Wednesday, July 11, 2007

hundehater

Tidligere i dag gikk jeg tur med hunden - hundene faktisk, ettersom jeg drasset med meg både Caro (som jeg passer for Bestemor) og Loppus (som Kristian passer for Mamma). Trass i regnet som laver ned, og som allerede er nøye beklaget sammen med en østlending jeg kjenner, skulle det å gå godt og vel en time i frisk luft være en sunn sak. Etter denne timen er jeg likevel ikke fullt så sikker. Kanskje er det godt for kroppen å bevege seg, men det kan umulig være sunt å bli så frustrert og irritert?

Saken er den at jeg ikke liker hunder. Dette er en kjensgjerning jeg gjerne glemmer i min iver etter å hjelpe (og bo gratis), men som jeg blir ubehagelig minnet på hver gang jeg tar en av hundene med utenfor døren. Hvorfor jeg ikke liker hunder skal jeg nå prøve å oppsummere, for slik å rydde tankene og selv bli kvitt litt røddampende følelse.
Før jeg begynner, vil jeg presisere at jeg vet at dette er et uorginalt tema. Dessuten vil jeg fremme påstanden om at jeg egentlig liker hunder - så lenge de er noen andres ansvar, og jeg bare møter de tilfeldig på gaten, og de koser litt og går sin vei. Sånne hunder er fine dyr.

De andre hundene - de som jeg alltid ender opp med å gå tur med - de liker jeg ikke av disse årsakene:

1. Hunder stinker. Virkelig. Og ikke nok med at de stinker,

2. De vil absolutt stikke sine stinkende kjefter opp i ansiktet ditt, for å vise hvor glad de er i deg. Selv om du slett ikke er glad i dem tilbake.

3. Hunder må luftes. Det betyr at uansett hvor ekkelt vær det er ute, og uansett hvor sliten du er etter jobb, hunden må ut og gå, gå, gå. Du kan ikke engang høre fredelig musikk eller plukke bær, i hvert fall kan ikke jeg,

4. For hunder drar. En kan av og til undres på hvem som går tur med hvem, for det er hunden som går først. Langt, langt foran. Med mindre den lukter noen andre sitt tiss, og på død og liv skal tisse der også.

5. Det siste ved hunder jeg virkelig ikke liker kan oppsummeres i ett ord; eiere. Jeg liker rett og slett veldig sjelden hundeeiere, så lenge de er i posisjon som hundeeier. For all del, det finnes masse mennesker jeg liker som på samme tid, som privatpersoner, er hundeeiere, og de er fremdeles fine folk trass i hunden. Problemet oppstår straks hundeeieren er på tur med hunden. De siste dagene er jeg til stadighet blitt overrasket av en slu og ulydig hund (gjerne en av "mine") som overbeviser meg om at alt er fint, hunden er lydig og snill og dessuten er det ingen andre her - på fjellet, eller rundt tveitevannet, eller bare i hagen. Og min godtroende tosk, jeg slipper hunden, og hunden stikker for å bjeffe på en annen hund, og jeg får kjeft fra sinte hundedamer som har sin hund lydig i bånd. Jeg liker ikke hunder. Usj.

No comments:

Post a Comment