hotmail ser oss

Det er helligbrøde å glemme bursdagen sin, det er hotmail et aktivt eksempel på. I dag poppet inn en epost med tittelen "Fødselsdag‏", og en påminnelse om at

Du har mottatt følgende varsel fra Windows Live Calendar som ble levert av Windows Live Alerts-tjenesten

Fødselsdag 22. mai 2009 1 dag(er)

Jeg hadde ingen anelse om at jeg var oppmeldt til noe live alerts-tjeneste, men åpenbart vet den mer om meg enn jeg visste om den. En sånn opplevelse kan føre til en av to funderinger. Enten kan en/jeg bli meget bekymret, fordi vi lever i et "overvåkningssamfunn hvor eposten din finner ut hvor gammel du er! Eller i hvert fall når du er født." Eller jeg kan senke skuldrene og vurdere det som enda et uforståelig fenomen fra det veldige internett og de kranglevorne windowsproduktene, og dessuten er det fint, om enn merkelig, at epostadressen min forsøker å leke mamma, ved å minne meg på viktige datoer.

Historietime om Konstitutionen

Det er nå en gang slik, at når konger mister reellt styre over et "unions"land, blir han misfornøyd. Svenskekongen tidlig på1800tallet var intet unntak. Greit nok, Norge hadde fått en egen grunnlov og de kunne få bestemme litt selv. Det var ikke det samme som å si at de kunne feire og juble over saken, på ingen måte.
Henrik Wergeland, min barndoms virkelig store flamme, var barn av denne grunnloven. Han elsket inderlig og brennende, både brennevin, Stella, banebrytende poesi og Norsk Lov. Flere ganger forsøkte han å få folk med på feiring av 17. mai, men han lyktes altså ikke. Folk likte kanskje loven, men det var stadig en svenske som regjerte, og han var det lurt å være på godfot med.
Og så kom et skip. Et dampskip, til alt overmål, et kjempesvært skip. Og noen, en eller annen norskelskende, forutseende mann sannsynligvis, hadde knust en champagneflaske mot båtripen og kalt den Konstitutionen. (grunnloven = Konstitutionen). Henrik, som den glupe og impulsive sjel han var, sto på kaien sammen med en masse mennesker, og nå så han sin sjanse; han trakk pusten dypt og ropte. Hurra for Konstitutionen! Hvem skulle arrestere ham for å juble for det største dampskipet, det var jo på ingen måte ulovlig? Jubelropet spredte seg, Hurra for Konstitutionen!, og 17. maifeiring var født.

Det ble forøvrig ulovlig å feire grunnloven i 1826, og gjennomført i 1827 likevel. (Noen mistet jobben etterpå.) Grunnloven vår var den gang den mest liberale i Europa, men ikke liberal og antirasistisk nok for Henrik Wergeland - jeg sa jeg var glad i ham. I dag har 17. maifeiring mistet alle tegn på at dette er en politisk dag. Det nærmeste du kommer refleksjon over hva denne dagen faktisk betyr - en folkelig frigjøring etter mange, mange år med undertrykkelse, og til og med en frigjøring som fokuserte på vanlige folks frihet og rettigheter - er i oppstyltede taler fra selvhøytidelige mennesker som snakker historie. Historie er bra. Jeg tror historie er essensielt for å forandre fremtiden. Jeg tror ikke på oppstyltede 17. maitaler likevel.

Det jeg faktisk tror på, er 17. mai for alle. Jeg er nå på vei ut døren, for å delta på SOS Rasismes arrangement, 17. mai for alle, som skal fokusere på det syttende mai handler om. Frigjøring fra en undertrykkende overmakt. Makt tilbake til folket. Og Henrik Wergelands stemme, Hurra for Konstitutionen! Og nei til all rasisme.

Meningsløst men morsomt:

... Eurovision song contest hos homoene.

Nettopp inn døren, halv fire om natten, full av sukkerrus og diskolys. Jeg har nettopp lekt ironiserende språklek med fulle russ - en veldig ujevn kamp, det skal sies - og jeg har mistet silkesjalet mitt i mange farger, som jeg var veldig glad i. Jeg har feiret GP 2009.

Da jeg var liten var Grand Prix en familiebegivenhet. Det var aldri en virkelig stor greie, men vi samlet oss en lørdagskveld og vi koste oss. Min mor fortalte bestandig anekdoten om hvordan hun og broren lå under stuebordet i 1975 og utbrøt; svenskene vinner!, hvorpå besteforeldrene mine nektet å tro at ABBA ville komme særlig høyt opp. Vi pleide å skrive på lapper hvem vi likte og ikke likte, vi ga poeng dersom de sang på nasjonalspråket, dersom de så tøff ut eller bare på eventuelle sympatiske trekk. Vi ga aldri poeng til Israel, uansett hvor bra låt, fordi vi boikottet dem. Jeg elsket Grand Prixkveldene våre. Jeg husker det året en eller annen slesk fyr vant med en låt som gikk noe sånt som "Kom inn i min kropp! Kom inn i min pode! Jeg kler meg naken og går rundt i ring..." (Med forbehold om at fyren kanskje ikke var slesk, og sangen kanskje ikke gikk slik. Jeg var en blåøyd jentunge, og dette var dommen vi falt.) Jeg husker at vi slaktet den, at den kom høyt opp og at en venn av familien hadde likt den kjempegodt.
Jeg husker det året jeg kom på skolen, i tredje klasse? Og Love Shine a light hadde vunnet. Jeg husker at jeg hadde venner og at vi sang den tidlig om morgenen i skolegården neste skoledag. Grand Prix var aldri en virkelig hypet begivenhet i familien min, og ingen av oss var spesielt glad i GPmusikk, men jeg elsket konseptet - en spesiell, årlig familiekveld hvor vi ga poeng til musikk vi ikke likte og var familie. Jeg elsket det tradisjonelle og familiære ved det.

Det forsvant i takt med at norske bidrag ble elendige. Stig Van Eijk tror jeg var det siste året vi fulgte skikkelig med, og "living my life without you" er fremdeles et pinlig minne. Deretter mistet jeg oversikten, jeg så aldri på og jeg savnet det ikke. Uten noen å se GP med var det egentlig ikke morsomt.

I fjor ble jeg invitert på ekte GPfeiring - og nå skjønte jeg at jeg aldri hadde feiret GP før, ikke på ekte. Jeg ble invitert på verdens mest rosa homoGPfeiring, i full åpenhet, og jeg fikk beskjed om å kle meg litt gala og juble høyt på passende steder. Jeg kom, så full av bobler og sprett som mulig, og jeg var prydelig sminket så gala som jeg maktet. Verten delte ut papirlapper med alle land og et lite felt hvor vi skulle gi poeng. Vi skrålte og jeg kjente at den gamle GPfølelsen snek seg inn i brystet mitt. Omgivelsene var ingenting i nærheten av hva jeg hadde vokst opp med, kjernegfamilien var erstattet av unge menn som klinte i gangen og ellers en generell, genuin kjærlighet til teknomusikk. Dette var heller ikke lenger en dinosaur fra syttitallet og den gang GP var gøy, noe en i dag gjorde med selvironisk distanse og familiefokus - dette var noe en gjorde fordi det fremdeles var årets høydepunkt. Vår vert kunne alle GPsangene og han hadde forlengst bestemt seg for hvem han likte og ikke likte. Dette var blodig alvor. Som vanlig likte jeg nesten ingen av dem som fikk poeng, og masse av dem som ikke fikk noen, og jeg fikk selskap av en god venn, som stemte temmelig synkront med meg. GP hadde aldri vært så morsomt noensinne. Alle tok det på alvor, men med et selvironisk glimt i øyet og en åpenhjertig fryd. Dette var kvelden da alle rundt meg kunne slippe løs alt en bar på av hemmelig, musikalsk lidenskap, og jeg kjente hvordan alle hemninger falt bort, alle ting jeg ikke vil være ved var ikke bare akseptabelt, men velkomment.

I år fikk jeg en privat invitasjon via fjesbok. Når folk har spurt meg om jeg gledet meg til syttende mai, har jeg stort sett svart at jeg gledet meg til å feire sekstende. Når folk har spurt meg om jeg gledet meg til bursdagen min, har jeg svart oppriktig at jeg ikke tenkt på det. Det jeg har gledet meg til, og det jeg har svart til alle som har spurt, er at jeg gledet meg til Grand Prix. Jeg gledet meg veldig.
Så lørdag kledte jeg meg opp i lilla bukse og rosa, glitrende smykker. Jeg brukte en halv time på å sminke meg og kamme håret. Jeg brukte for mye penger på liksomøl. Jeg kom først av alle. Og deretter?

Det var over tyve mennesker i stuen til vår vert. Vi så på veggen, for veggen var hvit og de hadde sånn ting som kaster tvbilde på veggen. Vi stemte på hver eneste låt, både hva vi syntes om håret og klærne, hva vi syntes om showet, hvordan vi likte sangen og ikke minst hvor vi trodde den kom til å havne i konkurransen. Da poengtellingen kom ropte alle høyt hver gang Norge fikk poeng, hvilket betyr av vi ropte nøyaktig 42 ganger - for Norge fikk bestandig poeng. Småpraten fløt og vi spiste polkaputer, estoffsnop (med regnbuefarger), chips og en masse gulrotbiter. Øl, vodka, rom, Cola og liksomøl flommet i glassene, men ingenting slo velkomstdrinken med lime og en sur Sivert. (Den var knallgod. Jeg fikk en alkoholfri velkomstdrink. Jeg elsker disse menneskene, skjønner dere.)

Vi visste at vi vant før de våget å si det på tv. Naboene over oss kommenterte at det var bra vi hadde fest. Jeg tror taket løftet seg, vi sang så høyt. I'm in looooove with a fairytaaaaale. Og fordi jeg har feiret GP med disse menneskene to år på rad, og dette er en så stor greie for dem, blir dette en viktig sak for meg også. Vi dro på Trondheims homoutested etterpå, og jeg danset meg kjempesvett under blinkende lys, og hjertet mitt slo fornøyd mens jeg hoppet. Diskolys gir meg alltid følelsen av at jeg kommer til å bli gal, og at jeg blir gal med glede. Diskolys appellerer til akkurat det samme i meg som GP gjør. GP og diskolys er morsomt, meget morsomt. "I'm in loooove with a fairytaaaale!"

Dette var en meningsløs bloggpost, når jeg tenker meg om. Det eneste av interesse som dere kanskje kan trekke ut av dere, er dette: Det er fjorten år siden Norge vant GP sist, og det året var vi på slektstreff i Oslo, og jeg hadde lungebetennelse og husker ingenting annet enn feberrus. Neste år kommer festen til å være i Norge, og da tror jeg at jeg kommer til å ende opp i Oslo Spektrum, med en flokk rosakledte homoer.

Når Internett samarbeider om å gjøre deg glad

Jeg lette over det veldige internettet, jeg prøvde til og med å kjøpe det gjennom en av de nettbokhandlerne og bokklubbene jeg våger å være med i. Niks, null, nada, det var umulig å finne Eva Ibbotsons Beasts of Clawstone Castle. Og hvilken skam det var. Ikke bare er dette skrevet av en av mine favrittforfattere fra barndommen - dette er damen som skrev "heksen Belladonna", "Spøkelsesjakten" og min personlige favoritt; "ikke bare en heks". Eva Ibbotson skrev bøker som fikk tærne mine til å krølle seg midt på natten, under dynen og med lommelykt. På ferie med familien, når min søster fikk hjemlengsel, gjenfortalte jeg "ikke bare en heks" og oppdaget at historien grep henne vel så mye som den hadde grepet meg som tiåring, litteraturen hennes er med andre ord fremdeles levende og frydefull.
Men - jeg sa "ikke bare". Det er enda flere grunner til at jeg har lett etter denne boken. Dere vil ha registrert at jeg er pladask kabom forelsket i Doktor who? Nuvel, ingen videre kommentar på det. I alle fall - lydboken lest inn av ingen mindre en nåværende doktor David Tennant, på myk skotsk, og denne mannen kan lese inn lydbøker. Han har lest inn de beste Doctor Wholydbøkene, med riktig intonasjon og flotte stemmekarakteristikker, og nå leser han inn barnelitteratur i en varm, trygg stemme full av lun humor. Jeg har lett og lett og lett etter en torrentfil, og jeg var villig til å betale penger for å høre mer enn første kapittel. Og vet du? Etter flere uker med leting fant jeg en torrentfil som ville laste ned. Heretter har jeg verdens deiligste sovemedisin.

Folk har oppdaget at Youtube er en effektiv og smart måte å reklamere på. Grunnen til at jeg visste at dette var en lydbok jeg ønsket meg, var at jeg allerede hadde hørt første kapittel.

lykken er en løvetann

Dagens filosofering forøvrig:

Det vokser ingen løvetann i Bispegata i Trondheim, ikke engang i nummer tre. Det er litt trist at kommunen bruker penger på å fjerne blomsterprakt i akkurat den gaten. Kanskje jeg skal plante en. Trondheim kommune forstår seg ikke på lykke.

Alf Prøysen har skrevet mange av mine norske favorittsanger. Hvert eneste år plukker jeg den første løvetannen jeg ser og gir den til et menneske jeg er glad i, og hver eneste gang må jeg synge "åh den som var en løvetann".

Å den som var en løvetann som sto i skitt og sølevann
i Bispegata tre;
den aller første løvetann som blusset bak et søplespann
i Bispegata tre,
så noen kunne plukke meg, og "noen" skulle være deg.
Du festet meg ved blusen din og trippet ut i sol og vind,
og jeg fikk være med.

Jeg skulle føle kroppen din bak utsalgsstoff av musselin
da vi gikk gaten ned,
og tro jeg var en diamant mot blusens tynne blondekant,
og alle skulle se.
Din lange travle arbeidsdag så hørte jeg ditt hjerteslag,
om kvelden gikk du trette skritt i trappen opp til rommet ditt,
og jeg fikk være med.

Så gikk du inn og vrengte kjolen, vasket hender, hals og kinn
for solens hete brann.
Din omsorg er som kvinners flest, du hentet det jeg trengte mest;
et eggeglass med vann.
Så får jeg plass ved sengen din og ser på at du sovner inn.
Og utenfor er natten blå, en løvetann kan lykken nå,
så over all forstand.

det beste kulturlivet i Trondheim

Jeg visste det ikke på det tidspunktet, men da jeg ble introdusert for Bolla og Lillebills teaterselskap ble jeg samtidig introdusert for en viktig, viktig del av Trondheims virkelig kulturelle liv. Bolla og Lillebills teaterselskap er en teatergruppe bestående av unge amatørskuespillere som stort sett alle er under tyve, og i fjor sommer hadde de laget en oppføring av Shakespeares "en midtsommernattsdrøm", komedien som blander drøm, magi, mystikk, skog, sommer, erotikk og galskap til et sammensurium som etterlater deg svimmel. Skuespillet er velkjent, kanskje nesten ihjelspilt, og likevel er det vanskelig tilgjengelig, nettopp på grunn av mangfoldet i historien. Jeg har sett det oppført flere ganger, jeg har lest stykket og jeg har diskutert det med dramaentusiaster og litteraturvitere. La det være sagt, jeg elsker teater, og jeg elsker amatørteater, men når amatørteater setter opp klassikere som Shakespeare og Ibsen, pleier mangelen på profesjonell kompetanse å bli merkbar. Jeg gledet meg til fjorårets oppsetning, fordi jeg elsker komediene til Shakespeare og fordi jeg kjente en av skuespillerne, men jeg forventet ikke at det skulle være mer enn sommerens amatørteater.
Det var mer. Det var fantastisk. Det var selvsagt amatørteater, men det var kanongodt skuespill hos alle viktige karakterer, og dem som ikke spilte fullstendig overbevisende var plassert i roller som likevel ble troverdige. Musikken var egenkomponert, og kostymene var skreddersydd av dem selv - med det resultat at scenen ble et kunstverk. Det stiligste var nemlig selve "lokalet" de spilte i. Scenen var plassert litt utenfor byen, på området som kalles festningen. Teatergruppen hadde funnet et lite grunnfjell, med gressmatte foran og grønne trær rundt. Omgivelsene fikk frem nettopp den mystikken som ligger ladet i hele skuespillet, men som er vanskelig å gi publikum i et stort rom med gullmaling i taket. Sammenlagt gjorde kostymer, musikk, godt skuespill og en perfekt plassering dette til en langt bedre enn den oppsetningen jeg så sist, med profesjonelle på den nasjonale scene i Bergen. Jeg var, som sagt, dypt imponert, og jeg har siden forfulgt kunstneriske krumspring fra de forskjellige folkene involvert - jeg har vært på teateroppsetninger og konserter når og hvor de har vært, og jeg har ålet meg innpå flere av dem fordi de er morsomme å snakke kultur med. Jeg er selvsagt ikke alene, for hele litteraturkretsen min har falt pladask for både Bolla og Lilleband, som er noen av de samme menneskene når de spiller i band, og det hender vi tar oss selv i å synge Butcher Bob eller den fantastiske sangen basert på et dikt av Haldis Moren Vesaas. Og så har vi denne teatergruppen, som med jevne mellomrom frister oss med det ene nydelige verket etter det andre. Jeg har sett dem sette opp Glassmenasjeriet av Tennessee Williams, som jeg måtte gå på tre ganger og som ga meg klump i halsen hver gang. Jeg har sett dem sette opp bak lukkede dører av Jean-Paul Sartre, som ga meg gåsehud og fikk meg til å diskutere eksistensialisme i timer etterpå. Jeg har sett dem sette opp bittesmå stykker som ingen har hørt om før, men som er kjempeartige og som gir deg lyst til å lese alt som finnes av drama. Min omgangskrets har alltid bestått av dramafolk, men dramafolkene mine har alltid bodd i en annen by, langt borte. Nå har jeg fått dramafolk i min nærhet, og jeg suger ut drama som om det var morsmelk.

De er produktive og nyskapende, disse folkene, og som dere skjønner, de holder seg aldri til en ting. Det nyeste prosjektet, slik jeg forstår det, er humor. Og som de veldig talentfulle folkene de er, er de med i konkurransen om "årets norske humor". Deres egen tagline er hvordan det er "Alltid like pinlig å møte gamle bekjente man ikke har noe å snakke med.". Ambra & Petter;