mandag 20. juli 2015

El Camino, Motorway Style

Nordvest i Spania ligger den autonome regionen Galicia. Omtrent 2.8 millioner mennesker lever her, og klimaet er etter hva jeg forstår relativt likt på vestnorsk natur: det er grønt, fuktig og mildt, med bukter og nes og små fjorder, høye fjell og skogkledte åser. Jeg har et håp om at det er litt varmere.
Det mest spesielle ved Galicia er hovedstaden, Santiago de compostela. Eller, det er vel så riktig å si at det er veiene til Santiago de Compostela som er bemerkelsesverdige. I Europa går det diverse vandreruter som alle sammen ender ved en kirke i byen, og alle veiene går under samme navn: El Camino de Santiago. Sant nok, det heter O Camiño de Santiago på galisisk, men likevel: Hvis du forteller at du skal gå el Camino til en av de 1 214 000 000 katolikkene som finnes i verden, vil de vite hvor du skal. Du skal gå pilgrimsveien til et av de tre største pilgrimsstedene som finnes innen katolisismen: bare Jerusalem og Roma er større. Folk har gått disse veiene i over tusen år, og fremdeles går omtrent 200 000 mennesker el Camino hvert år. De kommer for å besøke St. Jakobs siste hvilested. Levningene til Apostelen Jakob er nemlig begravet her, i Santiago de Compostela-katedralen. 

Jakob var opprinnelig fisker i Geneseretsjøen, men etter å ha møtt Jesus forlot både han og broren familiebedriften for å følge i hans fotefar. Begge brødrene ble Jesus' disipler, og begge kan nevnes blant martyrene: Johannes fordi han er den eneste disippelen som aldri ble martyr, og Jakob fordi han var den første som mistet livet. (Både han og broren var beryktet for å være bråsinte, faktisk ble de kalt "tordensønnene", og dette kan ha bidratt til at han til sluttet mistet hodet fullstendig... bokstavelig talt.) Men før det gikk han rundt i Jerusalem og misjonerte, og han må ha vært en sekk med poteter på scenen, for ingen tok ham alvorlig. Han talte for døve ører helt til Pyreneene, til han opplevde et mirakel: i år 40 sto den Hellige Jomfru Maria foran ham og oppmanet ham til å ikke gi opp. På stedet fikk han reist den første kirken dedikert til henne, (også et populært pilgrimsmål) og da han vendte hjem til Jerusalem, ventet kongen ham med øks.
Hvorfor er han så ikke gravlagt i Palestina, lurer du kanskje på? Det er et bedre spørsmål hvorfor han er gravlagt i det hele tatt, for egentlig skulle kroppen hans bli hundemat. Katolikkene vet å lage fascinerende fortellinger: I stedet ble liket sendt i marmorbåt, uten ror og uten årer, og båten ble ført av en engel over hele Middelhavet og like til kysten av Galicia. Han ble gravlagt her, og den lille byen som vokste opp fikk navnet stjernemarken: Campo de Estella. I dag? Compostela. St. Iago de Compostela. St. Jakob av stjernemarken.

De fleste pilgrimmer går til fots. Jeg og min mor kjører motorveien, i en bobil. Men vi har dette til felles med fotgjengerne: Vi er på vei gjennom Europa, og reisen vår har Santiago de Compostela som mål. Vi kjører på solfylte, farefulle motorveier, vi overnatter på lugubre campingplasser, vi krangler og synger så hjertelig som bare vi to alene i en bil kan. Veien vår går gjennom Danmark, Tyskland og Frankrike, og før vi er tilbake i Norge skal vi visst innom Portugal også. Sist jeg var innom så mange land på en måned, var da jeg var fem år og foreldrene mine dro på Interail. Jeg spår at når vi kommer frem til katedralen, er vi like slitne som om vi hadde gått til fots. Og dette skal selvsagt dokumenteres. Jeg har med kamera i bagasjen.

mandag 13. juli 2015

Verden anno 2035

Da jeg var liten, hendte det at vi filmet hjemme hos meg. Ikke fordi vi hadde videokamera, det hadde vi egentlig ikke. Og dette var på den tiden der en telefon fortsatt hadde taster du kunne trekke rundt, og en ledning med krøller. Men min mor var "bølleleder" (som betyr, for dere som ikke hadde akp-foreldre, at hun holdt selvtillitskurs for kvinner. Bøllekursene fortjener sin egen post.) En viktig del av bøllekursene innebar et videokamera, så med jevne mellomrom kom hun hjem med et kamera. Da filmet foreldrene mine småsnutter. Noen ganger filmet min far Gullhår og de tre bjørnene, men for det meste var det hverdagslivet vårt: de filmet i stuen vår, i hagen vår, små minner som i dag er stor underholdning å se på. Det er et lite innblikk inn i vår nittitallsstue, komplett med de små og pinlige detaljene du har glemt helt til du ser dem igjen. Pastellgardiner, stoltrekk av treperler, grå telefon med ledning? Javisst. Det er dokumentert. Det er også et bittelite innblikk i hvor langt og lyst hår jeg en gang hadde, den gangen jeg var under en meter høy. Det er snutter som viser hvor stort mellomrom jeg hadde etter å ha felt to melketenner. Det er min mor uten et grått hår, like gammel som jeg er nå. Det er min nå voksne lillebror, seks måneder gammel. Det er min søster iført prinsessekjole og svarthårig glorie, mens hun pusser sine to første tenner. Det er mange ting.

Jeg har veldig lenge tenkt på hvordan mitt voksne liv har manglet denne dokumentasjonen. Det er knapt nok blitt fotografert, og i så fall aldri på de faktiske hverdagshendelsene. Nå er det ikke like stort å se en voksen kvinne pusse tenner på studiehybelen sin, men jeg hadde ukentlige filmbesøk som aldri ble dokumentert. Vi satt daglig på kafé på universitetsområdet, og ubemerket av oss forandret verden seg i løpet av de seks årene vi satt der, men vi husker det ikke. Vi kommer til å glemme hvem som hadde skjegg og hvem som alltid gikk med hårsløyfe. Vi kommer til å glemme, hvis vi ikke allerede har gjort det, hvordan vi så ut når vi var sammen. Med tiden kommer vi til å glemme hvordan vi hørtes ut når vi snakket. Når vi er femti, hvis vi blir femti, vil vi ha glemt hvordan stemmene våre lød før vi fylte tjuefem. Hvordan vi snakket, hva som var sjargong og slang akkurat det året. Kveldene er blitt til utrolig fine minner, men de små detaljene forsvinner. Vi har tapt dem.
Kanskje ville vi alltid ha tapt dem. Å feste dem til film føles litt som å spraye lakk over tørkede høstblad, så de skal bevare fargen fra den høsten. Det føles som nostalgisk vås, et forsøk på å henge fast i fortiden. Men likevel. Likevel. Jeg ser filmsnutter fra barndommen og det får meg til å huske. Og noen ganger ikke det en gang: noen ganger ser jeg film fra før jeg kan huske, fra før jeg var til, og jeg ser inn i en verden som ledet frem til at jeg ble til. Bryllupet til mine besteforeldre, der min bestefar smiler til han nesten sprekker, det er et fint minne å få være ettertidsvitne til. 

Jeg liker nostalgi, jeg liker tidsminner, og jeg liker muligheten til å skape narrativer av virkelige hendelser. Jeg er en av dem som ser ut av bussvinduet mens jeg hører på musikk, og det hele blir til en scene med soundtrack i bakgrunnen. Jeg har tegnede musikkvideoer i hodet, som lengter etter å komme ut. Nå er muligheten her. Jeg har nemlig fått penger midt i sommerferien min, og det er en uvant og trivelig ting: Jeg brukte dem straks og med en gang opp. Jeg kjøpte meg et videokamera. Verden anno 2035: dere vil få vite alle de pinlige, fine detaljene da.

...Og verden anno 2015: dere vil få vite hva jeg skal bruke kameraet mitt til de neste ukene. Det er et narrativ på vei.

onsdag 17. juni 2015

Godt sommerminne, juni 2013



Sommeren for to år siden, omtrent nøyaktig, hadde jeg en samtale. Jeg lå på en tynn skumgummimadrass på et trekkfylt, falleferdig loft. Jeg vokste opp på dette loftet. Det var her… og det var her… og den gangen også. Loftet bar på minner fra en hel kjærlighetshistorie, og nå skapte jeg nye og uvurderlig verdifulle.  Minner i den digitale tidsalder: Jeg stirret inn i en bitteliten, slitt dataskjerm, på bildet av min beste venn. Vi skypet for første gang på… lenge. Veldig lenge.
Jeg lå der og kjente etter. Hørte stemmen hans, hørte latteren, og oppdaget noe jeg ikke hadde visst før den kvelden. Jeg kunne trekke pusten dypt, dypt ned i lungene for første gang på altfor, altfor lenge. Minst et år. Kanskje nesten to. Fordi jeg kunne snakke med ham. Vi snakket og snakket, lo og spøkte og gikk inn varsomt på de dype, alvorlige emnene som gjorde så vondt. En gang i blant trakk jeg pusten dypt, dypt, mens jeg kjente etter.

Visst var angsten der. Anelsen om at dette var siste sommeren. Minnet om at oppturer alltid endte med brutale nedturer, og anelsen om at den neste nedturen ville nå bunnen. Vissheten om at det ville gjøre hinsides vondt. Men her og nå fantes vi begge to, og i halsen min lå en stor klump av lettelse, som jeg pustet dypt forbi.

Det er to år siden, nesten på dagen.
I dag er en sånn dag der jeg savner.

Dette er ikke den knusende følelsen, den der jeg kjenner sprekkene i sjelen min, praktisk talt i kroppen min, gå på kryss og tvers som et mønster i krakelert porselen: Nei, dette er den knugende følelsen i brystet og vissheten om at jeg ikke kan puste skikkelig før jeg hører stemmen hans.
Den følelsen. Av å aldri puste dypt og fritt igjen. God sommer.

søndag 7. juni 2015

I kaffekopper


Noen ganger dukker de opp, plutselige minner. Plutselig husker du en sang og du innser at det er år siden du hørte den sist. Du setter den på og plutselig husker du hvordan det var sist du spilte den. Du husker hvem du hadde rundt deg, du husker sommerluktene og pinlighetene og gledene og lyset når det begynte å lysne om morgenen.

Jeg husker somre i Trondheim, og en amatørteatergruppe som konsekvent valgte de perfekte teaterstykkene. Jeg husker en forestilling av Tennesee Williams "Et glassmenasjeri" som fikk meg til å gråte. En rødhåret Puck som danset rundt klosterruiner en midtsommernatt. Jeg husker denne sangen, mens jeg satt utendørs, på lysegrå NSBtepper. Jeg husker at jeg plutselig skjønte at dette er sånn livet måles. I tekopper, samtaler med venner og øyeblikk med og uten de du er mes glad i.

torsdag 14. mai 2015

Wajimup Community Library





For omtrent to år siden produserte dramastudenten Benjamin Griggs en liten mocumentary (liksom-dokumentar) om livet på en liten, australsk bibliotekfilial. Jeg anbefaler å se denne.  Det er drøyt syv minutter som vil forlenge livet ditt.

Det fiktive Wajimup Community Library er en åpenbar referanse til Manjimup Public Library, et faktisk folkebibliotek i Vest- Australia. Kortfilmen følger de to bibliotekarene Susan, Gail og biblioteksjefen Helen, henholdsvis spilt av amatørskuespillerne Nick Harle, Ben Armstrong og James Miolin, gjennom en vanlig arbeidsdag på biblioteket. Jeg kan si så mye som at det er en veldig presis fremstilling.

Denne kortfilmen har hamstret inn opptil flere gjeve priser: under prisutdelingen til 
Bond University Film and Television Awards (BUFTA) endte kvartetten opp med å vinne både prisen for beste film, beste manus, beste komedien og "people's choice" - folks generelle favoritt. Den har også en drøss med nominasjoner i ryggen. Etter min mening burde dette vært en miniserie allerede.

At det ikke er blitt det, skyldes kanskje at han i fjor fortsatte å hente inn priser og nominasjoner for arbeidet sitt. Det jeg synes er rarest, er at han ikke allerede har en fanside, en wikipediaartikkel og en manager. Benjamin Griggs er et for øyeblikket relativt ukjent navn innen internasjonal filmindustri, men merk deg navnet hans: han vil bli stor.
 
Manjimup

søndag 15. mars 2015

Et lite, historieløst hjerte

Under praksisperioden min i i 2013 fikk jeg en oppgave fra veilederen min. "En svensk barnebokforfatter har blitt kraftig kritisert, og i Sverige diskuteres det om bøkene skal sensureres. Finn ut hvem og gjør deg opp en mening om hva du mener vårt bibliotek burde gjøre." Det viste seg at den omtalte forfatteren var Stina Wirsén, en av Sveriges mest prisbelønte illustratører, og bøkene det gjaldt var bildebokserien om Liten Skär och alla brokiga, også samlet under Bebisbrokiga.

Bøkene hennes er utgitt på Bonnier Carlsen förlag, et av Sveriges største bokforlag, men de er også oversatt til flere språk. På norsk har bøkene fått tittelen "En liten rosa og mange fargerike små". Disse finnes til utlån på de fleste norske bibliotek. Jeg synes ikke "fargerike" er en helt fullgod oversettelse til "brokiga". "Brokig" kan også oversettes til "broket", som i tillegg til å bety fargerike også dekker spraglet, mønstret eller flerfarget. Alle disse adjektivene er beskrivende for de ulike karakterene i bebisbrokiga (babybrokete), for "brokete" beskriver ikke bare illustrasjonene, men også viktige aspekter ved historiene. Det er nemlig et viktig poeng i disse bøkene at karakterene er mangefasetterte og forskjellige fra hverandre, med en sterk identitet. Utseendemessig er figurene så karikerte at de ser mer ut som dyr enn mennesker, med katteører, kaninører, pelsliknende kropp, osv. Personlighetsmessig har har de klart mennesklige trekk, og jeg tolker det som at barneleseren skal kunne identifisere seg med dem. Den tolkningen forsterkes av budskapet i bøkene: Trass i at både illustrasjoner og historier er enkle, går ikke karakterene av veien for å sjokkere leseren. Det er til tider groteske illustrasjoner av ubehagelige deler ved livet, og ofte er bryter temaet med tabu i barnelitteraturen. Karakterene er ikke sukkersøte, trass i at tittelen skulle tyde på det. Snarere er dette nettopp poenget med den rosa tittelen: både karakterer og historiene gjør opprør mot forestillingen om at barnebøker er koselige, ufarlige og pastellfargete.  Karakteren Liten Skär, er et prakteksempel på dette. Kroppen til karakteren er tegnet i rosa, og på hodet har hen noe som likner på en rosa sløyfe. Liten Skär er en perfekt karikatur av en rosa pike, helt til hun åpner munnen for å kaste opp gul  gugge: hun har hoggtenner og et ustadig temperament. Liten Skär er den mest feminine av karakterene, ellers er karakterene tilnærmet kjønnsnøytrale og  kan beskrives med det personlige pronomenet "hen", som verken er maskulint eller feminint. Feministen i meg synes dette er et knallstilig utgangspunkt for barnebøker. Og likevel er jeg for å sensurere nesten hver eneste bok om Liten Skär.



Debatten i Sverige ble utløst av at det i 2012 ble produsert en svensk animasjonsfilm basert på bøkene. Animasjonsbildene i filmen er Wirsèns illustrasjoner, overført til animasjonsmediet. Ingenting er lagt til eller endret, figurene er bare gjort levende. Disse illustrasjonene, som iløpet av 2000tallet har blitt gjengitt i flere bøker og flere opplag, fikk plutselig gjennom filmformatet stor oppmerksomhet: kritikken haglet. Noen svenske kinoer valgte til og med å fjerne filmen fra kinoprogrammet. En av karakterene hennes, «Lilla Hjärtat», ble anklaget for å være en rasistisk karakter som hentet trekkene sine fra utgåtte stereotypier av «negre». Lilla Hjärtat har nemlig store likhetstrekk med den stereotype «negerfiguren» en finner i en gollywog/picaninny.

 En «Gollywog» er en svart stereotyp karakter som var populær i barnelitteratur fra sent
attenhundretall og frem til 1970årene. Du kan kalle det karikaturen av den objektiviserte "negeren", med alle dens konnotasjoner. Figuren kjennetegnes ved helt svart hud, hvite øyne og
overdrevent store, hvite eller røde klovnelepper. Videre har figuren tradisjonelt sett stort, kruset hår
som skal imitere afrofrisyre. Den var populær både som litterær karakter og som lekedukke i Nord-
Amerika, Europa og Australia frem til andre verdenskrig. Det er med andre ord en historisk figur, den går rett inn i historien om de amerikanske slaveplantasjene, den australske diskrimineringen av urbefolkningen, europeerne som tjente seg rike på slavehandel. Det var ikke slavene som gikk rundt med golliwogen, det var slaveeiernes sønner. I moderne tid har den fått stadig sterkere kritikk for hvordan den fremstiller svarte personer, og kritikken har opphav både i den historiske bakgrunnen og i måten den karikerer og latterliggjør svarte. Den regnes av de fleste for å være et rasistisk symbol, et symbol som uttrykker den svarte negerens underlegenhet. Du finner golliwoger i mye litteratur, og denne litteraturen har vært kraftig diskutert de siste årene. Flere kanoniserte litterære
verk har de siste årene kommet i sentrum for en debatt rundt sensur og redigering. Felles for disse er at de er skrevet og utgitt i en helt annen diskurs, en diskurs hvor dette ikke ble problematisert. Som Hergé, tegneserieskaperen bak Tintin, har forklart: "Jeg lå under for de samme fordommer som det borgerlig miljø jeg levde i... Vi skriver 1930, og det eneste jeg kjente til Kongo var hva jeg hadde hørt folk fortelle: «Negrene er som store barn... Hvor heldig for dem at vi er kommet!» osv. Og så tegnet jeg disse afrikanere ut fra disse forutsetningene og i den faderlige beskyttende ånd som hersket på den tiden i Belgia."




Du finner tilsvarende eksempler hos både Astrid Lindgren og Torbjørn Egner, og det har vært stor debatt om hvordan vi skal forholde oss til disse tekstene.

Rasismen i Tintinserien ble faktisk behandlet juridisk. Etter en fem år lang rettsak avgjorde byretten i Brussel at Tintin i Kongo ikke var rasistisk, i den forstand at heftet fra 1946 (en fargelagt versjon av utgivelsen i 1931)aldri hadde som mål eller hensikt å egge til rasehat eller diskriminering. Den er ganske enkelt et produkt av sin tids diskurs.
Tekster som fremstiller svarte som "store barn" er en viktig del av vår litterære kulturarv, men de er produsert i en helt annen språkdiskurs enn i den vi befinner oss i dag. Vi er mer bevisste på rasistiske symboler, og det er ikke lenger politisk korrekt, det er ikke lenger greit, å bruke dem Mens bruken av «neger» ble oppfattet som et eksotisk innslag på førtitallet, blir fremstillingen av de svarte kurrekurredutterne på Astrid Lindgrens Kurrekurreduttøy problematisk i et moderne samfunn.
Dermed oppstår et dilemma. Skal vi redigere tekstene, slik at de passer dagens diskurs? Skal de stå som historiske representanter for en tidligere diskurs? Vil det være historieforfalskning å redigere dem?
Jeg mener at det ikke finnes noe enkelt svar, ikke på de historiske tekstene. Jeg er for å omskrive Astrid Lindgrens "negerkonge" til "Sydhavskonge". Det endrer ikke innholdet i teksten, tvert imot gjør det en god fortelling tilgjengelig og brukbar for dagens barn. Det hadde vært kjempesynd å la ett enkelt ord frata de neste generasjonene knallgode historier, bare fordi Astrid Lindgrens språk bærer preg av førtitallet. Hvis vi synes det er greit å modernisere Sproget i de Gamle Tekster, slik av Sjåfør skrives med sj og ø fremfor ch og eur, da burde det også være greit å modernisere uttrykk. Det blir verre i Tintinspørsmålet, og der synes jeg at teksten kan få stå slik den ble trykket: men med en historisk bevissthet.

Debatten om Lilla Hjärtat føyer seg inn i en større diskusjon omkring rasisme i barnelitteratur, en
debatt som er aktuell for alle som arbeider med formidling av litteratur. Men der jeg både forstår og er glad i Astrid Lindgren, provoserer Stina Wirsèns bøker meg helt enormt.

Wirséns Lilla Hjärtat har nemlig åpenbare likhetstrekk med gollywogfiguren. De tydeligste
kjennetegnene ved henne er at hun, som den eneste av karakterene, er helt svart og at hun har brede,
hvite lepper og hvite øyne. Hun er også den av karakterene som har mest menneskeliknende trekk, i
motsetning til de andre karakterene hvor både kroppsfasong og farger bryter med det
menneskligfigurlige.





Først forsvarte Wirsen seg med at hun slett ikke hadde tenkt på Lilla Hjärtat som en golliwog. Videre parerte både Wirsén og filmprodusenten Linda Hambäck kritikken med å si at Lilla Hjärtat
ganske riktig bygger på en stereotyp, men at dette er gjort med hensikt: «Vi har med Lilla Hjärtat
förhållit oss till en stereotyp – för att punktera den. Vi lever alla under den rasfixerade blicken och
vi måste hjälpas åt att bryta den. Vi vänder oss till en ny generation som än så länge är helt fri från
fördomar.» Wirsén har ønsket å punktere den rasistiske stereotypen. Både bøkene og filmen henvender seg til et publikum som foreløpig står fritt for fordommer, og ved å presentere Lilla Hjärtat ønsket de å gi stereotypen nytt og positivt innhold. Det er altså ment som et antirasistisk engasjement. Wirsén uttalte også at «Att inte vara representerad, det är rasism.» Her regner jeg med at hun sikter begrepet til den usynlige hvitheten, som kunne vært et godt poeng, hadde hun visst hva det innebar. Det gjør hun ikke.

Hun hevdet at det er for få svarte karakterer i barnelitteraturen i dag, og at Lilla Hjärtat skulle være en nøytral representant for svarte karakterer. Denne argumentasjonen avslører at Wirsen overhode ikke har forstått hva kritikken går ut på. Det handler ikke om at Wirsen har tegnet en svart karakter. Det handler om hvordan hun har tegnet den. Argumentasjonen hennes er historieløs - og det er  historieløsheten som ligger til grunn for kritikken. Som Fatou kommenterer: "Jag blir inte upprörd på henne, utan på hennes totala oförmåga att se sin egen del i det hela och att helt och hållet ställa sig blind till vad debatten faktiskt handlade om. Antingen förstår Stina verkligen inte vad det handlade om, eller så vill hon inte förstå."

Til slutt plasserer Wirsen seg i offerposisjon. Det var aldri meningen å tegne rasistiske bilder, sa hun. Hun er så lei seg for at de blir oppfattet sånn. For hun personlig elsker Lilla Hjärtat. Men fordi kritikken er så krass, skal hun for alltid slutte å tegne henne. For meg lyser dette offerrolle. Wirsen er gjenstand for urettferdig kritikk, hun har bare tegnet ut av kjærlighet, men hvis kjærligheten hennes støter noen skal hun slutte. Selv om hun er uenig i kritikken." Forlaget trakk inn bøkene hvor Lilla Hjärtat var sentral, hun sluttet å tegne karakteren (og praktisk talt sluttet å tegne bøker i serien), men det hele skjedde med en såret mine. Offerrollen provoserer meg nesten like mye som illustrasjonene. Hun er faktisk ikke offer i denne saken. Hun er ikke urettferdig behandlet, kritikken er godt fundert. Riktignok er ikke skammen bare hennes: at ikke noen i forlaget har stanset den første boken med Lilla Hjärtat før den kom i trykk er over min forstand. At ikke bøkene ble sendt i retur til Wirsen med beskjed om at "budskapet er bra, tegningene er fine, men du er nødt til å redigere Lilla Hjärtat" gjør meg redd, for det forteller meg hvor historieløse folk er. Og historieløsheten ligger ikke bare hos forfatteren, korrekturleserne, forleggerne og filmregissøren: selv hos bibliotekene er denne tilstede. Nesten ingen bibliotek i Sverige eller Norge tok hensyn til kritikken, bøkene ble stående på hyllen. Bibliotekarer jeg har snakket med argumenterer med at de selv ikke oppfatter Lilla Hjärtat som rasistisk. De ser ikke likheten med den klassiske golliwogen, og dersom de gjør det er ikke illustrasjonene rasistiske. De adopterer Wirsens argumenter, og konkluderer til slutt med at det er barnas vurdering som skal være avgjørende: barn liker dem, derfor skal de lånes ut.

Jeg har aldri tenkt på meg selv som forkjemper for sensur. Det har vært fjernt fra min forestilling om meg selv at jeg skal være en som argumenterer for at bøker bør sensureres, at vi som bibliotekarer skal bestemme hvilke bøker som er egnet for å lese. Som bibliotekarer har vi stor makt, vi kan avgjøre hva som er "god" litteratur, hva som skal være tilgjengelig for leserne. Som prinsipp har jeg alltid tenkt at det er en viktig del av vår oppgave å være mangfoldig. Men i dette tilfellet mener jeg faktisk at bøkene burde tas inn. Jeg mener det er vårt ansvar. Det får ikke hjelpe om motivasjonen bak historiene er god, eller om fortellingene bryter med tabu, eller at en rekke unger synes at det er artige bøker. Det handler om å forsvare barna. Det handler om at vi, som voksne, beleste og erfarne mennesker, har et ansvar for å ikke videreføre rasistiske holdninger. Vi har, eller rettere sagt, vi burde ha en historisk bevissthet som beskytter barn mot rasisme, mot kvinnediskriminering. Akkurat som jeg mener at vi har et ansvar for å beskytte barn mot bildebøker som uforsiktig og hensynsløst behandler alvorlige emner som omsorgssvikt og seksuelle overgrep. Jeg mener ikke at vi ikke skal ha bøker om alvorlige temaer, eller at barn ikke kan vurdere selv hvilken litteratur de liker. Men barns leseglede fratar ikke oss et ansvar for hvilken litteratur vi tilbyr. Barn som kommer til hyllen med pekebøker har ikke det ansvaret, vi har. Det er en stor del av vår oppgave å bedømme og velge ut bøker, og en del av vårt ansvar er å sørge for at verken barn eller foreldre kommer til hyllen og finner  litteratur som spinner videre og aksepterer diskriminerende stereotypier. Vi har makt til å videreføre, eller bryte, med diskriminerende begreper. Dersom bibliotekarer velger å ha rasistiske bøker på hyllen, er dette også et utsagn. Å argumentere, slik enkelte bibliotekarer jeg kjenner har gjort, med at "barna liker det", er å fraskrive seg ansvaret. Det handler om å være bevisst hvilke signaler vi i denne maktposisjonen sender.

Fatou konkluderer med at "jag kommer att fortsätta försvara mina barns rätt att slippa växa upp med dessa rasistiska nidbilder så länge jag orkar." Jeg er hjertens enig.