Oppsummering av verdens fineste tur

Ah, England. England! Som tittelen avslører, kan dette betegnes som verdens fineste tur. I ettertid har det faktisk vært nesten luksuriøst problematisk, for vi vil så gjerne fortelle om hvor bra turen har vært, og hva står igjen? Ordene beskriver bare hvor vi var, hva vi gjorde, at vi var entusiastiske og glade. Det var mer enn det. Dere vet når dere forestiller dere noe, og så blir det bedre enn forventet? London hadde, som forventet, kø, regn og engelskmenn. Og all den lykken du kan ønske deg.

London hadde vår, vår på ekte, vår som nesten grenset til tidlig sommer, med grønt løvverk, vårlukter og blomster alle steder. London har verdens vakreste bygninger, både de overdådig store med krimskrams på, de pent utsmykkede tebanestasjonene og de små og koselige privathusene utenfor bykjernen. London har færre av de virkelig stygge byggene, selv om de finnes de også, og heldigvis er de alle sammen plassert i utkanten, vi kunne glemme at de fantes. London flommer over av mennesker i alle slags former og farger.  Jeg glemte mp3spilleren min og oppdaget at den ikke var nødvendig, for overalt snakker mennesker  med sånne ord og tonefall som gir meg frysninger av lykke på ryggen. Jeg irriterte mine reisekamerater med stadige dr. Whoutbrudd, som når jeg fant en sonic screwdriver - en sonic screwdriver! til en pris jeg kunne tåle. (En sonic Screwdriver! Jeg eier en sonic screwdriver. Den lyser blått og sier brrrrrrrr når du ber den om det, og den henger ved siden av sengen min nå. Jeg har allerede prøvd og oppdaget at den gjør underverker mot forkjølelse, et tips til serieforfatterne.) Det var også omtrent hundre øyeblikk i løpet av denne tredagers turen hvor jeg ikke kommenterte doctor Whoreferansene mine, men hvor de var påtrengende i mitt eget hode likevel, så samvittigheten min er ikke nattesvart trass i maset mitt. 

Silje fikk besøkt masse bruktbutikker, skjønt ikke så mange som hun ønsket, og hun fant en autentisk femtitallskjole som fikk henne til å se ut som en femtitalls filmstjerne, særlig med pettycoaten på under. Hun er alltid vakker, men med denne kjolen på er hun ubeskrivelig, og hele resten av turen la hun, og jeg, planer for passende situasjoner hvor hun kan bruke den.  Vi våget oss inn på Notting Hill for å se på markeder, men alle turistene skremte oss bort. Vi drakk brus og Mojito med lime og blåbær, og jeg spiste en chipstype som litteraturfriken i meg elsket bare på grunn av referansene - den het Phileas Fogg og hadde smaker fra hele verden. 

Vi var på teater og så et fantastisk, nydelig, meningstettet, klokt og metapoetisk drama av Richard Greenberg. Three days of rain var en spontan teateropplevelse, og alle måtte konkludere med at det også var turens høydepunkt. Silje satt på venstre side av meg og var henført, og i pausen begynte hun et analysearbeid som jeg mistenker kommer til å vare lenge. Til venstre for meg satt Emil, vår tredjepart, og også han var begeistret - dog kanskje av andre grunner. Denne oppsettingen av skuespillet hadde nemlig et trekkplaster som trakk oss alle; vi fikk se en kjendisskuespiller i aksjon. På scenen sto en lys levende James Mcavoy, og jeg tenkte; dette må jeg fortelle til folk, til mamma.

(Husker du ikke hvem James Mcavoy er? La meg si det slik, han er skotte og han havnet på en av listene mine. Han spilte seg mindre hot her, men ikke derfor mindre bra.)

Ellers England? Turistattraksjoner ved midnatt er tingen! Vi besøkte Big Ben og St. Pauls Cathedral etter midnatt, og det var folketomt og vakkert. Stressnivået var eliminert og vi kunne ta kunstneriske, sprø bilder hvor vi formelig og bokstavelig talt klatret på hverandre - og på byggene - og vi kunne sitte noen minutter i fred og bare være. Det var ingen duer ved St. Pauls, men jeg fant en stygg snøkule med en Mary Poppinsfigur inni. Det var ikke Dr. Who, så jeg hadde ikke lyst på den.