Anonym Dragvollkunst

Jeg har et prosjekt kommende. Det finnes nemlig også andre ting enn barnelitteratur som interesserer meg, jeg liker for eksempel å lese, analysere og tolke sangtekster som om det var poesi, noen ganger løsrevet fra melodien, andre ganger knyttet til hvordan sangteknikk og melodi understreket budskapet, og jeg liker utviklingen i vampyrmyten de siste førti årene. Og så er det én ting til jeg synes er spennende, som jeg gjerne skulle jobbet litt med.
Dette er en form for litteratur jeg møter nesten hver dag, og som jeg har møtt hver dag i omtrent femten år, fra den første dagen på barneskolen. Det kalles vanligvis grafitti, men jeg vil spesifisere litt, for det er ikke hvilken som helst skrift på vegg som interesserer meg. Javisst, jeg setter pris på gatekunst. Jeg smiler, studerer og gleder meg over bilder, mønstre og budskap i undergrunnstunneler. (Undergangen er nær!) Å gå på gaten er av og til som å gå på museum, og jeg liker å gå på museum. Det er likevel ikke den formen for grafitti som får meg til å stanse opp og tenke at jeg har lyst til å studere det videre, for jeg er ikke kunststudent, bare kunstinteressert. Jeg er litteraturstudent, og det er det litterære aspektet ved grafitti jeg synes er så spennende, så det er når forfatteren skriver ned et budskap, et budskap som består mer av ord enn av typografi, at jeg blir interessert. Jeg liker møtet mellom kommunikasjon, litteratur og hærverk.
På Dragvoll er det to arenaer hvor folk skriver ned denne formen for budskap. Folk skriver på de offentlige lesesalplassene, og naturligvis særlig i krokene. Ellers skriver folk på do. De skriver mye på do.
Hva de skriver varierer litt på disse to plassene, delvis avhengig av hvilken situasjon det skrives i, men også hvilke temaer som blir omtalte. Et naturlig tema på en lesesal er den store "eksamensangsten!" som tar de fleste når en nærmer seg november/april. I månedene før dukker det jevnlig opp kommentarer fra studenter som er så lei av å lese, og veldig ofte samsvarer disse. Overraskende ofte finnes kommentarer om at det er teit å skrive på lesesalsplasser, hvorpå neste student kommenterer at det er teit å kommentere at det er teit å skrive der. Veldig ofte skriver noen navnet på sangen eller musikkgruppen de hører på, enten akkurat nå, til vanlig eller som tips til en annen, navnløs medstudent, gjerne via en internettadresse. Grafittien på lesesalene er på Dragvoll er interessante, men det er dokunsten som fascinerer meg mest. Noen, en ukjent dragvolling, går nemlig rundt her og er kreativ. Kjære ukjente Dragvolling, du har gjort dagen min ved flere anledninger!
Jeg tenkte at jeg skulle lage en liten serie av bilder og eksempler på grafitti jeg har funnet her, konsentrert delvis rundt lesesalsplasser, men særlig rundt dokunsten. Jeg har lyst til å vise dere eksempler på intertekstualitet, krasse diskusjoner, politiske utfordringer, solidariske støtteutspill, originale, litterære referanser, umodent sexprat og en gang i blant fine kjærlighetserklæringer. Og jeg begynner med et eksempel fra den mest kommunikative dodøren på hele Dragvoll:

We rule the school

Det neste albumet kommer 12. oktober. Det er mindre enn en måned til.




Denne sangen er hentet fra det første albumet deres, "tigermilk". Dette er Belle & Sebastian i Emohumør, hvilket betyr at du har en hobbitliknende snutt mot slutten, hoppende, lekende fløytespill. Og det passet så bra sånn nå, ved skolestart.

Alt er nytt. Og velkjent.

Høstsemesteret er begynt. Det innebærer at jeg er på Dragvoll omtrent hver dag, men også at jeg bruker endeløse timer, noen ganger hele dager, på kafeen, med varierende kaffetyper og varierende venner som krysser hverandre en gang i blandt. Jeg har kjøpt pensum: Foucault til den store fortvilelse, Symposion av Platon og aller, aller, aller morsomst: tekster om fantastisk litteratur i Norden. Mhmm? Ja! For i år tilbyr instituttet mitt fantastisk litteratur til oss studenter på fordypning og masternivå. (Jeg er fremdeles så varm og rund i brystet når jeg får nevne at jeg er masterstudent.)
Oppstarten av høstsemesteret betyr også at jeg har skaffet meg store mengder skrivesaker, og for hver ny blyant kjenner jeg den gamle smaken jeg pleide å ha i munnen ved skolestart, den følelsen av nytt materiale, spenningen ved nye fargestifter, blanke ark, hele viskelær, prikkfrie markørpenner, ny skoleransel, nye sko, nye lærebøker (gjerne med streker og kommentarer fra tidligere skolekull) og støvet, nyvasket lukt i korridorene. Riktignok har ikke Dragvoll tilsvarende korridorer som de jeg trasket gjennom i grunnskolen, men poenget er det samme: skolestart tilsier følelsen av nye mål, nye utsikter, nytt materiale. Jeg kjenner meg selv, og i løpet av to måneder vil halvparten av alt mitt nye materiale være spredt for alle vinder, og alle skrivebøkene mine vil være halvskrevne og påbegynte i begge ender, jeg vil ha rotet vekk det nye og perfekte systemet jeg lager nå. Det gjør ingenting, for akkurat nå! er jeg begynt, akkurat nå har jeg glemt at jeg vil være forvirret og distré om kanskje to måneder, akkurat nå! lukter gangene høst og kaffen smaker godt og blyantene er spisse, kulepennene fungerer og jeg har et blått kartotek på min nye lesesalplass. Jeg er blitt masterstudent, og jeg har fått lesesalplass.

The Belle & Sebastian Way (An affectionate tribute) - Original Song by P...

Jeg skulle egentlig poste et lite youtubeklipp med musikk fra det neste Belle & Sebastianalbumet, som kommer snart. Snart. Jeg tenkte kanskje jeg skulle poste liveversjonen av den sangen de spilte på festivalen nå i sommer, (ooohhooohooooo!), men så ramlet jeg over denne, og jeg ble så veldig, veldig sjarmert. Noen er mer monsterfan enn jeg er, og jeg liker både melodien og teksten - begge deler er virkelig en perfekt tribute. My favourite scottish band. The Belle and Sebastian way.

SciFi møter Norge

Jeg tilbringer enda en kveld på Dragvoll, der jeg benytter meg av studenters billige tilgang på datamaskiner og internett. Etter noen timer med korrekturlesning vil jeg koble av med lett underholdning, og jeg roter litt rundt på YouTube. Jeg er selvsagt innom litt forskjellig, jeg leter gjennom tysk pop og hopper for en gangs skyld over Tennantintervjuer (hva som helst, bare han SNAKKER) - jeg bestemmer meg for å søke opp små filmsnutter fra tvserier. Og hva finner jeg?

Noen har lagt ut en minisekvens fra den x-filesepisoden som foregår i Norge. Dette er en klassiker for alle norske Mulderfans. Jeg så altså dette på nytt, og denne gangen løsrevet fra resten av konteksten - med norsk teksting under. Dere har tid til under to minutter med norskopplæring. Det er verdt det. 

Merk deg også hvem av dem som har trent mest på uttale, en av dem er jo nesten forståelig. Den andre? Vel..."do de eide-do-didei"? Men jeg har av og til slem sans for humor, og det som fikk meg til å le høyest var en av kommentarene under:
"Hmmm, lurer på om jeg skal lage en film hvor jeg leier inn
Petter og Henning Solberg til å spille amerikanere. Det hadde blitt omtrent det
samme."

kveldstid

Han broderer. Små sting i en pen rad, pirkearbeid, mens han tenker på bestemoren som nettopp døde. De fleste gamle bestemødre, tenker han, dør fordi de er gamle eller syke, eller gjerne begge deler. Ikke mange bestemødre bestemmer seg for å henge seg en sommerkveld i juli.