litterære vårtegn på vinger

Det første året jeg bodde i Trondheim, fløy en skokk med ender like over taket mitt. Ikke vet jeg om dette er noe som faktisk skjer, men jeg tror de kan ha flydd vill. I hvert fall fløy den samme flokken med fugler i sirkel, og dermed fikk jeg se dem ikke bare en gang, men mange ganger - over flere dager. Ender har fæle stemmer, visste dere det? De roper og roper, men ingen av dem har sangstemme, og de kunne sikkert trent litt på koringen også. Det er noe herlig ved hele symfonien.
Jeg mener å huske at dette var på høsten en gang, skjønt jeg ikke er sikker. Til slutt fant de nok veien de lette etter, for de forsvant og nettene ble igjen stille og fredfylte.
Jeg er vokst opp ved siden av et vann som blir brukt som trekkplass, et hvilepunkt for en masse trekkfugler. Hvert år har jeg sett etter dem og vurdert kalenderen etter dem. Trekkfugler var intet nytt. Trekkender var. Det er noe utpreget litterært ved ender på reise, de minner meg om Selma Lagerlöf, om eventyr og om kunst. De er ikke de peneste av trekkfugler, og de har ikke de vakreste sangstemmene, de kan ikke dukke i vannet slik at hele kroppen forsvinner og lager ringer i vannet, men de er litterære, og det slår alt. Det første året i Trondheim var mitt møte med trekkender dypt og skjellsettende.

De er tilbake hver høst - og hver vår. De har en fast stripe, akkurat den stripen de fulgte det første året, og de kommer tilbake hvert eneste år. De markerer overgangen til og fra vinteren, høylytt og bestandig på nattetid. Det kan være så mye påske, så mye snøklokker, så mye smeltende snø det bare vil; dette er det klareste vårtegnet så langt. I natt fløy en skokk ender over taket mitt igjen.