Velsignet ensidig kjærlighet

Jeg forelsker meg ikke så lett, og selv når jeg nesten gjør det feiger jeg alltid ut. Jeg har hatt noen spede forsøk på forhold, og med unntak av ett ender de alltid med at jeg løper, nesten før det blir noenting. Jeg har et mønster: jeg blir venner med dem, vi nærmer oss noe mer, jeg kjølner og bryter kontakten. Gradvis. Vi blir aldri uvenner... vi bare slutter å være gode venner. Jeg føler aldri noe sterkt, og jeg vil ikke føle noe sterkt. Forelskelse utløser hormoner i kroppen. Mange hormoner, lykkehormoner, rushormoner. Men i meg pleier det minste lille snev av hormoner utløse panikk også. Jeg kan ikke kontrollere det, kan jeg vel? Jeg stiller meg selv sårbar, åpen for hugg. Jeg stiller meg naken for hele verden. Jeg mister kontroll, og jeg trenger den kontrollen. Men i fjor sommer forelsket jeg meg. Det tok meg faktisk noen timer før jeg skjønte hva som skjedde, for jeg var helt uforberedt. Da jeg endelig greide å sette navn på dette presset i brystet? Da måtte jeg gå en liten runde med meg selv. Jeg ventet på en panikk, og panikken kom ikke.
 
Jeg våknet en morgen, etter en lang og fuktig fest. Jeg hadde blitt kjent med en ung mann som kunne smile med øynene, en som kunne alle de kulturelle referansene mine i halvsøvne, en som nerdet verre enn meg. Han var halve grunnen til at jeg gikk på den festen. Han kunne sitere irske poeter og han luktet fantastisk. Jeg hadde hjertet i hele brystet, i øynene, og alle visste det. Halve natten hadde jeg ligget limt inntil kroppen hans, og hormonene mine bruste mer enn de hadde gjort siden jeg var seksten. Der, blant alle våre venner, var jeg mentalt avkledt og sårbar. Jeg ventet hele tiden på at han skulle sette grensen, men den grensen kom aldri, og da morgenen kom og han sov på sofaen snek jeg meg ut og dro hjem. Jeg trengte å rydde opp i brystet mitt. "Dette går over snart", tenkte jeg, dro hjem og sov i noen timer. Våknet opp på ettermiddagen, og der, i brystet mitt: der var det fremdeles. Hormoner. Hjertet i halsen.

Sist jeg følte meg naken og åpen for hugg, greide jeg å kutte det ned før det så mye som spiret. Jeg hadde akkurat begitt meg ut på noe med en snill, edru, intelligent mann som jeg hadde kjent en stund og som jeg var glad i. Vi var helt enig i at det var uforpliktende, det var ufarlig, ingen av oss følte noe sterkt for den andre. Etter noen netter begynte det å spire noe i brystet mitt, noe ørlite noe, det klødde mer enn noe annet. Jeg vet ikke hva det var, og det er godt mulig det var delvis placebo. Det jeg vet er at det ga meg følelsen av å miste kontroll, og jeg kjente fremtiden ble truende og uhåndterlig. Så lenge jeg var avbalansert og kontrollert kunne jeg kanskje takle dette. Hvis jeg ga hjertet mitt ut, ville forholdet bli komplisert, det ville bli vanskelig. Det ville bety vanskelige valg og usikkerhet, jeg ville aldri føle meg bra nok. I det øyeblikket jeg følte noe ukontrollerbart, i det øyeblikket noe ble seriøst, da følte jeg at verden og romantikken klappet sammen rundt meg. Forpliktelser er ensbetydende med blodig hjerte på brosteiner. Jeg våget ikke. Jeg orket ikke. I minuttene før jeg grov ut hvert eneste lille ugress, holdt jeg på å hyperventilere. Jeg er forpliktelsesvegrer, og i det øyeblikket noe blir seriøst stikker jeg.

Merk deg, kjære leser, dette var forrige gang, det var noen år tilbake og det var et støvfnugg sammenliknet med den rusen jeg fikk nå. Og så godt det enn er å være i hormonrus, er det fremdeles et fravær av kontroll som burde gi meg panikk. Sist gang jeg følte det så sterkt, endte det i flere år med vanskeligheter. Jeg trodde det skulle være uforpliktende, og det ble altoppslukende. Denne morgenen prøvde jeg å få kontroll, og jeg innså at det ikke ville strammes inn, det ville ikke lukes ut. Jeg burde være hysterisk, og jeg var forundret i stedet. Hva reddet meg denne gangen, fra min innlærte panikk? Hvorfor sprang jeg ikke? Hvorfor kuttet jeg ikke ned denne lille busken av oxytocin, endorfiner, dopamin og fenetylamin? Hvorfor kuttet jeg ikke kontakten med han?

Fordi det var helt ensidig.

Vanligvis fremstilles ensidig forelskelse som noe vondt, noe smertefullt. For meg var det frigjørende. Det var det eneste som gjorde det mulig, det beste ved det hele. Han var ikke interessert i meg. Vi var venner, et nesten eksplosivt vennskap som plutselig sprang ut en kveld i april. Men det sluttet der, og det visste jeg. Mine hormoner var nettopp det, de var mine.
Jeg slapp å forholde meg til fremtiden. Jeg slapp å forholde meg til hva han syntes, jeg trengte ikke å bekymre meg for å være bra nok, jeg trengte ikke å vokte mine ord og mine handlinger. Han ville aldri bli skremt av mitt mørke og mine dystre erfaringer, for han ville aldri komme i nærkontakt med dem. Og ikke trengte jeg å forholde meg til hans greier heller. Hvis han var stresset eller deprimert, var det ikke mitt ansvar. Vi hadde ingen fremtid å være redd for, det var ingen forpliktelser å løpe fra. Det var problemfritt, for problemene hans var ikke mine og ville aldri bli det. Jeg kunne bare nyte. Alt jeg ville var at han skulle smile til meg. Jeg ville drikke kaffe og spise grønne epler, mens vi diskuterte morsomme ting på detaljnivå, og jeg ville at han skulle smile til meg. Det gjorde han. Ofte.

Jeg vurderte risikoen. Med hjertet mitt i øynene ville alle vite. Ville de føle medynk? Ville de le? Godt mulig. De ville se hjertet mitt og se fraværet av hans, og de ville ikke forstå at dette var det beste som hadde hendt meg på veldig, veldig lenge. Og så oppdaget jeg noe som var like fantastisk som hans mangel på interesse: jeg brydde meg ikke. Det fikk være om de pratet etter at jeg gikk. Det fikk være at noen tok meg til siden og spurte hviskende, "du er litt forelsket, er du ikke?". Hva kunne jeg si, annet enn "JA!"? For det betydde ingenting. Jeg kunne pleie rusen min helt på egenhånd, det kunne være helt min egen opplevelse, og jeg trengte ikke å bryte opp og løpe min vei. Vi kunne bevare vennskapet før, under og etter at rusen la seg. Kanskje fikk det ham til å føle seg noen meter høyere (ikke at han trengte flere meter), og desto bedre, så følte han seg også bra. Jeg følte meg så bra at jeg kunne dele med hele verden. 

I år har jeg en ung mann på dørhellen. En ny, ung mann, en snill fyr som byr meg på kirsebærvin og fin musikk som han lager selv på et av sine utallige instrumenter. Jeg orker fremdeles ingen forpliktelser, men i år prøver jeg å lære av fjorårets erfaringer. Jeg prøver å huske hvordan det var å ha lave skuldre, hvordan det går an å bare nyte. Jeg prøver å stå stille, selv når jeg ser frem mot en sommer full av potensielle farligheter. De farlighetene kan være så fine, nemlig.

Mona og Mikkel står parat

"Har du noe på hjertet? Er det noe du lurer på? Kanskje noe du ikke føler du kan spørre hvem som helt om? Mona og Mikkel står parat til å svare på dine spørsmål."

Som elleveåring gikk jeg fra å lese jentebladet Girls til å lese ungdomsbladet Topp. Girls var en arvtaker fra "Starlet", full av romantiserende jenteerotikk der alle noveller sluttet med at helten kysset heltinnen under stjernelys, og i det øyeblikket leppene møtes ser hun stjerneskudd, samt et og annet motetips. Topp var tenårenes svar på Se& Hør.
Topp kom ut hver måned, og hadde bestandig to plakater med kjekkaser på. Jeg samlet på dem med Leonardo DiCaprio, men jeg hadde også noen med Spice Girls, noen med All Saints, Backstreet Boys og absolutt noen med Johnny Depp. Foruten plakater sto det sladder om kjendisene, hvem var kjæreste med hvem, hvem hadde sagt hva og gjort sånt og utgitt det, og i midten sto en spørrespalte som skal være sentrum i denne posten.
Du har dem i alle ukeblader, fra Familien til Dagbladet. Spørrespalten. Det stedet du skriver brev til og spør de mest pinlige spørsmålene dine, de spørsmålene som bekymrer deg om natten. I voksenbladene står det spørsmål om hvordan barnet ditt er mobbeoffer, familievold og utroskap. Ungdommers spørrespalter florerer me sosiale bekymringer, spørsmål om romantikkens fallgruver og mest av alt: bekmringer om den forferdelige kroppsvekten.
Topps spørrespalte heter "Mona & Mikkel", og jeg var en bekymret tenåring som engstet meg for å falle utenfor sosiale rammer, famlet blindt og ikke minst ensom rundt i romantikkens verden og mest av alt - jeg bekymret meg for vekten min. Jeg var for tykk! Jeg burde slanke meg. Men kunne jeg det? Jeg hadde lest om anoreksi. Dessuten, skulle en ikke være fornøyd med seg selv? Skulle en ikke like seg som en var? Det var svaret hver gang noen sendte inn et spørsmål om badevekter, og jeg leste både spørsmål og svar med ivrig blikk. "Lik deg selv, du er sikkert bra nok" var standardresponsen, og jeg trodde aldri helt på dem. Det tror jeg ikke noen andre gjorde heller.

For mellom alle de bekymrede innleggene dukket det med jevne mellomrom opp lure slanketips, sånn i tilfelle du ikke skulle være helt sikker på om du var bra nok likevel. Jeg leste også disse med hett blikk, og særlig én festet seg i bakhodet mitt. Dette var en liste med ti helt konkrete forslag til hvordan øke sin egen forbrenning, og jeg pugget den og fulgte den når jeg husket på det.
Jeg husker ikke alle punktene. Jeg husker de viktigste:

• - stå tidlig opp om morgenen.
  

• - Blir du sulten om natten, spis gulrøtter.
  

• - Gå baklengs. Da forbrenner du dobbelt så mange kalorier.
  

• - Tren minst tre kvarter hver dag. Aller best blir effekten dersom du trener tre ganger i løpet av en dag, på et kvarter hver. Som eksempel foreslo de at en skulle ha sex tre ganger daglig, et kvarters tid hver gang. (Masse kaloribrenning!)

Disse punktene sto oppført i en egen, liten ramme, så det skulle være helt sikkert at unge lesere skulle få dem med seg. Jeg var litt skeptisk den gang, men jeg gikk likefullt baklengs i ny og ne. Sex var litt utenfor min sfære som elleveåring, og jeg spiste ikke gulrøtter om natten. Det er nok derfor den umiddelbare effekten uteble.
I dag lurer jeg på om Mona & Mikkel hadde det fryktelig morsomt når de svarte på spørsmål eller fikset opp små rammetekster med tips. Jeg tror kanskje det.

Post-master-spoilere

 

*GASP*

 

Kjære Shilan

Sist jeg så deg, var på en demonstrasjon i Oslo. Jeg ble så glad da jeg så ansiktet ditt der. Du skulle reise hjem samme kveld, men vi gikk på kafé, du og jeg, før toget ditt gikk.

Vi var først på vei inn på en fin resturant, der toppolitikere fra hele verden hadde tenkt å spise middag. I døråpningen feiget jeg ut, men du var full i dødsforakt. Du hadde tenkt å være en fargerik eksplosjon der blant de stive mennnene i dress, og du ville ha gitt dem et minne for livet. I stedet dro jeg oss på en kafé, der vi drakk kakao med krem. Det var en kald vinterkveld i Oslo, og du varmet meg mer enn kakaoen.
 Vi delte sorger og gleder, fortalte hverandre om hvordan livet behandlet oss for tiden. Jeg kom med dårlige nyheter. Jeg gjorde deg trist, sist jeg traff deg.

Det var ting jeg ikke sa til deg. Ting jeg burde sagt.

Jeg fortalte deg ikke at du var vakker. Jeg fortalte deg ikke at du var Halvdan Sivertsens sommerfugl, den fargerike og sterke personligheten som lyste opp gaten du gikk på.

Jeg sa ikke hvor mye du betydde for mitt politiske engasjement, den gangen jeg var sytten. Den gangen da vi skulle redde et asylmottak? Mennesker uten kontakter, mennesker uten noen form for makt over egne liv, kunne ta kontakt med deg. Du kastet deg inn i kampen, du ga alt du hadde og litt mer. Du ble for mange den ene personen de kunne gå til, den ene personen i et maktsystem som ville høre på dem, ville forstå deres situasjon og vite hva som kunne gjøres.
 Da jeg traff deg nå i vinter, fortalte jeg deg ikke hvor imponert jeg var over din livserfaring, av din styrke. Jeg fortalte deg ikke at pågangsmotet ditt, din vilje til å kjempe, stilte oss alle i skyggen. Jeg fortalte deg aldri hvor stolt jeg var over å kjenne deg.

Jeg sa ikke at du var den modigste revolusjonære personen jeg har truffet noen gang.

Jeg fortalte deg ikke at jeg beundret deg.

Jeg fortalte deg ikke at jeg var glad i deg.
Jeg tror i alle fall ikke at jeg fortalte deg det.
Kanskje fortalte jeg deg det, da vi ga hverandre den siste klemmen.

Jeg var det. Jeg var veldig glad i deg.

Shilan,  jeg skjønner ikke dette. Jeg skjønner ikke at når jeg reiser til Bergen i sommer, kommer jeg ikke til å støte på deg på gaten helt tilfeldig. Skal jeg ikke høre deg le den der rare latteren din igjen, eller høre den skjelmske røsten din? Du er så levende, Shilan. Du ler så lett, selvironisk og troskyldig på samme tid. Og du brenner så varmt, du engasjerer deg så det knitrer i luften rundt deg. Om noen skulle gå ut i flammer, måtte det nesten bli deg. Verden mistet noe umistelig i går. Du vil bli sårt savnet.

De dagene, du vet

Alle har de dagene. Alt går i feil retning. Verden gjør vondt på huden din, og egentlig orker du ingenting, men du har tusen ting å gjøre. Du trenger en klem, og hver klem hjelper i fem sekunder, men det blir aldri nok av dem til å drive dagen bort. Noen ganger har du ikke en gang noen som kan gi deg klemmen du trenger.

Det finnes mange pick-me-upsider. Du har sider med anonyme kjærlighetsbrev, med oppmuntrende post-it-lapper, du har katter som gjør rare krumspring og blogger som markedsfører seg med at de skal handle om de fine tingene i livet. Men ingen, ingen, har vært så søte som denne. Dette er nødt til å være  det varmeste stedet på hele Internett.  "I will find some other way to tell you you’re okay".

Min versjon av barkebåter

Mummimamma, i Farlig Midsommar, lager barkebåter til alle ungene hver sommer. Det er et sommertegn, og den første barkebåten gir hun alltid til den hun liker best. (Jada, jeg vet at forskjellsbehandling ikke er en fin ting. Men den første barkebåten gir hun alltid til sin eneste sønn Mummitrollet, og da synes jeg det er greit.) Hele den romanen er den fineste mummifortellingen jeg vet.

Farlig Midsommar åpner med at mummitrollet sitter ved et lite tjern og tenker på barkebåten han skal få. Hver gang jeg leser det, tenker jeg på mummimamma, som må synes det er uendelig fint å begynne på den første båten, fordi det er et sommertegn å bli glad av. Jeg kan ikke lage barkebåter, men jeg på et vis har kopiert ritualet hennes likevel. Hvert eneste år plukker jeg den første løvetannen jeg ser, og jeg gir den videre til den personen jeg liker best. Deretter gir jeg løvetann til alle jeg liker, som det faller seg, akkurat som Mummimamma, men den første løvetannen gir jeg vekk som en vennligsinnet gest for å fortelle at vedkommende gjør meg glad som våren. Noen vil kanskje påstå at løvetann er ugress, og at det er upraktisk å gi noen en småslapp grøftekantblomst, men de har ikke skjønt poesien som ligger i en løvetann. De har kanskje aldri truffet et ekte Løvetannbarn, eller kanskje de ikke får den våryre følelsen av det første gule hodet de ser. Jeg gir videre poesien.

Jeg fant den første nå i formiddag, men i år har jeg ingen å gi den til. Jeg er innestengt i en krok på soverommet mitt, der jeg prøver å skrive ferdig det jeg begynte på for tre år siden. Jeg gir den til meg selv, som oppmuntring. Jeg har hentet våren inn.