Eksamen overstått. Og forhåpentligvis også bestått. Sensur faller 4. juni, men da har jeg planer om å være i Bergen.

Den beste noensinne

Åå. Menneskene er så fine. I dag er en fin, fin dag.

For i dag ble en tyve år, og ettersom eksamen påfølger i tett rekkefølge var planen å holde seg strengt til pensum i dag. Alle mine kjære er stort sett informert over at jeg er stresset og eksamensfokusert, og at masse gaver og gratulasjoner nok vil være hyggelige, men distraherende elementer. Jeg er bedt alle om å vente en dag eller to, for så å ta igjen med renter - og ingen har hørt på meg. For å si som sant er, telefonen har nesten ikke stått stille, nesten alle har ringt eller kontaktet meg, og det har vært overraskende trivelig. Jeg er så glad i alle sammen!

Men bortsett fra penger som har trillet inn på kontoen min i en jevn strøm, hvilket er en glimrende ting all den tid jeg kan drukne eksamensnerver i brus og frukt, og likevel ha penger til Samvirkerlagets cd og en bergenstur etterpå, bortsett fra dette har dagen vært befriende fri for innpakkede gaver. Bortsatt fra en. Denne ene er grunnen til at jeg blogger i dag, selv om jeg virkelig ikke skulle gjøre annet enn å lese til eksamen - det er bare at dette ikke kan vente. Jeg har nemlig en venn som virkelig ikke bryr seg om mine forsikringer om eksamenslesing og fokus. En venn kjenner meg godt nok til å trekke meg ut fra biblioteket etter ni timers sammenhengende lesing og kollokvie, en venn som til og med makter å trekke solen frem fra skyene på ordentlig og deretter gi meg en god latter og søt sentimental mimring. Og til slutt, når jeg skal hjem for å lese mer, da forærer hun meg den kanskje beste gaven noensinne. Takk, Silje.


Er den ikke nydelig?

red - headed fighter

We were the red-headed fighters for freedom

saint patrick's battalion

Enda en har jeg rett og slett gått glipp av noe stort og fantastisk noe, og enda en gang har jeg kommet halsende etter, fått en veldig deilig opplevelse og samtidig etablert en ny helt. Jeg har fått en ny musikalsk helt. Han heter David Rovics. Som den kule kommunisten han er legger han ut filene sine på nett, du finner dem her. Han spilte på demonstrasjonen i dag, og det var veldig fint - særlig spilte han en nydelig låt kalt "saint Patrick's battalion". Finn låten og les teksten. En liten, vakker historietime som gir deg lyst til å rope høyt.

en smakebit:

My name is John Riley
I'll have your ear only a while
I left my dear home in Ireland
It was death, starvation or exile
And when I got to America
It was my duty to go
Enter the Army and slog across Texas
To join in the war against Mexico

It was there in the pueblos and hillsides
That I saw the mistake I had made
Part of a conquering army
With the morals of a bayonet blade
So in the midst of these poor, dying Catholics
Screaming children, the burning stench of it all
Myself and two hundred Irishmen
Decided to rise to the call

(Chorus)
From Dublin City to San Diego
We witnessed freedom denied
So we formed the Saint Patrick Battalion
And we fought on the Mexican side

demo, demo, demokratteteti og krattetitei

Ahhh! Demo over. Og for en demonstrasjon!

En gang i blant belønnes en for sitt strev. I dag er en sånn dag. Alt klaffet. Mine kamerater, vi har gjort en kjempejobb, og vi får resultater! Bare vent til alle bildene legges ut på leftpunchbloggen, og forhåpentligvis også Respekts hjemmesider - dette er bare en smakebit.

Demonstrasjonen var i det hele tatt perfekt. I halvannen time nøt vi solskinn, flotte appeller fra varierte folk, supre kulturelle innslag og masse folk - adressa hevder vi var 1500 mennesker. Samvirkerlaget sang så det gjallet, de afrikanske trommene brøt opp og sørget for spenning mellom appellene, folk var levende og Svartlamoen hardkor fikk oss alle til å trekke på smilebåndet. Knall.

Og for første gang husket noen i Respekt Trondheim (les: meg) å lade opp kameraet og ta det med. Vi kan altså bekrefte den flotte begivenheten! Her ser vi Momodou, nå kjent for hele Norge etter den glimrende artikkelen i KK den 12. Mai - den eneste appellanten på engelsk.




Selv snakket jeg for Respekt, og konkluderte med at Marum må gå - og innen jeg var ferdig med ordene hylte hele plassen foran meg og alle klappet masse. Og etterpå kom masse mennesker bort og ga meg klemmer - det er kjekt å agitere for populære saker, gitt.




Og - igjen! Samvirkerlaget. De sang en vømmølremiks av "det er itt'nå som kjem tå sæ sjøl!", som jo bare måtte bli kul. Ellers sang de "virvelstevet", og det må være første gang på mange år at jeg hørte en versjon av denne uten tunge sukk fra mine medfolk - raddiser har en tendens til å bli lei av "lalalalalala". Og så - til slutt - hurra! tusen mennesker på Torget ropte "stopp Volden! Stopp Volden!". Jeg må bare skrive det igjen - denne sangen - og disse folkene - er så kule.




Og etter samvirkerlagets konsert ble det tid for Afghanermarsjen, men det er en stor sak som fortjener mer plass enn en avslutning. La oss heller avslutte med jubelropet - vi var 1500 i Trondheim og 1400 i Oslo - vi nådde alle målsetninger for demoen! Og se hvor flotte vi ble!

(snill)

(Snill)

Snille, snille du
som gir meg popcorn
du som gjør meg
sint

( Roin A. Larsen)