vår og mitt første dikt

I hagen vår står en benk som har vært her bestandig. Den er hvit og blå, men så avskallet at du muligens må være oppvokst rundt den for å se det. Benken har sett meg bedrive akrobatiske sprell på et tørkestativ, knabbe sure epler i hagen over gjerdet, skrive lite flatterende poesi om nabofruen og motta mitt første kjærlighetsbrev. Denne benken har vært her bestandig, og dette er den første gangen jeg har reflektert over det.
Jeg er i Bergen igjen, og det er forunderlig godt. I forkant hadde jeg visse betenkeligheter, det tegnet seg et øyeblikk til å bli et ensomt opphold fullt av harde oppgjør og bitter hjertesmerte- nå virker hjembyen nesten paradisisk i stedet.
Det er vår i byen mellom fjellene. Sant nok, hadde kalenderen vært mai og ikke april ville jeg kanskje ha kalt det sommer. Gradestokken har vist i underkant av tyve grader, og det har vært vårlig, mer vårlig enn selv London kunne tilby. Dette var det første som slo meg da jeg vandret gjennom sentrum mot midnatt i går, og det traff meg med full styrke i morges. Våren her består av nangijalske kirsebærblomster, verdens grønneste gress og store trekroner. Våren har rhodondendron i alle røde, rosa og hvite sjatteringer, løvetann og tulipan mot det grønne. Våren er en symfoni av farger, blikket mitt drikker og drikker. Jeg ønsker meg fargeblyanter og gulhvite ark, samtidig som jeg kanskje bare vil ligge i nyklippet gress i hagenog bare være, bare puste.
Det er det andre aspektet som forteller meg at det er vår. Det lukter vår. Alle steder lukter det vår. Vinteren lukter så lite, har dere merket det? Vinteren lukter snø og ull og hvis du er heldig lukter det peisbål og brent tre, men først og fremst lukter det kaldt og bistert. Om våren! Om våren lukter allting alle steder. Våren dufter. Det lukter gress og og karse og honningblomst og løvetann og hanefot. Det lukter røde blomster jeg ikke kjenner navnet på, hvite buskeblomster som lukter sterkt, gule blomster som ser ut som gullregn og mer gress, det lukter rhodondendronblomster og maling som stikker i nesen, jord og støv og mest av alt lukter det noe udefinerbart og godt som jeg tror må være lukten av liv. For hver gang jeg trekker pusten går det små grøss av fryd gjennom kroppen min. Våren gir meg lyst til å leke, løpe, leke! Alle lekene jeg har likt best som liten farer gjennom meg, med følelser, lukter og smaker. Jeg vil rulle meg i gresset og spise karseblomster som en kanin, og jeg følger mine lyster som en libertiner.
Ellers er hjemmet normalt. Huset overrasker meg med sine fasiliteter, toalettet virker, vasken virker og frem til nå har ingen dørhåndtak falt av. Hunden stakk av fra meg ved første sjanse, og katten har vært henrykt siden første møte i går kveld.

Som tiåring satt jeg på den før omtalte benken. Vi var i krig med nabofruen, som kjeftet på oss ved første anledning. Jeg og venninnen min følte oss kreative, og vi følte oss lyriske. I det gamle, rosa skatollet jeg pleide å ha på rommet mitt som liten, fant jeg vårt mest populære dikt. La det være sagt at hun ikke het Xx, men noe med tilsvarende stavelser, den gamle fruen i nabohuset. Ellers er dette stort sett autentisk poesi.

I am fru Xx, I hate you
I am fru Xx, a dudeliduu

I am herr Xx, I loved my wife
But she killed me
A dudeliduu