Lykke for meg

Lykke for meg er tett knyttet til en kjæreste som elsker engelsk kjøkken og som foreslår fish and chips som luksusmat.  Lykken er en helg i London med han. 

Game over

Jeg tar det tilbake. Jeg våkner til dommedag likevel. Bye, World, Game over. Hvis Kjæresten skaffer et bomberom, flytter jeg dit.

Skjebnenatten! Skjebnenatten!

Det er så bittert kaldt på Østlandet for tiden. Kulden setter seg i fingrene og musklene mine, uansett hvor mye ull og termosokker jeg har på meg, uansett hvor mye varm te jeg drikker. I tillegg er det valgnatt i USA, og jeg kan ikke huske sist jeg var så nervøs for et valg. Det er mange, mange år siden jeg vurderte å holde valgvake, men i natt vurderer jeg å sitte våken og bite negler. Får USA den første kvinnelige presidenten? Det vil ikke spille stor rolle for amerikansk utenrikspolitikk, den er fæl fra før. Det vil bety noen flere kriger, kanskje litt verre levevilkår for de fattigste, litt mer penger til de rikeste. Kanskje kvinner vil få litt bedre forutsetninger, kanskje. Kjæresten og jeg har fulgt valgkampen gjennom komikeres dekning, for alt annet har vært litt for skremmende.

Når jeg snakker med venner virker alternativet som tegn på dommedag, en orange dystopi. Det er fristende å sitere Mummitrollets pappa fra Farlig midsommar: Skjebnenatten! Skjebnenatten! Vi snakker om å skaffe oss bomberom på landet, men for å være helt ærlig, jeg tror at vi kommer til å se tilbake på denne valgkampen og le av oss selv. Vi i Norge, vel og merke. Det kommer til å virke litt mindre som et dramatisk dommedagsscenario om et par år. Jeg ser på Donald Trump og husker en tid der vi var vettskremte ved tanken på en G. Bush Jr. ved makten, nå virker det som små rosiner. Jeg tror ikke dette er starten på Atomkrigen, jeg tror ikke verden går under i natt. Men jeg kommer fremdeles til å sjekke status før jeg legger meg.

Og i mellomtiden fryser jeg. Jeg pakker meg inn i ulltepper og rosa ullunderbukser, og jeg pakker meg selv rundt tekanner med kokende vann.

Anna + Didrik = voldtekt

En gang i fordums dager leste jeg en roman av Unni Lindell.  Boken het Anna + Didrik = baby (i første utgave med tittelen Annas barn.) Boken kom ut på Aschehaug forlag i 1991 og fikk gode omtaler, Lindell ble faktisk kåret til Norges beste  ungdomsbokforforfatter på grunn av den. Jeg sitter akkurat nå med en andreutgave utgitt i 2005. Det var i andreutgaven at boken fikk ny tittel, den skulle moderniseres med en mer "tidsriktig oppgradering". Boken er rosa med kyssemunn på forsiden, og vaskeseddelen formidler at dette er en roman om Anna, , 14 år, som blir gravid. Hun har blitt kjent med Didrik i løpet av en sommer, de har hatt sex, og ved skolestart innser hun gradvis at hun er med barn. Didrik er ute av bildet, hun står helt alene i situasjonen. Det tar nesten fire måneder før de voksne oppdager det, og innen da er det for sent å få abort. Dessuten vil hun ikke, selv om alle voksne ber henne om det. Boken er fortalt fra Annas perspektiv, og Lindell beskriver de såre følelsene hennes, alle bekymringene, veldig godt. Skammen hun føler, den store ensomheten.

Som tidlig tenåring etterlot boken meg med et ordløst ubehag. Kanskje jeg var skuffet over kjærlighetsmotivet, for Didrik ender opp med Annas venninne. Jeg syntes ikke han var spesielt romantisk, og jeg synes ikke Annas nye romanse gjorde noe særlig utav seg. Dessuten svikter han henne da graviditeten blir kjent. Kanskje var det selve grunntemaet som var vondt, den ekle følelsen jeg fikk da jeg levde meg inn i Annas situasjon, og det at situasjonen aldri løses opp. Trettenårige meg synes dette var en ubehagelig trussel, en pinlighet. En liten del av meg syntes at hun burde passet seg bedre.

Som voksen leser ser jeg en helt annen historie. Jeg skjønner hvorfor jeg ikke synes den helt levde opp til romantikken, for dette er jo ikke en kjærlighetshistorie. Den har ikke en gang kjærlighet og forelskelse som nevneverdige elementer, romantikken er knapt en bisetning. Den rosa forsiden er mildt sagt misledende. Som svært ung leser var boken udefinerbart ubehagelig, men som voksen var den forferdelig vond. Nå skjønner jeg hvorfor hun ikke passet seg bedre for faren ved sex. Det gjorde vondt å lese, hele boken vondt.  Og smerten sitter i skildringen av "sexscenen" som fører til graviditeten. Les den selv:

«Vil du alikevel?»

«Nei, jeg vil ikke.»

«Jeg skal ikke, vi bare koser. Slapp av!»

(…)

«Du må ikke…»

«Neida, bare ytterst…»

Han så ikke ned på henne. Vendte ansiktet mot veggen. Han hadde bestemt seg. Hjertet hennes sluttet å slå. Han hadde bestemt seg.

Etterpå stirret Anna opp i bunnen av øverste køya.

Dette er ikke en sexscene mellom to tenåringer. Dette er en skildring av en voldtekt. Anna har kanskje vært litt interessert i kyssing med Didrik, kjekk og to år eldre, men hun er hele tiden veldig klar på at hun ikke vil gå videre, gå lengre. Anna har ingen skyld, absolutt ingen skyld, i denne situasjonen. Og uansett hvor mye jeg lette, kunne jeg ikke finne et eneste sted i romanen hvor dette ble sagt rett ut. Det blir alltid fremstilt som at hun har hatt ubeskyttet sex med kjæresten, en litt useriøs kjæreste, og nå er hun i omstendigheter.

Jeg sendte en epost til nettverket mitt av skolebibliotekarer i Bærum. Har dere oppdaget dette? Det viste seg at de fleste hadde gått rundt i samme villfarelse som meg, boken sto på hyllen som sår ungdomsroman. Kun èn bibliotekar kunne fortelle meg at hun var klar over det allerede. (Hun jobber på Eiksmarka barneskole og er en fantastisk bibliotekar. Sannsynligvis er det hun som er det jeg aspirerer til, hun er Norges aller beste skolebibliotekar.) Hun hadde kastet boken for lenge siden, for det er mildt sagt bekymringsverdig å fortelle tenåringsjenter at denne formen for seksuell vold bare er feil dersom det er ubeskyttet og ender i graviditeter. Men hun hadde et veldig viktig poeng:

Definisjonen av voldtekt har nok endret seg betraktelig siden boka ble skrevet, og jeg tenker faktisk at det var prisverdig av Lindell å problematisere tematikken. Forfatteren er jo tydelig i sin støtte til Anna i hennes opplevelse av det som skjedde. Anna og Didrik var jo kjærester, og denne typen press ble nok ikke definert som voldtekt tidligere - det var jo ikke noe vold inne i bildet. Derimot har det jo alltid vært straffbart å ha seksuell omgang med mindreårige.

Legen påpeker nemlig for både Anna og foreldrene at det har pågått noe straffbart. Didrik har hatt sex med en mindreårig, dette er hans skyld. Hennes svar var en stor trøst. Ikke bare forklarte det hvorfor jeg kunne gå glipp av noe så viktig tidligere, det fortalte meg også hvor mye som er skjedd i hvordan vi tenker om voldtekt og seksuell vold. Boken står som et uttrykk for at vi er kommet lenger i vår forståelse. Heldigvis. Jeg ville trodd at boken var gått ut på dato allerede i 2005, men i 2016 er den definitivt blitt sur. Den hører ikke hjemme i vår tid, og takk og lov for det.