Mykgrått

Jeg er jo klar over at ikke alle har det privilegiet at de kan gå stille gjennom natten, langs en liten vei som svinger seg mykgrått i et dunkelt lys. De fleste er bundet av regler og rammer og sover på den mørkeste delen av en norsk sommernatt.

Jeg har aldri greid det, å sove gjennom norske sommernetter, og det er ikke fordi de er så lyse - det er fordi de er så vakre. I natt, for eksempel, har jeg fastslått at tordivlene er her.

prinser! Tyske, sådan

Jeg hører på sommermusikk. Jeg hører på den vanlige sommermusikken, Odd Nordstoga, Raymond & Maria, The Shins. Og så hører jeg på tysk musikk, for jeg er tyskentusiast som prøver hardt å fokusere på eksamen, men som feiler gang på gang. Jeg hører på utrolig fengende tysk musikk, som kommer til å bli fast sommerrepertoar. Dette skal jeg spille for min beste venn, for hun vil like dette.

I left my homework in the launderette

Sure miner

Margerete Munthe er en kilde til stor glede. Hun er kjent for en og annen velkjent barneregle, "nei, nei gutt!" er for eksempel hennes. Ellers har hun skrevet noen allfavoritter, type "Vi har ei tulle", "gråpus har fire små" og "å, jeg vet en seter", for ikke å snakke om "17. mai er jeg så gla' i", "På låven sitter nissen" og "hurra for deg". Margrete Munthe har infiltrert hele den norske barnekulturen de siste hundrede årene, og med all mulig rett - hun er fantastisk. Jeg hørte en gang rykter om at hun var kjent som en stor og barnevennlig pedagog i sin samtid, men ut fra min historiske forståelse er hun en perle, en uovertruffen dronning av pekefingre.

Ja, noen av sangene hennes er søte. Vet dere hvordan jeg sjekker hver gang jeg finner en sang som jeg lurer på om hun har skrevet? Jeg ser etter "du"! Nesten alle sangene hennes inneholder et "du" eller to, lagt inn for å opprettholde rytmen og kanskje av estetiske grunner. "Åh, at jeg kan du, elske mitt land, du", eller en av mine favoritter; "jeg strever så med mine små, du", der "du" har sneket seg inn allerede i tittelen. Denne siste er en favoritt av mange grunner, men først og fremst på grunn av siste verset;

"Og så er den minste ikke snill, du.
Hun vil slettes ikke sitte still, du.
Tenker lille Lise
må få litt av rise',
for jeg skjønner nok at det må til, du.
Mine små, du,
pleier få, du,
og jeg synes at det hjelper så, du!"

Dere ser hva jeg mener med du? Og teksten er jo fantastisk. "Lille Lise" får ris, og det hjelper så veldig. Jeg vil påstå at poesien hennes på enkelte områder er litt utgått på dato.
Jeg har en favoritt som er hevet over alle andre. Den slår beina galant under sangen om "jeg skriker ikke jeg! fordi om mor har gått fra meg", eller sangen om hvordan "når det står kaker og sånt på bordet, og de skal spise noe godt, de store, så må vi ikke stå rundt og be!" Det er èn sang som er bedre enn de alle, og det er sangen om når du gråter:


Nei, hva er dette for sure miner,
nei, jammen tror jeg du står og griner
Husk på at når du er sur og lei
:/: så kan jo ingen bli glad i deg!:/:

Så tørk nå av deg det sure fjeset
Og tørr så øyne og kinn og nese
For skrikerunger det har vi nok:
:/: på Bloksberg sitter en diger flokk :/:


Dette er barneoppdragelse på sitt aller, aller beste. Hun er så munter, denne Margrete. Og hun har laget ypperlig musikk til eksamenslesning.

Heute ha ha habe Ich Geburtstag! (i går.)

Hvert år før bursdagen min oppdager jeg at jeg behandler alt nonsjalant, jeg er avbalansert. I fjor spurte flere folk meg «hva ønsker du deg?» og jeg ble like taus hver gang, fordi jeg oppriktig ikke hadde tenkt over saken. Bursdag er liksom ikke den store greien for meg, tenker jeg hvert år. Før selve dagen, altså.

For så kommer dagen og jeg oppdager hvor veldig fint det er å ha bursdag.Det er så fint!

Men det er fint på en annen måte enn jeg forestiller meg hver gang, det er sånnfint på ekte. Jeg ser for meg småbarn som springer og klemmer og rister på pakker, som spiser kake til de blir kvalme og som generelt fryder seg over å være midtpunkt. På avstand, i ukene før, virker ikke dette så fristende på meg. Jeg spiser kake når jeg vil, allerede. Innpakkede gaver gjør meg mer selvbevisst enn glad. Jeg hater å bli sunget bursdagssang for. For meg, i ukene før, er det en sånn dag som er fin, men særlig fin dersom den glir ubemerket forbi av alle bortsett fra kanskje de aller næreste, som kan gi meg en god klem og ta meg med på kino. Sånn ser jeg for meg bursdager, og av og til blir de akkurat slik, kino og klem – den i fjor ble akkurat slik. Men så kommer de andre bursdagene, som den i år, og slår beina under nonsjalantheten min, minner meg på hvorfor alle liker bursdager. Det er kke fordi en blir midtpunkt, det er fordi en blir elsket.

De to siste dagene har jeg hatt bursdagsfeiring. Først hadde jeg planlagt feiring, som var planlagt til å bli en slags vri på kinofeiringen, jeg skulle samle noen få av de aller, aller beste for å spise scones og drikke te. En kontrollert feiring, hvis dere forstår.

Jeg fikk sytti fjesbokmeldinger om gratulerer, fra mennesker jeg kjenner overaltfra, gamle, klassekamerater, gamle, gamle klassekamerater (fra det ene året vi gikk sammen, i en alder av seks,) venner jeg har kjent bestandig og venner jeg nettopp har truffet. Så mange mennesker! Og noen er kreative og noen stikker bare såvidt innom, men alle sammen tar noen sekunder i løpet av dagen for si hei og grattis. De får meg til å føle meg populær. De får meg til å føle meg husket. De får brystet mitt til å fly.

Og så har du alle dem som ringer. -ikke så altfor mange i år, heldigvis, men noen – min søster, min bestemor. Og en venn og tante i alt som gjelder som jeg er så veldig glad i, som jeg ikke ventet at skulle ringe i det hele tatt, men som ringer for å si gratulerer og for å snakke med meg i noen minutter om felles gleder og bekymringer. Hun gjør meg også så varm.

Og så kommer de planlagte gjestene. Vi spiser scones og en av gjestenes pai. Vi prater, og jeg åpner den første gaven, den eneste gaven akkurat i dag; en gave fra min allerkjæreste søster. Og det er det med min allerkjæreste søster, hun kjenner meg så godt! Hun gir meg en bok om te, alt du trenger å vite om te, en herlig bruktbok med diverse avisutklipp om te mellom sidene, fordi hun liker loppemarkeder og fordi hun vet at jeg liker loppemarkeder. Ved siden av teboken ligger et blått kaleidoskop. Jeg har ønsket meg et skikkelig kaleidoskop hvem vet hvor lenge, og det viser seg at når en har svigerfolk fra Tyskland (hvilket min allerkjæreste søster har, og som derfor jeg også har i en slags veldig, veldig «extended family connection») - da får en tak i kaleidoskop som glitrer i blå mønstre som forandrer seg kontinuerlig, som aldri stanser i forandringene. Dette er et sånt kaleidoskop som du ikke kan fange mønstre i, et ekte kaleidoskop, der det ene vakre bildet erstattes av et nytt før du nesten kan registrere noen av dem, men de får hodet ditt til å spinne i farger. Et sånt kaleidoskop.

Og ved sden av kaleidoskopet en tysk ting til: en tetype. En svart Assamte. Med irsk whiskeysmak. Hun kjenner meg.

Når folk endelig gikk var jeg sliten og lykkelig, og konkluderte med at det hadde vært en vellykket dag.

En bursdag skal bare vare den datoen du etter sigende er født, ikke sant? Men jeg er så verdsatt! I dag overrasket flere venner meg. I dag hadde jeg filmkveld som jeg alltid har på søndager, og jeg hadde invitert som vanlig, med planer om å spise opp gårsdagens kake. Jeg brygget whiskeyte blandet med røkt te, fordi en av gjestene mine liker røkt whiskey, og den røkte teen, og jeg liker ham. Jeg hadde brygget hvit pasjonsfruktte til kjæresten, som ikke liker whiskey eller røkt smak. Jeg kjenner mine gjester. Det viser seg at de kjenner meg også.

Kjæresteparet kom inn døren med 23 lys på en mørk sjokoladekake full av melis, mens de sang den ene bursdagssangen jeg kan leve med; de sang den på tysk. De er nemlig tyskere, og jeg lærer tysk av dem. De kommer inn døren med kake full av lys, det er det lenge, lenge siden noen har gjort, og jeg ventet det ikke. Jeg ventet ikke kake, og jeg ventet ikke enda en importert gave fra Tyskland, men joda, under armen hadde de en ikke innpakket bok – en Janoschbok – på tysk – en Janoschbok jeg ikke har lest, fordi den så vidt jeg vet ikke finnes på norsk – de gir meg min første Janoschbok på tysk, og jeg blir så glad at jeg bare kan si takk og smile enormt. Og inni, på første side? En inskripsjon. Jeg elsker inskripsjoner i bøker, visste dere det? En inskripsjon som begynner med «Liebe Ellinor» og fortsetter på samme vis. Så kommer gjest nummer tre inn døren. Han bor ikke i gåavstand, men til gjengjeld har han en jobb blant bøker – han har også gave. Og igjen, mine venner kjenner meg. Han gir meg Pride and Prejudice and zombies. Den har jeg ønsket meg en stund. Igjen kan jeg bare glise og gi klem og si takk og føle meg småsvimmel, ikke så mye fordi jeg kan sette bøker i bokhyllen min (skjønt det er en del av det), men allermest fordi de kjenner meg. Jeg blir så glad av å bli sett. Jeg blir så glad når de bryr seg. Jeg blir så glad, så glad! når de vet hva jeg liker, og gir meg akkurat det. Janosch på tysk! Jane Austen møter monstre! Lys med kake, som jeg må blåse ut utendørs så vi ikke skal dekke gulvet med melis, og der jeg føler meg nesten som liten igjen, men som elsket liten, på en bra måte. Ja. En blir så glad. Jeg blir så glad. De kjenner meg, og de liker meg, og de sender meg tekstmeldinger med «Endelig! Gratulerer.» for å fortelle meg at jeg er viktig for dem.

Jeg tar tilbake all nonsjalanse. Jeg liker fremdeles ikke å bli sunget bursdagssang for, men jeg liker det når den er på et språk jeg prøver å lære, og den blir sunget delvis for å referere til min altoppslukende tyskentusiasme. Og jeg greier fremdeles ikke å engasjere meg enorme mengder i forberedelser og intens spenning, men der og da? Den dagen? Dagen etter, når det bare aldri vil ta slutt, og de insisterer på å fortelle meg at jeg er bra, at de liker meg, på de beste, indirekte måtene? Der og da gjør de meg ør og nesten rørt. Kanskje neste år er jeg så gammel at jeg husker hvor fint det er å ha bursdag, på forhånd.

Coraline