St. Hans

Dette diktet har jeg postet før, men det passer så bra akkurat nå for tiden at jeg poster et igjen. Akkurat denne samtalen foregikk enda en gang for noen dager siden, og i dag er det årets vakreste dag, akkurat en sånn dag som dette diktet handler om.

Hånd i hånd,

på taket

En katt og en and

med hver sin sure fot i munnen.

Slik er vennskap


Avlys verden,

sa katten.

En så sinnsvak avtale

kan du ikke inngå ved dine fulle fem


Hvorfor ikke?

spurte anden

foran sin fjerde tekopp

Hvorfor ikke følge tråden

helt ut

og deretter skyte verden i pannen?

Det er i hvertfall en sinnsvak plan

med ambisjoner.

Vold mot alt som er vakkert

Jeg ble glad i Jokke og sangene hans en sommer for flere år siden. "Alt kan repareres"albumet festet seg i brystet mitt, og han som alltid går havnet raskt på sommersanglistene mine. Jeg regner Jokke for å være en av de finere, norske poetene opp gjennom tidene, fordi han skrev nådeløst, sårbart og bunnløst ærlig, fordi han skrev kjærlighetsdikt uten å bruke en eneste klisje, fordi han dynket alt i selvironi og fordi han bestandig hadde en krass, liten snert mot alle som måtte se ned på ham. På Sandviken Psykiatrisk har noen risset inn i en skapdør "kan alle de som føler seg vellykka være så snill å gå hjem, og jeg har knapt nok aldri følt meg så truffet som da jeg som pårørende leste den linjen. Jokke kalte seg en verdiløs mann, og nettopp derfor greide han å gi en følelse av egenverdi til dem som ellers følte seg som skrap.
Det er bare en sangtekst av Jokke jeg virkelig har hatt problemer med. Jeg er en sommerperson. Jeg trives aldri så godt som når jeg kan drikke sterkt solskinn og få fregner. Om vinteren føler jeg meg mutt, dyster og klar for å gå i hi. Om sommeren føler jeg meg sprudlende, munter og klar for å erobre verden. "Her kommer vinteren" er derfor ikke et slagrop jeg kan trives godt med.

DEt gjelder tydeligvis også tre unge damer på 17, 18 år. Jentegruppen Tiara har erklært seg selv som "Jokke- fans", og for å "hylle ham" har de omskrevet nettopp "her kommer vinteren" til å bli en sommerhit. Jeg fant en link til denne låten på fjesbok, og noen hadde kommentert at de trodde dette var en parodi. Jeg skulle ønske at det var den første konklusjonen jeg hadde kommet til også. Å skylde dette på en parodi er å vise et snev av tiltro til menneskeheten. Problemet er at jeg har ingen tiltro til menneskeheten, ikke når den presenteres i form av plastikksminkede jenter som i følge seg selv "har vært modeller, men de lager ikke modellpop, altså!"
Det hører med til historien at de spurte om lov til å omskrive låten, og fikk beskjed om at det fikk de ikke, etter sigende fordi ingen får lov til å omskrive Jokkelåter. Jeg vet ikke, jeg. Det kan nok stemme at ingen får lov til slikt. Det kan jo også være at noen hørte hva Tiara hadde tenkt å gjøre, og vred seg i smerte.
Ingen skal si at ikke attenårige monstre har tæl, for trass i avslag har de laget sangen ferdig, og spilt inn video - i håp om å bli en kjempesuksess likevel. Hvis jeg, og Jokke for den saks skyld, hadde trodd veldig mye på livet etter døden, ville han nok snudd seg i like mye smerte som jeg gjør. Jeg velger ABBA på blokkfløyte - hvilket jeg altså allerede har - når som helst over dette.

Rottereir

Hun ble født i et rottereir av en hybel, i utkanten av byens slum. Motorveien raste forbi de tynne gipsveggene, og strømmen av biler tok med seg de fleste lydene fra den nyfødte. Strøket var preget av støy uansett. Den nybakte moren kuttet selv navlestrengen på sin datter og knyttet en improvisorisk knute. Under hele operasjonen skrek hun høyest av de to, for å holde seg ved bevissthet. Straks de viktigste detaljene var unnagjort, seg hun sammen.

Ukens monster - ZombiEngeline

I går kveld kom jeg inn fra en sunn og næringsrik tur i nabolaget, for å plassere meg i et sengehjørne med Haldis Moren Vesaas' oversettelse av Brechts' tolvskillingsoperaen. Ettersom det var litt kaldt utendørs og det bestandig er varmt hos meg, dugget brilleglassene mine voldsomt til, og for å kunne lese - og fordi en optiker en gang anbefalte det - tok jeg av meg brillene og la dem pent og pyntelig ved siden av meg. Etter en times tid reiste jeg meg for å lage mat, og etterpå gjenopptok jeg min gamle plass og min fritidsyssel. Og da jeg hadde lest ferdig, en halvtimes tid etter dette, oppdaget jeg at brillene var borte. Forsvunnet.

Jeg lette i sengen. Jeg lette under sengen. Jeg lette ved sengen. Jeg sjekket alle bokhyller jeg eier, der ting har en tendens til å havne. Ingen briller. Så nå er det født et nytt monster - ZombiEngeline. Jeg stavrer rundt, halvt i blinde, og venter hvert øyeblikk at jeg skal trampe på noe hardt noe som sier KNAKK.

Paolinis kvinner

Det er ingen hemmelighet at jeg elsker drager. Jeg liker drager i alle former, alle figurer, alle farger. Og hvor andre litteraturstudenter blir avskrekket, fordi litteraturen er så elendig, blir jeg entusiastisk, hvis bøkene inneholder drager. Jeg leser alt, ser alt, nyter alt så lenge det inneholder minst en drage.
Og slik endte jeg opp med Eragon.

Historien om Eragon er, for dem som ikke kjenner til den, ganske fin. Det er historien om Christopher Paolini, som en gang var en ukjent jypling sør i Calefornia. Han likte fantasy. Han leste alt som fantes av fantasy. Han leste Lord of the Rings, han leste Harry Potter, han leste His Dark Materials, og alt som fantes mellom dem. Og når han var ferdig, var han blitt femten år gammel og oppdaget til sin skrekk at det ikke fantes mer. Han hadde lest det som fantes, sånn omtrent. Hva skulle han gjøre da?
Han skrev sin egen bok. Han plukket ut alle sine favorittelementer, alver, magi, en ung og ordinær helt som viser seg å være alt annet enn ordinær, prinsesser, dverger og ikke minst - drager. Selvsagt. Eragon finner et drageegg, og etter det blir han den viktigste helten i kampen mot den ondskapsfulle herskeren Galbatorix. Eragon og dragen hans Saphira er de eneste som kanskje kan overvinne Galbatorix og dragen hans. Underveis forelsker Eragon seg selvsagt i alveprinsessen Arya, lærer seg å bruke magi, oppdager mer om sine biologiske foreldre og gjør ellers alt det en helt skal gjøre. Når så Paolini hadde skrevet den første boken, skrev han like gjerne en til, og planla at det hele skulle bli en triologi. I september 08 kom den tredje boken, og et lite etterord - hvor forfatteren forklarer at dette er den "korte" versjonen (på over sekshundre sider), og at det kommer en fjerde når han bare får skrevet den ferdig. Eragonbøkene har med andre ord kommet litt ut av kontroll, og jeg som drageelsker kan se frem til enda en banal og lettfattelig, deilig og dragefylt fantasybok.

Men selv jeg, som sluker dragerelaterte romaner som om de var druer, selv jeg begynte på den første Eragonboken med en viss skepsis, og skepsisen har i stor grad vist seg berettiget. Bøkene er ikke spesielt godt skrevet, historien er ikke særlig original (hvilket kanskje var poenget ved den) og i det hele tatt leser jeg dem med en viss ironisk distanse, en viss selvironisk visshet om at jeg fordummer meg selv. Jeg leste det som sommerlektyre et år, og hadde ikke tenkt å lese dem på nytt senere. I fjor kom altså Brisingr ut, og jeg leste den i juleferien. Nå, til min overraskelse, nyter jeg bøkene på lydbok over et strikketøy, og jeg oppdager interessante ting. I begynnelsen tenkte jeg at det bare et uttrykk for at jeg hadde forlest meg på dårlig litteratur, og var i ferd med å bli en Don Quixote innen litteraturkritikk, når jeg fant spennende tanker knyttet til bøkene. Men så hørte jeg gjennom andre boken, og tankene festet seg, og ble stadig mer påtrengende. Det er faktisk noe interessant ved Eragonbøkene, noe i selve historien som jeg synes er både spennende og faktisk litt tøft. Mhm, jeg, med min ironiske distanse og min skepsis, erkjenner herved at det faktisk finnes noen kvaliteter ved Eragonbøkene. Ikke de kvalitetene du skulle ønske deg, som godt språk eller nyskapende fantastiske ideer, men kvaliteter likefullt. Eragonbøkene har nemlig et spennende kvinnesyn.

Ved første overblikk ser du det kanskje ikke. Karakterene er stereotype og ganske flate, trass i at Paolini prøver å gi dem dybde. Ettersom handlingen er lagt til Alagaësia, en fiktiv verden som minner om vår middelalder, er mennene sterke og muskuløse bønder som liker å jakte, mens kvinnene er kvinner - de står på kjøkkenet eller broderer, de må beskyttes. Arya, som er Eragons romantiske objekt, er en uendelig vakker kvinne som på alle vis er uoppnåelig og perfekt.
Men så er det andre kvinneskikkelser. Og det er hvilke oppgaver disse kvinnene overtar. Jeg har noen eksempler.

Det første eksempelet jeg skal trekke frem, er Arya, romanens kvinneideal. I utgangspunktet tenkte jeg nemlig "prinsesse? Alv? Vakker? Kjedelig!"
Men så tenkte jeg litt mer, og Arya blir ikke fullt så teit likevel. For eksempel er hun over hundrede år eldre enn Eragon. Hvor ofte skjer det, at helten er mye yngre enn drømmekvinnen? Som regel er det omvendt, som regel er superhelten gammel og klok, skjønt pen utenpå, mens den kvinnelige følgesvennen er ung og vakker. Her er Eragon en barnerumpe i sammenlikning, og Arya er kongelig, ja, men mest av alt er hun ham overlegen. Hun har brutt med den kongelige familien sin for å drive motstandskamp, og den kampen har bestått i å beskytte drageegget som Eragon til slutt finner, ved å ri rundt og holde det skjult for Galbatorix. Hun er mye, mye sterkere enn Eragon, på alle vis, fysisk, psykisk og magisk. Dessuten er hun overhodet ikke interessert i ham. De kan være venner, ja, men noe mer? Ikke aktuelt.

Det andre eksempelet er i følge Paolini selv den eneste karakteren som er basert på en virkelig person - Angela the Herbalist. Hun er heks og urtekyndig, og så forferdelig sarkastisk og mystisk til absolutt alt at du bare må like henne. Hun betrakter alt gjennom ironiske brilleglass, og har en følgesvenn som er en varkatt, like merkelig som henne selv. Hun spår i dragebein og skjønner det meste, ingen vet hvor gammel hun er og hun er i det hele tatt veldig tøff. Viktigst ved denne karakteren er at hun overhode ikke besitter noen av de tradisjonelle kvinneelementene. Hun er en middelaldrende kvinne med voldsomt stort intellekt, hun er syrlig og ikke redd for å fornærme, og hun elsker ordleker. Første gang Eragon treffer henne, spør han om hun vet veien til en person. Hun nikker, joda, det vet hun. Eragon lurer videre på om hun kan fortelle ham veien, og hun nikker igjen, joda, det kan hun det også. Han må spørre rett ut "hvor bor" for å få et svar, for slik er Angela.

Deretter har du alvenes sverdsmed. Dette er en grinete, gammel kvinne, full av sot. Hun er også den dyktigste smeden i dette universet, og hun står bak de magiske sverdene til alle drageridderne gjennom tiden. Hun smir med magi, stort talent og enorm kunnskap. Smedyrket er tradisjonelt sett mannsdominert, men denne alven her? Hun bryter med alle kjønnsrollemønstre, og er krass, presis, usosial og veldig, veldig dyktig med metall. Hun er steintøff.

Det siste eksempelet er, synes jeg, det beste, og det som har størst påvirkning på historien. Motstandskampen mot Galbatorix forener de forskjellige i Alagaësia, dverger og alver, men kanskje viktigst; mennesker. I hundrede år har mennesker samlet seg under navnet the Varden, skjult seg og drevet hemmelig motstand mot regimet. Og tidlig i andre bok blir det valgt en ny leder for the Varden, en ung og uerfaren leder ved navn Nasuada. Hun blir leder for The Varden, og hun overrasker alle ved å faktisk ta makten som blir tildelt henne. Nominasjonskommiteen har valgt henne fordi de tror at de kan bruke henne, manipulere henne, men hun gjennomskuer dem og fratar dem dermed makten de hadde i utgangspunktet. Deretter leder hun dem ut fra skjulestedet dvergene har gitt dem, for å starte en aktiv krig mot Galbatorix og hans folk. I utgangspunktet bekymrer hun seg for hvordan denne krigen skal finansieres, og hvordan hun skal skaffe mat til folket sitt. Og vet dere hva hun gjør? Hun gjør det som ingen mann i hennes posisjon ville ha tenkt på, og snur kjønnet sitt til en styrke - hun ser muligheter basert i det hun har lært som kvinne. Hun bruker magi til å sy kniplinger og blonder.
Nasuada er vakker, men dette ikke fremhevet som viktig ved hennes karakter. Hun er tøff og modig, hun tar vanskelige valg og hun kjemper for å bli tatt seriøst i rollen sin, på tross av kjønnet. I tredje bok møter hun en mann som tviler på hennes lederegenskaper, og da går hun inn i en mental strid ham for å befeste sin rett til lederskap. Hun vinner selvsagt, fordi hun har størst selvkontroll og høyest smerteterskel. Nasuada er en kriger, en leder og en nytenker, som konsekvent må kjempe ikke bare i kraft av at hun er leder for motstanden, men vel så mye fordi hun er en kvinnelig leder.

Jeg savner noen ting. Jeg savner en kvinnelig drageridder. (Vi har kvinnelige drager.) Jeg savner en kvinnelig skurk. Men selv i fraværet av disse fremstår kvinneskikkelsene sterke nok til å bli bemerkelsesverdige. Og dette har altså den amerikanske guttevalpen Paolini skrevet, i tenårene, og det får meg til å tenke at jaggu, han er litt tøff! For det er litt tøft når en femtenårig gutt skriver om kvinner som kjemper for makt, og for å bli tatt seriøst i maktposisjonene. Det er direkte stilig når den samme gutten kommer på å finansiere en motstandskamp gjennom blonder. Om enn Paolini gjenskaper kjente og kjære elementer, så er dette noe han har kommet frem til på egenhånd, og det er flott.

tankespinn

I taket fløt dine tanker
i grå spiraler, i myke svinger

Men du blir så farlig. Du sier
at det ikke er meg, det er
den røde væsken jeg har drukket
de blanke dråpene
som river i strupen
og det du egentlig sier da

er at mine tanker ikke er mine
og dine tanker ikke er tanker
men røyk fra en sigarett