Oppsummering av verdens fineste tur

Ah, England. England! Som tittelen avslører, kan dette betegnes som verdens fineste tur. I ettertid har det faktisk vært nesten luksuriøst problematisk, for vi vil så gjerne fortelle om hvor bra turen har vært, og hva står igjen? Ordene beskriver bare hvor vi var, hva vi gjorde, at vi var entusiastiske og glade. Det var mer enn det. Dere vet når dere forestiller dere noe, og så blir det bedre enn forventet? London hadde, som forventet, kø, regn og engelskmenn. Og all den lykken du kan ønske deg.

London hadde vår, vår på ekte, vår som nesten grenset til tidlig sommer, med grønt løvverk, vårlukter og blomster alle steder. London har verdens vakreste bygninger, både de overdådig store med krimskrams på, de pent utsmykkede tebanestasjonene og de små og koselige privathusene utenfor bykjernen. London har færre av de virkelig stygge byggene, selv om de finnes de også, og heldigvis er de alle sammen plassert i utkanten, vi kunne glemme at de fantes. London flommer over av mennesker i alle slags former og farger.  Jeg glemte mp3spilleren min og oppdaget at den ikke var nødvendig, for overalt snakker mennesker  med sånne ord og tonefall som gir meg frysninger av lykke på ryggen. Jeg irriterte mine reisekamerater med stadige dr. Whoutbrudd, som når jeg fant en sonic screwdriver - en sonic screwdriver! til en pris jeg kunne tåle. (En sonic Screwdriver! Jeg eier en sonic screwdriver. Den lyser blått og sier brrrrrrrr når du ber den om det, og den henger ved siden av sengen min nå. Jeg har allerede prøvd og oppdaget at den gjør underverker mot forkjølelse, et tips til serieforfatterne.) Det var også omtrent hundre øyeblikk i løpet av denne tredagers turen hvor jeg ikke kommenterte doctor Whoreferansene mine, men hvor de var påtrengende i mitt eget hode likevel, så samvittigheten min er ikke nattesvart trass i maset mitt. 

Silje fikk besøkt masse bruktbutikker, skjønt ikke så mange som hun ønsket, og hun fant en autentisk femtitallskjole som fikk henne til å se ut som en femtitalls filmstjerne, særlig med pettycoaten på under. Hun er alltid vakker, men med denne kjolen på er hun ubeskrivelig, og hele resten av turen la hun, og jeg, planer for passende situasjoner hvor hun kan bruke den.  Vi våget oss inn på Notting Hill for å se på markeder, men alle turistene skremte oss bort. Vi drakk brus og Mojito med lime og blåbær, og jeg spiste en chipstype som litteraturfriken i meg elsket bare på grunn av referansene - den het Phileas Fogg og hadde smaker fra hele verden. 

Vi var på teater og så et fantastisk, nydelig, meningstettet, klokt og metapoetisk drama av Richard Greenberg. Three days of rain var en spontan teateropplevelse, og alle måtte konkludere med at det også var turens høydepunkt. Silje satt på venstre side av meg og var henført, og i pausen begynte hun et analysearbeid som jeg mistenker kommer til å vare lenge. Til venstre for meg satt Emil, vår tredjepart, og også han var begeistret - dog kanskje av andre grunner. Denne oppsettingen av skuespillet hadde nemlig et trekkplaster som trakk oss alle; vi fikk se en kjendisskuespiller i aksjon. På scenen sto en lys levende James Mcavoy, og jeg tenkte; dette må jeg fortelle til folk, til mamma.

(Husker du ikke hvem James Mcavoy er? La meg si det slik, han er skotte og han havnet på en av listene mine. Han spilte seg mindre hot her, men ikke derfor mindre bra.)

Ellers England? Turistattraksjoner ved midnatt er tingen! Vi besøkte Big Ben og St. Pauls Cathedral etter midnatt, og det var folketomt og vakkert. Stressnivået var eliminert og vi kunne ta kunstneriske, sprø bilder hvor vi formelig og bokstavelig talt klatret på hverandre - og på byggene - og vi kunne sitte noen minutter i fred og bare være. Det var ingen duer ved St. Pauls, men jeg fant en stygg snøkule med en Mary Poppinsfigur inni. Det var ikke Dr. Who, så jeg hadde ikke lyst på den.

til Xxxxxx og avtalen vår.

Jeg blir et plaster
og klistrer meg til
hvert øyeblikk nå
vil du rive meg av.

Men nei!
Du holder meg der,
beskytter meg mot vann og såpe.
Jeg suger alt liv fra huden din
og kjenner at vi gror
sammen.

---------------

Oh, I DO want to

Det begynte med en tekstmelding fra Silje, halv seks om ettermiddagen en mandag i mars 2008. Den var på nynorsk, slik alt hun skrev på på det tidspunktet var, og den fastslo at vi, hun og jeg, var nødt til å dra på "We Will Rock You"musikalen. For å få med oss den ville vi være nødt til å reise til London. I tekstmedlingen legges det løse planer for sommeren 2008, men dere vet - det er forskjell på hva en vil og hva en får til. Sommeren 2008 forsvant i hytteturer og lydbokinnlesing, ispedd telefonsamtaler og en og annen bringebærsorbet, men garantert ingen Queenmusikal.
(Spør du hvorfor vi skulle på Queenmusikal? Du kan spørre senere, jeg kan heller bruke enda et langt innlegg om hvor skjellsettende tenårene var.)

Vi fikk det jo omsider til, mest fordi vi har en nydelig kamerat vi en gang gikk i klasse med, og som nå drar oss med på sin tredje forestilling. (Bless you, boy.) Det er noen måneder siden vi faktisk greide å fastsette at vi skulle, og litt mindre tid siden vi greide å luke ut noen datoer vi hadde tid alle tre. Så tok det litt tid før alle hadde svart skikkelig, og litt tid før alle billetter var bestilt - men da de først var bestilt, både bosted, musikal og reise - da begynte det å krible i meg. Det begynte nesten å bli virkelig. Jeg har holdt det inntil brystet, først og fremst for å unngå å plage mine venner og bekjente. Det er en kjent sak at diverse familiemedlemmer i mitt tre til stadighet utbryter "oh, I do want to go to England!", og ettersom det er ti år siden sist, hvis du ser bort fra en helg i Cardiff, kunne det bli stygt hvis jeg først åpnet for å fortelle om hvor mye jeg gleder meg.
Den siste uken eller så har jeg vært ute av stand til å holde det stille. Jeg har bare spilt britisk musikk. Jeg har bare sett på britiske tvprogrammer - og ikke en gang krim, enda det er påske. Jeg har bare lest britisk litteratur, deriblant Shakespeare og Jane Austen. Jeg har spist brune bønner i tomatsaus til frokost og mumlet engelske gloser til meg selv når jeg var alene, ikke for å lære dem, men fordi de gjerne er så pene. Det er mindre enn en uke til vi reiser, og passet mitt ligger pent lagt frem på en hylle - jeg sjekker det mange ganger daglig for å se at ingen lånere ubeleilig har lånt det. Det har boblet frem med jevne mellomrom og tatt over, gjort meg vibrerende med forventning, og den siste uken har jeg latt det strømme ut - vi skal til England, har jeg sagt det?
(Forventet svar: jah. Det har du. Hvorpå jeg sier; åh, gleder meg!" ... "Jeg skal til England, visste du det?")

Jeg gleder meg. Jeg prøver å forberede meg på flyforsinkelser, lange køer, regn, dårlige senger, lange gater og ingen stedsans, men det hjelper ikke. Jeg gleder meg. Og ja, jeg gleder meg til musikalen. Men kanskje enda mer gleder jeg meg til







Ja. Og til sist, en viktig ting som jeg må gjøre hver gang jeg er i London - jeg må til St. Paul's Cathedral. Ikke fordi jeg er spesielt religiøs, for det skal gudene vite at jeg ikke er. Det er ikke engang fordi jeg er interessert i kunsthistorie, selv om jeg sikkert kan analysere bygget og leke kunsthistoriker, hvilket jeg ikke kunne sist jeg var i England. Nei, den store og eneste grunnen til at jeg må til St. Paul's og mate duene utenfor, helst i en vid, litt grå kjole og garantert mens jeg synger, er Julie Andrews. I rød kåpe. Som synger. Stort sett hele mitt liv har jeg elsket en fiktiv, gammel dame som selger fuglefrø utenfor katedralen, mens Mary Poppins leker med en snøkule uten snø. Dette er suveniren jeg ønsker meg mest i hele verden:

Til tyveårene mine

Jeg søker tilflukt i poesi.

Jeg blar i den store diktsamlingen med engelske dikt. Rundt meg pusler Silje med sine ting. Vi sitter på hennes hybel, og vi har hver vår kopp med yogite og tilhørende visdomsord. Jeg blar i diktsamlingen, og leser høyt når jeg med jevne mellomrom finner ord, avsnitt eller hele dikt som fanger oppmerksomheten min. Jeg dveler litt ved Christina Rossetti, søker min vane tro etter Emily Dickinson og leker meg ved å slå opp på tilfeldige dikt, ukjent poesi som kanskje kan fange blikket mitt.

Det er en slik tilfeldighet som gjorde at jeg slo opp Kenneth Kochs dikt, men etter noen linjer visste jeg at dette var et dikt for oss. Det traff meg i mageregionen et sted, slik god poesi kan gjøre. Det formet et lite press i brystet mitt, nettopp press fra ord som er formet helt riktig. Slik er livet, akkurat nå, akkurat så fylt med optimisme, overskudd, entusiasme. Jeg dyttet boken til Silje.  I løpet av fem minutter hadde hun bestilt diktsamlingen over internett. Akkurat så fylt med optimisme, entusiasme, ikke sant? I tyveårene kjøper en gjerne sin første spontane diktsamling.


TO MY TWENTIES

How lucky that I ran into you
When everything was possible
For my legs and arms, and with hope in my heart
And so happy to see any woman
O woman! O my twentieth year!
Basking in you, you
Oasis from both growing and decay
Fantastic unheard of nine- or ten-year oasis
A palm tree, hey! And then another
And another (and water!)
I’m still very impressed by you. Whither,
Midst falling decades, have you gone? Oh in what lucky fellow,
Unsure of himself, upset, and unemployable
For the moment in any case, do you live now?
From my window I drop a nickel
By mistake. With
You I race down to get it
But I find there on
The street instead, a good friend,
X—- N——, who says to me
Kenneth do you have a minute?
And I say yes! I am in my twenties!
I have plenty of time! In you I marry,
In you I first go to France; I make my best friends
In you, and a few enemies. I
Write a lot and am living all the time
And thinking about living. I loved to frequent you
After my teens and before my thirties.
You three together in a bar
I always preferred you because you were midmost
Most lustrous apparently strongest
Although now that I look back on you
What part have you played?
You never, ever, were stingy.
What you gave me you gave whole
But as for telling
Me how best to use it
You weren’t a genius at that.
Twenties, my soul
Is yours for the asking
You know that, if you ever come back.

litterære vårtegn på vinger

Det første året jeg bodde i Trondheim, fløy en skokk med ender like over taket mitt. Ikke vet jeg om dette er noe som faktisk skjer, men jeg tror de kan ha flydd vill. I hvert fall fløy den samme flokken med fugler i sirkel, og dermed fikk jeg se dem ikke bare en gang, men mange ganger - over flere dager. Ender har fæle stemmer, visste dere det? De roper og roper, men ingen av dem har sangstemme, og de kunne sikkert trent litt på koringen også. Det er noe herlig ved hele symfonien.
Jeg mener å huske at dette var på høsten en gang, skjønt jeg ikke er sikker. Til slutt fant de nok veien de lette etter, for de forsvant og nettene ble igjen stille og fredfylte.
Jeg er vokst opp ved siden av et vann som blir brukt som trekkplass, et hvilepunkt for en masse trekkfugler. Hvert år har jeg sett etter dem og vurdert kalenderen etter dem. Trekkfugler var intet nytt. Trekkender var. Det er noe utpreget litterært ved ender på reise, de minner meg om Selma Lagerlöf, om eventyr og om kunst. De er ikke de peneste av trekkfugler, og de har ikke de vakreste sangstemmene, de kan ikke dukke i vannet slik at hele kroppen forsvinner og lager ringer i vannet, men de er litterære, og det slår alt. Det første året i Trondheim var mitt møte med trekkender dypt og skjellsettende.

De er tilbake hver høst - og hver vår. De har en fast stripe, akkurat den stripen de fulgte det første året, og de kommer tilbake hvert eneste år. De markerer overgangen til og fra vinteren, høylytt og bestandig på nattetid. Det kan være så mye påske, så mye snøklokker, så mye smeltende snø det bare vil; dette er det klareste vårtegnet så langt. I natt fløy en skokk ender over taket mitt igjen.

Påskesnop for doktorentusiaster

Av og til får en alt i en pakke. Dette er et sånt youtubeklipp.