Monday, April 27, 2009

et av mine favorittdikt

Noen vil kanskje registrere at mens jeg bablet ukontrollert om hvor fantastisk England var, greide jeg å ikke nevne med et ord det som hadde fått oss dit i utgangspunktet: Queenmusikalen.

Vi var syv, åtte år på etterskudd, og det er litt trist, for jeg tror vi ville fått mer ut av det hadde vi vært fjorten år og mindre analyserende, kritiske. Som forventet spilte de nesten utelukkende åttitallsQueen, som vi egentlig er litt skeptisk til, og to ganger lurte de meg ved å spille en gitarsolo fra de beste syttitallssangene - bare for å slutte der, og etterlate meg gremmende over it's a kind of magic. I tillegg hadde de gjort et genistykke i det at de har laget en musikal som handler om at rock er ulovlig, og derfor populært blant opprørere - men gjennom hele musikalen var det knapt en rockelåt i sikte, og de sangene som kom nærmest ble sunget av teknosjefen KillerQueen. Paradokset frustrerer.

Ikke så mye at det ødela en fin kveld. Og Emil, som hadde fått oss med, var like begeistret under sin tredje forestilling, og hvem kan motså slik entusiasme? Dessuten kan vi jo alle sangene. Vi kjøpte oss en brosjyre som så ut som en pen LPplate, og leste intervju med Brian May og Roger Taylor, som bekreftet våre oppfatninger av dem som dum, men sympatisk og sleip, men glup. Vi leste også intervju med mannen bak hele musikalen, og det som kom klarest frem av denne teksten var komplikasjoner rundt Queens største låt Bohemian Rhapsody. Han hadde nemlig ikke klart å plassere denne låten i noen naturlig sammenheng i musikalen, alle hadde vært spent på hva han skulle gjøre med den og selv hadde han vært ute av stand til å lage noen tolkning av hva denne sangen egentlig handler om. Så vi ble sittende, etter musikalen, og diskutere nettopp denne sangen. Hva handler den om? Handler den om Freddie Mercurys avskjed til kjæresten sin Mary? Handler den om homofili? Hva handler den om, og hvor i alle dager kommer Belzebub inn i bildet?

Bohemian Rhapsody er nesten ihjelspilt, og Queen er utskjelt. Jeg synes fremdeles at dette er et av de beste diktene som er skrevet de siste femti årene. Glem de musikalske krumspringene, de geniale og nyskapende koringseffektene, operafantasiene og i det hele tatt Freddie Mercurys visuelle innfall. Hvis du glemmer at dette er skrevet som en sjokkerende rockelåt i 1974, og tenker at dette er et stykke tekst med ukjent forfatter - hva sitter du igjen med da?

Det er udiskutabelt en veldig spennende tekst. Det finnes utallige analyser og tolkninger, og ingen er bedre eller mer korrekte enn andre. Hvem vet hva Freddie tenkte da han skrev sangen? Og er ikke det vakkert, at han kan ha tenkt en ting, og likevel finnes det noe annet i teksten, noe han skapte uten å være klar over det selv? Dette er slikt som gjør meg til litteraturelsker, på alle nivåer, og jeg elsker teksten i BR. I mange år har jeg fundert over den, og jeg har min egen tolkning, jeg vet hva jeg ser i denne teksten. Det handler om henrettelse.

Åpningsscenen - som også utgjør rammefortellingen for teksten, det som skal knytte sammen det hele. Hva presenteres? Virkelighet, underforstått en hard virkelighet, settes opp som kontrast mot en drømmetilstand, hvor store, filosofiske spørsmål stilles. Allerede her blir vi introdusert for det lyriske jeg, og det tegnes et bilde av ham som fattig, ordinær og tydeligvis i trøbbel, men i forsvarsposisjon - han trenger ikke medlidenhet. Avsnittet konkluderer, både på spørsmålet om virkelighet versus drømmetilstand, og spørsmålet om hvor han selv hører hjemme, med en tilsynelatende likegyldighet.

Is this the real life-

Is this just fantasy-
Caught in a landslide-
No escape from reality-
Open your eyes
Look up to the skies and see-
Im just a poor boy,i need no
sympathy-

Because Im easy
come,easy go,

A little
high,little low,

Anyway the
wind blows,doesnt really matter to me,

To me

Og så begynner fortellingen, med en setning som automatisk setter igang en ganske brå spenningskurve.

Mama,just killed a man,
Put a gun against his head,
Pulled my
trigger,now hes dead,
Mama,life had just begun,
But now Ive gone and
thrown it all away-
Mama ooo,
Didnt mean to make you cry-
If Im not
back again this time tomorrow-

Carry on,carry on,as if nothing really matters-

Dette kan selvsagt analyseres og tolkes symbolsk opp og ned og i mente, jeg har alltid syntes at det aller mest spennende rett og slett er å tolke det bokstavelig. Det lyriske jeg er en ung mann som akkurat har begått et mord, og som nå er i ferd med å møte konsekvensene av handlingen. Dette er en form for unnskyldning til moren, som også vil rammes av hva som skjer med ham, og igjen oppfordrer han til likegyldighet som løsning - ikke føl noe som helst. Jeg tolker også den nestsiste linjen, If I'm not back again this time tomorrow, som et uttrykk for jegpersonens planer om et fluktforsøk. Han vet at de er etter ham, og han vet at han må holde seg unna dem, men han har planer om å holde seg i nærheten for morens skyld.


Too late,my time has come,
Sends shivers down my spine-
Bodys aching all
the time,
Goodbye everybody-Ive got to go-
Gotta leave you all behind
and face the truth-
Mama ooo- (any way the wind blows)
I dont want to
die,

I sometimes wish Id never been born at all-

- og de tar ham, han rakk ikke stikke av. Kanskje rømningsplanen aldri var virkelig reell, bare et uttrykk for livsvilje og den fantasien som han åpenbart forsøker å beskytte seg med mot den harde realiteten. Han er skrekkslagen, men han forsøker å gi et tappert farvel til alle han kjenner, med et anstrøk av martyrisme og ungdommelig storslåtthet. Igjen søker han seg til moren for trøst, og avslører hvor redd han er for straffen som sannsynligvis venter ham.

Og her forandrer hele teksten seg. (Dersom vi skal blande inn melodien, som et virkemiddel til å få frem teksten, og ikke som medium, er det verdt å merke seg at også melodien, rytmen og instrumentene forandrer seg her. Hvor de to første versene har vært melankolsk og pianobasert, blir musikkbildet nå rytmisk og aggressivt, med mer fokus på vokal.)

Hva skjer så i dette avsnittet? Det er et mangfold av usammenhengende tekstfragmenter, satt sammen til et vers som ved første gjennomlesning ikke gir veldig mye mening. Scaramouche? Galileo? Bizmillah? Belzebub? Gjentagelser fra første vers i "easy come, easy go", men avslutningen er forandret, hvordan skal vi lese dette?

Jeg velger å fortsette på tolkningen min, og jeg tror at nå er vi kommet til rettsaken. Dette er mylderet av stemmer som høres, som taler mot hverandre og som oppfattes som uoversiktelig fordi det oppleves gjennom det lyriske jeg, som er fryktelig redd og som dessuten har ingen peil på rettsvesen. Det vrimler av fremmedord, av ukjente folk som prater om uforståelige ting, og det som for ham var hovedpoenget - han drepte noen - er forsvunnet. Tilbake står anklagerne og hans eget forsvar, som argumenterer frem og tilbake.

I see a little silhouetto of a man,

Scaramouche,scaramouche will you
do the fandango-
Thunderbolt and lightning-very very frightening me-
Galileo,galileo,
Galileo galileo
Galileo figaro-magnifico-
But
Im just a poor boy and nobody loves me-
Hes just a poor boy from a poor
family-
Spare him his life from this monstrosity-
Easy come easy
go-,will you let me go-
Bismillah! no-,we will not let you go-let him go-
Bismillah! we will not let you go-let him go
Bismillah! we will not let
you go-let me go
Will not let you go-let me go
Will not let you go let
me go
No,no,no,no,no,no,no-
Mama mia,mama mia,mama mia let me go-

Beelzebub has a devil put aside for me,for me,for me-

Fremmedordene er forøvrig ikke tilfeldig valgte. Scaramouche er, ifølge en definisjon fra wordnet "a stock character in commedia dell'arte depicted as a boastful coward", rett og slett en klovnete karakter fra italiensk teater. Scaramouchesetningen er derfor en latterliggjørende bemerkning, og jeg forstår den slik at det er en fornærmelse som aktoratet kaster i retning av vår hovedkarakter.

Galileo er også en referanse til italiensk historie, om enn muligens mer kjent. På femtenhundretallet utviklet han banebrytende teorier innen astronomi og vitenskap, og inkvisisjonen arresterte ham og tvang ham til å ta tilbake tidligere påstander. Galileo blir en parallell til tekstens lyriske jeg, som også står overfor en alvorlig rettsak, og sammenlikningen skaper både sympati i den tiltaltes favør, og alvorlig kritikk av aktorene.

Så langt, så italiensk. Men her skjer det enda et brudd, og plutselig er referansene ikke lenger søreuropeiske, men arabiske. Bizmillah ble en gang forklart for meg av en bengalsk venninne, som pleide å si det før hun gikk inn til skoleprøver og slikt. Dette er en arabisk frase som kan oversettes med "In the name of God, Most Gracious, Most Merciful", og den brukes både som åpning i de fleste surer i koranen og er en viktig del av islamske bønner. Så vidt jeg har forstått, basert på det venninnen min fortalte meg, er det også ganske enkelt en bønn om guddommelig hell eller bistand i en vanskelig sak. Dette er det siste, desperate forsøket på å frigjøre seg, og det knuses brutalt. Desperasjonen driver det lyriske jeg til igjen å rope på sin mor, men mindre som et intimt budskap og mer som et nødskrik. Belzebub er opprinnelig en hebraisk form for hellig, udødelig vesen, men Belzebubnavnet har utviklet seg til å bli nesten synonymt med Satan, demon eller djevel. Når det lyriske jeg derfor skriker ut at Belzebub har en djevel klar for ham, er det en indirekte tilståelse av skyld, og av vissheten om hva som venter ham etter døden - og sannsynligvis dødsstraffen - nemlig helvete, og en personlig torturdjevel. Artig.

Og da, når tilståelsen er ute og rettsaken nesten er avgjort, da slipper den unge mannen ut all sin frustrasjon, all sin skuffelse og all sin smerte i et eneste stort raseriutbrudd:

So you think you can stone me and spit in my eye-
So you think you can love
me and leave me to die-
Oh baby-cant do this to me baby-
Just gotta get out-just gotta get right outta here-

Som forøvrig understrekes av en av de vakreste gitarsoloene noensinne. Et av Brian Mays største verk. For selvfølgelig kommer han ingen veier, og det tror jeg han vet selv også, midt i raseriet. Gitarsoloen skaper overgangen som skjer i teksten her, hvor det lyriske jeg går fra å være fra seg av raseri og redsel, til å synke sammen i trist resignasjon. Likegyldigheten som ble presentert i første vers, blir nå gjentatt, men nå fremstår den mindre som livstretthet og mer som resignasjon. Det håpløse blir ikke direkte akseptert, men det er ikke lenger noe poeng i å kjempe, og det oppleves som mindre smertefullt å ganske enkelt overbevise seg selv om at ingenting betyr noe.


Nothing really matters,
Anyone can see,
Nothing really
matters-,nothing really matters to me,

Any way the wind blows....

4 comments:

  1. ååh, jeg elsker bohemian rhapsody

    ReplyDelete
  2. Det er en sang å elske. Og - dette gjør jeg altså bestandig - har du hørt de tidlige Queensangene, som viser opptakten til den? Den som liker BR må jo like March of the Black Queen, for eksempel.

    ReplyDelete
  3. For en flott analyse, jeg fryder meg! Du har fortalt det før, men det er alltid like gøy å høre den. Hvordan kan man mislike Queen når de presterer en av verdens mest dramatiske låter?

    ReplyDelete
  4. Takk! Og ja, hvordan kan en mislike Queen når de skrev sånne låter som dette? Overspilt og ihjelspilt, langt over enhver grense og fullstendig sprøtt, men fantastisk!

    ReplyDelete