Da var julen begynt, og for de fleste regnes den som over. Jeg er den stolte, nybakte eier av mer te, noen ullsokker, mer sengetøy og en ubegripelig stor lübeckmarsipan, for å nevne noe. Og viktigst av alt, jeg er herved eier av Broderna Lejonhjärta, den vakreste boken jeg vet, på originalspråket - med en signatur innvendig fra den fineste damen jeg vet, med det fineste navnetrekket "allerkjæreste søster". Jeg åpnet den i morges, og tenkte at lykken knapt kan bli større.
og! Det må nevnes spesielt. Platehyllen min er forstørret med en plate, og etter første gjennomspilling visste jeg at dette blir en favoritt. Vi snakker om "på gjensyn", tekster av Rudolf Nilsen, Norges største lyriker noensinne, og melodi samt fremføring av Jon Arne Corell, som vet å uttrykke poesien hos den første. Det passer seg så godt å få politiske kjærlighetsdikt av han jeg alltid, alltid tenker på når jeg hører Rudolf Nilsen. Jeg hadde tenkt... Jeg ville gjerne ha skrevet deg et dikt.
Om noen skulle dele mitt kjærlighetsforhold til dette paret, så deler jeg gjerne ulovlige filer fra både "på Stengrunn" og "på gjensyn", det er bare å gi en lyd. Og til sist, her kommer en versjon av den beste julesangen noensinne, i følge alle jeg kjenner som betyr noe. Akkurat denne filmsnutten ble introdusert for meg av Kristian og jeg kjenner romantikken i ytterste lilletå. The Pogues og Kirsty Mccoll synger julen inn, og gjett hvem som har tittet dypt i glasset her? God jul.
mandag 24. desember 2007
fredag 21. desember 2007
streik!
Det blir sporadisk blogging om dagen, og jeg skylder i hovedsak på to ting. Delvis har julestresset tatt meg igjen i år også, enda jeg hvert år sverger at jeg skal utkonkurrere vedkommende. Dagene mine går derfor opp i gavehandel, gaveinnpakking og ikke minst julekakebaking (jeg baker syv sorter hvert år, det bringer julehell og lykke. Sårt tiltrengt.
Men at jeg er fraværende skyldes mer enn denne årlige lysfeiringen, det er nemlig også et spørsmål om annet fravær. Den fantastiske ruteren som skulle sikre oss trådløst nettverk og derfor meg uhemmet tilgang til både streaming av dårlige tvserier og grenseløs selvdyrkelse på bloggveven, den mener den får for lite i lønn og har bestemt seg for å streike. Den virker altså ikke. Det eneste som virker er en ledning som for det meste er opptatt andre steder, med andre ord er nettilgangen fraværende den med, og da blir straks skriblerier uten mål og mening litt vanskeligere.
Og det er vanskelig å motivere seg til å skrive noe som helst med alt julekaoset, særlig fordi jeg har en pressende følelse av at jeg burde spre litt propaganda på kanalen... det får vente til etter bryllupet. I morgen skal jeg nemlig i bryllup til en gammel, kjær venninne som pleide å få tankene mine til å fly høyere enn noen, den første til å dele et vennskapssmykke med meg (og det betyr en del) og den første til å lære meg at religion er noe mer enn søndagstortur. En annen gang skal jeg fortelle om den gangen hun ga meg det vennskapssmykket, eller kanskje jeg skal fortelle om den gangen vi var tolv og la ut kompliserte teorier om andre menneskers maskebruk til hverdag og fest, men det får bli en annen gang. I dag vil jeg bare lese, og ikke en gang på nett, men i gammeldagse bøker.
Men at jeg er fraværende skyldes mer enn denne årlige lysfeiringen, det er nemlig også et spørsmål om annet fravær. Den fantastiske ruteren som skulle sikre oss trådløst nettverk og derfor meg uhemmet tilgang til både streaming av dårlige tvserier og grenseløs selvdyrkelse på bloggveven, den mener den får for lite i lønn og har bestemt seg for å streike. Den virker altså ikke. Det eneste som virker er en ledning som for det meste er opptatt andre steder, med andre ord er nettilgangen fraværende den med, og da blir straks skriblerier uten mål og mening litt vanskeligere.
Og det er vanskelig å motivere seg til å skrive noe som helst med alt julekaoset, særlig fordi jeg har en pressende følelse av at jeg burde spre litt propaganda på kanalen... det får vente til etter bryllupet. I morgen skal jeg nemlig i bryllup til en gammel, kjær venninne som pleide å få tankene mine til å fly høyere enn noen, den første til å dele et vennskapssmykke med meg (og det betyr en del) og den første til å lære meg at religion er noe mer enn søndagstortur. En annen gang skal jeg fortelle om den gangen hun ga meg det vennskapssmykket, eller kanskje jeg skal fortelle om den gangen vi var tolv og la ut kompliserte teorier om andre menneskers maskebruk til hverdag og fest, men det får bli en annen gang. I dag vil jeg bare lese, og ikke en gang på nett, men i gammeldagse bøker.
fredag 14. desember 2007
hvilemodus fra punkt til punkt
Dette blir en ny emopost, du er herved advart. Det blir gjerne sånn, når en skal legge ut på en lang bussreise og har så mangt å filosofere over, og jeg treffer på begge punkt - jeg vender snuten mot Bergen i morgen tidlig, og jeg tenkte jeg skulle fortelle om det som ligger mellom de to byene - nemlig reisen.
Her om dagen ringte Kristian meg og fortalte at han hadde hørt et rykte om at jeg planla å ta buss hjem til Bergen. Om jeg ikke heller ville ta fly?
Telefonsamtalen gjorde meg varm, så varm om hjertet, og jeg ble så glad, så glad for at han spør, og jeg takket ham veldig for omtanken, og svarte at jeg helst vil ta buss.
For studenter som har flyttet de sytti milene som skiller Bergen og Trondheim, er det tre måter å reise hjem på. De kan ta fly, som riktignok forurenser litt mer, men som har en reisetid på en time, og kanskje ventetid på to, tilsammen tre timers reise. Omtrent.
Et annet alternativ er å reise med tog, men fordi jernbanenettet i Norge er lagt opp i forhold til èn by, det vil si Oslo, må toget mitt innom Oslo før jeg setter kursen mot Bergen. Det betyr at togturen tar nærmere femten timer, så sant den går uten forsinkelser.
Det tredje og siste alternativet er å sette seg på en buss, som slett ikke går innom Oslo, men derimot foretar en snarvisitt til Førde, og som likevel også tar femten timer. Det er ikke underlig at Kristian lurer på om jeg heller vil fly, men det vil jeg altså ikke.
Du synes kanskje det er rart?
I lys av min shampootilståelse nedenfor er det kanskje underforstått at jeg har noen små og absurde gleder i livet, gleder få andre kan fatte og begripe at kan være gleder, men som er der likefullt. Det å reise med buss er en sånn ubegripelig glede. En hel natt og mesteparten av den neste dagen tar det å reise fra Nidaros til Bjørgvin, og denne turen gleder jeg meg til. Jeg skjønner godt hvis du synes jeg er rar.
Kanskje er jeg litt sigøyner eller litt tater, uten at noe sånt har vært påvist i slekten så vidt jeg vet. (Tvert i mot er jeg barn av en skikkelig bondeslekt på den ene siden og en mer akademisk basert familie på den andre, og i midten her finnes det svarte rasister, en gal gammel frue med ondskapsfulle utsagn og en annen gal frue som påsto at hun var etterkommer av de franske hugenottene, jeg tror til og med det er påvist slektskap til skåninger i Sverige og en familien Fisher i Calefornia (Gjett om jeg elsket den siste opplysningen - i min fantasi blir jeg dermed i slekt med Claire Fisher og co!), men noen omreisende familie er vi ikke. Jeg oppvokst innenfor et lite og koselig område på Landås, og når jeg flyttet i fjor måtte jeg kjenne virkelig etter hvordan det var å rive opp sine gamle røtter for å bosette seg et annet sted. Med unntak av Hellas, Egypt og et par turer til Etiopia har vi heller ikke reist så mye i den store verden, så når jeg påberoper meg sigøynerblod er det nok mest for å gjøre meg interessant. Men dette var en digresjon -)
Det er nemlig likevel et faktum at jeg kjenner meg trygg og levende på reise, og hver gang jeg reiser noe sted vurderer jeg mulighetene for å gjøre dette oftere. Det er selvsagt fint å treffe nye mennesker på nye steder, men min fryd over reisen har ingenting med dem å gjøre - jeg liker bare det å være i bevegelse. Jeg liker å treffe mennesker på et helt uforliktende plan, jeg kan til og med føre lette og tilfeldige samtaler med mine medpassasjerer, så lenge de ikke forventer noe mer av meg enn en rask replikk og et smil - så lenge de går av før meg. Det å være i bevegelse, på vei et sted, uten at noen kjenner meg, kjennes nesten tryggere enn å ha kommet frem, og dette har med problemløsning å gjøre.
Så lenge en er på reise, er en også midt mellom to punkter. En er i ferd med å trekke en mennesklig strek fra et kryss til et annet, men så lenge en er på reise er verden i konstant bevegelse, og akkurat som innerst i en storm er det også helt stille. Når en reiser befinner en seg på et vis i et vakuum, hvor det som vanligvis tynger en blir opphevet. Det finnes alltid problemer knyttet til punkt A, og det venter nye problemer på deg ved endepunktet B, men så lenge du er på reise er du fri for begge, for du er hverken ved A eller B. Det å reise et sted blir derfor litt som å ta seg en pause fra alle problemer og alt ansvar, en kan få lov til å tenke gjennom livet i fred og ro, uten vekten av ditt livs problemer.
Selv jeg kan synes at femten timers reise er langdrygt, med mindre jeg har en viss form for underholdning. Men jeg vil gjerne få oppleve reisen, og da blir bøker eller film rett og slett distraherende. Det beste kulturmiddelet for reise er derfor musikk. Mange timers buss eller tog åpner for nesten grenseløs musikknytelse, hvor en i fred kan lytte til musikk en ellers aldri finner tid til i en hektisk hverdag. Men øretelefoner i ørene kan en feste blikket ut av nærmeste vindu, og la fremkomstmiddelet frakte deg bort, bort, bort. Kanskje dysser ferden deg i søvn, og du kan sove trygt, vel vitende om at du er en fremmed og derfor kan gi til deg selv, uhemmet, uten tanke for noen av de andre som reiser sammen med deg. Du er deg selv nok, og det er greit, så lenge du er på reise. Reisen representerer med andre ord en ekte hvile, hvor du kan slippe alle bekymringer for en kort stund og bare la deg synke inn i dine egne tanker og din egen musikk. Etter noen timer på reise får jeg følelsen av å være vektløs, fordi tyngden fra alt som vanligvis blir båret rundt i store mentale ryggsekker blir lagt igjen, og tilbake er bare meg og de svevende tankene.
Når jeg gjør meg klar for en femten timer lang togtur, gjør jeg meg altså klar for femten timer i frihet. Jeg forbereder meg på å få lov til å være bare meg, uten forpliktelser, uten bekymringer, uten tyngde. I femten timer får jeg lov til å være vektløs, i en hvilemodus som bare reiser fremkaller i meg. Så får jeg heller være rar.
Her om dagen ringte Kristian meg og fortalte at han hadde hørt et rykte om at jeg planla å ta buss hjem til Bergen. Om jeg ikke heller ville ta fly?
Telefonsamtalen gjorde meg varm, så varm om hjertet, og jeg ble så glad, så glad for at han spør, og jeg takket ham veldig for omtanken, og svarte at jeg helst vil ta buss.
For studenter som har flyttet de sytti milene som skiller Bergen og Trondheim, er det tre måter å reise hjem på. De kan ta fly, som riktignok forurenser litt mer, men som har en reisetid på en time, og kanskje ventetid på to, tilsammen tre timers reise. Omtrent.
Et annet alternativ er å reise med tog, men fordi jernbanenettet i Norge er lagt opp i forhold til èn by, det vil si Oslo, må toget mitt innom Oslo før jeg setter kursen mot Bergen. Det betyr at togturen tar nærmere femten timer, så sant den går uten forsinkelser.
Det tredje og siste alternativet er å sette seg på en buss, som slett ikke går innom Oslo, men derimot foretar en snarvisitt til Førde, og som likevel også tar femten timer. Det er ikke underlig at Kristian lurer på om jeg heller vil fly, men det vil jeg altså ikke.
Du synes kanskje det er rart?
I lys av min shampootilståelse nedenfor er det kanskje underforstått at jeg har noen små og absurde gleder i livet, gleder få andre kan fatte og begripe at kan være gleder, men som er der likefullt. Det å reise med buss er en sånn ubegripelig glede. En hel natt og mesteparten av den neste dagen tar det å reise fra Nidaros til Bjørgvin, og denne turen gleder jeg meg til. Jeg skjønner godt hvis du synes jeg er rar.
Kanskje er jeg litt sigøyner eller litt tater, uten at noe sånt har vært påvist i slekten så vidt jeg vet. (Tvert i mot er jeg barn av en skikkelig bondeslekt på den ene siden og en mer akademisk basert familie på den andre, og i midten her finnes det svarte rasister, en gal gammel frue med ondskapsfulle utsagn og en annen gal frue som påsto at hun var etterkommer av de franske hugenottene, jeg tror til og med det er påvist slektskap til skåninger i Sverige og en familien Fisher i Calefornia (Gjett om jeg elsket den siste opplysningen - i min fantasi blir jeg dermed i slekt med Claire Fisher og co!), men noen omreisende familie er vi ikke. Jeg oppvokst innenfor et lite og koselig område på Landås, og når jeg flyttet i fjor måtte jeg kjenne virkelig etter hvordan det var å rive opp sine gamle røtter for å bosette seg et annet sted. Med unntak av Hellas, Egypt og et par turer til Etiopia har vi heller ikke reist så mye i den store verden, så når jeg påberoper meg sigøynerblod er det nok mest for å gjøre meg interessant. Men dette var en digresjon -)
Det er nemlig likevel et faktum at jeg kjenner meg trygg og levende på reise, og hver gang jeg reiser noe sted vurderer jeg mulighetene for å gjøre dette oftere. Det er selvsagt fint å treffe nye mennesker på nye steder, men min fryd over reisen har ingenting med dem å gjøre - jeg liker bare det å være i bevegelse. Jeg liker å treffe mennesker på et helt uforliktende plan, jeg kan til og med føre lette og tilfeldige samtaler med mine medpassasjerer, så lenge de ikke forventer noe mer av meg enn en rask replikk og et smil - så lenge de går av før meg. Det å være i bevegelse, på vei et sted, uten at noen kjenner meg, kjennes nesten tryggere enn å ha kommet frem, og dette har med problemløsning å gjøre.
Så lenge en er på reise, er en også midt mellom to punkter. En er i ferd med å trekke en mennesklig strek fra et kryss til et annet, men så lenge en er på reise er verden i konstant bevegelse, og akkurat som innerst i en storm er det også helt stille. Når en reiser befinner en seg på et vis i et vakuum, hvor det som vanligvis tynger en blir opphevet. Det finnes alltid problemer knyttet til punkt A, og det venter nye problemer på deg ved endepunktet B, men så lenge du er på reise er du fri for begge, for du er hverken ved A eller B. Det å reise et sted blir derfor litt som å ta seg en pause fra alle problemer og alt ansvar, en kan få lov til å tenke gjennom livet i fred og ro, uten vekten av ditt livs problemer.
Selv jeg kan synes at femten timers reise er langdrygt, med mindre jeg har en viss form for underholdning. Men jeg vil gjerne få oppleve reisen, og da blir bøker eller film rett og slett distraherende. Det beste kulturmiddelet for reise er derfor musikk. Mange timers buss eller tog åpner for nesten grenseløs musikknytelse, hvor en i fred kan lytte til musikk en ellers aldri finner tid til i en hektisk hverdag. Men øretelefoner i ørene kan en feste blikket ut av nærmeste vindu, og la fremkomstmiddelet frakte deg bort, bort, bort. Kanskje dysser ferden deg i søvn, og du kan sove trygt, vel vitende om at du er en fremmed og derfor kan gi til deg selv, uhemmet, uten tanke for noen av de andre som reiser sammen med deg. Du er deg selv nok, og det er greit, så lenge du er på reise. Reisen representerer med andre ord en ekte hvile, hvor du kan slippe alle bekymringer for en kort stund og bare la deg synke inn i dine egne tanker og din egen musikk. Etter noen timer på reise får jeg følelsen av å være vektløs, fordi tyngden fra alt som vanligvis blir båret rundt i store mentale ryggsekker blir lagt igjen, og tilbake er bare meg og de svevende tankene.
Når jeg gjør meg klar for en femten timer lang togtur, gjør jeg meg altså klar for femten timer i frihet. Jeg forbereder meg på å få lov til å være bare meg, uten forpliktelser, uten bekymringer, uten tyngde. I femten timer får jeg lov til å være vektløs, i en hvilemodus som bare reiser fremkaller i meg. Så får jeg heller være rar.
you nearly did me in
Etter en time med Ian Hunter på NRK er jeg etterlatt i en søt nostalgisk stemning som minner meg på lange, koselige - og særdeles skadelige for min mentale helse - kvelder i kjelleren hos min far, og påfølgende like så helbredende timer på et soverom i Johan Sverdrupsvei hos min beste venn. Dette var på den tiden jeg fremdeles mente gode ting om familien min, og jeg malte neglene på venstre hånd svarte og poserte som Freddie Mercury. Dette er ikke en musikkvideo, dessverre, men en sang den godeste Hunter spilte inn i 1976, og gjett hvem som korer i bakgrunnen? Ingen kan kore som dronningmedlemmene. Minus bassisten, han mimet bestandig.
Høstsang
Det hoper seg etter hvert opp med unge menn som vil si sære ting her på bloggveven, og jeg linker selvsagt allerede til de mest rødflammede av dem. Som regel kommenterer jeg dem også, for jeg har sansen for sprø utsagn, og jeg liker de unge mannfolkene som står bak.
Her for noen uker siden kom Lars med en sånn ting han ikke burde sagt, men som han sier likevel. Han uttalte høyt og midt i det verste eksamenskaoset at han elsker eksamen.
Det gjør som kjent ikke jeg. Absolutt ikke. Jeg pleide å like tentamener og mindre eksamener en gang i tiden, men de siste par årene har eksamen handlet om et fullstendig ukontrollerbart stress, med påfølgende søvnløshet, glemsomhet og fullstendig meningsløs økonomi. I år trodde jeg lenge det gikk bra, en oppfatning jeg baserte på det faktum at jeg faktisk sov om natten og hadde mat i kjøleskapet - jeg tok feil. Med en merkelig følelse av deja vu måtte jeg i det vi gikk inn i eksamenslokalet til min andre eksamen, foran en svær eksamenshelg, erkjenne at jeg i løpet av en uke har mistet bankkort, mastercard, studentkort og studentbevis, bibliotekskort og treningskort, for å nevne noe. Jeg har mistet hele kortholderen min, ganske enkelt.
Men jeg ser at disse unge mannfolkene, som alle er litt sprø, men sympatiske folk likevel, de får alle støtte for sine absurde påfunn. Og jeg har fundert på om kanskje det handler litt om kjønnsroller, at unge menn har lov til å si ting som til tider balanserer langt på kanten, mens jenter helst skal kunne dokumentere og argumentere for hver eneste påstand de tenker, det ville ikke forundre meg. Uansett har jeg tenkt å kopiere dem, jeg har tenkt å ta plass og hevde min rett til å være sinnsyk. Ettersom det er en allment kjent sak at jeg ikke liker eksamen, velger jeg et annet tema, noe annet og vel så merkelig, en liten glede jeg holder skjult for de fleste, men som jeg unner meg nettopp i eksamenstiden. Jeg unner meg selv shampooreklamer.
Dette er selvsagt fullstendig irrasjonelt og ikke så lite pinlig, all den tid hårreklamer er sånt en sender på tv for å irritere, og jeg egentlig skal oppføre meg som en god og sint feminist med mange års erfaring som kritiserer disse reklamene for sexistisk fremstilling av kvinner og for å styrke skjønnhetstyrraniet. Likevel hjelper det ikke, jeg blir aldeles fascinert av filmstjerner med hår som skinner som hamret gull, og ikke minst, hår som er like elastisk som strømpebuksebånd. Jeg drømmer om å ha hår som skinner sånn, og om å kunne dra i mine vakre krøllede lokker (håret mitt er alltid bølget i mine fantasireklamer) og oppleve "spensten" i mitt nyvaskede hår.
En sånn hemmelig lidenskap må i det stille dyrkes, enten jeg vil eller ei, og jeg har funnet mine metoder for å kunne være både feminist OG shampooreklameelsker. Løsningen ligger i et nesten uendelig forråd av kjerringråd som skal styrke og pynte håret. Når en bruker kjerringråd er en ikke bare narcissistisk og forfengelig, en forvalter også gammel folkekunnskap, og en er sånn passe alternativ og sprø, noe som alltid glir inn i raddisbildet. Derfor, mine kjære venner, er jeg en ivrig tilhenger av eddik, kamillete, nestlete og det som verre er i hårets siste skyllevann.
Det var verre før. I dag er jeg en nesten respektabel borger, om enn en mindre respektabel feminist, og jeg trives slik. Jeg benytter meg sjelden av de verste kjerringrådene, i stedet tillater jeg meg å bruke de mer skjønnhetstyrraniserende midlene en får tak i på Rema - jeg flasker meg opp på fin shampoo, balsam og hårkur når og hvor økonomien skulle tillate det, og holder alle tubene gjemt på badet. Bare en gang i blant havner jeg på skråplanet, og det særlig i eksamensperioden. Dersom hodet kjennes fullt av en merkelig organisk blanding av bomull og kaos, og særlig midtvinters, når en er fylt av en "jeg bryr meg egentlig ikke, men det hadde vært morsomt å være fin"følelse, da er det lett å gjøre sprø handlinger, som å miste bankkort og studentbevis, eller farge håret.
Dem av dere som nå skulle sitte med forventning om at jeg virkelig har gjort noe sprøtt, dere må belage dere på en skuffelse. Da jeg våknet opp nå nylig, etter vel endte eksamener (som gikk bra, litteraturteori ruller og jeg er en mester i Adornos marxistiske teorier om lyrikk, samfunn og motsetninger) oppdaget jeg at selv på kjøret har jeg en viss form for autopilot, som hindrer meg i å benytte meg av andre dødelige fargepigmenter enn dem jeg nesten har selv. Jeg har med andre ord bleket håret mitt, og ikke mye en gang, ettersom jeg ble kalt ut på krisebesøk halvveis i prosessen. Jeg har vært gjennom en skummel, skummel prosess hvor fargemidlene lukter skarpt, fremmed og dødelig, jeg har laget en lysere grunntone og med enda lysere lokker på strategiske plasser, og folk har ikke en gang sett forskjell. Men den er der, den er der! Håret mitt glinser som aldri før, og dessuten har jeg klippet det, nå faller mitt vanligvis lange hår ned over skuldrene mine som en liten foss av gyllent glitter - åh, hvor jeg elsker shampooreklamer.
Det er ikke mye moral å trekke ut av dette, er jeg redd, kanskje med unntak av at kjerringråd er artige og hårfarging temmelig skummelt. Eller en kan sitere Manic Street Preachers og håpe på det beste for fremtiden og julen, krig og fred og alt sånn der;
Her for noen uker siden kom Lars med en sånn ting han ikke burde sagt, men som han sier likevel. Han uttalte høyt og midt i det verste eksamenskaoset at han elsker eksamen.
Det gjør som kjent ikke jeg. Absolutt ikke. Jeg pleide å like tentamener og mindre eksamener en gang i tiden, men de siste par årene har eksamen handlet om et fullstendig ukontrollerbart stress, med påfølgende søvnløshet, glemsomhet og fullstendig meningsløs økonomi. I år trodde jeg lenge det gikk bra, en oppfatning jeg baserte på det faktum at jeg faktisk sov om natten og hadde mat i kjøleskapet - jeg tok feil. Med en merkelig følelse av deja vu måtte jeg i det vi gikk inn i eksamenslokalet til min andre eksamen, foran en svær eksamenshelg, erkjenne at jeg i løpet av en uke har mistet bankkort, mastercard, studentkort og studentbevis, bibliotekskort og treningskort, for å nevne noe. Jeg har mistet hele kortholderen min, ganske enkelt.
Men jeg ser at disse unge mannfolkene, som alle er litt sprø, men sympatiske folk likevel, de får alle støtte for sine absurde påfunn. Og jeg har fundert på om kanskje det handler litt om kjønnsroller, at unge menn har lov til å si ting som til tider balanserer langt på kanten, mens jenter helst skal kunne dokumentere og argumentere for hver eneste påstand de tenker, det ville ikke forundre meg. Uansett har jeg tenkt å kopiere dem, jeg har tenkt å ta plass og hevde min rett til å være sinnsyk. Ettersom det er en allment kjent sak at jeg ikke liker eksamen, velger jeg et annet tema, noe annet og vel så merkelig, en liten glede jeg holder skjult for de fleste, men som jeg unner meg nettopp i eksamenstiden. Jeg unner meg selv shampooreklamer.
Dette er selvsagt fullstendig irrasjonelt og ikke så lite pinlig, all den tid hårreklamer er sånt en sender på tv for å irritere, og jeg egentlig skal oppføre meg som en god og sint feminist med mange års erfaring som kritiserer disse reklamene for sexistisk fremstilling av kvinner og for å styrke skjønnhetstyrraniet. Likevel hjelper det ikke, jeg blir aldeles fascinert av filmstjerner med hår som skinner som hamret gull, og ikke minst, hår som er like elastisk som strømpebuksebånd. Jeg drømmer om å ha hår som skinner sånn, og om å kunne dra i mine vakre krøllede lokker (håret mitt er alltid bølget i mine fantasireklamer) og oppleve "spensten" i mitt nyvaskede hår.
En sånn hemmelig lidenskap må i det stille dyrkes, enten jeg vil eller ei, og jeg har funnet mine metoder for å kunne være både feminist OG shampooreklameelsker. Løsningen ligger i et nesten uendelig forråd av kjerringråd som skal styrke og pynte håret. Når en bruker kjerringråd er en ikke bare narcissistisk og forfengelig, en forvalter også gammel folkekunnskap, og en er sånn passe alternativ og sprø, noe som alltid glir inn i raddisbildet. Derfor, mine kjære venner, er jeg en ivrig tilhenger av eddik, kamillete, nestlete og det som verre er i hårets siste skyllevann.
Det var verre før. I dag er jeg en nesten respektabel borger, om enn en mindre respektabel feminist, og jeg trives slik. Jeg benytter meg sjelden av de verste kjerringrådene, i stedet tillater jeg meg å bruke de mer skjønnhetstyrraniserende midlene en får tak i på Rema - jeg flasker meg opp på fin shampoo, balsam og hårkur når og hvor økonomien skulle tillate det, og holder alle tubene gjemt på badet. Bare en gang i blant havner jeg på skråplanet, og det særlig i eksamensperioden. Dersom hodet kjennes fullt av en merkelig organisk blanding av bomull og kaos, og særlig midtvinters, når en er fylt av en "jeg bryr meg egentlig ikke, men det hadde vært morsomt å være fin"følelse, da er det lett å gjøre sprø handlinger, som å miste bankkort og studentbevis, eller farge håret.
Dem av dere som nå skulle sitte med forventning om at jeg virkelig har gjort noe sprøtt, dere må belage dere på en skuffelse. Da jeg våknet opp nå nylig, etter vel endte eksamener (som gikk bra, litteraturteori ruller og jeg er en mester i Adornos marxistiske teorier om lyrikk, samfunn og motsetninger) oppdaget jeg at selv på kjøret har jeg en viss form for autopilot, som hindrer meg i å benytte meg av andre dødelige fargepigmenter enn dem jeg nesten har selv. Jeg har med andre ord bleket håret mitt, og ikke mye en gang, ettersom jeg ble kalt ut på krisebesøk halvveis i prosessen. Jeg har vært gjennom en skummel, skummel prosess hvor fargemidlene lukter skarpt, fremmed og dødelig, jeg har laget en lysere grunntone og med enda lysere lokker på strategiske plasser, og folk har ikke en gang sett forskjell. Men den er der, den er der! Håret mitt glinser som aldri før, og dessuten har jeg klippet det, nå faller mitt vanligvis lange hår ned over skuldrene mine som en liten foss av gyllent glitter - åh, hvor jeg elsker shampooreklamer.
Det er ikke mye moral å trekke ut av dette, er jeg redd, kanskje med unntak av at kjerringråd er artige og hårfarging temmelig skummelt. Eller en kan sitere Manic Street Preachers og håpe på det beste for fremtiden og julen, krig og fred og alt sånn der;
(Autumn song. Verd å sjekke ut.)
"when you think that you don't really care,
now baby, what have you done to your hair?"
onsdag 5. desember 2007
kafeliv
En bruker gjerne endel tid på biblioteket som student, og I Bergen finnes det fineste biblioteket jeg vet, i et stort steinbygg midt i sentrum hvor veggene selv ånder av kunnskap, og det finnes små og kloke sitater om poesi langs trappen.
I Trondheim er bygget moderne og stivt, men det har dog sine lysglimt som selv hjembyen må se langt etter. Et av disse lysglimtene er bibliotekskafeen, med de største, beste (og dyreste) kanelbollene i byen, og ikke minst med det kuleste navnet på noen kafe noensinne.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
