blåbærmuffins og fleinsopp.

Gjett hva jeg gjorde i dag! Jeg gjorde noe jeg bare har gjort en gang før i hele mitt liv, og det på en skoletur i sjette klasse. Ellers har jeg bare lest om det i bøker, og mitt forhold til min nye erfaring er derfor noe romantisert.

Jeg var på sopptur.

Det har seg nemlig slik at Bjarke, min søte venn Bjarke som jeg fornærmet grovt ved å kalle "krølltopp", beklager det, den søte Bjarke inviterte Silje og meg på sopptur. Han kan nemlig litt av hvert om skog og mark og alt sånt der, og han er generøs med sin kunnskap og sine tjenester. I dag, en søndag i september, selvsagt, bega vi oss ut på biltur til et bortenforliggende sted like ved Trondheims drikkevann, hvor vi skulle finne sopp. Soppen hadde vi tenkt å lage lunsj av etterpå, en plan som virket utmerket i utgangspunktet.

Vi fant to. To sopp.

Dessuten fant vi en hel del ødelagt sopp, tydelig forkastet av noen med mer kunnskaper enn oss (evt. en soppbok, men det er juks, hevder Bjarke) og forkastet sopp nedverdiger vi oss ikke til å bruke. Altså, to brukbare sopp.

Nå skal det sies at tankene mine ofte var helt andre steder enn der de skulle være. Vi lette egentlig etter steinsopp, men ettersom jeg er i Mudjahidhumør enten jeg vil eller ei om dagen, tenkte jeg på sånn sopp som kan assosieres med ham- og det er selvsagt langt mer risikabel sopp. Dessverre var det mangel på fleinsopp, du skal se de foran oss også hadde sett Hotel Cezar og ville prøve ut rusen. Til gjengjeld så vi mye av rød fluesopp, identisk med barndommens tegneseriesopper, men dem våger jeg ikke en gang ta i. Gamle barndomstrusler om dødelige sopp henger godt igjen, og i motsetning til Bjarke og Silje synes jeg ikke engang de er vakre. De er bare skumle. Se på vablene! Som om den var syk! uuææ!



Videre klatret vi opp på høyt, høyt, nesten opp på et fjell, og jeg ble fuktig som en alke i puddefjoren, hvis det nå finnes alker der. På bena altså, jeg ble våt på føttene. For bare Silje hadde husket støvler, og Bjarke er jo naturkjent. Særlig da vi forlot stien, og bega oss ut i skremmende terreng med veltede stammer og glatte steiner og mosmyr en gang i blant, da var det godt å ha en naturviter med.
Øverst på fjellet fant vi ingen sopp, som vi hadde håpet, men til gjengjeld fant vi masse blåbær, og jeg ble fryktelig glad. Lenge har jeg vært overbevist om at blåbærsesongen nok var over, og det var trist, for jeg har nesten ikke fått plukket bær i hele år, enda det er blant de kjekkeste tingene jeg vet. Vi gjorde soppturen om til blåbærtur, og deretter kjørte vi hjem og laget muffins med bær i. Nam.

nytt og bedre liv. Startskudd nå.

Demonstrasjon er vel overstått, det samme gjelder besøk, og begge deler gikk strålende. Oslobesøket varmet meg langt, langt inn i sjelen, og det at demonstrasjonen var ferdig var veldig, veldig deilig det også. Endelig legge seg uten dårlig samvittighet for banner som ikke var ferdigmalt, løpiser som ikke var ferdig utdelt, plakater som ikke var ferdig trykket, folk som ikke var oppringt og ikke minst, lekser som ikke var ferdig lest.

Nå som alt dette er over er det tid for å gjøre noe med dette siste, og ettersom valgkampen også er vel overstått i morgen, og jeg allerede har forhåndsstemt Rødt/ RV, har jeg faktisk mulighet til å begynne. I morgen den dag begynner mitt nye og bedre liv, med sunn mat, trening og lange dager på lesesalen.

mitt "nye" vidunder

Det er nå godt og vel en uke siden vidunderet kom, så det er absolutt på sin plass med en oppdatering og litt skryt. For nøyaktig en uke siden fikk jeg nemlig en vaskemaskin som sentrifugerer!

Maskinen er godt og vel brukt, og døren er i stykker, så jeg må benytte meg av skrujern hver gang jeg ønsker å åpne eller lukke den. Det kan jo bli litt slitsomt i lengden, men ikke så slitsomt som å vaske alle klær for hånd og deretter vri dem opp i minusgrader, hvilket var alternativet. Det hører med til historien at for å få maskinen på plass måtte mine husverter skru ned dodøren, dette en vanlig søndags kveld. I min stue på kanskje sju kvadratmeter satt det fem trivelige jenter og så på Mathieu og Korguttene, og jeg skal innrømme at situasjonen opplevdes litt absurd. Slik er det heldigvis med det meste her i livet, så følelsen er ikke ukjent.


Etter en uke i bruk kan jeg rose maskinen min, stryke den pent og presentere den for allmennheten, her representert av bloggleserne mine. Her ser dere den:


Den vasker helt rent, i motsetning til den forrige, og ikke minst, den sentrifugerer slik at tøyet tørker kjemperaskt, opptil 12 - 15 timer! Utrolig, om du sammenlikner med den forriges harde arbeid, som krevde opptil 5 dagers tørketid. Du verden, hva teknologi kan frembringe av vidundere! Aldri mer skal Engeline fungere som sentrifuge!

Men, maskinen er som sagt brukt. Med min sedvanlige pessimisme forventer jeg at maskinen dør innen et halvår, jeg har jo gjerne den effekten på maskiner at de dør i mitt nærvær. Kanskje føler de en viss trygghet ved min tilstedeværelse, eller kanskje de dør av mine manglende tekniske ferdigheter? Jeg vet ikke, men hvis og når maskin nr. 2 dør blir det merkbart vanskeligere å forklare, det er jeg overbevist om.

datert 2007

Her om dagen refererte jeg et lite stykke ekte, poetisk kjærlighet datert 1874. Her finner en et lite stykke ekte kjærlighet datert 2007, og på mystisk vis varmer breiflabber meg enda mer enn poetiske svinger. Sånn skal kjærlighet være.

Folk til Trondheim, ei penger til posten.

Og livet er ikke uten gleder. Tvert i mot. Livet er temmelig deilig om dagen!

Høsten er kommet til Trondheim, og det brått. Den ene dagen var det fremdeles sommer, og en var midt i August og trodde kanskje det skulle være sensommer i noen uker til. Den neste var høsten der, og det skikkelig rått og kaldt og ufyselig. Om en myser med øynene kan en se at det faktisk er grønt på alle trær og plener fremdeles, men om en lukker øynene tror en straks vi er i oktober og alt er grått.

Dette høres jo deprimerende ut, men den gang ei. Midt mellom Respektarbeid, som jeg i sannhet liker, og gode romaner, som alltid, alltid gjør meg glad, og store tekopper med fine, fine venner fra Nordisk og Alit som varmer meg dypt inn i sjelen, midt i alle disse lyspunktene viser det seg at vi får besøk fra Oslo. Og mine venner, det er koselig besøk fra Oslo. Ida og Danny kommer hit i anledning et møte - åh, hvor jeg elsker sånne møter - for jeg tror jaggu jeg elsker disse to. De kommer hit, og jeg gleder meg veldig, veldig. Da kan de jo få den bittelille gaven jeg skulle sende dem, i hånden i stedet. Mindre subsidiering av postvesenet.

revner og stolefall

Som en kan ha merket, det blir lite tid til blogging i disse dager. Uten at jeg helt var klar over det ble jeg ansvarlig for mobilisering til demonstrasjonen på lørdag (KOM; KOM; KOM!) og med herlige, herlige forelesninger og spennende, spennende litteratur på pensum blir det rett og slett litt lite tid til unødvendig blogging.

Noe kan en i hvert fall få ned på skjermen, slik at dere vet jeg lever. Og da tenker jeg å ta for meg to kjedelige ting som har hendt, i synkende rekkefølge.

Jeg fikk svar fra hodekrymperne, og det viser seg at min uerfarenhet har ført meg helt på villspor. Jeg hadde jo resonnert meg frem til at det smarteste ville være å legge ut om alle mine indre sorger, for slik å snike i køen og skaffe meg noen til å krympe hodet mitt kjapt. Derfor satt jeg i godstolen på Moholt Stundentsenter og presset ut en tåre (helt uten intensjoner, jeg forsikrer) og la ut om mine problemer, ett for ett. Da jeg kom til det siste og avgjørende punktet hørte jeg psykologmannen trekke et skjelvende pust og slippe den tungt igjen - et ektefølt sukk. Og deretter sa mannen noe sånt som "ja, det er tydelig at du er under mye press" og mer av liknende svada. Jeg satt der i godstolen og tenkte at "ja, dette går greit", og sørget for å nikke enig og legge til at jeg ønsket hjelp kjapt, så snart som mulig, ikke mange måneders ventetid. Han sukket igjen og sa seg enig, jeg trengte nok noe fort, han skulle nok tale min sak på det neste møtet, dette skulle gå fint.

Jeg, mitt naut, viste min uerfarenhet for andre gang her. Jeg glemte nemlig at disse folkene er eksperter, de er profesjonelt utdannet, til å få deg til å tro på hva de sier. Jeg trodde ham virkelig, jeg. Tenkte jeg hadde klart å overbevise ham.

Og det hadde jeg kanskje. Problemet er at jeg var for overbevisende, for desperat, for tragisk.
Jeg la på så mye at det ble i overkant. Jeg skulle nok latt tårene bli hjemme. I stedet for at mannen tenkte "hun trenger hjelp, henne flytter vi langt frem i køen" tenkte mannen noe sånt som "hun her har for store problemer, hun kan vi ikke ta hånd om. Hun risikerer jo å drikke arsenikk når som helst, og det kan vi ikke ta ansvar for. Vi sender henne til sykehus og medisinering i stedet, mye tryggere". Dermed flyttes jeg videre i systemet, hvor de er mer vant med sånne håpløse tilfeller som meg, og her blir jeg jo et mindre kritisk tilfelle. For arsenikk, jeg forsikrer, er langt borte fra mine planer - selv selsnepe er jeg skeptisk til. Skjønt jeg skal innrømme at jeg har vurdert mulighetene etter at jeg fikk svar fra Poliklinikken. De har nemlig langt mer alvorlige tilfeller enn meg, som bare er en stresset liten sjel med mange tanker, og sendte meg følgende brev:

"Du har rett på behandling innen 16 desember".

I mer klartekst, innen fire måneder. Som jo ikke er allverdens tid, men kjipt endog, da jeg presiserte at jeg ønsket noen å snakke med, og det litt kjapt. Disse menneskene vil jo i hovedsak dope meg ned, og jeg er redd rus ikke ligger for meg. Det synes meg at snareste veien til hodekrymperhjelp faktisk er å svelge arsenikk, men etter å ha lest om Madame Bovarys siste timer, med svart fråde og ekle kramper, virker ikke det så veldig fristende. De har nok rett i at jeg ikke er et kritisk tilfelle.

I etterpåklokskapens navn skjønner jeg altså at jeg burde ha holdt meg til èn av mine sorger, og heller smurt litt tykt på. Da ville nok mannen i den andre godstolen sukket litt mindre tungt og heller mer oppgitt over de teite studentenes trivielle sorger, og deretter flyttet meg fremover slik at jeg fikk pratet med en hodekrymper om et par måneder. Som det er nå er jeg mellom to stoler, jeg er for problematisk for psykologen og for lite problematisk for psykiateren. Jeg ønsker meg Tonks evne til å skifte ansikt, da skulle jeg gjort det hele en gang til og lært av mine feil.

Jaja. Livet mitt får gå videre, og som vanlig med litt hjelp av mine venner. Dagen etter, eller deromkring, begynte treningen igjen. Det vil si, jeg og Silje fornyet hvert vårt treningskort og dro på oss gamle treningsbukser og skjorter, svette joggesko og nytt strikk i håret. Vi kjente oss så flinke, en god følelse etter en hel sommers forfall. Og jeg setter kursen mot de fine syklene som står i ro, da jeg hører et lavt, nesten uhørlig ritsj. Det var buksen som revnet i skrittet. Stor revne.

Derfor skal en ikke kjøpe bukser på Ica, ja. Selv ikke på Ica Maxi.