Jeg skulle egentlig poste et lite youtubeklipp med musikk fra det neste Belle & Sebastianalbumet, som kommer snart. Snart. Jeg tenkte kanskje jeg skulle poste liveversjonen av den sangen de spilte på festivalen nå i sommer, (ooohhooohooooo!), men så ramlet jeg over denne, og jeg ble så veldig, veldig sjarmert. Noen er mer monsterfan enn jeg er, og jeg liker både melodien og teksten - begge deler er virkelig en perfekt tribute. My favourite scottish band. The Belle and Sebastian way.
fredag 20. august 2010
mandag 9. august 2010
SciFi møter Norge
Jeg tilbringer enda en kveld på Dragvoll, der jeg benytter meg av studenters billige tilgang på datamaskiner og internett. Etter noen timer med korrekturlesning vil jeg koble av med lett underholdning, og jeg roter litt rundt på YouTube. Jeg er selvsagt innom litt forskjellig, jeg leter gjennom tysk pop og hopper for en gangs skyld over Tennantintervjuer (hva som helst, bare han SNAKKER) - jeg bestemmer meg for å søke opp små filmsnutter fra tvserier. Og hva finner jeg?
Noen har lagt ut en minisekvens fra den x-filesepisoden som foregår i Norge. Dette er en klassiker for alle norske Mulderfans. Jeg så altså dette på nytt, og denne gangen løsrevet fra resten av konteksten - med norsk teksting under. Dere har tid til under to minutter med norskopplæring. Det er verdt det.
Noen har lagt ut en minisekvens fra den x-filesepisoden som foregår i Norge. Dette er en klassiker for alle norske Mulderfans. Jeg så altså dette på nytt, og denne gangen løsrevet fra resten av konteksten - med norsk teksting under. Dere har tid til under to minutter med norskopplæring. Det er verdt det.
Merk deg også hvem av dem som har trent mest på uttale, en av dem er jo nesten forståelig. Den andre? Vel..."do de eide-do-didei"? Men jeg har av og til slem sans for humor, og det som fikk meg til å le høyest var en av kommentarene under:
"Hmmm, lurer på om jeg skal lage en film hvor jeg leier inn
Petter og Henning Solberg til å spille amerikanere. Det hadde blitt omtrent det
samme."
kveldstid
Han broderer. Små sting i en pen rad, pirkearbeid, mens han tenker på bestemoren som nettopp døde. De fleste gamle bestemødre, tenker han, dør fordi de er gamle eller syke, eller gjerne begge deler. Ikke mange bestemødre bestemmer seg for å henge seg en sommerkveld i juli.
lørdag 7. august 2010
Bergens beste - helsesøster.
Ser du denne kvinnen? Hun heter Agnes. Hun er helsesøster på den videregående skolen jeg gikk på.
Jeg gikk på Årstad Videregående skole, tre år, fra jeg var seksten til jeg var nitten. Jeg gikk på en obskur kunstlinje som ser bra ut på papiret, og jeg var en sånn som arbeidet med allverdens ting i tillegg til skolearbeidet. Og jeg var en vanlig tenåring, om noe sånt finnes, full av hormoner og poesi og kjærlighetssorg og, fordi jeg var en fornuftig og ansvarlig jente, full av p-piller.
Sistnevnte skrev Agnes ut til meg. Agnes hadde et bittelite kontor gjemt inne i en korridor i et av de tre byggene som utgjorde skolen min. Stedssansen min er bemerkelsesverdig dårlig, men jeg fant likevel alltid veien til dette kontoret - som om du havnet der uansett, så sant du valgte den mørkeste korridoren foran deg.
Kontoret hennes var todelt. Eller rettere sagt, hun hadde kontor med venteværelse. Eller, rettest av alt sagt har hun et kontor med venteværelse. Her sitter det mange, mange ungdommer hver eneste dag, mens de fingrer med brosjyrer og napper til seg noen kondomer, ser på trappen opp til PPT eller ned på gulvet mellom føttene deres. Inn døren fra den mørke gangen og rett inn i et lyst venteværelse for nervøse unge.
Jeg kan ikke si at hun alltid var der, akkurat da du kom til kontoret. Det jeg kan si var at hun alltid, alltid var der for deg. Hvis du kom til kontoret hennes og hun egentlig skulle til å gå på et møte kunne hun møte blikket ditt og fortelle akkurat det, hun hadde et møte, men hun kunne snakke i ti minutter først. Om ikke du ville ha en kopp te?
Og hvis du kom rett etter at hun allerede var gått, og døren inn til kontoret var låst og alt du rakk var venteværelset - da ville du finne telefonnummeret hennes på døren. Dersom du noensinne havnet i en krise, en skikkelig, skikkelig krise der du trengte en voksen som kunne høre på deg, redde deg - da kunne du ringe henne, hun ga deg nummeret sitt. Hun var der nemlig for deg, alltid. Og det sier noe.
Etter tre år kjente jeg dette venteværelset ganske godt. Etter tre år kjente jeg håndskriften hennes, fordi hun hadde skrevet ut resept på resept til meg, og etter tre år hadde hun satt flere sprøyter i meg enn legen min hadde. I tre år visste jeg at hun var der. Hvis jeg trengte noe, hvis jeg trengte en paracet eller noen å snakke med, visste jeg at jeg kunne gå til henne og hun ville ordne. Hun ville se meg, og hun ville ta seg tid til å høre på meg. Og ikke bare meg, men vennene mine også - vi gikk til henne hele gjengen. Vi gikk der når vi trengte et pusterom, når vi trengte en voksen som ikke stilte krav, men som var der likevel, vi gikk dit når vi trengte råd, vi gikk dit når vi trengte trøst, vi gikk dit og hun hjalp. Hun var muligens den tryggeste delen ved alle mine år på den skolen.
Årstad Videregående skole huser femtenhundre elever. Det er mange ungdommer, mange problemer, mange bekymringer. Så vidt jeg vet, én helsesøster.
Én dag i uken er hun et annet sted. Da er hun tilgjengelig for hele resten av Bergens redde tenåringer, på helsestasjonen for ungdom og studenter. Og hun gjør det samme arbeidet der. Hun er der. Hun stiller opp. Hun skriver ut resepter. Hun hører på. Og hun gir deg te når du trenger det som aller, aller mest. Dét er den hun er, for unge bergensere som trenger det.
En sjelden gang berømmes folk som henne, for det arbeidet de gjør. Åh, hun er stadig i avisen og kjemper våre kamper, men det er sjelden at arbeid som hennes får den rosen det fortjener: anerkjennelse for å være en som redder tusenvis av liv hvert år. Noen av livene, de livene hun hindrer fra å hoppe over rekkverk, er synlige. I tillegg finnes alle de mange andre liv hun redder, fordi hun er der før de trengs å reddes, bare ved å være der. Hun fortjener all verden, eller i alle fall all Bergens ros for det arbeidet. Og i år er en sånn sjelden gang, i år er hun nemlig nominert til Bergens Beste.
Bergens Beste er en kåring med mange kategorier. Det er Bergens Tidendes kåring av beste spisesteder, kulturopplevelser, buekorps og landemerker. Og av Bergens beste bergenser, den viktigste, beste bergenseren. I år er Gunnar Staalesen, Frank Nes og Marit Voldsæter nominerte, samt en millionær som skryter av all veldedigheten sin. Og så, fremst av alle, Agnes Giertsen er nominert. Og hun fortjener denne plassen. Denne teksten, hele dette blogginnlegget, er egentlig jeg som driver valgkampanje, for jeg synes at med mindre du har et inderlig nært forhold til Varg Veum eller Kvinner på Randen er det denne ene personen på denne listen som fortjener at du stemmer på henne, selv hvis du ikke er tenåring bosatt i Bergen.
Abonner på:
Innlegg (Atom)