skamfull surfing

Jeg er ustabil for tiden. Veldig ustabil. Jeg hopper opp og ned, sover for mye, sover for lite, blir redd for å åpne fjesbokmeldinger og redd for papirlapper på veggen min, samtidig som jeg går ut og det er sommer, og det lukter grønt og jeg får klemmer og livet er større enn universet. Den siste måneden har jeg (og alle kollegaene mine) fått sparken fra jobben og som en reaksjn på dette har jeg blitt vettskremt hver gang noen derfra har tatt kontakt. Jeg har oppdaget at jeg ble nødt til å gå til legen og fortelle skumle ting, jeg har strøket på en eksamen som jeg syntes var kjempemorsom, sluttet å åpne regninger igjen og generelt sett vært rar, usammenhengende. Jeg har visst at jeg har hatt mange stresspunkter i livet mitt, og jeg har trodd at jeg hadde kontroll. Det først nå i kveld at jeg innser at jeg har vært temmelig mer ustabil enn til vanlig. Jeg har skrevet stemningskart over de siste to ukene, og ifølge den er jeg mildt oppstemt, men stabil. Det er jeg jo åpenbart ikke.

Jeg fikk diagnosen bipolar da jeg var seksten, av en sær mann som pratet med meg i et kvarter og lot meg gå. Familieterapeuten min, som skulle reparere hodet mitt i fjor, tvilte veldig på at diagnosen var korrekt, fordi jeg bestandig virket i kontroll, og fordi jeg bestandig hadde en analyse, en lett ironisk distanse til alt i verden. Selv den nye psykologen min, som er flink og løsningsorientert, lurte veldig i begynnelsen. Når hun gravde for å finne ut om jeg hadde oppturer eller nedturer, ble jeg svevende. Hva var normalt? Hva var vanlige gladdager som alle har? Hva var depresjon, som alle kan ha? Hva var stress, var jeg ganske enkelt en oppspart ball av stress, som med jevne mellomrom brøt ut og ble manisk fordi alt som var oppspart og oppsamlet plutselig brøt ut? Hvem var jeg, bak alle analysene og alle forklaringene og all forståelsen? Hva var følelsene mine, hvem var jeg?
Hun gjorde med andre ord det ingen profesjonelle har prøvd før henne, hun prøvde å finne ut hvem jeg var bak analysene mine. Jeg vet så uendelig mye om hvorfor jeg er som jeg er, hva som har vært viktige hendelser i livet mitt, hvorfor ting har skjedd som de har. Jeg har en stemningslidelse, og jeg aner ingenting om følelsene mine.

Silje kom på besøk til psykologdamen min, den flinke. Og mens familieterapeuten aldri helt innså at Silje eksisterte, innså denne damen at Silje visste vel så mye om hvem jeg var som det jeg gjorde, og at hun kanskje kunne sette bedre ord på de tingene - de følelsene - jeg ikke klarer å navngi. I løpet av én samtale påpekte Silje helt konkrete eksempler på at jeg gjør ting utenfor normalen - jeg pusser opp hybelen i løpet av et døgn, jeg løper til byen for å pante flasker på en søndag, bare fordi jeg hadde bestemt meg for å pante flasker akkurat i dag, jeg skjelver av innestengthet når jeg må sitte i ro. Jasså, var jeg oppstemt da, tenker jeg, og husker at joda, det kan nok stemme. Silje kan si det, jeg kan ikke - jeg blir så redd. Jeg har bare lov til å være bipolar når jeg samtidig har kontroll, når det er noe som ikke merkes av andre, som knapt nok merkes av meg. Samtidig har jeg ikke lov til å være meg selv, uten å være bipolar, for hvis jeg ikke har en diagnose på at jeg er så gal som jeg er, blir jeg verdiløs. Jeg har satt opp regler for meg selv, hvor jeg bare har lov til å være "så" mye bipolar, hvor jeg skal være så bipolar, men ikke mer. Aldri mer. Å da skulle fortelle en terapeut om hvordan jeg føler meg? Jeg føler ikke, jeg analyserer. Jeg setter ord på analysen. Psykologen ble forvirret av meg som sa, "jada! Jeg var litt manisk i fjor sommer, men siden da? Neida!". Etter samtalen med Silje var psykologen min veldig overbevist. Jeg var bipolar, og det siste eksempelet på det var to uker gammelt.

Bipolare folk får gjerne et stemningskart. Dette er et kart hvor de skal skrive ned hvordan de har hatt det i løpet av en dag. Hvor mange timer har du sovet? Hva var det høyeste stemningspunktet? Hva var det laveste? Hva slags medisiner har du eventuelt spist? Hvor redd har du vært, eller hvor irritabel? En skal skrive det ned med små kryss, og tanken er at kartet med tiden skal lære en å gjenkjenne mønstre, slik at en unngår å havne for langt opp eller ned.
Et stemningskart høres ut for meg som et analysekart, hvor en skal analysere hvordan stemningene har vært hver dag. Et analysekart, det skulle vel være genialt? Jeg trodde stemningskart var trygge og fornuftige, enkle og veldig smarte. Jeg tok feil, for stemningskart er ikke et analysekart. Stemningskart er et følelseskart. Jeg er så redd for å skrive feil, for å skrive for alvorlig, for å skrive at jeg er ustabil når jeg ikke er det, redd for å kjenne etter og føle. Jeg er redd for å skrive at jeg er oppstemt når jeg likevel sover tolv timer i døgnet, fordi analysen min sier at en oppstemt person i følge papirene ikke sover. Jeg er redd for å skrive at jeg er redd, når det bunner i en eller annen faktisk hendelse (som riktignok ikke burde være skummel) og når redselen kommer klarest til syne hvis jeg ligger i ro. Er jeg redd da, eller er jeg bare anspent, nervøs? Det hjelper jo å stikke hodet under tre puter, krype seg sammen til en ball og nynne for seg selv, men er det egentlig ikke bare et uttrykk for kjedsomhet? Og jeg er jo ikke lenger lei meg - jeg var lei meg i vinter - nå er jeg glad. Men jeg er jo ikke overhysteriskglad, hele tiden? Jeg føler meg jevnt glad. Det er veldig deilig, og den analytiske vissheten om at jeg er jevnt glad slår ihjel alle kryss om at jeg er ustabil. Stemningskartet mitt er skamfullt. Stemningskartet er meg, men det er en skamfull del av meg. Jeg visste ikke selv hvor skamfull jeg var over svingningene, hvor lite bevisst jeg var min egen ustabilitet, før jeg begynte på dette. Jeg trodde jeg visste mye om mitt eget hode, nå viser det seg at jeg vet ingenting, jeg gjenkjenner ikke bølgeskvulpene og det å se seg selv i et stemningskartspeil er forferdelig. Jeg forminsker alle svingningene, og deretter føler jeg meg skamfull fordi svingningene er så små, og jeg fortjener ikke hjelp. Kartet jeg skriver på nå, er mitt tredje forsøk på å overvinne denne skamfølelsen. Jeg skriver ned nesten hver kveld, eller en morgen, av og til noen dager samlet opp, hvordan jeg har hatt det, men jeg greier ikke å skru av analysen som redigerer hvor kryssene skal havne, det skjer ubevisst. Og analysene mine styres av helt andre ting enn oppriktighet.

det jeg vil forby i kveld

En siste ting før jeg synker ned i uvitende dvale, først i form av tanketomme gjøremål og deretter drømmeløs søvn; jeg har oppdaget noe som burde bannlyses. I rommet over mitt ligger nemlig et barneværelse, har jeg fått forklart fra husverten, og så sannelig tror jeg på dem. Den siste halve timen har nemlig et eller annet vesen spilt SuperTrouper med ABBA - på blokkfløyte. På repeat. Det skulle faktisk ikke vært lov. Takk og lov for øretelefoner.

Det øyeblikket jeg falt for Leon Latex

Herlighet, en blir så nostalgisk når en slutter å sove i noen døgn. Jeg kjører på kaffe og Cola, og jeg har det egentlig ganske så fantastisk, midt på andre natten. Det eneste er at jeg blir så veldig lett distrahert fra det som er mitt egentlige hovedprosjekt, nemlig å skrive ferdig. I stedet lar jeg meg rive med i mer magisk musikk. Dette øyeblikket i Tramteatrets historie er et høydepunkt i hele deres karriere, selv om det er hentet fra en av deres svakere tvserier. Ikke lenge før dette øyeblikket har Leon Latex hatt et utypisk utbrudd, hvor han har fortalt dem alle om dikteren Schiller og hans harde arbeid.
Frem til dette har jeg vært veldig, veldig glad i'n Leon Latex, jeg har fattet særdeles sympati med ham for hans intense aversjon mot snø, og jeg liker at han ikke tåler dagslys, men våger seg ut for å finne sin beste venn i Serum, Serum likevel. Men, det er altså i dette øyeblikket som leder opp til denne sangprestasjonen at Leon Latex kaprer hjertet mitt fullstendig. Leon har nemlig fattet en dyp respekt for den tyske poeten, og da bandet strever og kaver på dårlig tysk og ikke forstår hva de synger om, blir han fra seg. Han har nemlig tydeligvis identifisert seg med poeten, og tanken på at Pelle Parafins Bøljeband skal vise sånn mangel på respekt for det arbeidet Schiller gjorde! Han insisterer på at istedet for å fremføre en sang på dårlig tysk som bandet uansett ikke forstår, skal de synge hans egen oversettelse av Schillers Bethovens niende Symfoni. Og hvilken oversettelse, hvilken versjon det blir! Dette er fremdeles den tøffeste jeg noensinne har hørt.

den magiske musikken

Det var om vinteren, og i mitt hode er denne vinterkvelden blitt til lillejulaften eller noe i den gaten. Jeg var hjemme med mamma, og jeg må ha vært fem år gammel. Inn døren kommer min far, som på den tiden var lærerskolestudent og gjerne kom hjem sent på ettermiddagene - sent for en femåring, i alle fall. Han hadde med en gave til meg.

Jeg er akkurat gammel nok til å ha opplevd overgangen fra kassetter til cder, og de første musikkfilene jeg noensinne eide, var på kassett. Denne vinterkvelden kom min far hjem med en liten kassett. Han gikk direkte bort til kassettspilleren i stuen vår og plasserte den i apparatet, før han trykket på play. Ut av høytalerne kom en historie, full av musikk og fantasi. Jeg eide mange lydbøker, jeg eide Pippi Langstrømpe og Otto er et Neshorn og Robin Hood, men alle disse var jo bøker jeg hadde lest i tillegg. Drømmen om kaptein Sortebill var en lydhistorie, og den fantes bare på denne kassetten. Jeg lå i stuen og lyttet, omgitt av familie, til Lars Klevstrand og Steinar Ofsdal som fortalte historien om Nøtteliten som hører en magisk melodi i drømme, og som deretter stikker av fra skolen og frøken Eleonore for å reise jorden rundt for å finne Kaptein Sortebill og denne magiske melodien som han drømte om. På veien møter han en trist krokodillemann, en tåpelig og sta elefant med hjemlengsel, en herlig misjonær som begynner å tro på engler, et flygende teppe og en mann som spiller fløyte og later som om han er en stein - men det er bare juks - for han er egentlig Steinar - med det er bare juks det også - for han er egentlig... Han er så mangt, før han kommer frem til hva han er. Nøtteliten treffer den ene etter den andre, og alle sammen har en sang å synge, en melodi å formidle. Sangene veksler mellom å være nyskapende versjoner av klassiske barnesanger (Nøtteliten er selvsagt med) og sanger som er spesiallaget for selve historien, men som viser tydelig slektskap til folkemelodier fra de forskjellige stedene Nøtteliten besøker. Så altfor ofte er barnehistorier fylt av dårlige sanger, med teite sangtekster og falske toner. I Drømmen om Kaptein Sortebill er musikken først og fremst en essensiell del av selve historien, og i likhet med fortellingen selv er den grundig gjennomført.

Og i over femten år har denne kassetten fulgt meg. Jeg setter den fremdeles på for meg selv en gang i blandt, enten fordi jeg vil høre en sang eller fordi jeg vil møte spøkelsene med Nøtteliten enda en gang. Det er nemlig slik det ender, han møter Kaptein Sortebill og alle spøkelsene, og de introduserer ham for den magiske melodien - kjernen i spøkelseslivet. Dette er en historie som har vokst seg på meg, stadig sterkere for hver gang jeg har hørt den.
Og likevel, hele livet har jeg vært den eneste jeg har visst om, som har elsket denne historien. Joda, min mor elsker den også. Men hvor er de andre en-gang-i-tiden-femårige-jentene-og-kanskje-guttene som sovnet til denne historien? Jeg har nynnet sangene og sitert en sta, deprimert elefant, og jeg har ofte tenkt at denne historien burde spres, den burde være kjempekjent - hvorfor er det bare jeg som kjenner den?
I fjor bestemte jeg meg for å spille den for en kjær venn fra det veldige Østlandet, en felles medstudent som liker alt jeg liker og omvendt. Hun! tenkte jeg. Hun vil like denne fortellingen, hun vil like sangene, hun vil like dette. Og fordi jeg kjenner henne, inviterte jeg henne på te og en fortellerkveld. Jeg puttet den gamle kassetten i spilleren, trykket på play og skottet bort på henne. Hvorpå hun blir undrende i ansiktet, drømmende, søkende. -Men. Sier hun. - Men... jeg tror jeg hadde denne! Jeg hadde denne historien når jeg var liten! Men jeg husker ingenting av den.Åh, så deilig!

Og så hørte vi historien ferdig. Og etterpå måtte jeg male et bilde av den magiske musikken, som fremdeles er den fineste sangen av dem alle - i melodi, men aller, aller mest i tekst.Og fordi den ikke finnes på internett, men jeg vil dele sangteksten med dere likevel, får dere den her.

Vi er nissene og tussene i drømmene
vi er troll som bor i fjell og under jord
vi er nøkk og draug og havfruer i strømmene
vi er alt du ikke vet men bare tror
vi er alvene fra Elverhøy
og engler som vil ha det gøy
og spøkelser i kjole og i hvitt
vi er prinsen fra et eventyr
og treogtredve fabeldyr
og alle stemmer i med nebbet sitt

vi er sekkepiperblåsere og spillemenn
som ikke hadde råd til instrument
nå er vi like blide, for vi går igjen
i måkeskrik og mjau og klokkeklang
vi er de som tenkte neste gang
og tidde mens de andre sang
men inni oss var strengespill og fløyt
talenter som har gjemt seg bort
genier som har dødd for fort
er ånder og nå synger alle høyt

vi er barn av den magiske musikken
den musikken som begynner av seg sjøl
velkommen til den magiske musikken
den som holder til i hemmelige høl
en bie som summer, en plan som slår klikk
vindsus og bølgeskulp er magisk musikk
og hvis hjertet ditt banker en nyforelsket dag
er det den magiske musikkens trommeslag

musikk om natten

Og så tar det meg igjen. Jeg vet ikke hvorfor dette er musikk som vender tilbake om sommeren. Sommeren for to år siden spilte jeg dette hver eneste dag til og fra jobb. I fjor brevvekslet jeg med min kjæreste ravn og utforsket diverse lag og aspekter ved karakterene og deres livsvalg. I år, mens jeg sitter på dragvoll og skriver eksamen for harde livet og klokken nærmer seg halv fem på natten, da kommer det igjen. Jeg må høre Phantom of the Opera. Alle melodiene griper meg om hjerteroten og lager sommer på innsiden av øyelokkene mine. Jeg kjenner tidlig morgensol i ansiktet, hører fuglene synge i grålysningen, kjenner lukten av klorofyll og kjenner at det er sommer, sommer, sommer.






og til slutt, selvsagt:

Frempek

Fordi jeg er oppslukt av eksamen i litteratur. Den handler ikke om frempek, men om metafiksjon - litterære grep begge deler.