Tuesday, April 7, 2009

Til tyveårene mine

Jeg søker tilflukt i poesi.

Jeg blar i den store diktsamlingen med engelske dikt. Rundt meg pusler Silje med sine ting. Vi sitter på hennes hybel, og vi har hver vår kopp med yogite og tilhørende visdomsord. Jeg blar i diktsamlingen, og leser høyt når jeg med jevne mellomrom finner ord, avsnitt eller hele dikt som fanger oppmerksomheten min. Jeg dveler litt ved Christina Rossetti, søker min vane tro etter Emily Dickinson og leker meg ved å slå opp på tilfeldige dikt, ukjent poesi som kanskje kan fange blikket mitt.

Det er en slik tilfeldighet som gjorde at jeg slo opp Kenneth Kochs dikt, men etter noen linjer visste jeg at dette var et dikt for oss. Det traff meg i mageregionen et sted, slik god poesi kan gjøre. Det formet et lite press i brystet mitt, nettopp press fra ord som er formet helt riktig. Slik er livet, akkurat nå, akkurat så fylt med optimisme, overskudd, entusiasme. Jeg dyttet boken til Silje.  I løpet av fem minutter hadde hun bestilt diktsamlingen over internett. Akkurat så fylt med optimisme, entusiasme, ikke sant? I tyveårene kjøper en gjerne sin første spontane diktsamling.


TO MY TWENTIES

How lucky that I ran into you
When everything was possible
For my legs and arms, and with hope in my heart
And so happy to see any woman
O woman! O my twentieth year!
Basking in you, you
Oasis from both growing and decay
Fantastic unheard of nine- or ten-year oasis
A palm tree, hey! And then another
And another (and water!)
I’m still very impressed by you. Whither,
Midst falling decades, have you gone? Oh in what lucky fellow,
Unsure of himself, upset, and unemployable
For the moment in any case, do you live now?
From my window I drop a nickel
By mistake. With
You I race down to get it
But I find there on
The street instead, a good friend,
X—- N——, who says to me
Kenneth do you have a minute?
And I say yes! I am in my twenties!
I have plenty of time! In you I marry,
In you I first go to France; I make my best friends
In you, and a few enemies. I
Write a lot and am living all the time
And thinking about living. I loved to frequent you
After my teens and before my thirties.
You three together in a bar
I always preferred you because you were midmost
Most lustrous apparently strongest
Although now that I look back on you
What part have you played?
You never, ever, were stingy.
What you gave me you gave whole
But as for telling
Me how best to use it
You weren’t a genius at that.
Twenties, my soul
Is yours for the asking
You know that, if you ever come back.

7 comments:

  1. Arg! Det er jo akkurat slik det er! Åherregudforeitfantastiskdikt!!!

    ReplyDelete
  2. Ikke sant? Slik er tyveårene, og det er et favorittdikt. Slik er det å bla tilfeldig i diktantologier, det anbefales!

    ReplyDelete
  3. Er det Norton du blar i - "den store diktsamlingen med engelske dikt"?

    ReplyDelete
  4. Den, ja! Den og ingen/alle andre. Av og til er det alitboken med lyrikk, av og til er det litt diverse samlinger av folk jeg liker og som regel er det den. (Nå for tiden er det Shakespeare. When forty winters, my mistress' eyes and so on.)

    ReplyDelete
  5. Å! Jeg er så glad i det diktet. Hodet mitt siterer deler av det ganske så ofte.

    Det er så passe entusiastisk og nostalgisk på samme tid.

    ReplyDelete
  6. Jeg stjal det fra deg, egentlig burde du ha fått skrive denne posten. Det var du som kjøpte den første spontane samlingen, tross alt, og det var på din hybel vi fant det. Jeg fant det, du gjorde det stort, og nå sprer vi det glade budskap i fellesskap. Godt team, som vanlig.

    ReplyDelete