mandag 1. desember 2008

ankomsthallen på torgallmenningen

Det er første desember. Det innebærer advent. Advent innebærer julemusikk, det innebærer Wham og Band Aid og John & Yoko, Asgeir og Frode og noen stupfulle irer. Det innebærer også trivelige, trivelige filmer som i løpet av den første gjennomvisningne gjorde seg selv uunværlige, slikt som "a nightmare before Christmas", slikt som "Karl Bertil Jonsson", slikt noe.
Når Engeline havner på demonstrasjon, det være seg i Trondheim eller i Bergen, kjennes det litt som om hun har ramlet inn i åpningsscenen på en av disse absolutte nødvendige julefilmene. Julefilmen hvor Emma Thompson bestandig gir meg lyst til å gråte, og hvor alle dyrker kjærlighet i en eller annen forstand, og som er så britisk og klissete og fantastisk som noen julefilm må være; "Love Actually" er en klar favoritt. Og når jeg havner på demonstrasjon, da havner jeg i den filmen.
Vi er som regel samlet i en eller annen trist begivenhet - vi protesterer mot en verden full av kapitalisme, dyreplageri, kvinneundertrykking eller rasisme, og i Bergen pleier vi å stå utsatt for kalde vindgufs og stikkende regn. Det er vanlig å mumle oppmuntrende kommentarer til hverandre, men gjerne i et tvilende tonefall som avslører at en egentlig lurer på hvor aktivismen kommer fra, og hvor den egentlig fører oss. Det er da jeg plutselig befinner meg i et britisk juleunivers, litt bortenfor meg selv kan jeg se hvordan det begynner å dale snøfnugg i plussgradene, jeg kan nesten lukte appelsiner og nelliker. Rundt meg står det masse forskjellige mennesker, og de står tett sammen, noen hånd i hånd, noen bare under den samme paraplyen. Venner som ikke har sett hverandre på lenge gir hverandre klemmer. Venner som så hverandre i går gir hverandre klemmer. Og så vender alle blikket og ørene mot den som hutrer foran megafonen til internasjonale sosialister. Bakenfor lyden av en eller annens sinte appell begynner Hugh Grants stemme å spille i hodet mitt. Han sier:

Whenever I get gloomy with the state of the world, I think about the arrivals gate at Heathrow Airport. General opinion's starting to make out that we live in a world of hatred and greed, but I don't see that. It seems to me that love is everywhere. Often it's not particularly dignified or newsworthy, but it's always there - fathers and sons, mothers and daughters, husbands and wives, boyfriends, girlfriends, old friends. When the planes hit the Twin Towers, as far as I know none of the phone calls from the people on board were messages of hate or revenge - they were all messages of love. If you look for it, I've got a sneaking suspision love actually is all around.

Du som er glad i denne åpningsscenen på Heathrow: du kunne like gjerne dra på en liten demonstrasjon mot tjenestedirektivet i Bergen en torsdagskveld i november, eller en lysmarkering mot Hiv og Aids i Trondheim tidlig i desember. Akkurat så klissete sukkersøtt, så kontrastfylt og så vakkert er det å stå tett sammen i mørket, våt på beina av grått slaps. Så kan kan en si hva en vil om Hugh Grant.

20 kommentarer:

  1. Går du i demo mot dyreplageri?

    *erte*

    Hoho...

    SvarSlett
  2. Det var på vei til boksleppet, og jeg skulle over Jonstorget i Oslo. Da sto det mange mennesker sammen i vinterkulden og de så ut som demonstrerende. Så jeg spurte hva de demonstrerte mot.Jo, de demonstrerte mot pels. Da ble jeg fylt av nostalgi, så jeg måtte bare stå der et minutt eller to, mens jeg frøs på tærne og smilte til disse pelsaktivistene. Helt til Danny ringte og fant meg i mengden.

    SvarSlett
  3. Og jeg registrerer at du fikk alle latterfjesene på msn. Halalkebab, namnam!

    SvarSlett
  4. Aaah! Jeg så actually Love Actually på lørdag! Den åpningssekvensen er herlig suppete, og akkurat sånn at man får klump i halsen om man er litt emo. Og så er jo "so if you really love christmas, come on and let it snow" og han som synger den, helt fantastisk, og så er det Colin Firth, med cafefrieri, og så er det løping på flyplasser for å kunne si til the love of ones life at man liker dem, og så er det supertrist når hun som endelig får han kjekke designerkollegaen sin blir nødt til å dra på besøk til sin gale bror i stedet... Og så er det kjekt når Hugh Grant må synge Christmas Carols, og vakten stemmer i. Og ja, når Emma Thompson spiller "both Sides Now" Må man grine. Det hjelper ikke hvor mange ganger man har sett den før. Alan Rickman er ikke så hot akkurat da.

    SvarSlett
  5. Nei. Han er genial, men du kjenner jo mitt forhold til Emma Thompson. Og jeg synes faktisk hun er hottere enn ham, om mulig.

    SvarSlett
  6. Den filmen gjør at jeg føler meg rolig og avslappet. selv om at jeg ikke syns at den er noe særlig realistisk, men jeg har alltid likt humoren, den litt stammende famlende selvironien til hugh grant. men noen ganger syntes jeg filmene er til å spy av, mens andre ganger er det akuratt det man trenger

    :)

    SvarSlett
  7. Det tenkte eg ikkje på då eg sto og var megafondame den kvelden i november på Torgallmenningen. Men ja, Love Actually er jo ein av dei best komponerte kjærleiksfilmane eg har sett (eg har ikkje sett Notting Hill enda, men høyrer rykter om noko i same klasse). Eg har sett an sånn femti gonger eller noko, og alt stemmer like bra kvar gong. Heile kjensla av lengsel som gjennomsyrer filmen, at ei veit det skal skje noko kvar gong nokon seier "actually" eller "Actually, I'm in love" og at dama til Hugh Grant (uff, ho er jo meir enn det) er så utruleg nais å sjå på. Eg blir nesten litt stolt av den statsministaren når han held tale.

    Åh, Ellinor, du er så bra!

    SvarSlett
  8. Haha, takk for det! Og Lone Lovegood; du er så bra selv!

    Notting Hill er søt og romantisk, og jeg har verdens deiligste empowermentsminner til filmen, men den er ingenting i nærheten av det Love Actually er. Der følger vi en romantisk historie, som er søt nok, men jeg elsker at julefilmen har fokus på at kjærlighet er mer enn romantikk.
    KSjønt, for all del - en må nesten se Notting Hill. Jeg blir alltid og uten unntak varm langt inn i sjelen av den.

    Og Ullvott - realisme? Når ønsket jeg meg realisme? Gi meg eventyr! Rolig og varm og avslappet er gode stikkord. Jeg vil ha lykkelige, lykkelige slutter.

    SvarSlett
  9. ... men dette var en langt hyggeligere post enn emo-posten din. Jeg håper du får det bedre, for det er ingen andre jeg unner mer å ha det bra enn deg.

    Husk:

    Vi er snart halveis,

    snart halveis :)

    SvarSlett
  10. Det var absolutt meningen å skrive noe hyggeligere enn emobloggingen min, for jeg mener at mennesker er så bra, og det er så mange ting jeg liker i verden, at en må dra det frem når alt er for sørgelig. Snart halvveis, og jeg er hellig overbevist om at det nå blir bedre enn det har vært på lenge. Vi er snart halvveis, og du gjør vinterdagene betraktelig kortere bare ved å være deg og glad i meg. Jeg er så glad i deg, rett og slett.

    SvarSlett
  11. Så utrolig fint! Jeg tenkte heller ikke på Love Actually på den demoen, men det er så bra at noen gjorde det.

    SvarSlett
  12. Dette innlegget trefte rett i brøstet! Du er so lun og lur og dreg fram alle dei småe, rette tingane. Meir!

    SvarSlett
  13. Hurra! Av og til, Fridtun, får jeg lyst til å skrive bare for deg. Det er ingen liten prestasjon.

    Aida; se deg om neste gang du er på demo. Du skal se jeg har rett ;)

    SvarSlett
  14. Eg har lyst til å skrive ei bok.

    SvarSlett
  15. Eg har lyst til å skrive ei bok.

    SvarSlett
  16. Faktisk to, kan det sjå ut for.

    SvarSlett
  17. Bok, miss Lovegood? Den, eller de, vil jeg lese! Men jeg måtte vite hva det handlet om. (Og jeg ville ønske meg en lykkelig slutt, som sagt.)

    Du er forøvrig i godt selskap, for det er visst et fellestrekk for unge, revolusjonære å ha bokfrø i magen. Skal tro hva det kommer av.

    SvarSlett
  18. Du er best. Og jeg ville gått i demo mot dyreplageri. Jeg er jo mot alt som er slemt og unødvendig (c:

    SvarSlett
  19. Skal en dømme etter bloggpollen, er du best, min kjære! Og jeg vet, vi skulle gått i den demonstrasjonen sammen. Men vi hadde viktigere ting å gjøre, som å feire en bestemt bok i orange og med jentesex skrevet over hele seg. Det var viktigere, og absolutt mer artig.

    SvarSlett