Nå. Og trettito dager fremover

I dag: årets første julesang. Jeg var på vei forbi kafedisken, på vei til bordet der venner satt, og ørene mine oppfattet julemusikk, og musikken spredte seg i kroppen min, særlig i magen og brystet og skuldrene, ikke så mye i albuene, men definitivt i tærne og fingertuppene. Det er en dag for tidlig, men siden 1. desember er i morgen og første søndag i advent allerede har vært, og siden jeg allerede har spist årets første pepperkaker, drukket julegløgg med venner i en søndagskafe på Dragvoll og generelt hatt julestemning i kroppen ganske lenge (noe som er usedvanlig og ganske deilig, ettersom det er noen år siden jeg kunne kjenne skikkelige følelser midtvinters og da særlig lenge siden jeg kjente julestemning i julen, den har vanligvis pleid å komme til meg i begynnelsen av oktober og så gå igjen etter en ukes tid og ikke komme tilbake før neste oktober, så ja, julestemning for meg i juletiden er ganske fantastisk), er det greit likevel. (Jeg strekker meg etter Foucaultske setninger med mange delsetninger og oppramsinger som ikke har klar relevans til hovedtemaet i setningen, ikke fordi jeg håper at dere skal falle av og ikke fordi jeg ønsker å være slem og ikke fordi jeg synes det er spesielt smart å skrive så lange setninger, ikke heller fordi skrivemaskinreparatøren min er sykemeldt, jeg har nemlig ingen reparatør av den typen, dessverre, men fordi jeg nærer et håp, kanskje et urealistisk et, om at det skal forenkle min egen lesning av diskursanalysen, så langt virker det ikke på annet enn at det er vanskelig å lese det jeg skriver, men optimist som jeg er, lever jeg i håpet. Jeg skal være respektfull etter eksamen.)

Årests første julelåt var en av mine allerkjæreste juleklassikere, men gitt i en form jeg ikke hadde hørt før. Det viste seg at jeg hørte på Oasis' versjon av Slades "Merry Xmas". Det var en fin versjon, synes jeg, veldig engelsk, men litt mer forfinet. Jeg har bare én ting å utsette: Oasis har feiget ut på slutten, de har latt være å skrike. Kanskje er det fordi de ikke tørr å konkurrere med originalens berømmelige "it's Chriiiiiistmaaaas!" Uten det ropet er ikke sangen seg selv, så jeg gir dere originalen.




Dessuten likte jeg videoen. Jeg vet ikke helt hva afrikanerne har med saken å gjøre, men jeg tror de peker nese til Bob Geldof.