poppin' pussies

I dag kan adressa melde fra at på stokmo klokken syv i kveld vil det finne sted et åpent folkemøte i regi av en katteeier. Saken er nemlig den at det de siste par månedene har forsvunnet langt flere katter enn vanlig. De er borte vekk, og skjønt en har lett i grøftekanter etter kadavre, finner en ingenting. Ingen kattelik, ingen katter - de er sporløst forsvunnet! Dette er et mysterium verdig Poirot eller Mrs. Marple selv, men jeg tror jeg vet løsningen på årets påskekrim. Jeg skal vedde på at det nettopp er åpnet en paikafè på Stjordal.

"And no wonder with the price of meat
what it is
when you get it.
Never thought I'd live to see the day.
Men'd think it was a treat
findin' poor
animals
what are dyin' in the street.
Mrs. Mooney has a pie shop.
Does a business, but I notice something weird.
Lately, all her neighbors cats have disappeared.
Have to hand it to her!
What I calls,
enterprise!
Poppin' pussies into pies!"

I dag

Slow down, you move too fast
You got to make the morning last
Just kicking down the cobblestones
Looking for fun and feeling groovy

Alt kan gjøres litt lettere, litt muntrere, ved hjelp av Simon & Garfunkel. Skjønt jeg om dagen er begravet i Johnny Depp og Helena Bonham Carters stemmer.

Dagens bekymringer

Dette har vært en av de ukene hvor alt er tungt. Jeg har ingenting å skylde på, ikke alvorlig sykdom, ikke en alvorlig depresjon, jeg kan ikke en gang skylde på overdrevent arbeid lengre. Jeg kan selvsagt skylde på å være bipolar, ha store bekymringer og en god del plikter, men det stemmer ikke, for det er ikke en vanlig nedtur, og ikke en gang frafall av disse gjør livet lettere. Jeg er sliten, sliten, sliten, trøtt, trøtt, trøtt, og jeg vet ikke hvorfor.

Lenge, lenge trodde jeg det hadde med utbrenthet å gjøre. For to år siden arbeidet jeg omtrent hver våkne time jeg hadde. Jeg gjorde skolearbeid, som alle andre, jeg hadde en sidejobb som mange andre, jeg hadde en masse frivillige verv i ulike posisjoner, hovedsaklig med diverse lederansvar, og når arbeidsdagen var slutt kom jeg hjem til en kaotisk og nedtrykkende familiesituasjon som jeg prøvde å lette på så godt jeg kunne. I tillegg påsto legen at jeg var deprimert, og foreslo at jeg skulle spise antidepressiva, så jeg kunne begynne å sove igjen. Da jeg var ferdig i tredje klasse, var jeg så sliten at alt var en grå tåke, og straks skolen var slutt, gikk jeg direkte over i en ustabil vaskejobb, hvilket ikke er den letteste måten å bli uthvilt på. Jeg skviste meg selv, kan en si, jeg arbeidet til jeg nesten stupte.

I motsetning til flere av mine venner i tilsvarende situasjon, stupte jeg ikke. Jeg flyttet. Jeg reiste sytti mil unna alt arbeidet, jeg ga klar beskjed til alle jeg kjente at jeg ikke ville ha tillitsverv, det være seg i Rød Ungdom, på en studiesirkel, som studentrepresentant eller i målungdommen. Jeg tibragte over et halvt år i en seng, foran et tvapparat, med min nyervervede venninne Annette, mens vi pløyde gjennom tvserier, filmer og deilig litteratur. (Tvskjermen var ikke alltid på, som du skjønner.) Jeg sov tolv timer i døgnet, spiste vitaminer og gjorde INGENTING slitsomt.
Det siste året har jeg prøvd å trappe opp arbeidet, litt etter litt. Jeg har prøvd å øke mengden studier, fordi studiene mine er ganske morsomme, jeg har prøvd å gjøre noe forstandig i politisk sammenheng uten å få noen kvelende oppdrag, jeg har prøvd å utvide mitt sosiale liv til mer enn èn person - for alvorlig talt, jeg kan være mye å takle for den ene damen. Men først og fremst har jeg fortsatt å hvile meg.

Problemet er at det ikke later til å hjelpe. En skulle tro at etter to år skulle jeg være mindre sliten enn da jeg sto på som verst? Jeg er kanskje det, men jeg er fremdeles sliten, så sliten at jeg ikke vet hvordan det skal gå. For om studielivet, det lateste og treigeste og mest utsvevende studentlivet du kan tenke deg, hvis dèt får meg til å krølle meg sammen i en klump og stønne av at det gjør så vondt, hvis jeg våkner etter tolv timers søvn og fremdeles er sliten, hvordan skal det da gå med meg når jeg er ferdig som student? Riktignok varierer det, og jeg går ikke lengre rundt i en grå tåke av smerte, men jevnt over er jeg sliten som om jeg hadde hatt en lang arbeidsuke - hele tiden.
Livet er rett og slett trøtthet. Livet består av å arbeide til en kjenner det verke i hele kroppen, og aldri, aldri vil denne verken forsvinne. Det er nå, som sorgløs student, at en skal være uthvilt og frisk. Likevel føler jeg meg som en hobbit en gang uttrykte det, jeg føler meg som for lite smør strukket ut over for mye brød. Hva er det? Hvorfor denne følelsen av ingen krefter? Og kan en ikke gjøre noe?

Av og til funderer jeg på om det rett og slett er livet. En kan ganske enkelt sette et likhetstegn mellom liv og trøtthet, for opplevelsen av liv er stort sett opplevelsen av å være sliten. Kanskje det ganske enkelt er sånn at jeg må godta denne følelsen av å være utslitt, fordi den er kronisk og knyttet til det å være levende. Hvis det bare ikke hadde vært så smertefullt! Hvis en bare kunne være uthvilt en gang i blant! Når jeg ser fremover, ser jeg ingenting annet enn lange dager og en veldig, veldig skremmende verden.

Sånn ser noen av dagens bekymringer ut.

roser til meg selv.

Dette blir en ny sånn privat og intetsigende post, men jeg må bare si det: wohoo!
For et par dager siden så jeg en lapp på biblioteket, og basert på den tok jeg en temmelig spontan telefon til et telefonnummer som sto på den lappen. I andre enden var en meget, meget søt dame fra nord som lette etter ansatte, og vi avtalte at jeg skulle komme på intervju allerede dagen etterpå. Intervjuet skulle forekomme langt uti hutiheita, en times busstur, fjell og åkre alle steder, på et kompetansesenter for blinde og svaksynte.
Jeg dukket opp, jeg, forberedte meg som best jeg kunne, med CV og hele pakken. Vanligvis på jobbinterjuer blir jeg så nervøs at jeg mister hele minn sosiale kompetanse, men her klaffet alt. Den søte damen hilste på meg og var søt i virkeligheten også, deretter så hun på CVen min, og jeg forventet den vanlige reaksjonen "Her var det ingenting relatert, ser jeg..." - da hun utbrøt "Litteratur! Det var kjekt, det er veldig relevant for denne jobben!"

I dag fikk jeg en ny telefon. De har ansatt meg. Ikke bare ansatt meg, de har ansatt meg først! Jeg var yngst av alle søkerne, men tydeligvis godt kvalifisert. Jeg skal i fremtiden lese inn skolebøker på lydbok til folk, og jeg skal begynne om en uke. Det er godt betalt, jeg justerer arbeidsmengde og tidsrom helt selv, og det jeg trenger av evner er å kunne lese høyt tydelig og koselig og jeg må kunne skrive korrekt. Min stemme på bok, folkens! Jeg skal lese inn en bok på nynorsk, etter å ha strukturert den litt, hvilket betyr at jeg skal beskrive alle bilder, oppgaver og sidetall for dem som ikke ser det. Arbeidet ser spennende ut, og lydbokinnlesing er en liten drøm jeg har hatt lenge. I dag er jeg så glad at jeg kunne hoppe. Jeg tror jeg skal kjøpe meg roser.

Dagdrømmer.

En del av bollywoodtingen min, den delen som ikke henger sammen med forhenværende forelskelser i boybandstjerner, henger sammen med en gammel, gammel dagdrøm jeg har. Hver gang jeg får sjansen, lærer jeg meg nye ord på fremmede språk, og jeg gjør det alltid med den samme forestillingen -

sett at jeg ad mystiske veier havner på villspor, forlatt og alene, i et vilt fremmed land. (Merkelig nok foregår disse forestillingene alltid i det eksotiske orienten eller det svarteste Afrika, den skrekkblandede fryden blir liksom litt mindre ved tanken på at flyet mitt krasjer midt i goldeste Russland... Kaldt og ekkelt hører ikke hjemme i denne drømmen. Ikke russere heller.)

I hvert fall, jeg havner i en forsamling mennesker som vurderer å ta meg inn i varmen, eventuelt skyggen, gi meg vann og mat og være min nye familie, da hele min egentlige familie er enten styrtet i fly eller igjen i Norge, og jeg har ingen mulighet til å kontakte dem. I denne situasjonen oppdager jeg til mitt hell at jeg kan snakke noen få ord på deres språk, og disse få ordene klargjør at jeg er stakkers venn og ikke farlig fiende, dessuten bryter de isen og forteller at jeg er sulten, sliten og snill. Nyttige ord, altså.

Dette er den fornuftige delen av dagdrømmen. Det følger en helt absurd del der jeg havner ved en feiltagelse i et annet univers fullt av alver og hekser og drager og fine ting, og der blir jeg nødt til å kommunisere med selveste Gandalf, hvilket er enklest dersom en har lært å snakke høyalvespråket Quenya. En er jo barn av sin tid. Elen Sila Lumenn Omentielvo!

Jeg samler altså opp en del nyttige ord, på alle tenkelige språk. Av rent praktiske grunner kan jeg "vann", "lillebror", "hei" og "takk" på amharisk, hovedspråket i Etiopia, av litt mindre åpenbare årsaker kan jeg ordet for "smykke" og "bamse" på kurdisk og som sagt, jeg behersker litt generelle vendinger og fraser på høyalvisk, hva nå det måtte være godt for. Men dette forteller dere kanskje litt om min interesse for Bollywood? Tross alt er det knapt enklere og mer underholdende måter å lære fraser på et uforståelig språk enn å lytte til det mens du lar deg underholde - og får alt oversatt. Visste du for eksempel at Ladkha betyr gutt, mens Ladhki betyr jente? Begge uttales med en spennende, rullende r omkring dhk, skal jeg dømme etter mine fonetiske egenskaper. Kjærlighet skrives Pehla med latinske bokstaver, men p-en uttales nærmest som en bløt b. Artige saker.

Virrvarr om bloggverden

Virrvarr, det revolusjonære roteloftet, skriver av og til bloggtekster om ting jeg har tenkt på, men ikke kommet meg til å skrive om ennå. Ganske ofte skriver hun også ting jeg ikke har tenkt på, men som jeg tenker på i ettertid, og som deretter finner veien inn i livet mitt, både i bloggeverden og den andre, med hardere kanter. Nå har hun gjort begge deler, jeg har tenkt over saken, men ikke veldig grundig, og jeg kommer til å tenke mer. Det handler om metablogging, om litteratur og om bloggeridentitet. Og mest av alt, det er spennende. Om du blogger personlig, på noe som helst nivå, anbefales det at du tar turen innom.