Ferdig. Og avslappet.

Da var det ferdig, og med det en ti år lang epoke i mitt liv avsluttet. Det sier gjerne seg selv at dette kjennes ganske rart.

Jeg fant boken nydelig. Ganske enig med Vårt Lands anmelder om at den ikke er seriens beste bok, men muligens den mest interessante. Enkelte tunge og rotede kapitler får meg til å fundere på hvor mye de har pisket Rowling for å bli ferdig, og om hun kanskje hadde tjent på å få et halvt år til - til gjengjeld finnes det også kapitler som gnistrer av dette som bare Rowling kan. Og jeg forventer egentlig ingenting mer.

Så er det også det faktum at jeg gjettet delvis rett, men at hun har (OBS, mulige spoilere!) unngått de tingene jeg var reddest for. På diverse steder gjennom hele boken kunne jeg høre min egen pust gå raskere, jeg var så fryktelig redd for de fineste karakterene. Kanskje først og fremst Ron Weasley, som bortsett fra Dumbledore alltid har vært en favoritt, men også for karakterer som har vokst seg større, sterkere og mer nydelig for hver bok - Hermione, naturligvis, og andre figurer som Lupin og Hagrid, men kanskje Neville og Luna i særdeleshet. Med tanke på at jeg sørget over Dumbledore, sørget for alvor, som om han var en levende person, er det ikke rart at jeg var redd for flere helt reelle tap.
Tap var selvsagt uungåelige, og de var smertefulle, men på et vis levelige. Jeg kan leve med at disse folkene døde, og døde i kamp. Det eneste måtte være tvillingen som blir igjen - hans tap er ufattelig og jeg vil ikke tenke for nøye over akkurat det aspektet.
Hva angår Dumbledore var sannheten om ham befriende. Jeg sørger mindre allerede. Og jeg jubler over at jeg skjønte henne såpass godt - jeg hadde rett angående Harry og Horcruxene. Jeg hadde helt rett, og ennå tok jeg helt feil -hurra for det. Dessuten gjettet jeg rett om Snape - selv om jeg aldri forsto motivasjonen hans. Det burde jeg ha gjort - for det var egentlig åpenlyst - men sånn er den damens forfatterskap, og denne dimensjonen av Snape likte jeg.

Og jeg likte Dumbledores bror. Er det ikke deilig, hvordan hun fisker frem detaljer som har vært der bestandig, og som du aldri har fundert over, før hun plutselig snur opp ned på alt?

Det eneste jeg er virkelig skeptisk til, er epilogen. Jeg tror hun kunne spart seg den. Skjønt, kanskje ikke - ved nærmere ettertanke begynner det hele med en prolog. Kanskje det var meningen at det skulle ende i en epilog?
Jeg synes likevel at epilogen nærmet seg overraskende faretruende klisje på klisje, og den eneste replikken jeg følte at tilførte noe nytt var replikken om Neville - en replikk som hadde fungert bedre som en fremtidsvisjon midt i boken. Jeg hadde ikke trodd hun skulle ende opp med klisjeer, og enda tristere er det ettersom nestsiste kapittel faktisk kunne stå fint som siste. Nei, for første gang mener jeg hun burde omskrevet en viktig del. Kanskje det hele koker ned til et spørsmål om tid igjen.

Og det ødelegger på ingenmåte resten av boken. Dette var en sann fornøyelse fra begynnelse til slutt, intet mindre enn forventet. Dessuten kjennes det altså som om en ti år lang epoke er ved slutten - jeg har nok endel diskusjoner i vente før jeg helt avslutter - og det kjennes OK.