Et liv med tatouazophobia

Det har et navn! Kjæresten gir meg så mye kjærlighet, men av og til gir han meg språk også. Som samtalen der jeg får ord å sette på min barndoms... nei, mitt livs store angst. Jeg har vel i underbevisstheten skjønt at det er en fobi jeg har, men ved å lære ordet tatouazophobia kunne jeg oppdage at mine reaksjoner faktisk har selskap av andres.

Se dette for deg, kjære leser: Engeline, fire eller fem år. Jeg har kort, lyst hår og skrå melketenner. Jeg er ikke en gang blitt storesøster ennå, tenk det! Hvordan fikk jeg vite om dette fenomenet som skal til å skremme meg sånn? Jeg vet ikke. Jeg kan ikke huske situasjonen hvor jeg fikk vite at det fantes. Så jeg noen med tegninger på armen, spurte jeg moren min om en forklaring? Fortalte noen meg at det gikk an å risse inn tegninger og mønstre i huden som aldri gikk bort igjen? Aldri. Det var mulig å male ting på huden, på en magisk voksenmåte, og det ville aldri, aldri, aldri gå vekk, uansett hvor mye du vasket eller skrubbet eller skrapte. Det var evig. Og dette var det mest forferdelige som fantes i hele verden, kanskje bortsett fra dødsstraff.

En ting er at jeg ble redd der og da. Men angsten ga seg ikke. I kroppen min vokste det frem en kjempeskrekk. Særlig ille var det når jeg skulle legge meg, når lyset var slukket og mamma hadde sagt god natt: da kom de. De store, navnløse de kom med nåler, og i nålene var det maling, og hvis de stakk meg ville det aldri gå bort. Jeg kunne aldri angre meg, og hvis de tvang meg ville jeg være merket for alltid. Jeg kunne finne på å krype under dynen og gråte av angst. 
Visste jeg at det var irrasjonelt å være redd for navnløse "de", som skulle tvangstatovere meg? Så klart. Selv fire år gamle meg visste, et sted i hodet, at jeg aldri ville bli tatovert med mindre jeg ville (og det ville jeg ikke, aldri, aldri, aldri.). Men skrekkbildet var der likevel, som angsten for et spøkelse under sengen. Og angsten gjaldt ikke meg alene, for hva med de som frivillig tatoverte seg? Hva med dem, hvis de angret seg? Det verket i meg ved tanken på at noen kunne ha fått evige ting på huden, og så en dag kanskje angret seg og det var for sent å gjøre noe med. Det var evig, uforanderlig, og det var uutholdelig. Bare tanken ga meg klump i magen og vondt i halsen.

Jeg husker det som søvnløse netter der jeg vred på meg og var forferdelig redd, og fordi det var så irrasjonelt var det også helt umulig å få bukt med. Og ikke kunne jeg enkelt fortelle noen om det heller.
Det var min mor som kom med en løsning. Hun hørte meg gråte og kom for å inspisere.
"Hva er det, ungen min?" sa mammaen min.
"Jeg er redd! Tenk hvis noen tatoverer meg, og det går aldri bort! Tenk hvis noen tatoverer seg og angrer seg og det går aldri bort!"
"Men", sa mammaen min. "Det finnes en måte. Du vet at jeg har fjernet en føflekk her?" Ja, jeg visste det. Hun har et lite arr. "Hvis tatoveringen er liten, går det an å fjerne den på samme måte som føflekken" sa mammaen min.
Og med de ordene var det som om litt av knuten i meg løste seg opp. Det var ikke fullt så endelig likevel, det gikk an å angre seg. Kanskje fikk personen små, rosa arr, men selve tegningen var borte for godt. Jeg kunne leve i en verden hvor tatoveringer kunne fjernes med makt.
Etter det brukte jeg dette som våpen: hver gang skrekken kom over meg, holdt jeg fast i tanken på at en kunne operere tatoveringer bort. Hvis noen tvangstatoverte meg i mine skrekktanker, så fjernet jeg den hos legen etterpå. Jeg nektet meg selv å tenke på hva som ville skje hvis tatoveringen var for stor.

Det er synd å si at jeg vokste det av meg, for det gjorde jeg ikke. Jeg fikk kontroll, ja. Synet av andres tatoveringer kan fremdeles gi meg ubehag, men ikke mer enn at jeg kan dekke over det.Folk er jo stolte av tatoveringene sine, hvordan kan jeg da vise at det fyller meg med redsel? Det er jo kule folk jeg kjenner, og de har ønsket dette permanente, dette som for meg er avsindig skremmende. Noen har til og med jobbet i årevis med sine tatoveringer, bygget dem opp. Jeg har lært meg til å ikke tenke over det når jeg treffer dem, lært meg til å skru av den delen av meg som grøsser dypt og inderlig. I en periode vurderte jeg til og med å skaffe meg en tatovering, en bitteliten en, ved håndleddet. Det var litt på grunn av budskapet og litt fordi jeg ville vise meg selv at jeg var over dette ubegripelige ubehaget. Jeg skrev "S E P"  akkurat ved skjorteermet og tenkte at det sikkert hadde vært kult å... ha... ha det so... men nei. Så snart jeg hadde tenkt tanken, var jeg småkvalm og jeg hadde lyst til å gå på et bad og skrubbe huden min rå og rosa for å være sikker på at det ikke var noe der. Det kan være så kult motiv det bare vil, det gjør meg kvalm.

Så nå forteller jeg Kjæresten min denne rare angsten, om den gangen jeg var liten og redd for håndtørkere på offentlige toaletter, dødsstraff og tatoveringer. "Det er sikkert en slags fobi", sier jeg, og i løpet av fem sekunder har han gitt meg ordet. Og ordet, gjennom Google, presenterer meg for andre mennesker som har tenkt og følt akkurat det samme som meg. Definisjon: "Frykten for tatoveringer, eller å bli tvangstatovert, der angsten bunner i at det er permanent". En fun fact: Taylor Swift og jeg har tatouazophobia til felles.

En sommerkveld i 2008

Jeg har fått jobb! Jeg har en fantastisk jobb. Jeg leser inn lydbøker, skolemateriell for barneskolen, og jeg nyter det. Det er første gang jeg har en jobb jeg er stolt av, en jobb jeg finner mening i. Og denne kvelden er det sommeravslutning. De fleste kollegaene tar sommerferie. Ikke jeg, så klart. Jeg er student og har tenkt å jobbe i alle fall noen timer denne sommeren. Men selv oss innlesere, noen av oss kveldsarbeidere som kommer rett etter forelesninger, er invitert til grillfest. Noen har svære griller og enorme mengder fantastisk grillmat. Det lukter grillmat over hele plassen.

Jeg sitter sammen med noen av de nærmeste kollegaene, de som leser inn andre skolebøker parallelt med meg. Ved siden av oss igjen sitter to veldig beduggede kvinner som, når de oppdager at jeg er fra Bergen, forteller høylytt og langdrygt at det verste de vet er bergensere som ønsker dem "god morgen". (Gjett om de hadde fylleangst dagen etter.) Fylleangst har jeg også, enda det er ren brus i glasset mitt. Det er egentlig forferdelig skummelt å være her, det var så vidt jeg våget. Fremmede mennesker, store alkoholmengder, lille meg? Men dette er en sånn sommerkveld i juni der det allerede har rukket å bli litt varmt, selv i trøndelag. Det er virkelig sommer, jeg kjenner det i kroppen. Det er en sånn junikveld der ting er fint. Sosial angst og rusrelaterte traumer be damned: jobben er fantastisk, og det er sommeravslutning!

Sjefen min er der også. Og sjefen min er noe av det kuleste jeg vet. Hun er småbarnsmamma, hun har rå sans for humor og hun kan alt som er verdt å vite om god musikk. Hun er mer enn god på litteratur (bare se her!) og desidert byens beste DJ, god nok til at selv mine venner visste hvem hun var lenge før jeg fikk jobben. Hun styrer selvsagt spillelisten denne sommerkvelden.

Hun forteller anekdoter om konserter hun har vært på, og musikken er sommerlig og varm. Så setter hun på en sang som jeg hadde glemt.

Husk dette: jeg er knapt fylt 21. Min musikkverden er fremdeles ikke fullt utviklet, men den vokser denne kvelden. For hun setter på Life on Mars med David Bowie, og mens musikken fyller luften fylles jeg av minner. Små minner. Ordløse minner. Radiominner, navnløse barndomsminner, øyeblikk jeg ikke kan fange, men som jeg husker nå. Rundt meg snakker alle om at Hunky Dory er et fantastisk album, men jeg er litt fortapt i egen verden disse tre minuttene. Ingen legger merke til at hjertet mitt er i klem. Jeg hadde glemt hvor fin den sangen var, men nå husker jeg det og jeg vet at etter i kveld vil den nok for alltid være en sommersang for meg.

Jeg hadde strengt talt glemt hele David Bowie, men nå husker jeg. Og jeg graver frem gamle plater. Rett skal være rett, jeg ripper mange fra byens bibliotek. Dette er en varm, solrik og ganske ensom sommer. Det er først fem måneder senere at jeg blir erklært alvorlig syk, men de nærmeste vennene mine ser tegn allerede nå. Jeg treffer nesten ingen andre, men på gode dager jobber jeg og går lange turer i solskinnet. Jeg hører David Bowie i øretelefoner mens jeg går, og mens jeg sitter på bussen til og fra jobb. Som den bergenseren jeg er, er dette den mest solfylte sommeren jeg har hatt siden jeg var ti.

Sjefen min vet neppe hva hun satt i gang den sommerkvelden. Hvordan kan hun vite at min mor og jeg spilte Bowie rundt midnatt på en europeisk motorvei, nettopp når vi nesten kolliderer og jeg tror vi skal dø? På grunn av den sommerkvelden i 2008. David Bowie er en sånn legende at det er pinlig å huske en tid der han ikke gjorde seg bemerket i  spillelisten, men det gjorde han ikke før denne sommerkvelden.

Femten år med klatring

Jeg overrasket meg selv i romjulen. Jeg kjente nemlig på klasseskiller, sterkere enn jeg har gjort på mange år. Det var ubehagelig, det var interessant, det var lærerikt. Det var tankevekkende.


Min første refleksjon over klasseskiller hadde jeg da jeg var elleve og fikk venner "rett over veien". Jeg fikk venner som bodde i kommunalboligene. Frem til da hadde jeg aldri tenkt over boligforskjeller, og hva de hadde å si for vår plass i verden. Noen venner hadde store hus, noen hadde små hus, en av mine tanter var alenemor i liten leilighet, mens jeg bodde i et forfallent rekkehus som var noe midt i mellom. Først da jeg var elleve hadde jeg et klart øyeblikk der jeg så en helhet, et forhold. Det gjorde meg mer samfunnsbevisst, men jeg var i grunnen ganske fornøyd med min plass i verden. Jeg var komfortabel med å bo på den "riktige siden av veien", som både var en fysisk vei og en sosial strek mellom kommunalboliger og privatboliger. Jeg var også komfortabel med at huset mitt var slitt og trekkfullt, det sørget for at jeg slapp unna skam over å ha mer enn mine venner. Jeg trengte ingen skam for min plass i verden, for jeg var verken nederst eller spesielt høyt oppe på den sosiale, økonomiske rangstigen.


Skammen kom først snikende tre år senere, da jeg møtte en Solstråle og jeg så kontrastene mellom meg og den øvre middelklassen. Jeg så forskjellene i kjøleskapsutvalget. Jeg så hvordan veggmalingen flasset hos meg, med så dårlig isolerte vegger at soverommet mitt var ubeboelig på vinterstid. Jeg så hvordan Solstrålen min fikk klær i hverdagen, mens jeg fikk dem til bursdagen. Det var hundrevis av små ting, og selv når jeg skjønte at også hun spiste syltetøy på brødskiven, var det likevel ikke til å komme utenom at vi beveget oss i to forskjellige økonomier. Det var ikke like innlysende og skrikende som hvis jeg hadde bodd "over veien", men det var synlig. I dypet av min sjel skjønte jeg hvorfor foreldrene hennes var litt skeptiske til meg. Jeg skjønte at de var redd jeg skulle transformere henne til en fattig, lesbisk kommunist, og jeg skjønte hvorfor de syntes det ville være fælt. De hadde rett, det ville være fælt hvis jeg trakk henne ned. Jeg skammet meg litt over at rommet mitt var så kaldt og kjøleskapet så magert, men det var ikke noe jeg noensinne innrømmet for noen. Det inkluderte meg selv. Jeg vet ikke om hun kjente på det samme ubehaget, for det spurte jeg aldri om. Vi har alltid vært flinke til å snakke oss rundt enkelte sannheter. Noe av det vanskeligste ved dette temaet, er at skammen går begge veier. I Norge er det ikke lov å se klasseskiller. Det er ikke bare tabu å være fattig, det er tabu å være moderat velstående. Det er ikke lov å se egen økonomi i forhold til noen andre og oppdage vesensforskjeller, det er skam forbundet ved det å oppdage at du har mer enn andre. Vi ignorerer dette, vi later som om vi ikke ser. Solstrålen og jeg snakket om at jeg ønsket meg dette, at jeg ønsket meg denne middelklassen. Vi snakket om at det ikke var stuerent å ønske seg dette når en var en fattig (ikke lesbisk) kommunist, men vi snakket aldri om at skammen i alle fall for meg ikke bare handlet om politikk, det handlet også om skam over hvor jeg kom fra. Jeg så hvor jeg kom fra og visste at jeg ikke ville dit når jeg ble stor. Jeg ønsket meg økonomisk trygghet, stort kjøleskap, kremhvite vegger og varmekabler på badet.


Klasseskillene ble tydeligere etter hvert som vi ble eldre. Huset mitt forfalt mer, dørhåndtakene falt av. Huset hennes fikk fancy alarm som ble utløst den gangen jeg prøvde å liste meg ned trappen for å hente telefonen. Følelsen av økonomisk separasjon ble en selvfølgelighet, usagt, bortgjemt i brystet mitt. Sammen med angsten for at denne separasjonen en dag ville skille oss, uten at vi merket det. Min angst. Med økonomisk ubalanse kommer det en unektelig maktubalanse, og selv når vi ikke ville vedkjenne det fantes den ubalansen i vennskapet vårt et sted. Det kunne ikke hjelpes for, det var ingenting vi kunne forandre på, så vi har aldri, aldri anerkjent det. Jeg har vært kjemperedd for at jeg en dag skulle våkne opp og oppdage at vi ikke forsto hverandres verden, at jeg en dag skulle våkne opp voksen og innse at jeg ikke hadde klart å gjøre meg verdig en plass i hennes verden. Det ville bli hun som forlot meg, ikke omvendt, og det ville ikke en gang være et frivillig valg hun gjorde.
Men dette vennskapet har vart i femten år, så dette er kvaler jeg er kjent med.Som tenåringer løste Solstrålen og jeg dette ved å konsentrere oss om den sosiale, mentale relasjonen mellom oss. Som voksne har vi fortsatt med akkurat det. Fordi Solstrålen og jeg deler så mye historie, har vi lært å viske ut disse forskjellene så de blir mindre synlige. Vi møtes på steder der skillene er mindre brutalt merkbare. Hun så hjemmet jeg vokste opp i, og fordi det ikke innebar konsekvenser for livet hennes lot vi som om det ikke hadde noen betydning. Det kan hende det har betydning nå, og det har jeg kjent på i julen.
Kjæresten og jeg beveger oss i to forskjellige sirkler. Noe av det er åpenbart: Barneskolebibliotekaren og Advokaten, sant? Men det går dypere enn det, lenger tilbake enn våre yrkesvalg.Det skinner gjennom i hjemmene våre, i valgene våre, i hva vi kan gi og gjøre for hverandre. Kjæresten hører nemlig til på samme sosiale trappetrinn som Solstrålen. Og det gjør ikke jeg, ikke en gang etter at jeg flyttet hjemmefra og ble stor. Jeg er stolt av jobben jeg gjør. Veldig stolt. Men det er et lavtlønnet yrke, med liten stillingsprosent og ingen store karrieremuligheter. I møte med Kjæresten er det uproblematisk, for der er jeg fremdeles meg: den samme som har vært venner med Solstrålen over halve livet. Jeg er trygg på denne personen, jeg liker denne personen. Det jeg ikke er trygg på, er klasseverdien min: I møte med Advokaten ser jeg alt jeg ikke kan bidra med. Nå handler det om meg, om mine valg. Som tenåring var det mine foreldres valg. Nå er det mitt liv, og jeg ser av og til livet mitt med middelklasseøyne og grøsser.

En gammel akademikerraddis som meg kjenner både idéfilosofi og samfunnsanalyse som tar for seg dette her, men tanken på å begrave meg i franske og tyske filosofer er ikke forlokkende. Det vil neppe hjelpe. Jeg vil helst lese Terry Pratchett og Eirin Dahl, begrave meg i eskapisme. Jeg vil tviholde på en overbevisning om at jeg er bra nok i meg selv, og dét kan ingen tungleste filosofer hjelpe meg med.