And ain't that the truth

Det oppsummerer i én setning alt jeg prøver på nå for tiden.

Baudelaire, T. S. Eliot og Pus

 Når noen spør meg, hvilket mange gjør, hvordan det er å være eksilbergenser i Oslo, svarer jeg stort sett at "Oslo er Oslo". Jeg hadde mange motforestillinger mot å flytte til hovedstaden: sant og si var jeg vettskremt. Der Trondheim er et varmt og vennlig sted, er Oslo for stor, for anonym, for stygg og ikke minst for hard og kald for meg. Å være eksilbergenser i Trondheim var enkelt. Å være eksilbergenser i Oslo er slitsomt, for Oslo er uoversiktlig og sjelløs. Når noen nå spør meg hva jeg synes, svarer jeg at Oslo er litt mindre skrekkinngytende enn den var for et halvt år siden, men fremdeles like stygg. En leter frem positive anmerkninger der en kan: jeg kjører forbi stedet der Tramteatret spilte inn sine tv-serier hver dag. En kan kjøpe alle sorter krydder på Grønland Torg. Det er svensker overalt, som for eksempel en ung, søt skåning som jobber i en bruktbutikk og som spiller the Proclaimers på full guffe. Jeg har en bitteliten lønnet jobb som bibliotekarassistent. Huset jeg bor i har varmekabler, oppvaskemaskin og badekar
.

Det allerbeste ved Oslo er katten.

Jeg bor med en perserkatt, en flatsnutet, flokete perserkatt som ser på verden med et kronisk fornærmet blikk. Dette fornærmede blikket er den eneste kattefakten den får til: den kan ikke klatre i trær, den kan ikke jakte, den kan ikke slåss (skjønt den prøver. Stakkers dyr.) I motsetning til T. S. Eliots katter har den bare et navn, den går under navnet Pus. (Det hender jeg kaller den lille monster, når eieren ikke hører det.) Stort sett ligger Pus på baderomsgulvet - særlig hvis den har fått juling natten før - men den har også noen favorittpositurer under tørkestativet, når noen henger klær til tørk. De dagene det er for kaldt til at Pus får gå ut, kan den tenkes å bli rastløs. Da løper den opp og ned trappen, til den snubler i et trappetrinn og slår nesen flatere enn den var i utgangspunktet. Den har en måte å hoste eller harke på som minner sterkt om Tolkiens Gollum. Jeg prøver å bestikke den med kyllingfilet eller fersk fisk, det vil den ikke ha. Derimot spiser den gjerne persimonfrukt. Den har revet i stykker flesteparten av buksene mine, fordi den liker meg. Jeg elsker den.

Elske katter, det må Charles Baudelaire ha gjort også. Symbolisme meg her og der - alle som har kjent en katt, kjenner igjen katten i dette diktet. Perserkatten er intet unntak. Etter å ha surfet gjennom et utvalg oversettelser, kom jeg frem til at jeg likte denne best. Dette er, helt på ekte, vårpensum for en lykkelig bibliotekstudent strandet i Oslo.

Cats

Sages austere and fervent lovers both,
In their ripe season, cherish cats, the pride
Of hearths, strong, mild, and to themselves allied
In chilly stealth and sedentary sloth.

Friends both to lust and learning, they frequent
Silence, and love the horror darkness breeds.
Erebus would have chosen them for steeds
To hearses, could their pride to it have bent.

Dreaming, the noble postures they assume
Of sphinxes stretching out into the gloom
That seems to swoon into an endless trance.

Their fertile flanks are full of sparks that tingle,
And particles of gold, like grains of shingle,
Vaguely be-star their pupils as they glance.

— Roy Campbell, Poems of Baudelaire (New York: Pantheon Books, 1952)

"It's my favorite!"

Det har vært nevnt opptil flere ganger at jeg har en sterk forkjærlighet for tv-serier med fantasy og/eller science fictionelementer, og det er også godt dokumentert at jeg ikke er kresen. Jeg har en uslukkelig tørst etter det eventyrlige, hva som helst som kan utvide de gitte rammene for denne verdenen. Som Belle sier i Disneyversjonen av Beauty and the Beast: "it's my favorite! Far off places, daring sword fights, magic spells, a prince in disguise!" Once Upon a Time skulle derfor i utgangspunktet være en perfekt serie for meg. Den begynte allerede i 2011, men for meg druknet den i flommen av cheesy filmer som spiller på eventyr. Kanskje særlig kolliderte den med Eventyr i New York: jeg så for meg at Once Upon a Time skulle være rosa, amerikansk jentete og "eventyraktig", med en blond, dum prinsesse i rosa eventyrkjole og en prinsefjott med tannpastasmil. I tillegg spilte Jennifer Morrison hovedrollen, og jeg kunne aldri fordra rollen hennes i House. Jeg er storspiser av fantasy, men både den skinnhellige, omsorgsfulle brunetten og den amerikanske prinsessen er karaktertyper jeg har langt opp i halsen. En rosa klisje som handlet om at alle de kjente eventyrfigurene er forvist til en amerikansk landsby, der de har glemt sin egentlige identitet og tror de er amerikanske statsborgere, alt fordi den onde dronningen hater Snøhvit? Og Jennifer Morrison som gjenforenes med sin bortadopterte sønn, den eneste i denne byen som har gjennomskuet det hele? Spar meg! Fantasyelementet var bare ikke nok til å overkomme dette. Ikke før for en uke siden. Da så jeg i min seriehunger første episode.





De første ti minuttene beholdt jeg min skepsis. Serien åpner med at prince Charming kysser Prinsesse Snøhvit, der hun ligger i glasskisten sin. Seriøst, tenkte jeg, er dette Prince Charming? Jeg liker å ha sjarmerende menn å se på. Prinsen har riktignok ikke tannpastasmilet, men han har ikke sjarm heller. Kostymene var overdrevne, skuespillet overbeviste meg ikke - jeg var forutinntatt og helt klar for å slakte serien.

Jeg er grunn nok til at eventyret for meg begynte med Rumpelstiltskin. (Jeg sa dette med sjarmerende menn?) Jeg har alltid likt eventyret om Rumpelstiltskin, det magiske, slemme vesenet som spinner strå til gull og lager avtaler med desperate folk. Og Robert Carlyle, som spiller Rumpel i serien, er fantastisk. Jeg kan ikke helt sette fingeren på hva det er han gjør, men kombinasjonen av den skotske aksenten, kroppsspråket, frasene som gjentas og den latteren - han smelter meg. You know, dearie... Magic... aaalways comes with a priccce.




En antihelt som Rumpel hadde vært nok til å hekte meg, men ikke nok til å imponere meg. Det neste jeg oppdaget gjorde det - jeg oppdaget hvor godt serien er bygget opp. Informasjonsflyten er en av seriens største styrker, spesielt i den første sesongen. Jeg er så glad i serier som er bevisste hvor de skal, som har en plan for hver eneste episode, der informasjonen blir gitt i kontrollerte porsjoner til publikum, og der informasjonen først danner et helhetlig bilde i siste episode. Jane Espenson har vært involvert før i både serier og enkeltepisoder jeg har forelsket meg i, og det merkes at hun har vært rådgivende produsent i Once Upon a Time. Måten serien bygger opp spenningen er nemlig vel så interessant som informasjonen som kommer frem.
Serien er dynamisk, den veksler mellom den lille, amerikanske byen Storybrook i nåtid og tilbakeblikk til de hendelsene i "Eventyrland", som førte til at alle eventyrfigurene befinner seg i Storybrook. Handlingene i de to universene speiler hverandre som regel, de fokuserer på et utvalg av eventyrfigurer, "nå og da". Askepottepisoden handler for eksempel om hvordan Askepott inngår en avtale med Rumpelstiltskin, der hun avtaler å gi bort barnet sitt i bytte mot en sjanse til å vinne prinsen. (Dette er en åpenbar kombinasjon av Askepotteventyret og Rumpelstiltskineventyret.) Samtidig, i Storybrook, har menneskeversjonen av Rumpel, Mr. Gold, laget en adopsjonsavtale med menneskeversjonen av (Cinder)Ella, en fattig, enslig tenåring som er gravid. Denne vekslingen mellom to parallellhistorier er overraskende nok ofte kompleks, særlig etter hvert som serien utvikler seg, men konseptet er verken overraskende eller unikt. Det jeg synes er overraskende, og veldig godt gjennomført, er hvordan bakgrunnshistorien i Eventyrland langsomt rulles opp. Mens Storybrook-linjen er enkel, kronologisk og oversiktlig, begynner Eventyr-linjen med slutten. Denne historien spinner seg først og fremst rundt det anspente forholdet mellom Snøhvit og den onde dronningen, og i løpet av sesongen får publikum stadig nye informasjonsbiter som forklarer hvordan det ender som det gjør. Disse informasjonsbitene kommer kullkastet, og det er opp til publikum å pusle sammen kronologien i det hele - men sammen utgjør alle tilbakeblikkene et stadig mer helhetlig bilde. Vi skjønner gradvis hvorfor Dronningen gjør som hun gjør, hvordan Snøhvit og Prinsen ble kjærester og hvilken rolle Rumpelstiltskin egentlig har spilt i det hele. Denne måten å fortelle historien på gjør karakterutviklingen kjempespennende. Hadde serien begynt med Snøhvit som lite og troskyldig barn, slik handlingsforløpet gjør kronologisk, hadde ikke karakterene fått den samme muligheten til å vokse. Tilbakeholdelsen av informasjonen gir karakterene en helt annen mulighet til utvikling. Vi vet hvor det hele ender: vi vet bare ikke hvordan og hvorfor det endte der. Måten historien fortelles på spiller en sentral rolle i karakterenes flerdimensjonalitet - og tro det eller ei, men ingen av de sentrale karakterene er flate. Riktignok er Prinsen temmelig kjedelig, men hans mennesklige utgave er en utro drittsekk. Riktignok er Snøhvits menneskeversjon en i overkant mild førskolelærer, men Prinsesseversjonen er en rå Robin Hoodtype. Særlig interessante er Rumpel og den onde dronningen - begge er antagonister som gradvis blir sterke, tragiske figurer du føler sympati for.






Jeg har fremdeles en ting å utsette. Serien legger klart vekt på forholdet mellom en biologisk mor og dennes barn. Adopsjonsmotivet blir vannet ut, og alle endelige løsninger baserer seg på at en unge har det best med fødemammaen. "Det beste for barnet" er, spesielt synlig i Askepottepisoden, alltid å være med den "biologiske moren. Kombinert med at ungen ikke kan spille for fem flate øre gjør dette at jeg ikke helt tror på vår heltinnes sønn og hans vanskelige forhold til adoptivmamma (den Onde Dronningen, naturligvis.) Sympatien min faller automatisk med den onde adoptivmammadronningen, fordi jeg mener at det er hun som er den virkelige mammaen til guttungen. Det er alltid litt vanskelig når en fortelling legger opp til en moral, og denne moralen går på tvers av dine egne overbevisninger. Men denne moralske innvendingen er ingenting mot det helhetlige inntrykket jeg har: Dette er så godt laget! Og det er virkelig perfekt for meg, adopsjonsproblemtatikken til tross - dette er min nye serieromanse. At det er en romanse er det ikke tvil om:
dette er en serie som baserer seg på pur romantikk, en genuin "jenteserie" som ærlig og direkte er rettet mot et kvinnelig publikum. Trass i enkelte vrier på kjente eventyrhistorier - "Rødhette" Ruby får for eksempel et litt annet forhold til Ulven - er hovedmotivet alltid, alltid den amerikanske drømmen om True Love. Ekte kjærlighet er den sterkeste magien, den magiske løsningen som bryter alle forbannelser, og alle historiene baserer seg på noens forelskelse. Jeg har gradvis vært i ferd med å bli kynisk og pragmatisk, men rosa fantasyromantikk fungerer helbredende på meg. Det spiller ingen rolle at Prinsen er uspiselig, når det viser seg at Rumpelstiltskin er Udyret i Beauty and the Beast.

Litt grov omsorgssvikt på sengekanten?

"Illustrasjonene utdyper på en nydelig, utfyllende og suggererende måte denne gripende, ømme og vàre fortellingen , som egner seg så godt til diskusjoner med barna. Spennende og vakker innertier for de små!"

 Lars Roger Furnes, Sunnmørsposten

 ...

"Vondt og vakkert (...) Og den som måtte synes at dette er ei bildebok like mye for voksne som for barn, har helt rett. Denne boka er alt for flott til at ikke alle skal få del i den."

Geir Vestad, Hamar Arbeiderblad

 ...

(...) dette er en nydelig fortelling om savn, lengsel og om å finne seg til rette i verden (...) Justyna Nykas eksperimenterende illustrasjoner fanger fint stemningen i fortellingen og bidrar til å puffe tolkningen i overraskende retninger."

Marianne Lystrup, Vårt Land

...

"Nykas surrealistiske og grafisk pregede illustrasjoner gjør denne boka til en særdeles lekker trykksak."

Dagsavisen"

 ...

Jeg har hatt en måned praksis i Trondheim, på Barne- og ungdomsavdelingen (BUA) til Folkebiblioteket. En av de virkelig fine tingene ved praksisperioden, var at de ansatte etterhvert kom med tips og forslag til hva jeg kunne lese. De ga meg lettleste bøker, de ga meg billedbøker de syntes var gode, de ga meg... Marit Kaldhols Stripekalven i fanget en stille ettermiddag, med en advarsel om at dette... Dette var boken alle hadde lagt for hat. Det var alt. Derfor leste jeg. Og det, mine lesere, det! Det viste seg å være den mest groteske teksten jeg har lest på lenge.

Mange av dere har et forhold til Marit Kaldhol fra før. Hun skrev en tragisk billedbok kalt Farvel Rune, om en liten jente som leker ved dammen sammen med sin beste venn Rune, hvorpå Rune drukner og den lille jenten må gå i begravelsen. Som tekst er den litt gammelmodig, noen vil kanskje kalle den i overkant "pedagogisk" også. Det som sitter sterkest i er  Wenche Øyens illustrasjoner, som fremdeles er sterke. (Det merkes at da Øyen skulle illustrere denne boken, tenkte hun på sin egen bestevenninne, som døde da de var elleve. Øyen illustrerer sin egen sorg.)

Det som gjorde Farvel Rune til en viktig tekst, var at den brøt med sin tids store tabu i barnelitteraturen. Da den ble skrevet på åttitallet var det ingen som skrev barnebøker om døden, det var et tema som var for alvorlig for barna. Tilsvarende prøver Stripekalven å bryte med et av vår tids barnelitterære tabu, omsorgssvikt.  Den gjør det bare litt mindre elegant.
Stripekalven handler i utgangspunktet om en liten kalv og hans mamma. Mammaen forlater den lille kalven ved utkanten av en skog, fordi hun skal "kjøpe nye sko". Den lille kalven blir altså etterlatt alene, slik at da det skumle monsteret Nekut kommer, er kalven fullstendig forsvarsløs. Kalven løper inn i den store skogen, alene, redd, med Nekut etter seg. Kalven løper til kreftene tar slutt, og så faller den omkull, den "faller inn i besvimelsen". (Mens den ligger der, skinner solen ned gjennom skogsblader, og lyset lager striper i pelsen hans. Kalven er blitt stripekalv.) Nå ligger altså kalven der og venter på den sikre død. Lenge ligger den bevisstløs, men til slutt kommer et udefinert vesen frem. Ikke at figuren omtales slik, figuren får navnet "Dori" og har forsåvidt en ganske sterk personlighet. Vi får bare aldri vite hva, eller hvem, Dori er, selv om illustrasjonene gir oss en ledetråd: hun er en menneskeliknende kvinne.(Med værhår?) Hun dukker opp fra intet, med store bryster fulle av søt melk. Vår lille kalv har ikke fått næring siden moren dro (for å kjøpe sko, ikke glem det!), så da Dori tilbyr, drikker kalven seg utørst.

 (Er hun ikke tillitsvekkende? Kom, skal du få melk! Er dette de nydelige, utfyllende illustrasjonene som fanger stemningen?)

For så sier Dori:
Jeg er mammaen din.

(Jeg kjenner grøss på ryggen. Dette er mye skumlere enn monsteret Nekut.)

Kalven svarer: 
Nei, det er du ikke. Mammaen min er i byen for å kjøpe sko.

(Fint, lille kalv. Ikke at moren din er helt stabil, men altså - hvem er egentlig Dori?)

Og Dori sier igjen:
 Jeg er mammaen din.

Kalven svarer:
 Nei, det er du ikke. Mammaen min er i byen for å kjøpe sko.

Og Dori sier igjen: 
Jeg er mammaen din. 

Kalven står på sitt:
Nei, det er du ikke. Mammaen min er i byen for å kjøpe sko.

(Jeg spør: Hvem er Dori?)

Det tar flere runder før Dori gir seg. Til slutt spør hun om de kan være bestevenner, og det er helt greit for kalven. Så spør Dori om de skal gå til byen, og kalven vil gjerne det. I all hemmelighet vil kalven se etter moren sin, men det sier den ikke til Dori. (Hvorfor ikke det?) I stedet går de sammen gjennom byen hele dagen, og kalven ser og ser - ingen mamma. Ikke før kveldssolen skinner lavt på himmelen og dagen er nesten over. Da ser kalven moren sin.

Synes du, som meg, at hele scenen med Dori var ubehagelig? Dette er verre.

Kalven ser mammaen sin. På kafe. Hun har nye sko, og hun spiser is sammen med sin nye kalv. Hun ser ikke på vår kalv. Boken slutter med at kalven og Dori drar, og kalven trøstedrikker Doris melk, og de er enige i at det er bra de er venner. The End.

Hææ? Sykklyven bibliotek mener dette er en "Bildebok for småskoletrinnet". Barn på småskoletrinnet er mellom seks og ti år. Alle skolebibliotekene jeg søkte opp, har plassert den sammen med "bildebøker" og "barnebøker". Men dette er ikke en barnebok. Jeg får nesten traumer av denne historien.

Litt surfing forteller meg at den fikk gode kritikker da den kom. Barnebokkritikk.no beskriver illustrasjonene som at de "gir eit symbolsk lag til ein konkret tekst, og dei opnar for fleire tydingar", og historien  oppsummeres enkelt som en symbolsk fortelling om en forlatt kalv. "Mest nærliggande er det å lese forteljinga som eit bilete på smerta ved å bli forlaten, og boka gir også ein veg ut av smerta. Dori er først skremmande, sidan ei god erstatning for mor. Til slutt vel kalven å vere saman med ho framfor mora". Slik tolker Barnebokkritikks anmelder. På bildet til høyre ser dere bilde av Dori som ammer kalven:

Jeg tolker ikke Dori som en god morsfigur. Dori blir aldri et "bedre alternativ", hun er det eneste alternativet. Hvem er det Dori skal representere? Det står klart for meg at dette er en fortelling om grov omsorgssvikt. Moren til kalven forlater ham til fordel for egne gleder, nye sko og iskrem, og kalven har ingen andre trygge omsorgspersoner, ikke et eneste sosialt sikkerhetsnett. Jeg kan tolke Dori som en representant for barnevernet som involveres når omsorgssvikten oppdages, men er hun en trygg omsorgsperson? For meg virker hun truende når hun insisterer at det nå er hun som er mammaen, når hun gjennom dette insisterer på at kalven skal glemme den første mammaen sin, glemme hele sin historie før Dori kom. Ja, Dori kan dekke kalvens fysiske behov, og kalven tar takknemlig imot melken fra Doris store bryster. Men dette er også et problem for meg, et problem barnebokkritikks anmelder også påpeker. De "symbolske" og "vakre" illustrasjonene viser Dori naken, og brystene til Dori er både omfangsrike og iøyefallende. Barnebokkritikks anmelder mener at Dori mot slutten er ufarliggjort, men jeg er ikke enig. Det jeg derimot er enig i, er at nakenheten hennes, forsterket av illustrasjonene, gjør Doris tilnærminger et sterkt anstrøk av seksualitet. Hun åpner armene og holder frem brystene sine, og kalven legger seg inntil henne. Hvis vi følger antagelsen at hun symboliserer barnevernet, hva sier da dette? Kalven er forsvarsløs og et lett bytte for seksuelle overgrep begått av den instansen som skulle beskytte ham. Er dette en symbolsk referanse til alle de barna som har blitt utsatt for overgrep på norske barneverninstitusjoner, disse forferdelige tilfellene som ble rullet opp for noen år siden? Men dette er ikke tema i teksten, tvert i mot er Dori "løsningen". Det seksuelle anstrøket er bare et ubehagelig hint som gjør Dori enda mer truende, fordi jeg som leser ser det kalven ikke ser, at han er alene i et system som forgriper seg på ham. Fordi kalven har opplevd så grov omsorgssvikt fra sine nærmeste, blir enhver oppmerksomhet oppfattet som positiv.
 Grunnen til at Dori kan få en slik rolle, er jo at kalven er blitt forlatt av moren sin. Men hvis det er dette som skal være bokens hovedtema, burde da ikke kalven få en sjanse til å bearbeide dette traumet, denne sorgen? Etter at kalven har sett moren sin på kafé, blir han med Dori dit Dori vil gå. Han får trøst av Dori, og han har "en liten stripe i hvert øye". Dette er beskrivelsen av sorgen hans. Vi får aldri vite noe om moren, ikke om hvorfor hun har gjort som hun har gjort, og ingenting om den nye kalven hennes. Ikke at det burde komme unnskyldninger, men hvis dette skulle være en "terapeutisk" tekst burde vel kalven - og leseren - presenteres for noen mulige forklaringer som kunne gjøre morens svik forståelig? Hva får en mor til å forlate barnet sitt? Hvordan kunne hun erstatte den første kalven sin så lett, hvorfor får den nye kalven iskrem, mens vår kalv får Dori?

Det skal sies, det er en sterk leseopplevelse. Og det er en interessant bok, med illustrasjoner som treffer deg i vrangstrupen og en historie som risikerer å gi leseren traumer. Men så interessant den enn er, den har noen store mangler. Den tar opp et komplisert tema, og den forsøker å forenkle det komplekse ved å gjøre teksten full av symbolikk - men det fungerer ikke helt. Det er ingen katarsisk løsning her, og Dori, som skal representere kalvens "frelse" - hun fremstår ikke som en tillitsvekkende karakter. Dersom teksten hadde stilt spørsmålstegn ved Dori, hadde dette gjort den langt stiligere. Hun er nemlig mildt sagt suspekt, men dette er aldri et tema i teksten. Det suspekte ved karakteren hennes kommer bare frem i en sofistikert analyse av teksten, og dette i seg selv gjør at dette ikke er en barnebok. Jeg skjønner godt at bibliotekarene ved BUA har lagt denne boken for hat. Det kunne vært en viktig bok, men den feiler, fordi den ikke problematiserer sine egne skrekkelementer. Den ser ikke selv hvor truende Dori er, hvor forsvarsløs kalven er - og den gir ingen nøkler til å bearbeide de traumene kalven opplever - den erkjenner knapt nok at det kalven har opplevd er ubegripelig vondt. Hvem skal lese denne boken?  Den står på barnehyllen, og anmelderne mener det er en "symbolsk" og "vakker" barnebok, så hvem er de barna denne er tiltenkt? Småunger som er forlatt av mødrene sine, er det meningen de skal gjenkjenne sin egen situasjon og bearbeide sin egen sorg? Det fungerer den absolutt ikke som. Kalven får aldri svar på alle spørsmålene sine, delvis fordi han ikke har noen å stille spørsmålene til. Som terapi tviler jeg på at den tilfører leseren noe som helst. Er den da tiltenkt de trygge ungene, de som sitter på sengekanten med mammaen sin, slik at de også skal vite at det finnes unger der ute som har slemme mammaer? "Det finnes mammaer som forlater deg, uten forvarsel og uten forklaring, og de kommer aldri tilbake." I så fall er dette en ondskapsfull bok, for det eneste den vil oppnå er å gi de trygge ungene mareritt og nye ting å være redd for. De trygge ungene vil nemlig heller ikke få noen forklaringer, en følelse av å løse opp den knuten av angst som teksten skaper. Teksten tilbyr ingen form for trygg avslutning, og derfor gir den heller ingen redskaper som gjør den relevant som noe mer enn skremselspropaganda. Jeg synes at det på mange måter blir en farlig tekst, fordi den behandler temaer som er så vonde, så alvorlige, at de ikke burde behandles lett. Omsorgssvikt er ikke et tema som burde behandles med uforsiktighet og uten grundig refleksjon. Som historien om kalven viser, barn i denne situasjonen er ofte uten forsvarsverk. Når behandlingen av temaet er så dårlig gjennomført som dette blir det respektløst for de barna dette faktisk gjelder. Elefanter skal ikke trampe med illustrasjoner og suspekt symbolikk på noe som er mange barns tragedie.

Nei, teksten egner seg ikke til lesing for eller diskusjon med barn. Hvis noen skal lese denne boken, er det voksne med redskaper til å analysere og kritisere en tekst som dette. Jeg er sterkt tilbøyelig til å si meg enig med barnebokkritikks anmelder i hennes endelige konklusjon; "eit sølete eksperiment som Stripekalven aldri burde ha blitt sleppt ut av laboratoriet".