Saturday, April 28, 2007

kult nei takk

Jeg har en tradisjon som har holdt trofast og trutt gjennom minst ti år. Det er ingen stor tradisjon og ingenting en kan skryte av, det består ganske enkelt i at jeg tilbringer fredagskvelden foran tven, eller rettere sagt mellom tven og kjøkkenet. Dersom jeg er hjemme er denne tradisjonen forbeholdt den nærmeste familien, mamma og Kristian om han har lyst. Er jeg i Trondheim finner jeg plass til min nye familie, Annette, av og til Hilde og Silje hvis hun kan og vil. Og repertoraret er det samme alltid, nytt på nytt, matlaging og prat mens Fredrik Skavlan prater tull, krim (de siste ti årene Politiagentane) og til slutt, forhåpentligvis, en god serie ala Seks Fot Under. Og alltid, alltid skrur en lyden opp, evt. tven på, litt for tidlig, slik at en får med seg de siste tre minuttene av Skavlan. Og i disse tre minuttene undrer jeg meg alltid over at dette programmet har vart... tja, i følge gårsdagens mimrestund, 17 sesonger. 17 sesonger? Hvorfor? Om det er engelsktalende gjester rødmer en over Skavlans mildt sagt dårlige skoleengelsk - det er en pine å høre på. For ikke å snakke om intervjuene, som er nesten tragiskkomiske. Hvordan klarer han å stille de mest kjedelige spørsmålene, peke på de mest opplagte ting og i det hele tatt være utrolig forutsigbar? Når det var spennende gjester, hvilket det faktisk har vært en gang i blant, blir skammen dypere, for de må da se hvor tafatt det hele er? Hvorfor kommer de, fremdeles, trass i at det fra dag en har vært dårlig? Hvorfor har ikke ryktet om det dårlige skavlanprogrammet nådd ut i den store verden, slik at de store kjendisene velger å bruke tiden sin på andre ting? Hvorfor, hvordan, hva skjer når han kan lure kule folk til det kalde landet i nord i 17 sesonger?

Dette er ikke egentlig ment som en "nei, så teit Fredrik Skavlan er"post. Dette er ment som en "nei, så kule folk jeg kjenner"post. For jeg kjenner en ung herre i Bergen som heter Furevik, (til etternavn), og i dag har han postet en post på sin blogg som som gir et slags ekko til mine forundrede tanker. Det viser seg nemlig, heldigvis, at i hvert fall noen takker nei.

Thursday, April 26, 2007

barske dansker!

dere finner noen veldig barske, danske barnerim hos Sofie, her. Sjekk dem ut! De er virkelig kjempeherlige, veldig barske og morsomme. Jeg liker særlig godt rimet om bestemor og om far, som skal plukke bjerkeris for å pryle sin sønn.

pompel og pilt

Sukk og sann. Dere vet hvordan en kan legge planer over noe en har lyst til å gjøre, men en utsetter det hele tiden, til det er for sent og en oppdager at en egentlig ikke hadde så lyst til å gjøre det likevel?

Sånn har jeg det. I dag gikk fristen for å gå på museum ut. Anders Mykle hadde nemlig en kunstutstilling med masse dukker, deriblant en artig dukke av Stalin (sett bilde) og de berømmelige pompel & Piltdukkene. En måtte ut av sentrum for å gå dit, en måtte sette seg på en buss ut i ukjent terreng og deretter betale masse penger (tredve kroner), og det viste seg å være for store strabaser. Jeg gadd ikke likevel. selv om det hørtes morsomt ut.

Men Pompel og Pilt er fremdeles veldig, veldig morsomt, så jeg tror kanskje jeg skal låne de fra biblioteket i stedet, som en slags kompensasjon. Det er tross alt veldig mye mer hjemmekoselig også, og helt gratis.

ojsann

Til alle mine lesere, og alle som eventuelt måtte kjenne meg, det er en kjennsgjerning at jeg er klumset, og jeg er skjødesløs. Jeg har alltid et brannsår eller to på hendene, enten det er et resultat av kokende te, varm middag eller limpistol. Nå har jeg i midlertid greid det helt store, jeg har greid å få et brannsår på nesetippen. Akkurat. Jeg var sulten, det var midt på natten og jeg fikk ikke sove, og fiskesaften sprutet. På nesen min. Som skallet av og fikk en sjarmerende, rød flekk. Umulig å skjule, umulig å bortforklare, i det hele tatt en noe pinlig skjønnhetsflekk. Som Silje sa, hvordan er det mulig?

gledelige bekjentskaper

Jeg er populær om dagen, og det er kjekt. Jeg får for eksempel nytt besøk 2 mai, fra Oslo/Fredrikstad, min venn Jonas kommer nemlig for å hilse på meg i noen dager. Du skal se vi ender opp med å se på alt Monthy Pyton, høre TRB og snakke om vampyrer, filmer og bøker opp og ned og i mente, det er mye det vi pleier å fordrive tiden med. Gleder meg faktisk.

Bortsett fra at jeg får besøk, er det to andre unge menn som plutselig har gjenopptatt kontakten, noe som også er veldig artig. Først min venn Tsz Kit, som jeg ikke har pratet med på årevis. Vi pleide å være naboer, og han har vel også æren av å være den første unge mann som noensinne fridde til meg, selv om det skjedde gjennom hans mor. Han og hele hans familie flytte til Sverige en gang i syvende klasse, tror jeg, og dermed mistet vi sakte kontakten. Og der fant han meg igjen!

Den andre unge mannen som nettopp fant meg igjen er et enda kjekkere bekjentskap. Jeg har truffet få gutter jeg har satt så stor pris på som Eirik, en ung mann fra Narvik, bosatt i Tromsø for å studere arkeologi. Fra de store krøllene til det lille ansiktet og helt ned til de bare tærene i blomstene på sommerleir er dette en fin fyr. Dessuten skal en ikke forglemme at han trofast sendte meg brev i den perioden der Atle flyttet hjemmefra og klinte med den nye kjæresten sin i trappeoppgangen vår, det var en viss trøst i postkassen da. Jeg har tenkt litt på at vi mistet kontakten, og det at Katarina har meg på facebooksiden sin er en god ting. Jeg fikk nemlig en ytterst sjarmerende, forsiktig epost fra Eirik med spørsmålet "Er du Ellinor som i Ellinor?" Og det er jeg jo. Dermed er kontakten gjenopprettet.

oppdateringer

En blir gjerne distrahert, når en først får besøk og deretter forsvinner inn i lydbøker og strikketøy. Veldig, veldig deilig, men litt lite produktivt på de fleste områder (bortsett fra at lappeteppet mitt vokser).

En oppdatering er derfor på sin plass. Jeg har hatt min søster her, hun kom i slutten av forrige uke, fulgt av vår kjære bestemor. Vi gjorde alle de forventede tingene, vi lekte i snøen når den kom (vi var begge litt lei snø), vi spiste middag i fine omgivelser på resturant, vi pratet og kranglet og lo masse, og det viktigste av alt, vi badet. Og dere der ute som har småsøsken på ni, småsøsken som elsker å bade, dere aner hva jeg skal frem til. Vi reiste hjemmefra halv elleve, ventet til Pirbadet åpnet klokken tolv (en grov feilberegning fra min side) og badet i fem timer. Sammenhengende. Og når jeg sa at vi måtte gå, fordi vi skulle spise middag med bestemor, var det til protester og et ønske om mer bading. Fem timer, folkens, det er ganske lenge i vannet. Riktignok var vannet oppvarmet, men vi var temmelig kalde likevel. Og slitne. Vi sov godt etterpå.
Særlig morsomt var "sluket", som Maria døpte det. Sluket er et sirkelformet basseng med ganske sterk strøm, slik at en kan la seg føre videre. VEldig morsomt, men litt strevsomt hver gang en skal ut derfra - strømmen er nemlig sterk nok til å føre deg forbi åpningen og på en runde til - og en runde til- og en runde til... du skjønner tegningen. Og jeg tror vi tilbragte kanskje tre av de fem timene der.

Alltid sårt når de drar fra meg, så jeg trøstet meg så godt jeg kunne med den fjerde og siste boken i en dansk fantasyserie jeg har fordypet meg i, kalt "skammarserien". All den tid den er oversatt til nynorsk, og Mari Maurstad leser høyt på en kjempeherlig måte, var det ganske godt å hvile seg til høytlesning og strikketøy. Særlig ble jeg i godt humør da hovedpersonen Dina traff igjen sin døde far i en slags drøm - faren hennes liker jeg nemlig veldig godt. Hvordan kan en unngå å like en Setsuan som spiller fløytedrømmer med lange, vakre fingre og ellers synger sin datter i søvn, etter å ha brutt med familien sin for å lete etter henne, lete i tolv lange år før han fant henne?
Når nå skammarserien er over, og alle de viktige overlevde og alle fikk det som de helst ville, måtte jeg jo finne noe annet. Og dere vet, det er hardt å gå over fra en god høytleser til en dårlig, så jeg måtte finne en flink en. Stephen Fry er både flink og leser spennende og lange bøker - han står for BBCs lydbokserie av Harry Potter. Jeg pløyer altså gjennom dem, igjen.
så nå vet dere hva jeg gjør på om dagen.

og i går! I går! I går fikk jeg det herligste besøket på... tja, jeg vet ikke. For jo visst er det herlig å ha besøk av sine søsken, men dette besøket var en slags fornyet innvielse av mitt hjem, en slags lovende fremtid, en vidunderlig skapning stakk nemlig hodet innenfor og sov en time på sofasengen min. Jeg gikk utenfor og klippet håret, da en liten, vakker og helt svart katt kom bort, nølte litt, snuste på meg og bestemte seg for å hilse på. Han drakk litt te fra garnnøstet mitt (jeg er klumset) og sov i godt og vel en time på ullteppet mitt, til åndeløs beundring først fra meg og deretter også fra Annette, som tok turen innom. Og når den endelig gikk, etterlot den seg en koselig stemning og godt humør, for en hybel er ikke perfekt uten en katt. Og nå har det vært en katt her.

Tuesday, April 17, 2007

vårens hjerte

Jeg ser for øvrig at blogspot til min fryd er blitt norsk, det var en hyggelig forandring over natten. Jeg er tross alt veldig for å være språkkyndig, men for å også bruke morsmålet sitt når en kan.

Våren er ellers kommet til Trondheim. Før påske hadde vi superfint vær, litt kaldere enn i Oslo og Bergen, men knallsol og varmt i lune huskroker. Silje og Sunniva var våryre som maur rundt meg, men jeg hadde fremdeles en dvale i brystet. Nå derimot ser jeg krokus, som jeg er glad i! Jeg ser små, små blader på noen få, få trær! Jeg ser grønne gresstrå der det tidligere var snø, snøen er nesten helt smeltet bort og det er virkelig, virkelig fint.

dette er min fremtid

Folk har kanskje fått med seg at jeg er glad i bøker, og noen ganske få til vet kanskje til og med at jeg, fremfor noen andre er glad i Astrid Lindgrens bøker. Og i kveld har jeg vært på et frivillig samfunnsarrangement for første gang, fordi de for første gang greide å virkelig vekke min interesse (og det attpåtil klokken åtte om morgenen, når jeg så plakaten først.) Temaet var selvfølgelig "Astrid Lindgrens fantastiske verden". Og her må jeg, i likhet med foreleseren vår Agnes Margrete Bjorvand, poengtere at med "fantastisk" er det først og fremst snakk om de magiske elementene, det ved fortellingene som skiller seg fra vår hverdagslige verden. Bøkene er selvsagt fantastiske også i ordets betydning av unike, nydelige og vidunderlige, men dette møtet skulle altså handle om den litterære retningen fantastisk litteratur.

Og det viser seg at kvinnen som foreleser er høgskolelektor og har studert Astrid Lindgren, skrevet en hovedfagsoppgave og jobbet med hennes forfatterskap de siste 15 årene. Inne i meg vokser en liten boble av glede, for dette er det jeg har lyst til å bruke livet mitt til. Jeg har lyst til å arbeide med litteratur, det er noe jeg kjenner i hele meg, og jeg har lyst til å jobbe med barnelitteratur, og kanskje særlig med Astrid Lindgrens forfatterskap. Dette er noe jeg har hatt lyst til veldig, veldig lenge - kanskje siden niende klasse da jeg for første gang nærleste Brødrene Løvehjerte på egenhånd - men fordi litteraturstudier absolutt ikke er lagt opp til at verdige den såkalte barnelitteraturen den respekten den fortjener, har jeg tenkt på det som kanskje ikke gjennomførbart. Jeg har for såvidt også tenkt på å ta den kampen Agnes Margrete Bjorvand allerede har begynt på. Nå er saken muligens avgjort. Det går nemlig an, det går an! En må leve sparsommelig, noe jeg er dårlig på, en må leve etter idealene sine, hvilket jeg er ganske flink til, og en må arbeide mye - det skulle også gå bra. Og etter i kveld har jeg fått masse tips til veien videre, noe som var veldig deilig all den tid jeg har vært rådvill i noen uker. Jeg har fått en inngangsbillett til et miljø jeg så utrolig gjerne vil lære å kjenne! Barnebokinstituttet, en konferanse i Stavanger i februar neste år, en del litteratur og oppgavetekster og ikke minst et ansikt og et navn jeg har truffet og pratet med.

Symbolsk nok, jeg gikk inn på Samfunnet fra regnvær og grå himmel. Jeg kom ut litt under to timer senere, til blå himmel og solnedgang.

Wednesday, April 11, 2007

respekt, folkens!

Som folk kanskje vet, jeg er blant dem som ble sint og redd, gikk i demonstrasjonstog og ville være med på organisering av folk etter at trondheimspolitiet pågrep og drepte en svart mann, Eugene Obiora, i høst.

Mens jeg var i Bergen fikk organiseringen vår finere former og en blogg og et nytt navn, respekt.

Synes folk, nettopp av respekt, skulle sjekke ut denne bloggen og, dersom en har tid og lyst, skrive om det og fortelle om det. Bloggen gir en ganske fin oversikt over hva som hendte, liknende hendelser og gir dessuten en oppfølging, hva skjer videre?

Tuesday, April 10, 2007

farvel til en barndomshelt

En ny helt har gått bort.

Jeg husker så veldig godt når Astrid Lindgren og Tove Jansson døde, rett etter hverandre. Jeg gikk i niende klasse og jeg fikk det med meg med en gang, jeg fulgte begravelsen og jeg sørget oppriktig. Muligens var det første gang jeg ble oppmerksom på at mine helter, de menneskene som hadde skrevet mine favorittbøker, de var ikke udødelige, og de var faktisk fra min egen tid - jeg skjønte plutselig at jeg hadde vært priviligert nok til å ha leve i samme tid som noen av historiens største forfattere, og jeg skjønte det ikke helt før de døde.

På skjærtorsdag, den 5 april, sovnet en av mine litterære helter fra barndommen inn etter lang tids sykdom. Det var naturligvis i alle nyheter, men ettersom jeg hadde påskeferie fra alt mulig fikk jeg ikke med meg noen ting før mange dager etterpå. Jeg visste ikke en gang at hun var syk, i min fantasi levde hun i beste velgående et sted på landet i Sverige, muligens pensjonert fra skriveriene sine, men dog fri og glad. Ble derfor litt overrasket og ganske trist når nyheten omsider ankom meg, Maria Gripe er død.

Og vips, en rekke barndomsminner strømmer på. Bøker som fylte hele hyllen min en gang på barneskolen, den gang da bøkene var mine mest trofaste venner i hele verden. Først og fremst, jeg har allerede nevnt mitt forhold til "Tordivelen Flyr i Skumringen", en udødelig sommerbok som fremdeles smaker av sommernetter, mystikk, skarabèer og ikke minst salte salmiakkpastiller. Deretter, Agnes Cecilia, i sannhet en selsom historie om dukker og spøkelser og mystikk, en trofast venn gjennom mer enn en høst. De kanskje mindre kjente og adskillig tynnere bøkene som "i klokkenes tid" eller "glassblåserens barn", fantastiske romaner som strekker seg langt forbi barn. Og enda må en ikke glemme de umagiske, umystiske fortellingene om helt vanlige barn, Josefine eller Elvis, trøstende fortellinger om det harde livet. Jo, forfatteren av disse fortellingene har vært en av mine helter i verden, og tatt i betraktning at hun har skapt alle disse vennene, det kjennes litt som om en har mistet en venn. og det er sørgelig.

I dag var jeg på biblioteket, og foran meg så jeg en jente med nettopp Agnes Cecilia i armkroken. så jeg sjekket hyllen med bøkene hennes, og tror du ikke de fleste er utlånte? Bøkene, som vanligvis dekker over to hele hyllerader, var nå skrumpet sammen til knapt en hylle. Det er nok flere enn meg som tenker varme tanker og hyller en stor og klok dame ved å besøke gamle venner.