog over fjellet, med den siste Harry Potterboken som selskap, og når hun går av toget vil hun være røyksugen og i byen med de syv fjell. Der skal jeg stå og vente, og så går vi hjem og spiser sjokoladekake og te, eller kakao og tebrød alt etter som, og deler sommerens festligheter. Kjære, kjære Annette som har jobbet og vært flink i heeele sommer, hun bruker litt av ferien sin på meg, og jeg gleder meg så jeg hopper i stolen.

a summer wasting

Det er forresten en sang som beskriver min sommer i år, ganske til punkt og prikke. Nesten, i hvertfall. Jeg leser riktignok heller bøker enn aviser, og himmelen er altfor ofte grå, men ettersom hovedtrekkene stemmer kan jeg identifisere meg med den likevel. Dette er dessuten en sang jeg er ganske glad i, og ikke minst en sang jeg misunte av alle krefter i fjor sommer da jeg arbeidet, deppet og kjente meg sliten inn til sjelen. Det er derfor befriende deilig å kunne skrive dette, dette er sangen om mitt liv i sommer, så langt det har latt seg gjøre. Og til helvete med alle mislykkede flinkpikefakter, jeg tilbringer en summer wasting. Takk, Belle & Sebastian.

Summer in winter
Winter in springtime
You heard the birds sing
Everything will be fine

I spent the summer wasting
The time was passed so easily
But if the summers wasted
How come that I could feel so free
I spent the summer wasting
The sky was blue beyond compare
A photograph of myself
Is all I have to show for

Seven weeks of river walkways
Seven weeks of staying up all night

I spent the summer wasting
The time was passed so pleasantly
Say cheerio to books now
The only things Ill read are faces
1 spent the summer wasting
Under a canopy of

Seven weeks of reading papers
Seven weeks of river walkways
Seven weeks of feeling guilty
Seven weeks of staying up all night

Summer in winter
Winter is springtime
You heard the bird say
Everything will be fine

Wednesday, July 18, 2007

beautiful.

endelig bitt av youtubebasillen som herjer blogger over det veldige land. Dessuten falt jeg pladask og nesegrus for denne.

brilliant banjospill

og nå, tid for å brilliere. Tid for å skryte og briefe med de kule, kule folkene jeg kjenner. Selv om de kanskje til tider fremstår som litt smågale, er de tross alt veldig, veldig artige bekjentskaper!

For noen år siden ble jeg altså introdusert for min gamle venninnes gamle venn Alexander. Jeg tror det var i attenårsdagen hennes, selv om jeg mener vi hadde truffet hverandre før. Spiller ingen rolle, for det var her vi virkelig fant tonen. Ettersom vår felles venninne elsker trance og det var hennes fest, spilte vi altså gammel nittitalls trance/techno og dere vet... Vi snakker teknofiserte BryanAdamsklassikere på fullt volum i mange, mange timer. Jeg hadde forberedt meg mentalt i lange tider på denne torturen, for slik å unngå enhver sårende kommentar.

Alexander var den som brøt stillheten, det sverger jeg på. Ved å kommentere at han egentlig hater sånn musikk, og i virkeligheten foretrekker irsk folkemusikk. Jeg trodde jeg skulle dåne, eller noe annet like kvinnelig, smelte bort som en våt flekk kanskje. Jeg sverger, var jeg ledig på markedet ville dette vært tidenes beste sjekketriks. Og dette var før herren trakk frem gitaren og spilte Burns "my love is like a red, red rose" eller min irske favoritt "song for Ireland".

Kvelden ble overraskende fin, også musikalsk, vi satt til nærmere fire og pratet om alt og ingenting, han med gitar og fløyte, jeg med en kopp te, vår felles søte venninne med et glass champagne. Alexander lovet å skaffe meg en plate med sitt favorittband The Dubliners, og jeg må innrømme at jeg feide litt vel kjapt over det løftet, en lover så mye halv fire om natten.
Et halvt år senere kom han hjem fra England med to cder med The Dubliners, som han forærte meg i gave. En gave jeg til stadighet setter pris på. (seven Drunken Nights er selvsagt på.)

Men jeg lovet brillianse. Og det er selvsagt Alexander som glitrer. For tror dere ikke mannen er i ferd med å bli berømt? I hvert fall i Irland, tror jeg. Han spiller i et band som naturligvis spesialiserer seg på irsk folkemusikk, og selv er han etter hvert en kløpper på femstrengers banjo, noe som kanskje en håndfull i verden mestrer å spille. En annen av den håndfullen er banjospilleren i Dubliners, Alexanders store forbilde - og for et halvt års tid siden ble de to venner. Bare det er jo kult i seg selv. Men det blir kulere.

Bandet var så på turne i Irland for noen uker siden. Litt forskjellige byer i Irland. De traff selvsagt Barney Mckenna, banjospilleren. I den første byen regnet de med en femti gjester kanskje, for det er det de får vanligvis på disse pubene. Det kom over 200.

I den neste byen ventet de 200. Da kom det over 500.

I den siste byen... kom det 1750 folk. Omtrent. puh. Og Alexander spiller en solo på sin elskede banjo, gir alt, og hva skjer? Han vinner en forbasket pris! En premie for beste banjospill! I banjoens hjemland!

De spilte inn masse penger på denne turneen, og nå er det spørsmål om hva de skal gjøre med dem. En av planene er at de skal lage plate, og den platen gleder jeg meg til.

seven drunken nights

Er ikke dette bare den herligste drikkevisen Dubliners noengang spilte inn?

køllen, forstanden og afrikanske kannibaler

Trondheim Politikammer er jaggu helt fantastiske. Jeg håper alle har fått med seg den nye opplysningen om politikantinens dekor de siste årene, (bildet datert 98 - hvem gjetter mot at bildet har hengt de siste ti årene?) men hvis folk ikke har fått det med seg ennå anbefales det å sjekke det ut her.

Rasisme finnes nok alle steder, og jeg er ikke i tvil om at rasisme gjennomsyrer store deler av den norske politistyrken, særlig Obiorasaken og norsk politis reaksjoner tatt i betraktning. At det er en klar parallell mellom å være rasist og det å kanskje ikke være den skarpeste kniven i skuffen er jeg også ganske sikker på. Men som sagt, Trondheim politikammer tar jammen kaka! Jeg kjenner at jeg er delt, for en del av meg er eitrande forbanna for at det går an - men en annen del av meg er rett og slett litt lattermild, litt sjokkskadd lattermild. Hvordan går det an? Hvordan i alle dager kan en hel gruppe mennesker være så ufattelig dumme at de lar disse bildene henge i kantinen sin, i disse dager? Og etter å ha vunnet prisen for Norges Dårligste Unnskyldninger i nesten et år, burde det ikke komme som noen overraskelse at de fortsetter innen sporten, men hvordan kan en være så ufattelig teite at en ikke engang forstår hvor inderlig de driter seg ut?

Å ha rasistiske tendenser overfor svarte sosialklienter kan en vanligvis slippe godt unna, fordi det bare er de svakeste i samfunnet som merker denne rasismen. (dette avhenger selvsagt av at en ikke dreper dem. Da blir det visst litt oppstuss, men ikke så alvorlig.) Og visst er det skremmende at bilder som dette kan henge i årevis uten at noen reagerer. Men alvorlig! Trondheim politikammer sliter med beskyldninger om rasisme, og så har de dette hengende opp? For dette er jo "ikke rasisme, bare en misforståelse?!" "vi var litt ubetenksomme, men ikke rasister, absolutt ikke!" Forstår de virkelig ikke at dette er det samme som å bekrefte alle beskyldninger de har mot seg, og at de denne gang står overfor alle i Norges veldige land som kaller seg antirasister? Og det er mange av dem - mange, mange fler enn det faktisk finnes antirasister - og du kødder ikke med norske folk. Faen, dette er jo enda et brudd på lovverket, og denne gang så kraftig at selv Justisministeren måtte reagere! Virkelig, de er fantastiske! Om en først skal ha rasistiske maktmisbrukere med køller og drapsopplæring, hvorfor ikke gjøre det skikkelig og sørge for at de er stokk dumme?

akk, Bjørneboe treffer blink.
Den som Gud har gitt en kølle.
Vil Han også gi forstand.

Monday, July 16, 2007

miniinntekt

Rett skal være rett. Hunder er stinkende, plagsomme dyr, men det er godt selskap i dem, og jeg får masse penger for å passe en hvit, vakker hund i under to uker (noe jeg ville gjort gratis, men det minner jeg ikke eieren på.) Kjekt med en miniliten inntekt til den neste boken.

Friday, July 13, 2007

nett flott, du - nett flott

Harry Potterfilm var helt topp. Bedre begynnelse enn på lenge, lenge, og mesteparten av filmen holder seg enten til manus, eller med naturlige omskrivninger. Riktignok synes jeg de mistet litt grepet på slutten, litt vel mye fritt etter og æksjon for alle pænga, men hva kan en egentlig vente av en hollywoodfilmatisering? Det eneste jeg virkelig har å utsette, er at de har sløyfet avslutningen. Femte bok har jo den fineste avslutningen av alle, når alle Harrys venner stiller opp og forsvarer ham for dursleyene - på togstasjonen - dette er et av de vakreste øyeblikk jeg vet. Og hva gjør en? en erstatter det med en eller annen filosofisk tanke fra Harry. Tullball.

Men det er en digresjon, jeg er strålende fornøyd. Og ord kan ikke beskrive hvor deilig det var i mørket, med min kusine på min høyre side og litt foran meg i mørket opptil flere av mine gamle venner og bekjente, Ingrid for eksempel.

Nå skal jeg på hyttetur med familien til min kusine, for mens hun jobber (i en koffeinrus, all den tid hun nå ikke har sovet skikkelig på to døgn - hun bør bare kollapse i sengen sin etter jobb i dag) er jeg invitert ut på hytten med faren og hans utrolig trivelige fru. Jeg tar med strikketøy, bok og klesskift, samt kanskje lappesaker. Saken er nemlig den at på vår hytte er det en ødelagt sykkel, og litt utenfor vår hytte er det en annen hytte med Silje i. Og det er sykkelavstand.

Thursday, July 12, 2007

praktisk talt magi


I går kveld lastet jeg ferdig en film jeg har hatt lyst til å se lenge, lenge, men som jeg av en eller annen grunn har glemt eller utsatt hver gang jeg fikk sjansen. Filmen heter Practical Magic og gikk på tv en gang jeg var på ferie, slik at jeg fikk sett de siste 30 sekundene - hvilket gjør en nysgjerrig, men ikke så mye mer. Deretter har min venn Annette mast og mast på meg om at "denne filmen ville du like" - hvor rett hun fikk.

Jeg skal ærlig innrømme at ved åpningsscenen, der de skal henge en heks 300 år tilbake, da lurte jeg fælt på hva Annette egentlig drev med. Som kjent er, jeg liker ikke dødsstraff noe særlig, og jeg er tilhenger av veldig smertefrie filmer, så filmer som åpner med en henging er sjelden noe for meg. Og dette vet Annette.

Hun vet det inderlig godt, og hun har fint tatt det med i beregningen. Praktisk magi, og repet ryker - jeg tror hun flyr - fra og med da visste jeg at dette ville bli en fin film. En film om hekser med Nicole Kidman, Sandra Bullock, som faktisk gjør en fin jobb, og det var på tide hun fikk andre roller i hodet mitt enn "miss undercover" - og sist, men ikke minst Aidan Quinn. Jeg har alltid vært litt svak for menn med urirske navn.

Filmen er visstnok basert på en roman av Alice Hoffman, så nå er det på tide å besøke biblioteket.

Wednesday, July 11, 2007

feberen tok meg.

Forresten! Harry Potterfeberen rir meg helt vilt om dagen. Naturligvis gleder jeg meg til boken kommer, det er liksom sommerens høydepunkt i år, og uansett hva denne sommeren ellers har å by på, kan jeg være trygg på at 21 juli innebærer en milepæl.

Men det er ennå en uke til 21 juli, og bare enogenhalv dag til 13!

og gjett tre ganger hvem som elsker kusinen sin!

For gjett hvem som skal på kino natt til fredag, og som gleder seg vilt! Gjett hvem som skal sitte i kinomørket klokken tolv om natten sammen med sin kjære, kjære kusine, som kommer rett fra jobb og som har betalt billettene, for å se Harry Potter og hans beste kamerater gjøre enda flere vågestykker! Åh, folkens, jeg kan ikke si hvor jeg gleder meg.

Og ettersom vi begge blingset litt med datoer og klokkeslett og alt sådär, skal min kjære kusine på tidligvakt fredag morgen - er ikke hun verdens heldigste?

PMS

Ved nærmere ettersyn ser jeg en foruroligende trend i de siste to innleggene, hvor jeg er farlig krass i tonen. Jeg tror alt kan skyldes på vestlige kvinners store unnskyldning OG beskyldning,

P (provoserende)
M (maskulint)
S (samfunn)

Skjønt verken hunder eller østlendinger har noen sammenheng med mine ordforklaringer.

Bergens kuleste statue

Puh. Litt aggresjon ut og vips, alt er så mye bedre. Hvem vet, kanskje det å gå tur ikke er så usunt likevel.

I sommer hadde jeg en strålende plan. Saken er nemlig den at jeg har truffet en del østlendinger, og disse har greid å fornærme meg skikkelig som bergenser. I hvert fall litt. De har nemlig hevdet at min nusselige lille hjemby er "klumpete"! Makan til frekkhet skal en lete lenge etter, særlig siden det ikke kan benektes at Bergen virkelig er full av humper og skråninger og evigsmale smau. Og det er sikkert sant at Bergen er klumpete, litt som en passe tykk mann i sin beste alder, og helst med propell på kroppen, men det er en del helt fantastiske ting ved byen min også. Denne strålende planen min gikk altså ut på å fotografere det fantastiske bergen, og deretter lage en kjempebloggpost hvor jeg pekte og forklarte alt sammen, for slik å overbevise mine frekke venner om at Bergen likevel er en fin by som er verd å komme på besøk til, regn eller ikke. For det er den, virkelig - og nå er det ikke bare patrioten som snakker. (dessuten regner det over hele landet nå, og de kresne østlendingene har det verst. Jeg vet ikke hvem som skal snakke, vi har i hvert fall ikke en tilbakevendende FLOM.)

I hvert fall, jeg er gått litt i stå med min strålende plan. For jeg finner masse fine saker, men når skal jeg vite at jeg har nok bilder? Når kan jeg skrive en bloggpost, når det til stadighet dukker opp flotte ting, og jeg dessuten ikke helt vet hvordan jeg skal pusle sammen alle bitene?

Svaret er at jeg blogger litt her og litt der, fra og med nå. Og jeg begynner med den kuleste statuen som finnes i hele, vide verden - en statue som står i skyggen av en trapp, og som du slett ikke ser med en gang. Og hvis du først ser den, tror du ikke dine egne øyne, for hvem har hørt om en statue av en tigger?



Ingen er bare det du ser.

hundehater

Tidligere i dag gikk jeg tur med hunden - hundene faktisk, ettersom jeg drasset med meg både Caro (som jeg passer for Bestemor) og Loppus (som Kristian passer for Mamma). Trass i regnet som laver ned, og som allerede er nøye beklaget sammen med en østlending jeg kjenner, skulle det å gå godt og vel en time i frisk luft være en sunn sak. Etter denne timen er jeg likevel ikke fullt så sikker. Kanskje er det godt for kroppen å bevege seg, men det kan umulig være sunt å bli så frustrert og irritert?

Saken er den at jeg ikke liker hunder. Dette er en kjensgjerning jeg gjerne glemmer i min iver etter å hjelpe (og bo gratis), men som jeg blir ubehagelig minnet på hver gang jeg tar en av hundene med utenfor døren. Hvorfor jeg ikke liker hunder skal jeg nå prøve å oppsummere, for slik å rydde tankene og selv bli kvitt litt røddampende følelse.
Før jeg begynner, vil jeg presisere at jeg vet at dette er et uorginalt tema. Dessuten vil jeg fremme påstanden om at jeg egentlig liker hunder - så lenge de er noen andres ansvar, og jeg bare møter de tilfeldig på gaten, og de koser litt og går sin vei. Sånne hunder er fine dyr.

De andre hundene - de som jeg alltid ender opp med å gå tur med - de liker jeg ikke av disse årsakene:

1. Hunder stinker. Virkelig. Og ikke nok med at de stinker,

2. De vil absolutt stikke sine stinkende kjefter opp i ansiktet ditt, for å vise hvor glad de er i deg. Selv om du slett ikke er glad i dem tilbake.

3. Hunder må luftes. Det betyr at uansett hvor ekkelt vær det er ute, og uansett hvor sliten du er etter jobb, hunden må ut og gå, gå, gå. Du kan ikke engang høre fredelig musikk eller plukke bær, i hvert fall kan ikke jeg,

4. For hunder drar. En kan av og til undres på hvem som går tur med hvem, for det er hunden som går først. Langt, langt foran. Med mindre den lukter noen andre sitt tiss, og på død og liv skal tisse der også.

5. Det siste ved hunder jeg virkelig ikke liker kan oppsummeres i ett ord; eiere. Jeg liker rett og slett veldig sjelden hundeeiere, så lenge de er i posisjon som hundeeier. For all del, det finnes masse mennesker jeg liker som på samme tid, som privatpersoner, er hundeeiere, og de er fremdeles fine folk trass i hunden. Problemet oppstår straks hundeeieren er på tur med hunden. De siste dagene er jeg til stadighet blitt overrasket av en slu og ulydig hund (gjerne en av "mine") som overbeviser meg om at alt er fint, hunden er lydig og snill og dessuten er det ingen andre her - på fjellet, eller rundt tveitevannet, eller bare i hagen. Og min godtroende tosk, jeg slipper hunden, og hunden stikker for å bjeffe på en annen hund, og jeg får kjeft fra sinte hundedamer som har sin hund lydig i bånd. Jeg liker ikke hunder. Usj.

Friday, July 6, 2007

picture of you in my mind

Jeg har advart folk før, jeg synes tagginger er morsomme. Denne har jeg rappet fra Ida og Katarina, fordi den var så artig. og overskriften er selvfølgelig hentet fra Boyzone, jeg er nemlig inne i en sterkt nostalgisk periode.

Hva er du flink til?

Hva drømmer du om?

Hva er det beste med hjemstedet ditt?



Hvem drømmer du om å kline med?

Hva ville du gjort hvis du var statsminister for en dag?

Hvem skulle spilt deg i filmen om ditt liv?

Hva er du mest redd for?


Hvilket yrke ønsker du deg?

Hva ville du sunget på Idol-audition?

Hvorfor er ikke du kjendis egentlig?

Hvem tagger du?