Et lite, historieløst hjerte

Under praksisperioden min i i 2013 fikk jeg en oppgave fra veilederen min. "En svensk barnebokforfatter har blitt kraftig kritisert, og i Sverige diskuteres det om bøkene skal sensureres. Finn ut hvem og gjør deg opp en mening om hva du mener vårt bibliotek burde gjøre." Det viste seg at den omtalte forfatteren var Stina Wirsén, en av Sveriges mest prisbelønte illustratører, og bøkene det gjaldt var bildebokserien om Liten Skär och alla brokiga, også samlet under Bebisbrokiga.

Bøkene hennes er utgitt på Bonnier Carlsen förlag, et av Sveriges største bokforlag, men de er også oversatt til flere språk. På norsk har bøkene fått tittelen "En liten rosa og mange fargerike små". Disse finnes til utlån på de fleste norske bibliotek. Jeg synes ikke "fargerike" er en helt fullgod oversettelse til "brokiga". "Brokig" kan også oversettes til "broket", som i tillegg til å bety fargerike også dekker spraglet, mønstret eller flerfarget. Alle disse adjektivene er beskrivende for de ulike karakterene i bebisbrokiga (babybrokete), for "brokete" beskriver ikke bare illustrasjonene, men også viktige aspekter ved historiene. Det er nemlig et viktig poeng i disse bøkene at karakterene er mangefasetterte og forskjellige fra hverandre, med en sterk identitet. Utseendemessig er figurene så karikerte at de ser mer ut som dyr enn mennesker, med katteører, kaninører, pelsliknende kropp, osv. Personlighetsmessig har har de klart mennesklige trekk, og jeg tolker det som at barneleseren skal kunne identifisere seg med dem. Den tolkningen forsterkes av budskapet i bøkene: Trass i at både illustrasjoner og historier er enkle, går ikke karakterene av veien for å sjokkere leseren. Det er til tider groteske illustrasjoner av ubehagelige deler ved livet, og ofte er bryter temaet med tabu i barnelitteraturen. Karakterene er ikke sukkersøte, trass i at tittelen skulle tyde på det. Snarere er dette nettopp poenget med den rosa tittelen: både karakterer og historiene gjør opprør mot forestillingen om at barnebøker er koselige, ufarlige og pastellfargete.  Karakteren Liten Skär, er et prakteksempel på dette. Kroppen til karakteren er tegnet i rosa, og på hodet har hen noe som likner på en rosa sløyfe. Liten Skär er en perfekt karikatur av en rosa pike, helt til hun åpner munnen for å kaste opp gul  gugge: hun har hoggtenner og et ustadig temperament. Liten Skär er den mest feminine av karakterene, ellers er karakterene tilnærmet kjønnsnøytrale og  kan beskrives med det personlige pronomenet "hen", som verken er maskulint eller feminint. Feministen i meg synes dette er et knallstilig utgangspunkt for barnebøker. Og likevel er jeg for å sensurere nesten hver eneste bok om Liten Skär.

Debatten i Sverige ble utløst av at det i 2012 ble produsert en svensk animasjonsfilm basert på bøkene. Animasjonsbildene i filmen er Wirsèns illustrasjoner, overført til animasjonsmediet. Ingenting er lagt til eller endret, figurene er bare gjort levende. Disse illustrasjonene, som iløpet av 2000tallet har blitt gjengitt i flere bøker og flere opplag, fikk plutselig gjennom filmformatet stor oppmerksomhet: kritikken haglet. Noen svenske kinoer valgte til og med å fjerne filmen fra kinoprogrammet. En av karakterene hennes, «Lilla Hjärtat», ble anklaget for å være en rasistisk karakter som hentet trekkene sine fra utgåtte stereotypier av «negre». Lilla Hjärtat har nemlig store likhetstrekk med den stereotype «negerfiguren» en finner i en gollywog/picaninny.

 En «Gollywog» er en svart stereotyp karakter som var populær i barnelitteratur fra sent
attenhundretall og frem til 1970årene. Du kan kalle det karikaturen av den objektiviserte "negeren", med alle dens konnotasjoner. Figuren kjennetegnes ved helt svart hud, hvite øyne og
overdrevent store, hvite eller røde klovnelepper. Videre har figuren tradisjonelt sett stort, kruset hår
som skal imitere afrofrisyre. Den var populær både som litterær karakter og som lekedukke i Nord-
Amerika, Europa og Australia frem til andre verdenskrig. Det er med andre ord en historisk figur, den går rett inn i historien om de amerikanske slaveplantasjene, den australske diskrimineringen av urbefolkningen, europeerne som tjente seg rike på slavehandel. Det var ikke slavene som gikk rundt med golliwogen, det var slaveeiernes sønner. I moderne tid har den fått stadig sterkere kritikk for hvordan den fremstiller svarte personer, og kritikken har opphav både i den historiske bakgrunnen og i måten den karikerer og latterliggjør svarte. Den regnes av de fleste for å være et rasistisk symbol, et symbol som uttrykker den svarte negerens underlegenhet. Du finner golliwoger i mye litteratur, og denne litteraturen har vært kraftig diskutert de siste årene. Flere kanoniserte litterære
verk har de siste årene kommet i sentrum for en debatt rundt sensur og redigering. Felles for disse er at de er skrevet og utgitt i en helt annen diskurs, en diskurs hvor dette ikke ble problematisert. Som Hergé, tegneserieskaperen bak Tintin, har forklart: "Jeg lå under for de samme fordommer som det borgerlig miljø jeg levde i... Vi skriver 1930, og det eneste jeg kjente til Kongo var hva jeg hadde hørt folk fortelle: «Negrene er som store barn... Hvor heldig for dem at vi er kommet!» osv. Og så tegnet jeg disse afrikanere ut fra disse forutsetningene og i den faderlige beskyttende ånd som hersket på den tiden i Belgia."

Du finner tilsvarende eksempler hos både Astrid Lindgren og Torbjørn Egner, og det har vært stor debatt om hvordan vi skal forholde oss til disse tekstene.

Rasismen i Tintinserien ble faktisk behandlet juridisk. Etter en fem år lang rettsak avgjorde byretten i Brussel at Tintin i Kongo ikke var rasistisk, i den forstand at heftet fra 1946 (en fargelagt versjon av utgivelsen i 1931)aldri hadde som mål eller hensikt å egge til rasehat eller diskriminering. Den er ganske enkelt et produkt av sin tids diskurs.
Tekster som fremstiller svarte som "store barn" er en viktig del av vår litterære kulturarv, men de er produsert i en helt annen språkdiskurs enn i den vi befinner oss i dag. Vi er mer bevisste på rasistiske symboler, og det er ikke lenger politisk korrekt, det er ikke lenger greit, å bruke dem Mens bruken av «neger» ble oppfattet som et eksotisk innslag på førtitallet, blir fremstillingen av de svarte kurrekurredutterne på Astrid Lindgrens Kurrekurreduttøy problematisk i et moderne samfunn.
Dermed oppstår et dilemma. Skal vi redigere tekstene, slik at de passer dagens diskurs? Skal de stå som historiske representanter for en tidligere diskurs? Vil det være historieforfalskning å redigere dem?
Jeg mener at det ikke finnes noe enkelt svar, ikke på de historiske tekstene. Jeg er for å omskrive Astrid Lindgrens "negerkonge" til "Sydhavskonge". Det endrer ikke innholdet i teksten, tvert imot gjør det en god fortelling tilgjengelig og brukbar for dagens barn. Det hadde vært kjempesynd å la ett enkelt ord frata de neste generasjonene knallgode historier, bare fordi Astrid Lindgrens språk bærer preg av førtitallet. Hvis vi synes det er greit å modernisere Sproget i de Gamle Tekster, slik av Sjåfør skrives med sj og ø fremfor ch og eur, da burde det også være greit å modernisere uttrykk. Det blir verre i Tintinspørsmålet, og der synes jeg at teksten kan få stå slik den ble trykket: men med en historisk bevissthet.

Debatten om Lilla Hjärtat føyer seg inn i en større diskusjon omkring rasisme i barnelitteratur, en
debatt som er aktuell for alle som arbeider med formidling av litteratur. Men der jeg både forstår og er glad i Astrid Lindgren, provoserer Stina Wirsèns bøker meg helt enormt.

Wirséns Lilla Hjärtat har nemlig åpenbare likhetstrekk med gollywogfiguren. De tydeligste
kjennetegnene ved henne er at hun, som den eneste av karakterene, er helt svart og at hun har brede,
hvite lepper og hvite øyne. Hun er også den av karakterene som har mest menneskeliknende trekk, i
motsetning til de andre karakterene hvor både kroppsfasong og farger bryter med det
menneskligfigurlige.

Først forsvarte Wirsen seg med at hun slett ikke hadde tenkt på Lilla Hjärtat som en golliwog. Videre parerte både Wirsén og filmprodusenten Linda Hambäck kritikken med å si at Lilla Hjärtat
ganske riktig bygger på en stereotyp, men at dette er gjort med hensikt: «Vi har med Lilla Hjärtat
förhållit oss till en stereotyp – för att punktera den. Vi lever alla under den rasfixerade blicken och
vi måste hjälpas åt att bryta den. Vi vänder oss till en ny generation som än så länge är helt fri från
fördomar.» Wirsén har ønsket å punktere den rasistiske stereotypen. Både bøkene og filmen henvender seg til et publikum som foreløpig står fritt for fordommer, og ved å presentere Lilla Hjärtat ønsket de å gi stereotypen nytt og positivt innhold. Det er altså ment som et antirasistisk engasjement. Wirsén uttalte også at «Att inte vara representerad, det är rasism.» Her regner jeg med at hun sikter begrepet til den usynlige hvitheten, som kunne vært et godt poeng, hadde hun visst hva det innebar. Det gjør hun ikke.

Hun hevdet at det er for få svarte karakterer i barnelitteraturen i dag, og at Lilla Hjärtat skulle være en nøytral representant for svarte karakterer. Denne argumentasjonen avslører at Wirsen overhode ikke har forstått hva kritikken går ut på. Det handler ikke om at Wirsen har tegnet en svart karakter. Det handler om hvordan hun har tegnet den. Argumentasjonen hennes er historieløs - og det er  historieløsheten som ligger til grunn for kritikken. Som Fatou kommenterer: "Jag blir inte upprörd på henne, utan på hennes totala oförmåga att se sin egen del i det hela och att helt och hållet ställa sig blind till vad debatten faktiskt handlade om. Antingen förstår Stina verkligen inte vad det handlade om, eller så vill hon inte förstå."

Til slutt plasserer Wirsen seg i offerposisjon. Det var aldri meningen å tegne rasistiske bilder, sa hun. Hun er så lei seg for at de blir oppfattet sånn. For hun personlig elsker Lilla Hjärtat. Men fordi kritikken er så krass, skal hun for alltid slutte å tegne henne. For meg lyser dette offerrolle. Wirsen er gjenstand for urettferdig kritikk, hun har bare tegnet ut av kjærlighet, men hvis kjærligheten hennes støter noen skal hun slutte. Selv om hun er uenig i kritikken." Forlaget trakk inn bøkene hvor Lilla Hjärtat var sentral, hun sluttet å tegne karakteren (og praktisk talt sluttet å tegne bøker i serien), men det hele skjedde med en såret mine. Offerrollen provoserer meg nesten like mye som illustrasjonene. Hun er faktisk ikke offer i denne saken. Hun er ikke urettferdig behandlet, kritikken er godt fundert. Riktignok er ikke skammen bare hennes: at ikke noen i forlaget har stanset den første boken med Lilla Hjärtat før den kom i trykk er over min forstand. At ikke bøkene ble sendt i retur til Wirsen med beskjed om at "budskapet er bra, tegningene er fine, men du er nødt til å redigere Lilla Hjärtat" gjør meg redd, for det forteller meg hvor historieløse folk er. Og historieløsheten ligger ikke bare hos forfatteren, korrekturleserne, forleggerne og filmregissøren: selv hos bibliotekene er denne tilstede. Nesten ingen bibliotek i Sverige eller Norge tok hensyn til kritikken, bøkene ble stående på hyllen. Bibliotekarer jeg har snakket med argumenterer med at de selv ikke oppfatter Lilla Hjärtat som rasistisk. De ser ikke likheten med den klassiske golliwogen, og dersom de gjør det er ikke illustrasjonene rasistiske. De adopterer Wirsens argumenter, og konkluderer til slutt med at det er barnas vurdering som skal være avgjørende: barn liker dem, derfor skal de lånes ut.

Jeg har aldri tenkt på meg selv som forkjemper for sensur. Det har vært fjernt fra min forestilling om meg selv at jeg skal være en som argumenterer for at bøker bør sensureres, at vi som bibliotekarer skal bestemme hvilke bøker som er egnet for å lese. Som bibliotekarer har vi stor makt, vi kan avgjøre hva som er "god" litteratur, hva som skal være tilgjengelig for leserne. Som prinsipp har jeg alltid tenkt at det er en viktig del av vår oppgave å være mangfoldig. Men i dette tilfellet mener jeg faktisk at bøkene burde tas inn. Jeg mener det er vårt ansvar. Det får ikke hjelpe om motivasjonen bak historiene er god, eller om fortellingene bryter med tabu, eller at en rekke unger synes at det er artige bøker. Det handler om å forsvare barna. Det handler om at vi, som voksne, beleste og erfarne mennesker, har et ansvar for å ikke videreføre rasistiske holdninger. Vi har, eller rettere sagt, vi burde ha en historisk bevissthet som beskytter barn mot rasisme, mot kvinnediskriminering. Akkurat som jeg mener at vi har et ansvar for å beskytte barn mot bildebøker som uforsiktig og hensynsløst behandler alvorlige emner som omsorgssvikt og seksuelle overgrep. Jeg mener ikke at vi ikke skal ha bøker om alvorlige temaer, eller at barn ikke kan vurdere selv hvilken litteratur de liker. Men barns leseglede fratar ikke oss et ansvar for hvilken litteratur vi tilbyr. Barn som kommer til hyllen med pekebøker har ikke det ansvaret, vi har. Det er en stor del av vår oppgave å bedømme og velge ut bøker, og en del av vårt ansvar er å sørge for at verken barn eller foreldre kommer til hyllen og finner  litteratur som spinner videre og aksepterer diskriminerende stereotypier. Vi har makt til å videreføre, eller bryte, med diskriminerende begreper. Dersom bibliotekarer velger å ha rasistiske bøker på hyllen, er dette også et utsagn. Å argumentere, slik enkelte bibliotekarer jeg kjenner har gjort, med at "barna liker det", er å fraskrive seg ansvaret. Det handler om å være bevisst hvilke signaler vi i denne maktposisjonen sender.

Fatou konkluderer med at "jag kommer att fortsätta försvara mina barns rätt att slippa växa upp med dessa rasistiska nidbilder så länge jag orkar." Jeg er hjertens enig.

the universe would turn to a mighty stranger

“If all else perished, and he remained, I should still continue to be; and if all else remained, and he were annihilated, the universe would turn to a mighty stranger.” 

Emily Brontë.

Et varmere sted

Så var julen overlevd. Den første julen helt uten deg. Jeg overlevde den, på tross av at du ikke gjorde det. Nå har jeg levd nesten et halvt år i en verden uten deg, og jeg har endelig funnet noen ord – ord
om deg.

I dagene etter at du døde, var det mange mennesker som kom til meg for å si hvordan de opplevde deg. Og det var tre ting de sa, tre ting som alle sa.

Du var varm. Flere sa du var den varmeste personen de hadde truffet. Mer enn noe skulle jeg ønske du hadde fått høre dette. Du ønsket å være varm, men du var ikke sikker på at du fikk det til. Jeg skulle ønske du kunne høre hva folk sa om deg, hvordan folk snakket om deg, hvordan folk husket deg. Gamle venner som du kjente som barn. Skolekamerater. Venner som hadde vært politisk aktiv sammen med deg. Venner du hadde gått på fotballkamp med. Folk langveisfra, som hadde truffet deg på seminarer og sommerleirer. Alle, alle, husket deg som varm. Du var varm, den varmeste de he truffet noen gang.

Varmen din gjenspeilte seg i alt du gjorde, i alt som fylte livet ditt. Noe av det jeg elsket mest ved deg var at du var så god mot barn. Jeg har aldri kjent noen som møtte småfolk med så stor varme, sånn respekt. I barnehagene der du jobbet gjorde du en stor forskjell, og mest av alt gjorde du en forskjell for rampeguttene. Guttene som gjorde opprør og rampestreker, de som fikk mest kjeft, disse guttene ga du en følelse av tilhørighet og egenverd. Varmen din var i alt arbeid du gjorde, i alle vennskap du hadde: Du kom og en kunne kjenne at temperaturen steg. Rommene der du så film var varmere fordi du satt der, og analysene dine gjorde alt mer spennende. Det var noe av det fineste i verden, ganske enkelt det å snakke med deg. Du avlet frem nye tanker, i alle fall i meg. Du utfordret samtalepartnerne dine, fordi du var så kunnskapsrik, og fordi du var en så god lytter. På kveldene der du malte bannere til den neste demonstrasjonen kunne latteren flyte lettere, ikke minst fordi humoren din var så lun. Som en venn sa til meg den der første kvelden i en verden uten deg, han husket den første gangen dere traff hverandre. Du hadde virket så optimistisk.
 På torgallmenningen, i regnet, med omtalte bannere, kunne litt lavmælte, humoristiske kommentarer fra deg gjøre den sure vinden mykere. I parken en sommerkveld, med den der supersmale rullerøyken din, var lyset klarere og hjertene muntrere, og når du lo den der latteren din som nesten hikstet, var det i min verden på linje med hemningsløs barnelatter.

Og det gjaldt ikke bare rommene og parkene og pubene du var i. Varmen var i alt du engasjerte deg i. Du var glad i fotballagene Brann og Celtic. I årevis forklarte du meg om fotballpolitikk, du fortalte meg om klassetilhørighet og de ulike miljøene som knyttet seg til de ulike klubbene. Du lærte meg norsk og internasjonal fotballhistorie. Trass i at hele min familie støttet Manchester United, og du var Blackburnsupporter, var det du som forklarte hvorfor Ryan Giggs er kul. Fotballen handlet om mer enn sport for deg, det handlet om politikk og vennskap og solidaritet. Du brant for rettferdighet, brant for frihet og likeverd og menneskeverd. Hele livet ditt, like til den siste dagen du levde, kjempet du mot undertrykking og urettferdighet, for et klasseløst samfunn. Du kjempet for et fritt Palestina, et fritt Irak, et fritt Irland, et fritt Somalia, et fritt Libya, et fritt Kurdistan. Du var så stolt av de kurdiske røttene dine! Jeg var så stolt av deg. Alt jeg vet om internasjonal politikk har jeg lært av deg. Du skrev brev på brev, kronikk på kronikk, essay etter essay, om urettferdigheten i verden. Og du var evig kunnskapstørst, du leste nesten alt du kom over, om alle mulige emner, alt fra Roald Dahls barnebøker og Ingvar Ambjørnsens Hvite Niggere til sakprosa om kjæresten til Lenin, Somalias borgerkrig eller Amalie Skrams livshistorie. Vi pleide å spøke om bibliotekene på de forskjellige psykiatriske klinikkene der du var innlagt, for det hendte du stjal bøker derfra. Og like ofte hendte det at du la fra deg bøker, bøker som var viktige og som kunne gi folk ord til å beskrive egne liv.

For du kjempet for de undertrykte i Norge, for de fattige, de uføretrygdede, de psykisk syke, alkoholikerne, de stemmeløse. Du skrev novelle på novelle, mange av dem trykket i diverse tidsskrifter. Du skrev bloggpost etter bloggpost, et par romaner, om dem som som ikke selv kunne heve stemmen og bli hørt. På ditt beste skrev du så godt at det nesten glitret på skjermen. Tekstene dine fanget inn tankene dine, og du var en av de klokeste jeg noen gang har kjent. De siste årene kjempet du for rusmisbrukerne. Julen i fjor skrev du årets beste kronikk om de narkomane i nygårdsparken, og du signerte som «anonym narkoman».

Du var så syk de siste årene, så veldig syk. Psykiske lidelser torturerte deg til selvmedisineringen kom ut av kontroll, og du fikk økende rusproblemer. I blikket ditt hadde du en gnist, en livsvilje som virket ukuelig, uovervinnelig, men jeg kunne se hvor sliten du ble. Vi snakket om å være mørk i øynene, om at folk som hadde sett livets mørkeste skyggesider hadde disse skyggene i blikket. De skyggene fantes hos deg, større og flere for hver innleggelse. Det var så vondt å se hvordan det psykiariske helsevernet behandlet deg. Alle de nattlige telefonene fra deg, der du gråt og fortalte meg om hårreisende episoder. Alle de skjønnlitterære tekstene du skrev, om overtramp og umyndiggjøring og hjelpeløshet og solidaritet hos pasienter. Det ble verre etter at rusproblemene dine eskalerte. Sprøytemerkene på armene dine var symptomer på hvor mye du led, men du fikk ingen reell hjelp. Systemet som skulle hjelpe deg, gjorde deg til en kasteball: du var for psyk til å få behandling for rusproblemene, for ruset til å få psykisk behandling. Ingen instanser tok på seg ansvaret for å hjelpe deg. Du knakk sammen, ble innlagt for en helg, før de erklærte at du var enten for frisk eller for ruset til å få behandling. Under møter med leger, også de møtene hvor mamma var med deg som nærmeste pårørende, ble du møtt med forakt. Det er så bittert at du, den varmeste, fikk så kald og hjerteløs behandling.

Men drømmene dine beholdt du, og der var du aller varmest. Vi snakket om huset du ville skape. Du ville kjøpe et billig, forfallent hus i utkanten av byen. Vi skulle pusse det opp kollektivt, som et samarbeidsprosjekt. Så skulle vi bor der, oss to og våre nærmeste venner. Men like viktig: det skulle også være et trygt tilfluktssted for alle som trengte det. Her skulle alle kunne komme, alle som var slitne, redde eller ulykkelige. Ditt hjem hadde åpne dører for alle som trengte trøst eller trygghet. Alle drømmene du hadde handlet om å gjøre andres liv bedre og verden til et varmere sted.

Det neste alle sa til meg, i begravelsen, i gravølet vi holdt, i telefonen til meg, var at du aldri snakket om bakgrunnen din. Jeg skjønte hva de mente. Dette var det mest private du hadde, det såreste du hadde, det du var mest redd for. Selv ikke med meg snakket du om hva du opplevde som liten, selv om jeg skjønte litt av alle marerittene dine, av selvforakten din, av alt som var skrevet med arr på kroppen din. Det var ikke din skyld, Kristian. Det var aldri din skyld. Du gjorde ingenting galt. Selv som rampegutt var du varm og snill og klok. Du fortjente å bli elsket, elsket uten forbehold.

Det siste folk sa handlet om oss to. «Han snakket alltid om deg», sa de. «Du var den viktigste personen i hans liv.» Kristian, jeg har alltid snakket om deg også. Ikke alltid gode ting. En felles venn av oss sa det fint, da vi snakket om deg nå i høst. Du skjøv meg unna, sa han. Stadig, frem og tilbake, fra innerste nærhet til den største avstanden. Fordi du var glad i meg. Fordi jeg var glad i deg. Jo nærmere vi kom hverandre, jo mer kunne du presse meg ut i kulden. Det var en evig kamp for å komme nær deg. Du slapp meg inn til det varmeste stedet i verden, inn til innerste deg. Og så ble du sliten, lei deg, redd, og det ble uutholdelig kaldt og ensomt å elske deg. Frem og tilbake. Du ga meg alt, og så ingenting, og så alt en gang til. Jeg trengte alltid, alltid, mer av deg, og du testet alltid ut hvor langt unna du kunne skyve meg. Av og til trengte jeg en pause fra den kampen. Det kunne gå måneder der vi hadde lite kontakt, helt til savnet etter deg ble for stort til at jeg holdt ut avstanden. Kristian, fra den dagen vi traff hverandre har det ikke gått en dag der du ikke har vært fremst i tankene mine.

Når du var innlagt på psykiatrisk, det var særlig de gangene der jeg skjønte hvor nær jeg egentlig fikk komme deg. Når du var trygg og noen andre kunne ha ansvaret for hverdagen, da fikk du overskudd. Du fikk overskudd til å skrive tekster, du produserte så mye tekstmateriale at det en dag vil komme minst en roman med ditt navn. Det lover jeg deg. Og du fikk overskudd til å slippe meg inn. Du ringte meg, ofte. Søndag var vår faste dag, ikke sant? Forsåvidt litt fordi du hatet søndager. Så vi snakket i timevis, særlig hver søndag. Bortsett fra i de periodene hvor jeg hadde det verst, de dagene hvor livet mitt var en mild imitasjon av ditt. Da ringte du ofte, og uansett hvor vondt livet var ble det varmere og mer utholdelig av en time med deg. Ingen kom så nær meg som du, da. Ingen andre våget å se direkte på meg når jeg hadde det som verst. Ingen andre orket, men nettopp da elsket du meg mer enn før. Når jeg var overbevist om at ingen kunne være glad i meg, så deprimert og fæl som jeg var: da elsket du meg, og jeg visste det uten tvil. Ingen vil noensinne igjen bli så glad i meg som det du var. Og jeg kan aldri igjen bli så glad i noen som det jeg var i deg.

En måned før du tok livet av deg sa du til meg at du dypest inne visste at du alltid hadde meg, at jeg alltid var glad i deg også. Hvem kan be om en større tillitserklæring?

For i kjernen av deg, i tillegg til solidaritet og integritet og visdom, lå det tillit. Du hadde et verdensrom av mot til å elske. I ditt liv? Du hadde så mange erfaringer som burde fått deg kald og kynisk. Så mange forhold i ditt liv hadde påført deg skader, du ble sviktet av så mange folk som du stolte på. Og likevel, likevel! hadde du mot til å bli glad i nye folk. Og du hadde mot nok til å tilgi, til å gi nye sjanser. Det fantes nesten ingen grenser for hva du kunne tilgi, og denne evnen fortjener å som eksempel for oss andre. Jeg vet ikke om folk rundt deg vet hvor stort mot det krevde, hvor ufattelig stort det var at du våget å slippe folk inn. Hvor du fant det motet fra har jeg ingen anelse om. Ikke mange mennesker har så mye kjærlighet i seg at de kan satse, gang på gang. Det motet du viste ved å stole på det gode i folk, ved å bli glad i folk, ved å hele livet gi av deg selv, det gjør deg til den fineste personen jeg noensinne kommer til å møte. Varmen din vokste frem fra dette motet, i denne tilliten. Som det står på gravsteinen din, Kristian Murat. Du gjorde verden til et varmere sted.

En av mange sånne netter der vi elsket Springsteen

Det var ikke mange fine øyeblikk den siste høsten du levde. Men ett av dem var en kveld i Oslo, du og jeg alene på rommet. Vår lille verden, vår varme verden. Vi spilte covere av sanger vi begge likte. Jeg viste deg Amy McDonalds Dancing in the Dark og The tallest Man On Earths I Want You, slik jeg hadde hatt lyst til i flere måneder. Du spilte Patti Smith og sa, jeg tror hun skrev denne sangen. Jeg elsker Springsteen, men hun har en intensitet i akkurat denne sangen som gjør den til hennes låt.





Du husket ikke den kvelden senere. Jeg gjør.

Sneakpeak

Som liten vokste jeg opp med Bjørn Afzelius' gjendiktning Sång til Friheten. Den første kvelden hos deg, mens du enda bodde forbi den der golfbanen, da sang jeg den sangen til deg for første gang. Og du trodde det var en kjærlighetssang, for det gjør alle første gang de hører den. Da jeg kom til siste verset jublet du. Men jeg sang fremdeles første delen bare helt lavt inn i øret ditt før vi la oss.

Jeg tror du spilte den for andre enn meg ved senere tidspunkt. Og sannsynligvis handlet den om friheten for deg, frihet og rettferdighet og vennskap. Men for meg, fra den kvelden av, handlet den sangen om deg. 

sneakpeak i livet mitt

Jeg logger meg på facebook, i håp om at du skal være der. Du var der jo i hele juni, for bare noen uker siden.

Jeg har nemlig lyst til å si "så du den scenen i den siste True Bloodepisoden? Du kommer til å elske den! Jessica og Bill, der Jessica minner Bill på at han er glad i Sookie!" For vi snakket alltid om hvordan Jessica var så varm, og du holdt alltid med Bill, mens jeg syntes han mistet sjarmen i første sesong. Du vil bli skikkelig glad av den.

Du er ikke pålogget, så jeg logger av igjen.

Gang på gang på gang.