Virrvarr om bloggverden

Virrvarr, det revolusjonære roteloftet, skriver av og til bloggtekster om ting jeg har tenkt på, men ikke kommet meg til å skrive om ennå. Ganske ofte skriver hun også ting jeg ikke har tenkt på, men som jeg tenker på i ettertid, og som deretter finner veien inn i livet mitt, både i bloggeverden og den andre, med hardere kanter. Nå har hun gjort begge deler, jeg har tenkt over saken, men ikke veldig grundig, og jeg kommer til å tenke mer. Det handler om metablogging, om litteratur og om bloggeridentitet. Og mest av alt, det er spennende. Om du blogger personlig, på noe som helst nivå, anbefales det at du tar turen innom.

den skumleste svarte boksen

I dag har jeg lært meg enda en banebrytende datateknologisk sak. Jeg har sittet i mange timer sammen med min venn Terningsstrikkende Terje, som også er en særdeles teknologisk venn med Tålmod, og han har lært meg å bruke terminalvinduet.

Terminalvinduet er den lille, som regel svarte boksen som alle dataflinke mennesker bruker i stedet for å bruke alle de vanlige omveiene som gir mening for datatosker. I terminalvinduet skriver en inn bittesmå kommandobeskjeder til maskinen, gjerne forkortet til "cdm", "ls", "sudo", rm, mv og liknende, hvorpå maskinen gjør avanserte ting i bakgrunnen på maskinen. Jeg har vært veldig, veldig engstelig for "den lille svarte boksen" veldig lenge, og det er et stort personlig skritt å lære seg enkle kommandoer herfra.

Min nye ubuntuboks er hvit, men vanligvis ser terminalvinduet omtrent slik ut:



(bare slik at alle forstår hva jeg snakker om. Dette er den skumle, svarte boksen.)

I hvert fall, i dag har jeg lært å installere (!) nye programmer (!) i den skumle svarte boksen, terminalvinduet. (Det later til at ting blir skumlere når en ikke våger nevne den ved navn, hvilket vakkert er poengtert i Harry Potterserien). For å få til dette, måtte jeg lære om pakkehåndtering, diverse forkortede kommandoer og ikke minst, jeg måtte lære å gjøre noe nytt og skummelt helt alene. Jeg har nemlig, nå nettopp, installert et program helt på egenhånd. Meget stolt av meg selv i dag.

Skrekken for Ubuntu

En gang i 2003 ble Rød Ungdom i Bergen oversvømt med datatekniske flinkheter. Den ene datanerden etter den andre meldte seg inn, leste tung filosofi om kapitalen og fortalte oss andre utekniske mennesker om den fantastiske fremtiden, og om hvor ufattelig teit, kapitalistisk og generelt sett dårlig microsoft var - på alle områder. Særlig engasjerte de seg i problemer skapt av microsoftdjevlene, de kom trekkende med hvor teit windows var som operativsystem, hvor dårlig internet explorer var som nettleser og hvor ultrakapitalistisk og meningsløst det var å ta penger for ting som i utgangspunktet er mulig å gjøre gratis for alle.
Jeg var seksten og lett påvirkelig, og jeg gikk på alle innledninger som ble holdt om temaet. At microsoft er teite var ingen overraskelse, en radikal sekstenåring har som regel allerede innstilt seg på at verden er full av kjipe mennesker med makt og penger. Derimot merket jeg meg at datainnledninger som regel var mer håpefulle og optimistiske enn andre, i motsetning til innledninger om miljø, sultkatastrofer, kjønnsdiskriminering, klasseundertrykkelse, EU, USA og historiske kriger, som har en tendens til å bli litt deprimerende. Datagenienes innledning presenterte derimot en løsning, en løsning utover den vanlige "vi må forandre verden grunnleggende, helst NÅ", de presenterte en løsning som kunne iverksettes med en gang. Løsningen gjorde meg mektig imponert og en smule ærbødig, for den gikk rett og slett ut på at en hadde laget et nytt operativsystem som kunne erstatte microsofts windows. Dette nye systemet het linux og skulle løse alle problemer, fjerne virus og kapitalistiske låser, og i stedet åpne fullstendig for at brukeren av en maskin skulle få bestemme over sine egne datating. I tillegg, og det var her alle datafolkene fikk stjerner i øynene og begynte å hoppe opp og ned i stolen, i tillegg fungerte linux slik at når noen hadde laget noe, kunne hvem som helst gå inn i programmet og fikse og trikse, og dermed forbedre saken. (Omtrent slik som wikipedia fungerer, tror jeg?) Dette betyr selvsagt at linuxting straks blir mer effektive, mer produktive og generelt sett bedre enn windowsting, fordi en ser bort fra økonomisk vinning og istedet fokuserer på å forene alle kunnskaper og krefter mot forbedring. Intet mindre enn genialt, hva?

Min respekt for dem som snakket økte til uoverskuelige høyder, og jeg har siden den første innledningen holdt de nevnte datamenneskene for å være halvguder innen teknologi. Likevel har jeg holdt jeg meg til windows, plikttro, skamfull og skeptisk. Hvorfor det, når linux så åpenbart var bedre enn alt annet? Linux skulle løse alle problemer, linux var løsningen på alt vondt, linux var svaret, linux var selve 42! Windows var enstbetydende med dårlig programvare, virus og mindre hjelp og godvilje fra datafolk. Så hvorfor?
Fordi det har vært skummelt. Kanskje skumlere enn datafolkene mine har skjønt.
Jeg har bestandig hatt litt vanskelig for å forstå matematikk, og et hvilket som helst system som består av ettall og totall gjør meg nervøs. Windows er bygget opp slik at en bruker ikke trenger å forstå noenting som helst, det er ikke en gang meningen at brukeren skal forstå. (Mye mer lønnsomt hvis kunden ikke skjønner noe, og må betale for hjelp.) Linuxsystemer forutsetter derimot at en bruker forstår, det er meningen at brukeren skal fikse og bestemme over maskinen sin selv. Og dette er unektelig supert dersom en er flink nok med data til å forstå systemene bak, men dersom alt en kan på en maskin er hvilke knapper som skrur lyset av og på, er det ubeskrivelig skummelt å skulle bestemme hva som skal skje når. Derfor, trass i alle forsøk på å overbevise meg, og trass i alle uomtvistelige beviser på at datageniene i min omgangskrets virkelig har peil, har jeg aldri våget å begi meg ut på det store linuxområdet.

Det er gått nesten fem år siden jeg hørte om linux første gang, og siden den gang har verden gjennomgått opptil flere teknologiske fremskritt. De fleste av disse har jeg sittet ved siden av og slett ikke oppdaget, fordi jeg har brukt strutseteknikk og hatt hodet under puten. Jeg vet ikke når det skjedde, men som sagt er folkene bak linux ganske hyggelige, slik jeg har oppfattet det, og et sted på veien skjønte de at det fantes en del sånne som meg der ute, redd for operativsystemer og vanskelige valg. Og som sagt er de flinke på løsninger, så de laget en. De laget Ubuntu.
Ubuntu er et linuxsystem som er beregnet på windowsbrukere. Den er utformet slik at den skal likne windows, og de vanskeligste tingene er ordnet på forhånd. En del programmer blir endret, fordi windowsprogrammene er knyttet til microsoft og derfor "låst" for alle andre systemer, men igjen er de nye progammene laget slik at de skal likne det kjente, kjære mest mulig. Noen få ting er veldig forskjellig fra windows, etter sigende for å forenkle prosessene, og det er disse som har skremt meg mest. Forenkling av prosesser kan i enkelte tilfeller være som en snarvei du ikke kjenner til og som du derfor går deg vill på- alle som kjenner meg vet også hvordan stedssansen min fungerer - og datamaskiners indre liv er stort sett ukjent territorium for meg. Jeg trenger et kraftig dytt for å våge meg ut i fremmed område.

For noen uker siden kom en handlevogn med virus rusjende inn i maskinen min, høyst uinvitert. Der bosatte de seg på ukjent sted, etter all sannsynlighet et sted i operativsystemet. Dette tror jeg kan kalles et kraftig dytt, og det er helt i tråd med dommedagsprofetier fra 2003. Virusene trivdes godt, men maskinen min syknet hen og ble liggende kraftig mentalt forstyrret. For to timer siden gikk jeg derfor til Orakelet på universitetet (de heter faktisk det) og ba dem fikse maskinen, hvilket de gjorde. Maskinen min er nå gjennoppstått fra de døde og har omsider fått navn: (Lady) Lazarus. (Jeg er litt usikker på kjønnet.)

Det første som slo meg, var overraskende. Det nye skrivebordet mitt virker ganske koselig. Det har en forstandig og forståelig oppgavelinje, søte symboler som gir mening selv for meg og - hvilket forundret meg mest av alt - lyden er tilbake. Jeg vet ennå ikke om lyden er tilbake for godt, men lyden spiller i hvert fall åpningsmelodi ved oppstart, og det er lenge siden sist. Jeg har vært forberedt på øyeblikkelige tårer og fortvilelse over at jeg ikke fikk til noen ting, og som førsteinntrykk var dette beroligende.
Det neste som slår meg, er at jeg kommer til å trenge mye hjelp, og dette er et potensielt problem. I fem år har datamennesker stått på for å overbevise meg til å ta dette valget, men jeg kjenner dem, og jeg vet at samtlige av dem er travle, travle folk. Jeg vet også at om de er aldri så fine, har de ikke førstehånds erfaring til hvordan det er å være fryktelig alene med en datamaskin som ikke snakker ditt språk. Men de vil gjerne, jeg vet de gjerne vil! Derfor har jeg gjort en avtale med en av dem. Jeg skal, langsomt men sikkert, lære meg å bruke Ubuntu. På veien skal jeg skrive ned alle erfaringer og problemer jeg støter på, som skremmer vettet av meg og gjør dette vanskelig. Disse notatene skal jeg underveis levere til datatekniske engler, som igjen kan bruke mine erfaringer til å forbedre systemet. Jeg har meldt meg inn i linuxklubben, og jeg akter å leve den nye filosofien fullt ut. Ønsk meg gjerne lykke til.

filosofi på høyt nivå

Av rent nostalgiske årsaker ramlet jeg innom en forelesning i grunnleggende litteraturteori her om dagen. Foreleseren er en usedvanlig søt dame, som tilsynelatende alltid bruker lang tid før hver forelesning på å finne de perfekte bildene til teksten hun foreleser i. Som oftest finnes det også mer der hun henter bildene sine fra, og denne gang har jeg sjekket ut Dinosaur Comics, en form for nerdetegneseriesak med vekselvis data, filosofi og litteratur. Les, nyt. Sjekk ut.

everyboooody! yeeeahh

Min entusiasme for bollywoodfilm har røtter mye dypere enn jeg egentlig vil innrømme, i hvert fall hvis jeg skal tro YouTube. Jeg går alltid litt for heftig opp i mine lidenskaper, og i min jakt på nye bollywoodfilmklipp, sanger og stjerner har jeg trålet Youtube for inspirasjon og nytelse. Dette, i kombinasjon av en brå erindring av mine tidligste rosenrøde drømmer, har hensatt meg til funderinger om meg selv, funderinger som nok muligens vil røpe fakta fra min dystre fortid. Enkelte ting skal en helst glemme, som for eksempel hvilken merkedag 11. november er, men disse tingene forblir der likefullt, og i dag skal de igjen ofres spalteplass på. Hva har en blogger til, om ikke til selvelskende observasjoner av seg selv? Og youTube, som fyller bloggspalteplass hver gang en blogger er fantasiløs eller tom for idèer, Youtube forteller alle bollywoodfanatister at "likte du denne" - en eller annen flagrende, søt filmsekvens med fargerike gevanter og sensuelle hentydninger - i så fall "vil du sannsynligvis like denne også", med en link til ett eller annet obskønt boyband.

Da jeg var ti, levde jeg i en veldig enkel vrangforestilling om at jeg forelsket meg kun i gutter med blondt hår, blå øyne og helst en bestemt form på ansiktet. Dette var en fastslått sannhet og mine ti leveår hadde bekreftet dens autensitet gang på gang, fra min første håpløse flamme i barnehagen til den hjertesmerteskjærende forelskelsen i en av klassens brutale bøller. Skulle mine helter ha brunt hår, ble det raskt redigert i min hukommese til mørkblondt, ingen falt utenfor rammen. Livet var enkelt. Men som minste hakkekylling i en klasse full av større kyllinger, leter en gjerne etter andre fortrøstninger, disse trøstende heltene dukker gjerne opp fra det blå, eller i hvert fall fra sofakroken når du minst venter det. youTube er skremmende slik.

På den tiden galskapen begynte, var jeg for liten til å være barnevakt. Derfor hyret vi inn den tre år eldre nabojenten Maria, tenåringen jeg bestandig beundret på vaktsom avstand og bestandig ville være venner med. Denne kvelden satt vi i sofaen, og hun fortalte meg intime ting om seg selv, ting som skulle påvirke mitt syn på kultur for all fremtid. Først snakket hun om hvor flott hun synes sweetbox' hit "everything's gonna be allright" var. Denne var en raplåt basert på Bachs "Air", og det å høre Maria fortelle åpnet mine ører for denne uhyrligheten av en sang. Frem til da hadde jeg trodd det var en vanlig raplåt, og jeg likte ikke sånt. Etter denne kvelden brukte jeg fire år på å grave frem en singelplate, og melodien er fremdeles den fineste jeg kjenner til, skjønt jeg i dag igjen mener sweetbox er en vandalisering av musikkhistorien. Bachs versjon, derimot, er den eneste melodien jeg faktisk mener fortjener navnet "melodi".
Dette var for øvrig en digresjon, bare en avstikker for å gjøre fortellingen større og for å vise at de store samtalene og livsomveltningene alltid begynner med musikk. For mens vi spilte hvemvethvilketnummeravAbsolutemusic fortalte Maria meg om sin andre lidenskap, hun fortalte meg om mannen i hennes liv. Og hun viste meg bilde.



Når en er tretten er unge popstjerner ens kommende kjærester. Når en er ti, er popstjerner ens kommende verdenssenter. As long as you love me, indeed, og jeg elsket. Høyt. Iscenesatt av nabojenten, som alle ville være som, men iverksatt av meg, jeg skaffet meg album av Backstreet Boys, og deretter lærte jeg meg hvem som sang hva, slik at jeg kunne lytte særlig godt etter når Nick Carter sang, alle hans ord tilhørte meg. Jeg skaffet meg plakater, og opparbeidet et intrikat forhold som innebar hemmelige stevnemøter, fullstendig uskyldige besøk midt på natten (for spenningens skyld) og en helt klar flørting via papiret på veggen. Mitt møte med Nicholas Gene Carter ble utløseren til en ny fase i mitt liv, den umulige fasen som unger havner i nå, i et vakuum mellom tenåring og barn. Ingen kan dyrke popidoler med hundevalpøyne så heftig som en ensom tiåring med identitetskrise.
Dette pågikk noen måneder. Og så, en dag på biblioteket, en koselig dag mot påsketider, ble hele mitt univers snudd på hode.
I femte klasse var jeg og etpar andre jenter fra klassen liksomansatte på skolebiblioteket. Det innebar at vi ble igjen noen timer etter skolen noen dager i uken, og vi hjalp den islandske bibliotekaren som alle var redd for unntatt oss å rydde. Det var mine yndlingstimer. Vi lærte oss kortsystemer, vi lærte oss plassering av bøker uten noen form for systematikk og noen av oss hadde lest "bibbi bokkens magiske bibliotek" og kunne til og med litt om Deweysystemet. Denne dagen hadde vi avslutning, og vi satt rundt et lite bord midt i biblioteket og spiste boller mens vi pratet om løst og fast, og da gjerne om våre idoler. Jeg forteller derfor troskyldig ivei om Nick og hvorfor han er den beste, hvorpå noen protesterer;
lillebroren er skjønnere.
Det satte meg litt ut. Jeg, min etterhengende slask, visste ikke at han hadde en lillebror en gang. Jeg måtte jo sjekke ham ut, og i flere uker prøvde jeg å overbevise meg selv om at jo, Aaron var kjekkest, og han var jo til og med like gammel som meg selv, et soleklart pluss. (Skjønt, Nick hadde nok de fineste øynene.) Etter noen måneder ga jeg opp, det kunne være det same med begge brødrene Carter, ingen av dem kunne likevel måle seg med vårt helt fra Titanic.

Og nå trekker altså YouTube den endelige, drepende koblingen mellom min tidligste interesse for boyband og filmverden. Alt koker ned til Bollywoodfilm. En vokser skremmende lite, eller hva?
Før jeg trekker meg tilbake ber jeg deg nyte dette lille klippet av nittitallets tragiske og for meg mest nostalgiske mimremusikk. Legg særlig merke til tre ting, hårklipp, klesstil og aller, aller mest hemningsløs lek med avansert teknologi!.

meg, deg og bollywood

Jaja, jaja, jeg lovet dere en oppdatering, og her kommer den. Den kommer lovlig sent, for alle datavennene mine har endelig fått rett i alle sine dommedagsprofetier, og datamaskinen min lider under den Store Pesten, i form av diverse virus. For å fullføre de bibelske referansene, jeg satser på å kverke den for deretter å vekke den til live på nytt, og hvis alt går som jeg vil kommer maskinen til å kalles Lazarus fra neste uke. Det avhenger selvsagt av at en eller annen datavenn sier seg villig til å leke Jesus.

Så var det den store, deilige bollywoodfilmen jeg skulle fortelle dere om. Det viste seg å være vanskeligere enn forventet, og etter å ha sett den to ganger, lest om den på internett og fundert på hvordan jeg skulle angripe en anmeldelse, er jeg fortsatt litt usikker på hva jeg skal skrive.

Hum Tum er en mindre episk og mer kommersiell fortelling. Den viser et langt tydeligere slektsskap med hollywoodfilm enn de tidligere omtalte filmene, og skal en tro wikipedia er den også løst basert på hollywoodfilmen "when harry met sally". For å understreke det vestlige motivet foregår deler av handlingen i New York og Paris, men dessverre uten de særdeles underholdende mytene bollywoodindustrien bygger opp omkring vestens kulturliv. (Du har selvsagt noen glimt. Mer spesifikt er det ett glimt, en sangsekvens like etter intermission, og disse minuttene gjør hele filmen verdt å se. Chak De!)
Jeg skulle egentlig ønske at filmskaperne hadde holdt seg til hovedmotivet, til den kommersielle fortellingen om romantikk. Dessverre prøver den til tider hardt å skape de store følelsene, den forsøker å spinne bakgrunnshistorier om svik, død, udødelig kjærlighet og tilgivelse, hvilket blir litt påtatt og pinlig. Riktignok har filmen vunnet diverse priser for skuespill, sang og produksjon, men verken skuespill eller historien vant helt gjennom hos meg - bestandig. Det kan selvsagt være fordi jeg mangler endel referansepunkt innen bollywoodverden, blant annet forteller internett meg at filmen bobler over av referanser til en tidligere film, med både musikksnutter, valg av skuespiller og replikker, men selv med dette perspektivet fikk jeg meg ikke alltid til å tro på karakterene eller historien.
Når det er sagt presenterer den en romantisk sfære som appelerer til min innerste romantiske sjel, jeg elsker spirende romantikk blant venner, og dette er en tre timer lang hyllest til vennskapelige, langsomme romanser. Den har alle ingredienser jeg ønsker meg av en bollywoodfilm, den tilbyr både flagrende gevanter, gråtende menn, pene melodier og lykkelig slutt i lange baner. I tillegg serverer filmen en del gnistrende lidenskaplige utbrudd i beste dameromanstil, klisjefylte utrop fra heltens innerste, dypt hemmelige kjærlighet, det er så tærne mine krøller seg. Med andre ord er HumTum en fullstendig smertefri film, selv når den forsøker å være alvorstung og trist, og den blir utvilsomt en del av mitt filmrepetoar på grå dager.

Handlingen blir for det meste fortalt gjennom vår helt Karan, spilt av (merk deg, noen andre enn Sha Rukh Han denne gang!)Saif Ali Khan. Denne er en tegneserieskaper i ferd med å utvikle et nytt tegneseriekonsept kalt "Hum Tum" ( oversettes til meg deg). Gjennom hele filmen blir hvert sceneskifte introdusert av en tegneseriesnutt av Hum og Tum, de to tegneseriefigurene Karan arbeider med, og disse snuttene symboliserer stadig tydeligere hans forhold først til kvinner generelt, og deretter stadig mer direkte til den kvinnen han elsker, vår heltinne. På flyet til New York treffer han nemlig Rhea, spilt av Rani Mukerji, en ung motestudent som også tenker seg til USA for å studere. Bekjentskapet dem imellom er ikke akkurat problemfritt, noe som hovedsaklig skyldes at han generelt har et ubehagelig syn på kvinner og hun har et ubehagelig syn på umodne menn. Likevel treffer de på hverandre med jevne mellomrom, det være seg i New York, Dehli eller Paris. Moren hans ender opp med å arrangere bryllupet hennes, men da de treffes tre år senere er hun likevel alene. Karan bestemmer seg da for å muntre henne opp, hvilket først og fremst leder til forviklinger og konflikter. Enden på visen? Karan blir romanforfatter, bestselger og lykkelig gift.

Og jeg også. Lykkelig på slutten. Om du er i Trondheim og vil dele min filmskatt med meg, er du hjertelig velkommen.