Er det ikke rart hvordan underbevisstheten din kan ta deg igjen? Hvordan du kan være så glad, uventet glad, uvant glad, hvordan hele hverdagen din plutselig er blitt fin, og samtidig ha mareritt etter mareritt?
Jeg har de beste dagene. Jeg møter på jobb med et smil som begynner i dypet av magen, alle morgensmilene mine er oppriktige og når øynene mine. Jeg forteller for de minste elevene og det er minst like morsomt for meg som det er for dem. Jeg får være vitne til barn som skaper sine egne fortellinger rundt seg, barn som oppdager at det å dikte opp historier sammen er like spennende som å leke. Jeg får diskutere bøker med de eldste barna, og de viser meg en tillit som jeg kjenner i brystet. Seksåringer gir meg klemmer og niåringene anekdoter. Jobben min er fantastisk.
Før var jobben det beste ved livet mitt, men nå har resten av hverdagen min fulgt etter. Etterpå går jeg nemlig hjem fra jobb og møter den lille hunden som logrer hemningsløst over at jeg finnes. Ingen kan unngå å le av en knusbedårende jack russel med propellformet hale og de blankeste, snilleste øynene i verden. På kvelden ringer Kjæresten, og vi snakker til vi faktisk må legge på hvis vi skal få sove litt. Kjæresten gjør meg trygg og glad, jeg ler og tenker og gleder meg. Det er fantastisk.
Så legger jeg meg, og jeg har ville drømmer. Jeg drømmer om alt fra små barn som begår selvmord til zombietyver som forfølger meg inn i små bygninger og tenner på. Jeg drømmer om monsterbier og oversvømmelser og dommedager. De er ikke nødvendigvis skremmende. Ofte er de ikke en gang triste, men de er urovekkende. En liten del av bevisstheten er fremdeles våken nok til at jeg husker følelsen av krypende uro neste morgen. Hvis jeg vil, kan jeg grave frem innholdet, men det er ikke så ofte jeg vil. Det er slitsomt å grave frem monstrene fra natten før. Det får holde at jeg våkner med stemningen, spente muskler og et snev av adrenalin tilbake.
Ikke hver natt, altså. Bare ofte nok til at jeg ser mønsteret. Og det ser ut til å bli verre etter hvert som høsten mørkner. Det blir verre og verre å sovne om kvelden. Kjæresten hjelper, og jeg sover mye bedre hvis jeg våkner og merker at han er i rommet. Likevel tror jeg alle marerittene kan knyttes tilbake til den fine hverdagen. Jeg tror jeg drømmer fordi jeg er glad.
Underbevisstheten min har tatt meg igjen. Det har ligget for mange monstre på lur de siste årene, for mange vonde minner. Jeg er ikke helt ferdig med dem, men jeg har behandlet dem som luft siden august. Nå har de rottet seg sammen mot meg, og de tar meg når jeg er mest forsvarsløs. De er trojanske hester om natten. Jeg er en godtroende greker.
Jeg har de beste dagene. Jeg møter på jobb med et smil som begynner i dypet av magen, alle morgensmilene mine er oppriktige og når øynene mine. Jeg forteller for de minste elevene og det er minst like morsomt for meg som det er for dem. Jeg får være vitne til barn som skaper sine egne fortellinger rundt seg, barn som oppdager at det å dikte opp historier sammen er like spennende som å leke. Jeg får diskutere bøker med de eldste barna, og de viser meg en tillit som jeg kjenner i brystet. Seksåringer gir meg klemmer og niåringene anekdoter. Jobben min er fantastisk.
Før var jobben det beste ved livet mitt, men nå har resten av hverdagen min fulgt etter. Etterpå går jeg nemlig hjem fra jobb og møter den lille hunden som logrer hemningsløst over at jeg finnes. Ingen kan unngå å le av en knusbedårende jack russel med propellformet hale og de blankeste, snilleste øynene i verden. På kvelden ringer Kjæresten, og vi snakker til vi faktisk må legge på hvis vi skal få sove litt. Kjæresten gjør meg trygg og glad, jeg ler og tenker og gleder meg. Det er fantastisk.
Så legger jeg meg, og jeg har ville drømmer. Jeg drømmer om alt fra små barn som begår selvmord til zombietyver som forfølger meg inn i små bygninger og tenner på. Jeg drømmer om monsterbier og oversvømmelser og dommedager. De er ikke nødvendigvis skremmende. Ofte er de ikke en gang triste, men de er urovekkende. En liten del av bevisstheten er fremdeles våken nok til at jeg husker følelsen av krypende uro neste morgen. Hvis jeg vil, kan jeg grave frem innholdet, men det er ikke så ofte jeg vil. Det er slitsomt å grave frem monstrene fra natten før. Det får holde at jeg våkner med stemningen, spente muskler og et snev av adrenalin tilbake.
Ikke hver natt, altså. Bare ofte nok til at jeg ser mønsteret. Og det ser ut til å bli verre etter hvert som høsten mørkner. Det blir verre og verre å sovne om kvelden. Kjæresten hjelper, og jeg sover mye bedre hvis jeg våkner og merker at han er i rommet. Likevel tror jeg alle marerittene kan knyttes tilbake til den fine hverdagen. Jeg tror jeg drømmer fordi jeg er glad.
Underbevisstheten min har tatt meg igjen. Det har ligget for mange monstre på lur de siste årene, for mange vonde minner. Jeg er ikke helt ferdig med dem, men jeg har behandlet dem som luft siden august. Nå har de rottet seg sammen mot meg, og de tar meg når jeg er mest forsvarsløs. De er trojanske hester om natten. Jeg er en godtroende greker.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar