bloggen som eksistensiell kriseplass

En observant leser vil kanskje ha lagt merke til at det har vært usedvanlig taust på englebloggen de siste partre ukene. Forklaringen kommer her. Og før jeg starter, dette er en smakebit av mine mer forvirrede og selvsentrerte tanker, så med mindre du faktisk lurer kan du alltids hoppe over teksten og se på den som listefyll.

Det hele begynte, absurd nok, med invitasjonen til å skrive mer. Rett før den store stillheten senket seg, kastet jeg meg nemlig på en ny og spennende blogg kalt propagandakanalen. Ettersom jeg, meget bevisst, har holdt englebloggen temmelig fri for politisk snikksnakk, mente jeg det ville være flott å bli skribent på en politisk, kommunistisk blogg hvor jeg fritt kunne uttale meg om ditt og datt uten å skremme eventuelle kjære lesere av min fine og ufattelig ufarlige bloggeverden her. Jeg sørget altså for å bli en del av propagandakanalens kvinnealibi.

Deretter tenkte jeg at nå burde jo propagandakanalen introduseres her, samtidig som jeg gjorde meg bemerket på den omtalte kanalen ved å skrive etellerannet der. Jeg utsatte introduksjonen, mens jeg lette i hodet etter et passende tema å skrive om. Jeg kunne selvsagt skrive smart tull om feminisme, men helt oppriktig, det andre kvinnealibiet til propagandakanalen er egentlig flinkere med sånt. så, hva da? Jeg kunne skrive om antirasisme, etellerannet om KampMotAllRasismeDerDuJobberDerDuBor som jeg tross alt har skrevet og jobbet en del med siste året. Av en eller annen grunn fikk jeg heller ikke dette til. Det later rett og slett til at jeg, i løpet av hvem vet hvor lang tid, er blitt fullstendig rusten når det gjelder å formulere politiske tekster som ikke er innledninger.

Etter en ukes tid ga jeg opp mitt prosjekt om å skrive synkrone tekster på de to bloggene. Mine funderinger hadde nemlig kjørt meg fast i enda en problemstilling angående bloggvirksomhet, og denne nye problemstillingen ga meg hodepine.
Da jeg i januar begynte å skrive her, var det med forsettet å holde bloggen privat og til egen forlystelse. Jeg skulle skrive her, så lenge jeg fant det interessant selv, og jeg skulle gi stort sett blaffen i hvem som leste hva. Dette, fant jeg, var en sunn og fornuftig innstilling. Mine venner kunne lese hva jeg skrev, dersom de også fant det interessant, og ellers blogget jeg mest for å oppleve fryden over å skrive noe og deretter poste det veldig enkelt ved å trykke på noen knapper - og vips, Engeline fantes på internett! For en lite datakyndig person er ikke dette noen liten ting, og lenge har dette vært nok i lange baner. Men nå som jeg begynte å tenke alvorlig over saken, havnet jeg i en eksistensiell bloggkrise. Det ble nemlig klart for meg at dette kanskje ikke var nok lengre. Jeg leste mine egne skriblerier fra de siste månedene, og jeg sammenliknet med mine blogglinker, og jeg oppdaget at jeg skrev fullstendig meningsløst og at det jeg bablet om ikke en gang virket relevant for meg, som jo hadde skrevet det! Tankene mine begynte å bevege seg i baner som "hvem skriver jeg for?" og "hva formål har jeg med det jeg skriver?", spørsmål som tidligere hadde vært besvart med "meg" og "egen fryd", men som nå ikke lengre virket like åpenbare.

Jeg har slett ikke tenkt ferdig, heller. Jeg er nesten like forvirret som jeg var for to uker siden. Men nå, har jeg bestemt meg for, får det være nok selvhøytidelig forvirring. Og noen ting nærmer jeg meg en forståelse av. Litt av problemet har vært at bloggingen de siste par månedene har blitt vel mye dagbok, noe som er vel og bra i seg selv, men bare dersom det vannes ut med mer interessante tekster. Jeg skriver stadig for meg selv, men jeg vil gjerne forsøke å nærme meg poster fra januar, hvor jeg forteller historier og analyserer kunstverk, det være seg film, litteratur eller musikk, jeg setter pris på. Hvem vet om jeg får det til, eller om det i det hele er det mine fiktive lesere ønsker seg. Hovedpoenget er at med en målsetning og noen retningslinjer kan jeg faktisk komme i gang igjen, og forhåpentligvis til og med makte å skrive noe på propagandakanalen med.

btw, it's nice weather

Prøver å laste ned "Lion King", som et resultat av et brått og overraskende ønske om å se Disneys beste film noensinne. Får bare opp denne feilmeldingen:

Moving some stuff, database is in use for backups, soon back again.. Btw, it's nice weather outside I think.


Er ikke Utorrent den herligste, ulovlige nedlastningssiden noensinne? Vedkommende tar dessverre feil, det er virkelig ikke vakkert vær utenfor, men etter en sånn søt gladmelding kjennes det nesten sånn ut likevel. Det gjør ikke en gang noe at meldingen betyr at siden ikke virker for en stund.

katten i mitt liv

Hånd i hånd,

på taket

En katt og en and

med hver sin sure fot i munnen.

Slik er vennskap

Avlys verden,

sa katten.

En så sinnsvak avtale

kan du ikke inngå ved dine fulle fem

Hvorfor ikke?

spurte anden

foran sin fjerde tekopp

Hvorfor ikke følge tråden

helt ut

og deretter skyte verden i pannen?

Det er i hvertfall en sinnsvak plan

med ambisjoner.

kabhi Khushi Kabhie Gham

I dag har Maren for øvrig frelst meg til bollywoodfilmens verden. Vi så "kabhi Khushi Kabhie Gham", og den var aldeles fantastisk. Her fant en alle ingredienser, adopsjon, en kvinne utenom det vanlige, den ufattelig søte romantikken som blomstrer mot alle odds, en helt med knust hjerte av gull, en standhaftig far med knust hjerte, søskenkjærlighet, episk tilgivelse og gjenforening, en rekke referanser til vestlig, antikk litteratur (hvilket får meg til å tenke på hvor mange østlige referanser jeg ikke oppfatter) og musikk - musikk over alle grenser. Fin musikk. Om du noen gang får sjansen, se filmen. Nyt.

fjerde kategori

Til sist kommer listen alle har ventet på, fordi den faktisk handler om det virkelige liv. Jeg blir forresten ikke overrasket om mange av mine lesere har baktanker ved sin interesse, heller - jeg er forsøkt giftet bort av mer enn en av mine venner. Dem må jeg nok dessverre også skuffe, av kandidatene er to allerede gifte, en er allerede på god vei til å bli gift med meg og den siste er ganske enkelt ikke et alternativ. Likevel, dette er kjekke mannfolk fra virkeligheten, folk jeg kjenner og som bestandig virker sympatisk på meg, utenpå som innvendig.

Det må sies, for øvrig, at denne listen på ingen måte favner alle attraktive menn jeg kjenner. En av de viktigste grunnene til at denne listen tok lengre tid enn noen annen, var fordi konkurransen var hard og bilder vanskelig å erobre. Derfor, om du er mann, bekjent av meg og likevel ikke på listen, fortvil ikke. Du har sannsynligvis vært på et av de tidligere utkastene.





Først; Min kjære. Denne mannen har det beste barnetekket jeg har sett hos noe menneske noengang, og det er alltid sexy. Under alle lagene av diverse sjåvinisme finnes det også et hjerte varmt nok til å smelte gull, en styrke som stiller alle andre i skyggen og ikke minst en urokkelig tro på mennesker.

Mannen dere ser her heter Børge Fredriksen og er tidenes kuleste lærer. Smart som fanden selv og genial til å legge opp undervisning. At han i tillegg i smug ble kåret til den hotteste læreren av EstAklassen, 87kullet, gjorde jo ikke engelsktimene kjedeligere.


Intellekt er alltid tiltrekkende, og dette er kanskje den glupeste karen jeg har truffet i mitt liv. Wilhelm Joys Andersen er et geni på data, tenker selvstendige tanker innen tung politisk filosofi og forklarer begge deler like enkelt. Det er dog ikke alt å være glup, og hadde han ikke farget skjæret av sylskarp intelligens med myke toner av vennlig omtanke og en ikke liten dose sjenert mystikk ville han nok vært mest skremmende. Det står til hans ære at han stadig er koselig, og ikke bare skummel. Det eneste måtte være at stadig flere oppdager hans fortreffelighet, og egoet hans står i fare for å vokse seg høyere enn bønnestengelen.


En kan knapt se det ut i fra bildevalget, men dette er også en mann med mange kvaliteter. Daniel Søland Jackson, her forkledt som Lama, er gnistrende smart, usedvanlig pen og, det skal også nevnes, han er pedagog til ytterste tånegl. Om du legger til at han er snill så det lyser har du ganske godt mannfolkemne. Likevel, det mest sexy ved denne mannen er faktisk det faktum at han elsker sin kone.







Av alle mannfolk i mitt liv er det likevel bare èn som vinner hjertet mitt hver gang, uansett hva han gjør. Min bror er den vakreste og snilleste personen av hannkjønn jeg vet i hele verden. Min venn Helene Jørgine pleide å advare meg om at jeg burde passe på, for hadde det ikke vært for at han er min bror ville hun vurdert å vente på at han skulle bli stor nok, som en ekte kvinnelig Mr. Knightley. Jeg skjønner godt at han er et varp av de store, men alle kvinner i hans liv skal gjennom min skadekontroll først.

into the woods

Mens oppgavetiden og Sigbjørn Obstfelder nærmer seg for fullt, forkjølelsen styrer og alle venter på at jeg skal røpe hvem de fem peneste menn jeg kjenner er, henviser jeg dere alle til å lese dette av Arild Nyquist, eller Jo, som han også heter, mannen som skriver oppgave om diktet. Det er et pent dikt.