Taust

Det heter Eksamen. Eller, egentlig, Eksamener.

dadabadadadabada bam bam ba

Da jeg var fjorten, utviklet jeg et temmelig intenst kjærlighetsforhold til Queen, et forhold som sant og si aldri helt har gitt seg. Dessverre var det den tidlige utgaven av Queen jeg falt for, med absurde vokaler, sanger utenom det vanlige og med sangtekster om alvekonger og slosskamper mellom troll. Det betyr selvsagt også at jeg leter og leter etter tilsvarende kunst, men ikke engang på syttitallet var det mange som delte Freddie Mercurys galskap. Da Silje og hennes kjære fant frem denne fra youtube nå i høst, måtte de derfor nesten holde seg fast i bordplaten av ren fryd over at slikt noe fantes. Dette konsertopptaket fra 1973 har alle elementer fra syttitalls Queen vi en gang falt så pladask for, men Focus har tatt det hele enda lengre - hvordan det nå kan være mulig. Se og nyt. Hocus Pocus.

Minner, hjerte og smerte.

Det er så mange, så mange som lurer på hva det er med meg og det å gi slipp på folk jeg er glad i, særlig den ene unge mannen jeg kretser rundt. Mine venner, og det er mange av dem, bekymrer seg og prøver med jevne mellomrom å overbevise meg om at det finnes andre, det finnes bedre alternativer enn ham jeg har valgt. De lurer på hvorfor det er så vanskelig å slippe taket, når det tilsynelatende ikke er noe som holder meg fast, når de negative elementene ikke bare overskygger, men fullstendig dominerer. Og jeg skjønner at folk lurer. I mitt forhold til den vanskelige kjærligheten er det nesten ikke positive elementer igjen, faktisk er det nesten ingen kontakt i det hele tatt, og det er helt klart at de har rett, jeg burde finne en annen. Så hva er det som holder meg fast?

For å finne noen andre, er jeg nødt til å løsrive meg fra en stor del av mitt eget liv. For fire år siden ga jeg mitt hjerte til en vakker, ung mann. Som litteraturstudent vet jeg utmerket godt hvor klisje dette lyder, men det er faktisk slik det føles, eller nærmere som om jeg tillot den unge mannen å gro fast i hjertet mitt. For å rive ham løs igjen, er jeg derfor nødt til å rive opp et stort sår i brystet, og jeg snakker om fysisk smerte her, det kjennes som om jeg må rive løs en del av min egen kropp uten bedøvelse. Jeg er redd for den smerten. Dessuten vet jeg ikke nøyaktig hvor den vil ramme meg, for jeg kan ikke kjenne hvor min kjære er grodd fast, uten å rive i ham. Jeg har flere forsøk bak meg, og for hvert forsøk har jeg oppdaget nye steder vi er grodd sammen, men først nå i det siste er jeg i ferd med å nøste dem opp. Det er langsommelig arbeid, og det er til tider smertefullt, men kanskje fruktbart. Jeg vet ikke ennå.

Et av de første minnene er fra en golfbane. Husker du at vi lekte? Det var sommer da også, den aller første sommeren vår, og vi møttes på kvelden for å fylle igjen alle hull på golfbanen, vår lille private hevn overfor rikmannsfolkene og deres teite, luksusoverklassesport. Vi vandret rundt i minst en time, og da vi hadde gjort så mye hærverk vi kunne finne på, gikk vi hjemover og plukket bringebær på veien. Innenfor bakte jeg brød, og vi kokte syltetøy av bringebærne. Det satt en fremmed mann i stuen din, og skjønt han presenterte seg og du bodde med ham i flere måneder var han så anonym at vi stadig er uenige om hva han faktisk het. Vi snakket aldri med ham. I stedet tilbragte vi denne delen av kvelden temmelig tause og hemmelighetsfulle, over syltetøy og brød, før vi gikk ned på rommet ditt i første etasje, forvirrede, sjenerte, dødelig forelskede. Du satt på en plate av Vamp, og vi snakket og lekte med hverandre - jeg var fortsatt jomfru da - til vi sovnet - uten å huske å skru av platespilleren. Vi våknet til noe som må ha vært tiende runde med "månemannen", hjertens enige om at platen var god, men nå fikk det være nok. Jeg tror aldri jeg hørte deg spille den igjen.

Jeg savner deg hver eneste gang noen spiller Vamp. Hver eneste gang.

Redd Musikken!

Mannen som helst vil vises som Lama, og som trass i lite flatterende bilde av en sådan anerkjennes som en av de fem mest attraktive menn jeg kjenner, har skrevet en knakende god kronikk i Dagbladet hvor han argumenterer for fildeling. Les, les!

Emoliv, de eldre og en blå hest

Litt av grunnen til at det er så vanskelig å skrive skikkelige bloggtekster om dagen, er at det skjer så voldsomt mye i bakhodet mitt for tiden, sånne ting som er vanskelig å sette ord på og som kanskje er for private til å blogge på en ellers ufarlig blogg. Dessuten blir det så voldsomt emo og selvsentrert, og jeg skulle jo forsøke å gjøre bloggen mer allmenn og koselig - i kveld skal jeg la det stå til og gjøre et forsøk på å skrive om alt dette likevel. Jeg vil gi ros i kveld. Skryte av mennesker jeg kjenner, som har vist meg støtte fra hold jeg overhode ikke ventet. Jeg har nemlig det siste året oppdaget at det finnes en masse mennesker som er glade i meg, og som har gitt meg en hjelpende hånd ut av det blå. Både koselige datanerder, modige feminister, oppslukte bokormer og kanskje mest av alt to uventede Eldre har stukket både neser og hender ut for å sjekke om jeg har det bra, og jeg har lagt merke til dem - jeg har sugd omsorgen til meg som blekk til dopapir. I kveld vil jeg bekrefte viktigheten av disse to Eldre, og dessuten gjøre noe usedvanlig og finurlig, jeg vil skryte av norsk psykiatri, som har overrasket positivt to uker i strekk.

Som kjent, sa min tante til meg i sommer at jeg burde oppsøke norsk psykiatri. Det er nå gjort, riktignok under visse tvil, og etter mange måneders venting, men mindre venting enn forventet, er jeg nå en del av et mye større nettverk som tapper penger av folk. Som mine faste lesere kanskje husker var jeg litt bekymret for at jeg skulle bli pådyttet medisiner, ikke samtale. Jeg har godt grunnlag for å forvente en sånn reaksjon, ikke bare mer enn antydet psykologen jeg snakket med i august at han trodde jeg trengte piller, men samtlige erfaringer jeg har fra psykiatrien sier det samme. "Her er resepten, gå på apoteket og få små piller på et brett" har for det meste vært mottoet fra både min svært sympatiske lege og min langt mindre sympatiske psykiater. Litt ulike piller hver gang, men med temmelig like bivirkninger, deriblant kvalme, hodepine og diverse andre fysiske plager. Ettersom jeg aldri har vært alvorlig syk, og medisinene derfor hjelper, har også de små, hvite pillene snart ført med seg en velsignet trøtthet og en behagelig smertefrihet. For all del, medisiner var veldig velsignet hjelp der og da, men små hvite piller hjelper så sørgelig lite i det lange løp, når det gjelder å bearbeide de stressfaktorene som skapte behovet i utgangspunktet. Jeg forberedte meg derfor med nebb og klør foran min første skikkelige time på poliklinikken, for denne gang skulle jeg ikke ha noen piller, jeg skulle ha noen å prate med! Jeg fyller to A4sider med tettskrift, og om det ikke er allverdens er det stadig nok å holde styr på. Særlig når en er en slik rotet og distre person som meg.

Under min første time hos et koselig kvinnemenneske ble jeg fullstendig avvæpnet. Hun svarer på min fordekte angrepsteknikk med "javisst, det finnes psykiatere her, men jeg er familieterapeut" og jeg tror jeg skal lette fra stolen. Jeg har jo ikke et problem i verden som ikke kan knyttes opp til diverse traumatiske familieforhold, som hver for seg er håndterlige nok, men som til sammen skaper en eneste stor grøt i hodet. Jeg forestiller meg levende hvordan studentpsykologen sendte meg videre til poliklinikken med forslag om "tung medisinering og lukket avdeling", hvorpå de ansatte så gjennom mine to sider og ristet på hodet; "nei, nei. Denne damen trenger en familieterapeut." Riktignok skal folk innen psykiatrien ha profesjonelle kunnskaper om psykiatri, men dette er første gang jeg har opplevd at de har hatt helt rett, og det kjennes godt. Dessuten kjennes det trygt, for jeg er nå mye mer oppstemt på å la dem tukle med mine innerste tanker, når de i første omgang viste såpass innsikt.

Hos denne damen har jeg blant annet oppsummert de viktigste menneskene i livet mitt, mest for at hun skulle klare å holde rede på dem alle sammen. Aller innerst havner nok min beste venn, som holder hodet mitt over vannet som en forbasket livbøye, selv i storm når jeg har vurdert å slippe taket. Dessuten havner min kusine temmelig langt inne, og selvsagt samtlige familiemedlemmer, som dessuten er hovedårsaken til at jeg er hos damen. Til slutt havner min kusines far og hans frue, min tidligere omtalte onkel og tante, på listen, og det er dem som skal få skryt i kveld.
Det var som sagt min tante som snakket med meg en hel natt i sommer, der hun hørte på mine innerste skrekkvisjoner av fremtiden og sendte meg til psykiatrien. Min onkel har vært der gjennom hele det siste året, han hørte på meg da jeg endelig brast sammen i november og deretter satt han ord på hva jeg var så redd for, ord jeg selv ikke våget å tenke engang. "Du kommer til å bli gal", sa han, "du vil bli gal hvis du ikke endrer på livet ditt. For du spiller med gale mennesker som ikke har noen logiske spilleregler, og for å overleve må du enten forsvinne eller bli gal". Han hadde rett, og jeg visste det veldig godt. Han ringte meg dessuten den søndagen i desember da min verste frykt var blitt bekreftet, og jeg tror han skjønte alt uten å si noenverdens ting. Han bare trøstet, og jeg tror han var den eneste voksne personen som husket å trøste meg i denne tiden. Og til slutt, han laget kakao til meg i sommer.
Etter bare to samtaletimer med familieterapeuten er det en ting som later til å være viktig at jeg forstår. Det er tydeligvis faktisk OK å fremdeles være litt barn, selv som tyveåring. Jeg har forsøkt så hardt å være voksen de siste par årene, at det å motta omsorg fra noen eldre nesten føles uakseptabelt - det er det tydeligvis ikke. Det er helt lovlig å synes at det er ubeskrivelig deilig at noen ordentlig voksne mennesker rundt meg tar ansvar. Jeg tror ikke noen fatter hvor deilig det er når min onkel lager kakao til meg og min kusine, eller hvor godt det kjennes at de aldri stiller spørsmålstegn ved at jeg ikke drikker, de bare skaffer alkoholfri drikke til meg i tillegg, som en hverdagslig sak. Jeg har kjent på denne fryden i hele kroppen hver gang jeg har reist til Bergen, og nå prøver jeg på å sette ord på hvorfor.

I den omtalte bollywoodfilmen "Kabhi Khushi Khabhie Gham" er det en nydelig scene hvor Anjali forsøker å overtale Rahul til å gjenoppta kontakten med sin familie. Hun argumenterer med at unge trenger de eldre, og de eldre på samme vis trenger de yngre. I mitt liv har det i lengre tid vært manko på eldre støttespillere, og jeg har forsøkt veldig hardt å si til meg selv at det er riktig, fordi jeg selv er blitt voksen og liksom skulle fungere som en eldre selv. Men, som Anjali setter ord på, det er ikke nok! Yngre mennesker trenger de eldre til å veilede, til å snakke med, til å dele bekymringer med, og når de eldre mangler er dette et reelt savn. Jeg har ikke visst selv hvor stort savnet etter "the elders" har vært, annet enn i dette at når min onkel og tante har tatt ansvar for meg, har det føltes som om de tok bort enorme sekker med gråstein fra skuldrene mine. Hver gang de har snakket med meg, har jeg kjent meg uendelig lettet, og med påfølgende skyldfølelse for at jeg belemrer dem med mine problemer, jeg som skal være voksen og stor. Det er derfor viktig når familieterapeuten gjentatte ganger har nevnt at det faktisk er meningen at det skal være noen voksne i en ung jentes liv, noen voksne som har vært voksen en stund og som kan gi råd og veiledning i voksenlivet. Min onkel og tante skal ha mer ros enn de får, for at de har orket å ta på seg det ansvaret som de andre ikke har orket å ta på seg, og passet på meg. Det er rett og slett et spørsmål om hvem som skal trøste knøttet, eller meg, og i mitt tilfelle har det vært dem.

Livet er ingen bollywoodfilm, men når jeg legger sammen det faktum at jeg har to voksne i Bergen som har sagt seg villig til å være mine eldre en gang i blant, med alle mine venner som passer på meg og sørger for at jeg passer på meg selv, da tror jeg at jeg kan bli voksen for fullt. Da tror jeg på at en kan klare å løse ens egne problemer og våge å stå på egne bein. Moralen for i kveld er med andre ord noe sånt som at en aldri skal glemme at det finnes små, blå hester, og på samme tid små, blanke mennesker med varme hjerter.

vinterkvinner

Ved begynnelsen av helgen falt det snø i flere sørlige områder av Norge, deriblant de to områdene jeg bryr meg om; Bergen og Trondheim. I Trondheim holder det på å regne bort akkurat nå, og kjenner jeg Bergens værguder rett har de allerede gjort det hvite, vakre om til grått slaps, men det spiller ingen rolle. Vinterens første skikkelige snø har falt, det har vært mulig å lage snøballer og ake ned bakker, og tærne har vært lyseblå av kulde. Og med snøen presenterer jeg også de ti fineste vinterlåtene jeg kjenner, sanger jeg henter frem når det er hvitt og kaldt og jeg vil se ut av bussruten med kald musikk i ørene.

Flown Away - Lene Marlin

The River - Joni Mitchell

Zookeeper's boy - Mew

Father and Son - Queen

Velvet Days - Thinkerbell

Adia - Sarah Mclachlan

Calypso - Suzanne Vega

Bizarre Love Triangle - Jewel

Sorry - Unni Wilhelmsen

Snø - Tramteateret

Og med denne listen merker jeg noe interessant. Mens sommermusikken og høstmusikken i stor grad er overrepresentert av menn, er vintermusikken min preget av stille jentepop. Er kvinnestemmer og piano kjøligere enn menn med kassegitar?

Lag gjerne lister, så kan vi sammenlikne.

romantikk på høyt nivå

Jeg er en romantisk sjel. Og jeg er glad i hverdagshelter og deres historier.

På fredag var det krystallnatta, og jeg var på en fin markering med fakler og tær som holdt på å dette av av kulde. Deretter gikk jeg til litteraturkveld på kunstkafèen "de ni muser", fordi det nyeste nummeret av Riss, tidsskriftet for litteratur og nordiskstudenter ved NTNU, skulle slippes. Og der, ved et lite bord som var overfylt av alle menneskene jeg liker best ved studiet mitt, der hendte kanskje høstens mest romantiske hendelse. Kan hende jeg skal ta så hardt i å si det mest romantiske noensinne. Det hendte med en av folkene rundt bordet, og en av mine hverdagshelter attpåtil.

Heldigvis har damen det gjelder blogg, for jeg ville gjerne fortelle om det, men det er hennes historie og hun skal få lov til å sette ord på det. Her forteller hun om bursdagsgave nr. 1. og jeg anbefaler folk å ta turen innom dersom dere i likhet med meg har sans for dypt rørende, romantiske og oppløftende hverdagsfortellinger.

11. november

Det er så rart hva en husker av frivillig og ufrivillig informasjon. I vår verden er det nesten umulig å unngå at hodene våre plukker opp informasjon som bare er til nytte for å bevare kapitalismen, og attpåtil finnes en del ekstra informasjon som vi en gang i vår tidligste ungdom frivillig tilegnet oss, og som vi siden angrer på at vi brukte hardiscplass på.

Det er gått en uke siden forrige post, min sedvanlige skrivekløe er stadig litt innesperret. Men det betyr at det er søndag i dag også, og jeg gjør klart for å rydde rom og vaske opp. Da, mens jeg aner fred og ingen fare, slår en av disse fullstendig unyttige informasjonsbitene ned i meg. 11. November, vet dere hvem som har bursdag i dag? En ung mann som blir betegnet som en partyløve av dimensjoner, en mann som tankene mine knapt har streifet siden jeg var elleve og oppover ørene forelsket i plakatene mine?

11. November har Leonardo Dicaprio bursdag.



Du verden, hva hjernen vår kan finne på å bevare.

at Alice's Resturant

Jeg blir alltid så urimelig glad når det viser seg at andre deler mine kulturopplevelser, og da særlig når det er snakk om kulturopplevelser få andre har hørt om. Jeg har aldri klart å analyse meg frem til nøyaktig hvorfor jeg synes det er så fantastisk når noen andre har hørt den sangen, sett den filmen eller lest den boken, men en litt løs teori jeg jobber med er at det er et spørsmål om kjærlighet. Helt sikkert er det også et spørsmål om fellesskapsfølelse, men ettersom dette slett ikke skal være en filosofisk eller psykologisk tekst lar vi det bli med det.

Hver søndag preges av at det kommer en masse koselige jenter til meg for å se film. I kveld kom det faktisk besøk helt fra Bergen, en gammel klassevenninne fra Esta har, som den eneste av våre venner, gjort alvor av truslene om å besøke Silje og meg, og hun satt følgelig benket midt i blant oss. I kveld på vår "søndagsfilmkveld med venneraften" bestemte vi oss for å se en gammel musikalklassiker - "Hair". Selv har jeg sett filmen en gang tidligere, i en alder av tolv, og den forlot meg med i en tilstand av traumer, med magesmerter, brystsmerter og klump i halsen - en tilstand som ikke gikk over på flere uker. Jeg har derfor utsatt å se den om igjen, selv om den er en klassiker. I kveld tok jeg imidlertid mot til meg, og det er jeg glad for, det er en fin film, og jeg er blitt mer herdet enn jeg var for åtte år siden. Selvsagt trengte jeg en kopp te etterpå, men det var jeg ikke alene om, og tedronningen tilgis for å drikke te nesten når som helst.

Som folk vet, "Hair" handler om en hippiegjeng med en tøff og koselig frontfigur som møter en stille og forvirret ung mann på vei inn i Vietnamkrigen. Det skal derfor ikke mange historiske kunnskaper til før en trekker slutningen av at dette egentlig handler om motstanden mot Vietnamkrigen. Underveis i filmen satt jeg og frøs på beina, fordi jeg har glemt å vaske sokker (og jeg ga vekk det siste tørre paret i går), og funderte på en annen og litt tilsvarende historie jeg kjenner, en historie som også handler om Vietnamkrigen, men som heller aldri uttaler det eksplisitt. Historien er skapt i form av en sang, diktet opp og innspilt av sønnen til Woody Guthrie - Arlo. Denne 20 minutter lange Dylanliknende fortellingen til verdens koseligste, akkustiske gitarspill er en av mine favoritter gjennom alle tider, men ettersom den varer mer enn fem minutter og den er sunget på utpreget sørstatsdialekt, og mest av alt fordi ingen noensinne har hørt om hverken Arlo Guthrie eller sangen, lot jeg være å si noe.

Ved filmens ende ble vi seks jenter sittende og diskutere litt omkring dette med krig og fred og alt sånt, med det vi besitter av kunnskaper om Vietnamkrigen, første og andre verdenskrig og det som verre er. Og da, ut av det blå, utbryter Maren - merk, ikke meg - har noen andre hørt om Arlo Guthrie?

Jeg ble så overveldende glad, jeg. Og i flere minutter blir vi snakkende i munnen på hverandre om denne låten, som er så fantastisk, og vi gjenforteller den i stakkato bruddstykker slik at ingen av de fire andre skjønner et ord, før Maren plutselig husker at hun har jo låten på ipoden sin! Hun henter frem vidunderet, og i 20 minutter lytter vi til denne til tider hysterisk morsomme fortellingen om Thanksgiving, et lite lass med søppel, om en rettsak og om grusomme kriminelle, alt oppsummert i Alice's Resturant - ("it's the name of the song...")
Hadde jeg visst hvordan en fikk det til, skulle jeg lagt den ut til alle - Arlo Guthrie er sånn en kul fyr at jeg tror ikke engang han ville bry seg. Den finnes imidlertid rundt omkring på nett, så benytt deg av en ulovlig nedlastningsside og skaff den. I mellomtiden anbefaler jeg at folk leser teksten, den er vel verd å få med seg.