Å drepe en engel med saks

Jeg fikk mange reaksjoner da jeg klippet håret. Jeg har bestandig vært en sånn søt jente med kommuneblondt hår og gråblå øyne, med relativt pent ansikt og som regel dekorert med et eller annet vennlig smil. Jeg har aldri greid å sminke meg regelmessig, litt fordi jeg har politiske motforestillinger til skjønnhetstyrraniet og mye fordi jeg eier en intens motstand mot å stå tidlig opp om morgenen. Klærne mine henger alltid i laser, fordi jeg hater å kjøpe klær, fordi jeg av en eller annen grunn bestandig går dem i stykker kjapt og fordi jeg trives i godt utgåtte klesplagg. Og likevel har jeg så lenge jeg kan huske vært en flink, en snill, en søt pike. Kanskje fordi jeg er liten og tjukk, kanskje fordi jeg vokste opp i et feministisk hjem hvor ingen kvinner egentlig sminket seg, slanket seg eller fokuserte på utseende, eller kanskje fordi jeg bestandig har følt meg som en fremmed raring sammenlignet med andre mennesker, har mitt flinkpikebilde vært preget av hvordan jeg oppførte meg, hvordan jeg var som person, mer enn om hvordan jeg så ut fysisk. Jeg har, uten egentlig å være klar over det, erstattet skjønnhetstyrraniet med et veldig, veldig strengt indre skjønnhetstyrrani.

Virginia Woolf skriver om å drepe engelen i huset. Syttitallets feminister skrev hele litteraturteorier bygget opp om akkurat dette sitatet, «killing the angel in the house», fordi det er så beskrivende for den prosessen som kvinner måtte gjennom for å være i stand til å bli forfattere på attenhundretallet. Litteraturen, og samfunnet generelt, har produsert et glansbilde av hvordan kvinner skal være, hvor kvinnen er et vakkert, vennlig objekt som behersker de oppgavene samfunnet har gitt henne, men som aldri er en aktiv person i sitt eget liv. Feministene trakk også frem hvor viktig det gjerne var at hun var død – først etter at hun hadde avsluttet det jordiske livet og var blitt en fraværende engel kunne hun bli perfekt. Det ligger i selve konseptet «engelen» at hun er et objekt, hun er passiv. Å skrive, å uttrykke seg selv gjennom språk, er et veldig sterkt uttrykk for subjektet. Det sier derfor seg selv at for å være i stand til å skrive, produsere noe som baserer seg på språk og derfor selvstendige tanker, var kvinner – både attenhundretallets og Woolf - nødt til å bryte med denne engelen.

Jeg synes det er ganske interessant hvordan denne bloggen er et paradoks i sin eksistens. Å skrive en blogg er i seg selv en veldig aktiv handling, det er et uttrykk for forfatteren som som subjekt, som aktiv språkbehersker. Det interessante er at jeg i så stor grad har bygget den opp rundt engletematikken. Da jeg laget denne bloggen for omtrent to år siden, hadde jeg jobbet lenge med tittel og et synonym som skulle fange alle aspekter ved hvem jeg var og hva jeg ville bruke denne bloggen til. Navnet jeg endte opp med, Engeline, er et gammelt familienavn som fanger opp tradisjoner og historie. Engel på nederste trinn er selvsagt inspirert av romanen Engel på sjuende trinn, men også et spill på at englenavnet ser ut til å følge meg. Etternavnet mitt er hentet fra farssiden og har engel i seg, familienavnet Engeline er hentet fra morssiden. I tillegg, og dette var kanskje vel så viktig, på bakgrunn av disse englenavnene, og fordi jeg har en onkel som i hjemtraktene går under navnet Engelen, var «engel» et stadig tilbakevendende kallenavn på meg. Jeg innbiller meg at jeg har hørt frasen «du er en engel» mer enn de fleste andre jenter. Jeg har strukket meg etter å være den engelen. En engel er, i følge de vanligste definisjoner, et gudommelig, vakkert og, slik metaforen vanligvis brukes, et særdeleshet snilt vesen. Min engel var et snilt vesen. Jeg har nok naturlige tendenser til å være «snill», men jeg har så lenge jeg kan huske forsøkt å forsterke dem. Jeg har prøvd så lenge jeg kan huske å være snill, gjerne utover hva jeg egentlig har hatt overskudd eller kapasitet til. Når jeg tenkt på hvordan jeg vil oppfattes, har jeg bestandig visst at jeg ikke hadde forutsetninger til å bli oppfattet som vakker eller smart, og jeg har bestandig følt meg rar. Når jeg har forestilt meg andres oppfatning av meg, har jeg derfor håpet på dette; at de syntes jeg var snill. Snill var trygt. Snill var innen rekkevidde. Snill var bra. Så lenge jeg var snill, var jeg også bra. Min engel var snill.

Da jeg klippet håret, handlet det om veldig mye mer enn å forandre utseende mitt. Den lettelsen jeg følte de neste ukene etterpå, handlet ikke bare om hvor lett hodet mitt ble uten tungt, tykt hår til korsryggen. Lenge etter at jeg klippet meg, hadde jeg mareritt hvor jeg drømte at håret hadde vokst ut igjen, og jeg fant ingen saks til å klippe det av. Disse drømmene handlet ikke om hår.

Mange tenkte på det å klippe av meg håret som en reaksjon på at jeg hadde slått opp med kjæresten min. Mange jenter gjør det, de slår opp med kjæresten og klipper håret i samme prosess, et utvendig tegn på at de gjør et stort personlig valg og endrer på livet sitt. Jeg tror at jeg trodde det å klippe håret handlet om det, men jeg hadde en nagende følelse av at det ikke fanget opp hele bildet. Det bildet tror jeg at jeg kan se nå. Det handler om den der engelen.

Det første jeg opplevde da jeg hadde klippet håret, var hvor forskjellig det var å se seg i speilet etterpå. Jada, selvsagt var det annerledes. Jeg hadde hatt langt hår nesten hele mitt liv, og plutselig hadde jeg ikke hår til ørene en gang – hele bildet forandret seg. Men det handlet ikke om hva jeg så i speilet, men hvordan jeg oppfattet det jeg så i speilet – dette var den store forandringen. Tidligere når jeg så meg i speilet, så jeg en snill jente. Når jeg så meg i speilet nå, så jeg en snill person. Det er et hav av forskjell mellom disse to.

Jeg har strevd for å være snill. Jeg har også strevd for å holde oppe ansvar som ikke burde ha vært mitt. Rundt meg har jeg møtt mennesker som ønsket at jeg skulle være snill, at jeg skulle være ansvarsbevisst, at jeg skulle være søt og sterk og skikkelig. Det finnes tusenvis av sånne som meg, og jeg pleier å kalle oss flinke piker.

Psykologen min snakker om produktet meg, som motsetning til personen meg. Produktet meg er, kort oppsummert, nettopp den flinke piken meg. Den flinke piken er resultatet av alle forventningene andre har hatt, og som jeg har forsøkt å møte. Det heter sosialisering, og det heter kjønnsroller, og det heter flink pikesyndrom. Jeg har vært flink pike, og for å være flink måtte jeg være snill, og jeg har trivdes som snill, flink pike. Jeg har følt at flink, snill pike har vært meg, eller i hvert fall store deler av meg. Jeg har vært den snille, flinke piken for hele familien min. Det har vært den snille, flinke piken som har drevet med politikk. De fleste vennene mine har kjent den flinke, snille piken. De aller, aller nærmeste har kjent hun som fantes på underflaten.

Som sagt, jeg likte produktet meg. Hun er en likandes jente. Problemet, tror jeg, var at det etter hvert bygget seg opp ganske store krav til hvordan hun skulle være. Mennesker mente det var OK å fortelle henne/meg, og jeg tror at de gjorde det uten at de selv visste det, hva hun/jeg egentlig mente, hver gang jeg sa eller gjorde noe som brøt med flink pikebildet. Venner og familie i salig sammensurium ga meg oppgaver og ansvar som veide tungt på skuldrene mine, men jeg kunne aldri si nei, for jeg var jo den flinke piken – og nei finnes ikke i flinke pikers vokabular. Jeg hadde formet, på bakgrunn av andres ønsker, en karakter som ikke egentlig eksisterte, og nå var rollen blitt for stor, jeg følte meg kvalt. Jeg oppdaget at jeg avskydde å bli oppfattet som flink pike, fordi det innebar en følelse av at andre tråkket inn på mine grenser, og det innebar at jeg følte meg fullstendig usynlig. Jeg kunne være blant venner og familie, og føle at ingen var glad for å være med meg – de var glad for å være med produktet.

Da jeg klippet håret, klippet jeg av meg det ytre bildet av den flinke piken. Jeg satt i frisørstolen og kjente en vill skadefryd i brystet, i tillegg til en veldig lettelse. Jeg så håret mitt falle, og oppdaget at jeg et eller annet sted i brystet hatet hårlokkene som falt. Jeg hatet håret mitt. Og da jeg så meg i speilet etterpå, var det som å se seg selv for første gang på veldig lenge.

Og reaksjonene! «Men! Du ser jo ikke ut som deg selv!» var en gjengående reaksjon, og jeg oppdaget at det var ganske stort sammenfall mellom dem jeg følte var glad i produktet meg, og dem som ikke likte at håret mitt var borte. Jeg så ikke lenger ut som en flink pike, og da kjente de meg ikke igjen. Jeg var ikke «meg» lenger, uten håret mitt.

Så var de de få, som jeg måtte trykke inn til brystet. Min beste venn, som smilte under hele klippeprosessen. Kameraten min som så meg, brøt ut i et glis og måtte ruske meg i luggen. Venninnen på fjesbok, som kommenterte akkurat det, at jeg så ut som meg, slik jeg ville være. Og min bror, som sa «du var fin!» og ga meg en bamseklem. Min bror, som deretter skottet bort på meg, tenkte seg om og sa «jeg føler at du bestandig har hatt kort hår.»

Å klippe håret var å klippe av meg den ytre engelen, og ved å gjøre det klippet jeg også over mange menneskers bilde av engelen. Det betyr ikke at engelen er borte, for all del. Det betyr bare at jeg er i mer kontakt med meg selv, at jeg føler meg mer hel og mindre usynlig. Det ytre produktet finnes ikke mer, og mennesker som var vant til å forholde seg til engelen meg blir tvunget til å forholde seg til meg på nytt. Å klippe håret var å ta et valg som klippet av engelen, men som ga luft til mennesket under.

Analfabet

Så står jeg der
analfabet denne gang.
Ingen skilt gir mening.
Jeg kunne rive meg selv ut!
så redd er jeg

Jeg kunne putte meg selv i en eske
eller kalle meg Pandora. Alternativt
vente på en hvit hest.

spor nummer 2 på Life With You

The Proclaimers er det tøffeste, skotske bandet jeg vet. Dere har sannsynligvis hørt "I'm gonna walk 500 miles", som er den mest kjente låten de har laget - populær i skotske barer, på fotballstadioner og generelt som munter musikk. Alle som har sett Shrek har også hørt dem, i "I'm on my way" (from misery to happiness today! Aha, aha, aha, ahhha!), som er minst like munter og minst like energisk som '500 miles. Det er munter, godt skrevet musikk som varierer mellom alle mine favorittintrumenter - brødrene korer, spiller gitar, piano og vet å krydre melodien med akkurat passe strykere. I tillegg pleier de å putte inn et og annet Ahh! og Hah! der det passer, som gjør at du nesten må danse til musikken, uansett hvor du er. Disse tvillingbrødrene, som ser ut som en kombinasjon av skotske bondegutter og utrolig hippe hipstere, har gjennom hele sin karriere sunget for skotsk frigjøring fra Storbritannia, med innslag av venstrepolitiske elementer, og som alle vet, gode tekster er et absolutt pluss når du synger for deg selv.

Jeg hører The Proclaimers for tiden, som du kanskje merket. Vi går nå inn i den tredje uken der jeg ikke har gått en hel dag gjennom uten å spille av flere album mange ganger, og fremdeles blomstrer det i brystet mitt, fremdeles finner jeg linjer, strofer eller hele sanger som fanger meg fullstendig. Denne sangen er hentet fra det forrige albumet deres, fra 2007, og det er min nyeste romanse med dem. I juni kommer neste album, og jeg gleder meg.

ps. Videoen er laget av en eller annen sint person på youtube.

Å kunne spre store ringer

I dag fyller bestefaren min 70 år. Tallet virker fremmed, det er for stort for ham og jeg klarer ikke å identifisere ham med det. Bestefaren min er for evig midt i femtiårene, og selv om det er nesten femten år siden han faktisk var midt i femtiårene, så vil han for meg bestandig være det. 70 år er en gammel mann, det er en mann med leddplager og merkelige humørvaner og kanskje sans for jordbærsyltetøy. Farfaren min var bestandig en gammel mann, så lenge jeg kjente ham. Bestefaren min var noen få år yngre, men i mitt hode var han aldri gammel. Gråhåret, liten, rund og bestefar, ja. Gammel? Aldri.
70 år er gammelt.

Da min bestefar døde, var jeg åtte år gammel. Jeg hadde planlagt å være med nabojenten den dagen, og da jeg kom inn døren hjemme og så mamma sitt ansikt skjønte jeg at noe var galt. Gjennom hodet mitt flagret det en visjon om at stuedøren vår måtte være fullstendig knust, eller kanskje noen hadde fått sparken eller kanskje katten var overkjørt, eller... Jeg satt på mamma sitt kne med den viktigste bamsen i fanget, og hørte henne mumle frem at jeg kanskje kunne gjette meg til det. Bestefar var død.

Jeg husker hvordan han lå i sengen, i andre etasje på den koselige gården hvor besteforeldrene mine bodde frem til da. Jeg husker treverket, jeg husker at han var hvit i huden, at han ikke så ut som bestefar. Vi fikk ikke besøke ham på sykehuset.
Jeg husker at vi gikk gjennom hvilke salmer vi skulle synge i begravelsen. Jeg husker at jeg lærte meg din tanke er fri på en kveld, og at jeg og kusinen min øvde sammen så vi var sikker på at vi skulle kunne synge både den og vem kan segla skikkelig. Jeg husker talen min onkel holdt, og jeg husker at mamma satt til høyre for meg. Hun satt helt stille, hele tiden. Hun gråt helt stille, men jeg holdt henne i hånden, og hånden hennes var varm og myk. Hun har alltid varme hender. Jeg husker de små tårene som rant, og jeg husker at hun ikke laget en lyd. Jeg lærte om taus sorg da.
Bakerst i begravelseslokalet satt det gamle, krokete vaskekjerringer, for min bestefar var den eneste professoren på høyskolen hvor han jobbet som kjente navnene deres og hilste dem god morgen når han traff dem. Min bestefar var rød som de fleste i familien min, og han hadde bedt oss om å knytte nevene -ikke folde dem - når han var død. Jeg holdt mamma i en hånd og knyttet den andre når jeg ville gråte.
Etter at han døde skulle ingenting bli helt det samme igjen. Jeg husker foreldrene mine kranglet litt tid senere, fordi mamma visstnok hadde forandret seg. Vi satt i bilen, jeg og min bror. Mamma stoppet bilen, ble rar i stemmen og gikk ut av bilen i trass. De kranglet fortsatt. Jeg var kanskje ni år gammel, og jeg skjønte ikke bildet før ganske lang tid senere.

Bestefaren min var en sånn mann som alle elsket. Vaskehjelpene elsket ham. Kollegaene elsket ham. Barna hans elsket ham, bestemor elsket ham, kusinen min og jeg elsket ham. Alle minner jeg har av ham, er knyttet opp mot minner av kusinen min - hvis jeg noensinne traff ham alene, så kan jeg ikke huske det. Det jeg husker er en stemme, et blikk, et lite halvsmil gjemt inne i skjegget - og mest av alt nettopp det; skjegget.
Det fantes et rituale den gangen. De hadde hund, en hvit golden retriever som døde før bestefaren min. Når vi kom løpende opp til døren, lå den i gangen med magen i været - den ville at vi skulle sitte på magen dens og klø den. Når vi hadde gjort det, sto bestefar der, bestefar med åpne armer og store klemmer. Han ville også bli klødd. Han hadde et mykt, grått skjegg som snurret seg utover haken, akkurat nok til å klø med fem år gamle never. Jeg elsket det skjegget, og jeg elsket bestefaren min.
Han og bestemoren min var aldri som andre besteforeldre. Mange ting ved familien min kan kanskje oppfattes som bemerkelsesverdige eller eksotiske, jeg har aldri greid å se det slik. Når jeg sier de ikke er som andre besteforeldre, er det fordi de på ingen måte noensinne har stemt overens med det stereotype bildet på besteforeldre. Min bestemor bakte ikke boller, heklet ikke og leste ikke ukeblader. Bestefaren min - hvordan skal nå bestefedre være? Hvordan er andres bestefedre? Mine besteforeldre hadde høye stillinger ved høyskolen, de engasjerte seg i politikken og de reiste jorden rundt. Når de kom hjem hadde de med seg små ting til kusinen min og meg, små og nydelige suvenirer. Jeg kan huske da bestefar ga meg mitt første tigerøye, en blank, brun stein med svarte mønstre - det ble min favorittstein - og jeg kan huske at han lærte meg navnet på steinen. Han ga meg et skrin i mørkt tre som luktet av sandeltre og røkelse i årevis. Han ga meg en liten dukke med en slags østeuropeisk festdrakt og han ga meg bestandig nydelige skjell og sneglehus - særlig ett, stort og kjegleformet sneglehus i perlemor. Vi fikk postkort fra alle verdens hjørner og kroker, og det var alltid han som førte pennen.

Jeg var åtte da han døde, og det jeg sørget mest over var at jeg aldri rakk å synge Maj Britt Andersen til ham; Bestefar, bestefar, her kjem jo je! Vi to ska vara i lag, i sammen i hele dag. Jeg lå våken og gråt av lengsel etter ham noen uker senere, og jeg skulle savne ham på mange slags vis, savne ham i alle de forandringene som skjedde etterpå - savne ham i savnet av hytten vi solgte, savne ham i savnet av gården bestemor flyttet fra, savne ham i savnet av roen som pleide å prege familiestundene og som for en lang tid var fraværende - savne ham på alle de måter en åtteåring savner.
Det virkelige savnet oppsto først da jeg ble elleve, tolv og leste romanene hans for første gang. Han skrev tre ungdomsromaner, og da jeg hadde slukt alle tre brant jeg av lyst etter å diskutere dem med ham. Jeg hadde lyst til å fortelle ham at jeg hadde likt dem, og hva jeg hadde likt særlig godt. Jeg hadde lyst til å fortelle ham at jeg også drømte om å skrive en dag. Jeg kjente meg igjen i fortellingen om ham og hvem han hadde vært, den fortellingen som eldre familiemedlemmer beskrev og som jeg kunne se i romanene - jeg hadde lyst til å bli kjent med ham.
Da jeg ble seksten leste jeg noen av de mer vitenskaplige verkene han skrev, om læring og læringsmetoder. Jeg oppdaget at jeg lengtet etter å prate med ham om disse teoriene og idéene han hadde hatt, jeg ville knytte dem opp mot min egen hverdag og se hva han syntes. Jeg delte dem med alle som måtte være interesserte, skrøt hemningsløst av bestefaren min som hadde skrevet så tøft og jeg som hadde lest dem, men det hendte at jeg satt ved graven hans i høstregnet og mumlet.

Da jeg var atten ble det holdt et seminar til minne om ham, ti år etter hans død. Til dette seminaret kom folk fra hele verden. Det kom mennesker fra Sør -Afrika, fordi både han og bestemoren min hadde engasjert seg i frigjøringskampen der. Det kom professorer som hadde bygget opp sine egne dokorgrader på tanker min bestefar hadde klekket ut, og det kom mennesker som fortalte om klassekamp i tredje verden, frigjørende læringsteknikker og fantastisk kurvfletting som baserte seg på bestefars teorier. Foredragene deres gjorde meg ør, for enda jeg hadde lest, enda jeg hadde lengtet etter å diskutere tekstene med ham, enda jeg de siste årene hadde sørget inderlig over at jeg var for liten, så liten at jeg aldri rakk å bli kjent med akademikeren og forfatteren som var min bestefar, enda hadde jeg aldri hatt en anelse om hvor stor mann han egentlig hadde vært.
Alle talene, alle foredragene begynte med å fortelle om hvor fin han hadde vært som menneske. Alle foredragene, selv de mest akademiske, handlet om hvordan bestefaren min hadde verdsatt medmennesklighet. Han var raus, ble det sagt. Han viste en grunnleggende respekt for mennesker, slik at når du snakket med ham, følte du at han virkelig hørte på deg. Slik evne til å lytte er sjelden. I en pause kom en dame bort til min bestemor og ga henne en klem. Du vet han reddet livet mitt, sa hun.

Jeg var åtte år gammel da han døde. Jeg rakk aldri å bli kjent med stort mer enn skjegget hans, rumlingen i magen hans, jeg lærte bare å intuitivt kjenne godheten hans. Nå han har vokst seg på meg, vokst etter at han egentlig burde vært død og borte. Han må ha vært et så stort menneske at han fremdeles lager ringvirkninger, mer enn ti år etter hjertet hans sluttet å slå. Over hele verden finnes det rester av hans liv, og selv i mitt liv er han blitt en viktig karakter, uten at det bygger på det forholdet vi hadde mens han levde. Han har lagt en høy list i mitt liv, en list jeg strekker meg etter. Når jeg en gang dør, enten jeg dør av alderdom i min egen seng, i en sykehusseng av kreft eller foran en buss i et gatekryss, når kroppen min en gang skrur seg av, da drømmer jeg om å ha oppnådd de tingene han gjorde. Jeg drømmer om å være i stand til å gi alle en følelse av å bli respektert. Jeg drømmer om å ha sett de som sto under meg, og som ingen andre så, jeg drømmer om å ha vist dem så mye respekt at de vil komme i begravelsen min. Jeg drømmer om å skrive ting som er så klassebevisste, så viktige at de kan brukes av folk som kjemper mot undertrykkelse av en eller annen form, at de gjennom andre og tredjehånds bearbeidelse kan forandre noens liv. Jeg drømmer om å være så god mot mine mennesker, å elske livet og menneskene i det så høyt at de fremdeles husker meg ofte etter at jeg er død. Jeg vil spre ringer i vannet, stadig nye ringer, lenge etter at jeg er død.

Og jeg håper at mine elskede kommer over det. Jeg håper jeg etterlater meg et tomrom som gror igjen og kan fylles av blomster og gode minner, jeg håper at sorgen kan bearbeides og at jeg til slutt er noe som kan feires mer enn sørges over. Det er det eneste jeg ønsker som ikke samsvarer med ham: tomrommet etter ham har aldri grodd skikkelig. I dag feirer hele familien bursdagen hans. Han ville fylt 70 år i dag, og det er merkelig, for han blir aldri en gammel for meg.

vår og mitt første dikt

I hagen vår står en benk som har vært her bestandig. Den er hvit og blå, men så avskallet at du muligens må være oppvokst rundt den for å se det. Benken har sett meg bedrive akrobatiske sprell på et tørkestativ, knabbe sure epler i hagen over gjerdet, skrive lite flatterende poesi om nabofruen og motta mitt første kjærlighetsbrev. Denne benken har vært her bestandig, og dette er den første gangen jeg har reflektert over det.
Jeg er i Bergen igjen, og det er forunderlig godt. I forkant hadde jeg visse betenkeligheter, det tegnet seg et øyeblikk til å bli et ensomt opphold fullt av harde oppgjør og bitter hjertesmerte- nå virker hjembyen nesten paradisisk i stedet.
Det er vår i byen mellom fjellene. Sant nok, hadde kalenderen vært mai og ikke april ville jeg kanskje ha kalt det sommer. Gradestokken har vist i underkant av tyve grader, og det har vært vårlig, mer vårlig enn selv London kunne tilby. Dette var det første som slo meg da jeg vandret gjennom sentrum mot midnatt i går, og det traff meg med full styrke i morges. Våren her består av nangijalske kirsebærblomster, verdens grønneste gress og store trekroner. Våren har rhodondendron i alle røde, rosa og hvite sjatteringer, løvetann og tulipan mot det grønne. Våren er en symfoni av farger, blikket mitt drikker og drikker. Jeg ønsker meg fargeblyanter og gulhvite ark, samtidig som jeg kanskje bare vil ligge i nyklippet gress i hagenog bare være, bare puste.
Det er det andre aspektet som forteller meg at det er vår. Det lukter vår. Alle steder lukter det vår. Vinteren lukter så lite, har dere merket det? Vinteren lukter snø og ull og hvis du er heldig lukter det peisbål og brent tre, men først og fremst lukter det kaldt og bistert. Om våren! Om våren lukter allting alle steder. Våren dufter. Det lukter gress og og karse og honningblomst og løvetann og hanefot. Det lukter røde blomster jeg ikke kjenner navnet på, hvite buskeblomster som lukter sterkt, gule blomster som ser ut som gullregn og mer gress, det lukter rhodondendronblomster og maling som stikker i nesen, jord og støv og mest av alt lukter det noe udefinerbart og godt som jeg tror må være lukten av liv. For hver gang jeg trekker pusten går det små grøss av fryd gjennom kroppen min. Våren gir meg lyst til å leke, løpe, leke! Alle lekene jeg har likt best som liten farer gjennom meg, med følelser, lukter og smaker. Jeg vil rulle meg i gresset og spise karseblomster som en kanin, og jeg følger mine lyster som en libertiner.
Ellers er hjemmet normalt. Huset overrasker meg med sine fasiliteter, toalettet virker, vasken virker og frem til nå har ingen dørhåndtak falt av. Hunden stakk av fra meg ved første sjanse, og katten har vært henrykt siden første møte i går kveld.

Som tiåring satt jeg på den før omtalte benken. Vi var i krig med nabofruen, som kjeftet på oss ved første anledning. Jeg og venninnen min følte oss kreative, og vi følte oss lyriske. I det gamle, rosa skatollet jeg pleide å ha på rommet mitt som liten, fant jeg vårt mest populære dikt. La det være sagt at hun ikke het Xx, men noe med tilsvarende stavelser, den gamle fruen i nabohuset. Ellers er dette stort sett autentisk poesi.

I am fru Xx, I hate you
I am fru Xx, a dudeliduu

I am herr Xx, I loved my wife
But she killed me
A dudeliduu

et av mine favorittdikt

Noen vil kanskje registrere at mens jeg bablet ukontrollert om hvor fantastisk England var, greide jeg å ikke nevne med et ord det som hadde fått oss dit i utgangspunktet: Queenmusikalen.

Vi var syv, åtte år på etterskudd, og det er litt trist, for jeg tror vi ville fått mer ut av det hadde vi vært fjorten år og mindre analyserende, kritiske. Som forventet spilte de nesten utelukkende åttitallsQueen, som vi egentlig er litt skeptisk til, og to ganger lurte de meg ved å spille en gitarsolo fra de beste syttitallssangene - bare for å slutte der, og etterlate meg gremmende over it's a kind of magic. I tillegg hadde de gjort et genistykke i det at de har laget en musikal som handler om at rock er ulovlig, og derfor populært blant opprørere - men gjennom hele musikalen var det knapt en rockelåt i sikte, og de sangene som kom nærmest ble sunget av teknosjefen KillerQueen. Paradokset frustrerer.

Ikke så mye at det ødela en fin kveld. Og Emil, som hadde fått oss med, var like begeistret under sin tredje forestilling, og hvem kan motså slik entusiasme? Dessuten kan vi jo alle sangene. Vi kjøpte oss en brosjyre som så ut som en pen LPplate, og leste intervju med Brian May og Roger Taylor, som bekreftet våre oppfatninger av dem som dum, men sympatisk og sleip, men glup. Vi leste også intervju med mannen bak hele musikalen, og det som kom klarest frem av denne teksten var komplikasjoner rundt Queens største låt Bohemian Rhapsody. Han hadde nemlig ikke klart å plassere denne låten i noen naturlig sammenheng i musikalen, alle hadde vært spent på hva han skulle gjøre med den og selv hadde han vært ute av stand til å lage noen tolkning av hva denne sangen egentlig handler om. Så vi ble sittende, etter musikalen, og diskutere nettopp denne sangen. Hva handler den om? Handler den om Freddie Mercurys avskjed til kjæresten sin Mary? Handler den om homofili? Hva handler den om, og hvor i alle dager kommer Belzebub inn i bildet?

Bohemian Rhapsody er nesten ihjelspilt, og Queen er utskjelt. Jeg synes fremdeles at dette er et av de beste diktene som er skrevet de siste femti årene. Glem de musikalske krumspringene, de geniale og nyskapende koringseffektene, operafantasiene og i det hele tatt Freddie Mercurys visuelle innfall. Hvis du glemmer at dette er skrevet som en sjokkerende rockelåt i 1974, og tenker at dette er et stykke tekst med ukjent forfatter - hva sitter du igjen med da?

Det er udiskutabelt en veldig spennende tekst. Det finnes utallige analyser og tolkninger, og ingen er bedre eller mer korrekte enn andre. Hvem vet hva Freddie tenkte da han skrev sangen? Og er ikke det vakkert, at han kan ha tenkt en ting, og likevel finnes det noe annet i teksten, noe han skapte uten å være klar over det selv? Dette er slikt som gjør meg til litteraturelsker, på alle nivåer, og jeg elsker teksten i BR. I mange år har jeg fundert over den, og jeg har min egen tolkning, jeg vet hva jeg ser i denne teksten. Det handler om henrettelse.

Åpningsscenen - som også utgjør rammefortellingen for teksten, det som skal knytte sammen det hele. Hva presenteres? Virkelighet, underforstått en hard virkelighet, settes opp som kontrast mot en drømmetilstand, hvor store, filosofiske spørsmål stilles. Allerede her blir vi introdusert for det lyriske jeg, og det tegnes et bilde av ham som fattig, ordinær og tydeligvis i trøbbel, men i forsvarsposisjon - han trenger ikke medlidenhet. Avsnittet konkluderer, både på spørsmålet om virkelighet versus drømmetilstand, og spørsmålet om hvor han selv hører hjemme, med en tilsynelatende likegyldighet.

Is this the real life-

Is this just fantasy-
Caught in a landslide-
No escape from reality-
Open your eyes
Look up to the skies and see-
Im just a poor boy,i need no
sympathy-
Because Im easy
come,easy go,
A little
high,little low,
Anyway the
wind blows,doesnt really matter to me,
To me

Og så begynner fortellingen, med en setning som automatisk setter igang en ganske brå spenningskurve.

Mama,just killed a man,
Put a gun against his head,
Pulled my
trigger,now hes dead,
Mama,life had just begun,
But now Ive gone and
thrown it all away-
Mama ooo,
Didnt mean to make you cry-
If Im not
back again this time tomorrow-

Carry on,carry on,as if nothing really matters-

Dette kan selvsagt analyseres og tolkes symbolsk opp og ned og i mente, jeg har alltid syntes at det aller mest spennende rett og slett er å tolke det bokstavelig. Det lyriske jeg er en ung mann som akkurat har begått et mord, og som nå er i ferd med å møte konsekvensene av handlingen. Dette er en form for unnskyldning til moren, som også vil rammes av hva som skjer med ham, og igjen oppfordrer han til likegyldighet som løsning - ikke føl noe som helst. Jeg tolker også den nestsiste linjen, If I'm not back again this time tomorrow, som et uttrykk for jegpersonens planer om et fluktforsøk. Han vet at de er etter ham, og han vet at han må holde seg unna dem, men han har planer om å holde seg i nærheten for morens skyld.

Too late,my time has come,
Sends shivers down my spine-
Bodys aching all
the time,
Goodbye everybody-Ive got to go-
Gotta leave you all behind
and face the truth-
Mama ooo- (any way the wind blows)
I dont want to
die,

I sometimes wish Id never been born at all-

- og de tar ham, han rakk ikke stikke av. Kanskje rømningsplanen aldri var virkelig reell, bare et uttrykk for livsvilje og den fantasien som han åpenbart forsøker å beskytte seg med mot den harde realiteten. Han er skrekkslagen, men han forsøker å gi et tappert farvel til alle han kjenner, med et anstrøk av martyrisme og ungdommelig storslåtthet. Igjen søker han seg til moren for trøst, og avslører hvor redd han er for straffen som sannsynligvis venter ham.

Og her forandrer hele teksten seg. (Dersom vi skal blande inn melodien, som et virkemiddel til å få frem teksten, og ikke som medium, er det verdt å merke seg at også melodien, rytmen og instrumentene forandrer seg her. Hvor de to første versene har vært melankolsk og pianobasert, blir musikkbildet nå rytmisk og aggressivt, med mer fokus på vokal.)

Hva skjer så i dette avsnittet? Det er et mangfold av usammenhengende tekstfragmenter, satt sammen til et vers som ved første gjennomlesning ikke gir veldig mye mening. Scaramouche? Galileo? Bizmillah? Belzebub? Gjentagelser fra første vers i "easy come, easy go", men avslutningen er forandret, hvordan skal vi lese dette?

Jeg velger å fortsette på tolkningen min, og jeg tror at nå er vi kommet til rettsaken. Dette er mylderet av stemmer som høres, som taler mot hverandre og som oppfattes som uoversiktelig fordi det oppleves gjennom det lyriske jeg, som er fryktelig redd og som dessuten har ingen peil på rettsvesen. Det vrimler av fremmedord, av ukjente folk som prater om uforståelige ting, og det som for ham var hovedpoenget - han drepte noen - er forsvunnet. Tilbake står anklagerne og hans eget forsvar, som argumenterer frem og tilbake.

I see a little silhouetto of a man,

Scaramouche,scaramouche will you
do the fandango-
Thunderbolt and lightning-very very frightening me-
Galileo,galileo,
Galileo galileo
Galileo figaro-magnifico-
But
Im just a poor boy and nobody loves me-
Hes just a poor boy from a poor
family-
Spare him his life from this monstrosity-
Easy come easy
go-,will you let me go-
Bismillah! no-,we will not let you go-let him go-
Bismillah! we will not let you go-let him go
Bismillah! we will not let
you go-let me go
Will not let you go-let me go
Will not let you go let
me go
No,no,no,no,no,no,no-
Mama mia,mama mia,mama mia let me go-

Beelzebub has a devil put aside for me,for me,for me-

Fremmedordene er forøvrig ikke tilfeldig valgte. Scaramouche er, ifølge en definisjon fra wordnet "a stock character in commedia dell'arte depicted as a boastful coward", rett og slett en klovnete karakter fra italiensk teater. Scaramouchesetningen er derfor en latterliggjørende bemerkning, og jeg forstår den slik at det er en fornærmelse som aktoratet kaster i retning av vår hovedkarakter.

Galileo er også en referanse til italiensk historie, om enn muligens mer kjent. På femtenhundretallet utviklet han banebrytende teorier innen astronomi og vitenskap, og inkvisisjonen arresterte ham og tvang ham til å ta tilbake tidligere påstander. Galileo blir en parallell til tekstens lyriske jeg, som også står overfor en alvorlig rettsak, og sammenlikningen skaper både sympati i den tiltaltes favør, og alvorlig kritikk av aktorene.

Så langt, så italiensk. Men her skjer det enda et brudd, og plutselig er referansene ikke lenger søreuropeiske, men arabiske. Bizmillah ble en gang forklart for meg av en bengalsk venninne, som pleide å si det før hun gikk inn til skoleprøver og slikt. Dette er en arabisk frase som kan oversettes med "In the name of God, Most Gracious, Most Merciful", og den brukes både som åpning i de fleste surer i koranen og er en viktig del av islamske bønner. Så vidt jeg har forstått, basert på det venninnen min fortalte meg, er det også ganske enkelt en bønn om guddommelig hell eller bistand i en vanskelig sak. Dette er det siste, desperate forsøket på å frigjøre seg, og det knuses brutalt. Desperasjonen driver det lyriske jeg til igjen å rope på sin mor, men mindre som et intimt budskap og mer som et nødskrik. Belzebub er opprinnelig en hebraisk form for hellig, udødelig vesen, men Belzebubnavnet har utviklet seg til å bli nesten synonymt med Satan, demon eller djevel. Når det lyriske jeg derfor skriker ut at Belzebub har en djevel klar for ham, er det en indirekte tilståelse av skyld, og av vissheten om hva som venter ham etter døden - og sannsynligvis dødsstraffen - nemlig helvete, og en personlig torturdjevel. Artig.

Og da, når tilståelsen er ute og rettsaken nesten er avgjort, da slipper den unge mannen ut all sin frustrasjon, all sin skuffelse og all sin smerte i et eneste stort raseriutbrudd:

So you think you can stone me and spit in my eye-
So you think you can love
me and leave me to die-
Oh baby-cant do this to me baby-
Just gotta get out-just gotta get right outta here-

Som forøvrig understrekes av en av de vakreste gitarsoloene noensinne. Et av Brian Mays største verk. For selvfølgelig kommer han ingen veier, og det tror jeg han vet selv også, midt i raseriet. Gitarsoloen skaper overgangen som skjer i teksten her, hvor det lyriske jeg går fra å være fra seg av raseri og redsel, til å synke sammen i trist resignasjon. Likegyldigheten som ble presentert i første vers, blir nå gjentatt, men nå fremstår den mindre som livstretthet og mer som resignasjon. Det håpløse blir ikke direkte akseptert, men det er ikke lenger noe poeng i å kjempe, og det oppleves som mindre smertefullt å ganske enkelt overbevise seg selv om at ingenting betyr noe.

Nothing really matters,
Anyone can see,
Nothing really
matters-,nothing really matters to me,

Any way the wind blows....