Jeg elsker Peters skygge

Har du noengang lagt merke til at en ser lyset best, dersom det spilles i skygger? Det er slik en kan oppdage om solen skinner gjennom tykt skylag. Dersom lyset fordeles jevnt og skjules bak hvite skyer, finnes ingen skygger. Når skylaget tynnes ut og solen trenger gjennom, forandrer ikke lyset seg nevneverdig. Det har samme farge, og intensiteten varierer. Det blir sjeldent merkbart varmere. Det som faktisk skjer, i dette øyeblikket når solen trenger gjennom, er at det oppstår skygger. Busskuret, tretoppene og du skaper plutselig en Peter Pansk skygge. Hvis jeg lengter etter solen, ser jeg etter skyggene.

Etterlyst: evnerike barn!

På personalrommet på jobben min henger det i disse dager en plakat. "Etterlyst!" står det, med bilde av to barn. Videre stilles spørsmålet "Kjenner du et evnerikt barn?"

Bærum kommune leter etter de akademiske barna, de spesielt intelligente barna. Nå skal barneskolen fokusere på disse barna, fange dem opp i systemet og sørge for at de får ekstra støtte og stimuli. Dette er jo fint, for disse barna finnes. Litt av tanken, slik jeg har skjønt det, er også at noen av barna kan bli utagerende fordi de blir understimulert av den vanlige undervisningen. Det handler, blant annet, om å gjennomskue at ikke alle barn med "adferdsvansker" er "problembarn". Og ja, disse særlig akademisk begavede barna finnes. Det er klart vi skal fange dem opp. Likevel får jeg klump av kvalme i halsen hver eneste gang jeg går forbi den plakaten. Det tar seg dårlig ut hvis bibliotekaren bedriver hærverk på personalrommet, så jeg knyter nevene hver gang jeg går forbi. Fristelsen etter å skrive på plakaten får det til å rykke i meg. Ordlyden på denne plakaten, hele det språket som blir dyttet på barneskolene i Bærum for øyeblikket, provoserer meg grenseløst.

.Evnerike barn?

Jeg kjenner etter hvert noen hundrede barn, barn i alle aldre. Noen av dem synes skolefag er ubegripelige. Noen av dem kan slå hjul i gangen, noe jeg aldri har fått til. Noen av barna kan knapt skrive en hel setning, men til gjengjeld kan de dikte opp eventyr på stående fot, bokstavelig talt mens de hinker. Noen har knekt datakoder før de når tenårene, noen av dem leste romaner i en alder av seks, noen av dem forstår bøker først når de får lov til å reparere dem. Noen av dem vil vokse opp og først oppdage en akademisk særinteresse når de blir voksne, noen vil aldri gjøre det. Noen er superflink i språk, mens andre kan alt om Bayblade. Og ja, noen av dem knekker akademiske koder raskere og lettere enn de aller, aller fleste. Det er disse vi skal kalle evnerike barn.

Problemet mitt er at det alltid finnes en motsats. Hvis det finnes et evnerikt barn, må det da også finnes mindre rike barn. De barna som ikke er genierklærte, mangler de evner? Det er her jeg får en så vond smak i munnen at jeg brekker meg. Evnefattige barn, altså? Eller, som det en gang ble kalt, evneveike? Evnesvake? De barna som ikke lærte å lese som treåring, de barna som fremdeles sliter med å lese ti år senere, har ikke de evner? Har de mindre evner?

Blant de barna jeg kjenner (og som barnebibliotekar blir det en del) finnes det ikke ett barn jeg ikke ville kalt evnerikt. De har evner alle sammen. Ikke de samme evnene, og ikke nødvendigvis akademiske evner, men det finnes da for pokker andre evner også?

Så klart er det fint å fange opp de barna som med stor intuisjon, nysgjerrighet og empati angriper verden og oppdager at den ikke holder mål. Så klart de også skal få lære og utvikle seg på skolen. Men å indirekte dømme alle de andre barna som evneveike, det er uaktuelt. Det er en klisje, jeg vet det, men Einstein har et poeng når han sier at "Alle er et geni. Men hvis du dømmer en fisk etter evnen til å klatre et tre, vil den gå gjennom hele livet å tro at den er dum." Å omtale en liten gruppe som evnerike, basert på evnen til klatre, er å skape en diskurs hvor veldig, veldig mange barn ender opp som dumme.

Leter du etter et evnerikt barn? Det er bare å stille seg opp utenfor en skolegård omtrent når det ringer ut. Samtlige barn som strømmer ut passer til beskrivelsen.

When the moon is a ghostly galleon tossed upon cloudy seas

Når høstmørket faller henter jeg frem Loreena McKennit. Spesielt henter jeg frem de episke diktene hun har tonsatt, og blant dem er det særlig én som gir meg frydefulle gys i nakken. Det er nemlig få tekster som gir meg like stor, spøkelsesaktig høststemning som Alfred Noyes' The Highwayman. Hører du, som meg, raslingen i høstløvet? Den skjelvende pusten til Bess, i det øyeblikket hvor hun velger hans liv? Kjenner du lukten av kruttrøyken i den kalde natteluften?

Jeg sitter på bussen, lukker øynene og ser for meg månen.

Mareritt, antikke monstre og mestring

Er det ikke rart hvordan underbevisstheten din kan ta deg igjen? Hvordan du kan være så glad, uventet glad, uvant glad, hvordan hele hverdagen din plutselig er blitt fin, og samtidig ha mareritt etter mareritt?

Jeg har de beste dagene. Jeg møter på jobb med et smil som begynner i dypet av magen, alle morgensmilene mine er oppriktige og når øynene mine. Jeg forteller for de minste elevene og det er minst like morsomt for meg som det er for dem. Jeg får være vitne til barn som skaper sine egne fortellinger rundt seg, barn som oppdager at det å dikte opp historier sammen er like spennende som å leke. Jeg får diskutere bøker med de eldste barna, og de viser meg en tillit som jeg kjenner i brystet. Seksåringer gir meg klemmer og niåringene anekdoter. Jobben min er fantastisk.

Før var jobben det beste ved livet mitt, men nå har resten av hverdagen min fulgt etter. Etterpå går jeg nemlig hjem fra jobb og møter den lille hunden som logrer hemningsløst over at jeg finnes. Ingen kan unngå å le av en knusbedårende jack russel med propellformet hale og de blankeste, snilleste øynene i verden. På kvelden ringer Kjæresten, og vi snakker til vi faktisk må legge på hvis vi skal få sove litt. Kjæresten gjør meg trygg og glad, jeg ler og tenker og gleder meg. Det er fantastisk.

Så legger jeg meg, og jeg har ville drømmer. Jeg drømmer om alt fra små barn som begår selvmord til zombietyver som forfølger meg inn i små bygninger og tenner på. Jeg drømmer om monsterbier og oversvømmelser og dommedager. De er ikke nødvendigvis skremmende. Ofte er de ikke en gang triste, men de er urovekkende. En liten del av bevisstheten er fremdeles våken nok til at jeg husker følelsen av krypende uro neste morgen.  Hvis jeg vil, kan jeg grave frem innholdet, men det er ikke så ofte jeg vil. Det er slitsomt å grave frem monstrene fra natten før. Det får holde at jeg våkner med stemningen, spente muskler og et snev av adrenalin tilbake.

Ikke hver natt, altså. Bare ofte nok til at jeg ser mønsteret. Og det ser ut til å bli verre etter hvert som høsten mørkner. Det blir verre og verre å sovne om kvelden. Kjæresten hjelper, og jeg sover mye bedre hvis jeg våkner og merker at han er i rommet. Likevel tror jeg alle marerittene kan knyttes tilbake til den fine hverdagen. Jeg tror jeg drømmer fordi jeg er glad.

Underbevisstheten min har tatt meg igjen. Det har ligget for mange monstre på lur de siste årene, for mange vonde minner. Jeg er ikke helt ferdig med dem, men jeg har behandlet dem som luft siden august. Nå har de rottet seg sammen mot meg, og de tar meg når jeg er mest forsvarsløs. De er trojanske hester om natten. Jeg er en godtroende greker.