Hånd i hånd,
på taket
En katt og en and
med hver sin sure fot i munnen.
Slik er vennskap
Avlys verden,
sa katten.
En så sinnsvak avtale
kan du ikke inngå ved dine fulle fem
Hvorfor ikke?
spurte anden
foran sin fjerde tekopp
Hvorfor ikke følge tråden
helt ut
og deretter skyte verden i pannen?
Det er i hvertfall en sinnsvak plan
med ambisjoner.
tirsdag 23. juni 2009
St. Hans
Dette diktet har jeg postet før, men det passer så bra akkurat nå for tiden at jeg poster et igjen. Akkurat denne samtalen foregikk enda en gang for noen dager siden, og i dag er det årets vakreste dag, akkurat en sånn dag som dette diktet handler om.
onsdag 17. juni 2009
Vold mot alt som er vakkert
Jeg ble glad i Jokke og sangene hans en sommer for flere år siden. "Alt kan repareres"albumet festet seg i brystet mitt, og han som alltid går havnet raskt på sommersanglistene mine. Jeg regner Jokke for å være en av de finere, norske poetene opp gjennom tidene, fordi han skrev nådeløst, sårbart og bunnløst ærlig, fordi han skrev kjærlighetsdikt uten å bruke en eneste klisje, fordi han dynket alt i selvironi og fordi han bestandig hadde en krass, liten snert mot alle som måtte se ned på ham. På Sandviken Psykiatrisk har noen risset inn i en skapdør "kan alle de som føler seg vellykka være så snill å gå hjem, og jeg har knapt nok aldri følt meg så truffet som da jeg som pårørende leste den linjen. Jokke kalte seg en verdiløs mann, og nettopp derfor greide han å gi en følelse av egenverdi til dem som ellers følte seg som skrap.
Det er bare en sangtekst av Jokke jeg virkelig har hatt problemer med. Jeg er en sommerperson. Jeg trives aldri så godt som når jeg kan drikke sterkt solskinn og få fregner. Om vinteren føler jeg meg mutt, dyster og klar for å gå i hi. Om sommeren føler jeg meg sprudlende, munter og klar for å erobre verden. "Her kommer vinteren" er derfor ikke et slagrop jeg kan trives godt med.
DEt gjelder tydeligvis også tre unge damer på 17, 18 år. Jentegruppen Tiara har erklært seg selv som "Jokke- fans", og for å "hylle ham" har de omskrevet nettopp "her kommer vinteren" til å bli en sommerhit. Jeg fant en link til denne låten på fjesbok, og noen hadde kommentert at de trodde dette var en parodi. Jeg skulle ønske at det var den første konklusjonen jeg hadde kommet til også. Å skylde dette på en parodi er å vise et snev av tiltro til menneskeheten. Problemet er at jeg har ingen tiltro til menneskeheten, ikke når den presenteres i form av plastikksminkede jenter som i følge seg selv "har vært modeller, men de lager ikke modellpop, altså!"
Det hører med til historien at de spurte om lov til å omskrive låten, og fikk beskjed om at det fikk de ikke, etter sigende fordi ingen får lov til å omskrive Jokkelåter. Jeg vet ikke, jeg. Det kan nok stemme at ingen får lov til slikt. Det kan jo også være at noen hørte hva Tiara hadde tenkt å gjøre, og vred seg i smerte.
Ingen skal si at ikke attenårige monstre har tæl, for trass i avslag har de laget sangen ferdig, og spilt inn video - i håp om å bli en kjempesuksess likevel. Hvis jeg, og Jokke for den saks skyld, hadde trodd veldig mye på livet etter døden, ville han nok snudd seg i like mye smerte som jeg gjør. Jeg velger ABBA på blokkfløyte - hvilket jeg altså allerede har - når som helst over dette.
Det er bare en sangtekst av Jokke jeg virkelig har hatt problemer med. Jeg er en sommerperson. Jeg trives aldri så godt som når jeg kan drikke sterkt solskinn og få fregner. Om vinteren føler jeg meg mutt, dyster og klar for å gå i hi. Om sommeren føler jeg meg sprudlende, munter og klar for å erobre verden. "Her kommer vinteren" er derfor ikke et slagrop jeg kan trives godt med.
DEt gjelder tydeligvis også tre unge damer på 17, 18 år. Jentegruppen Tiara har erklært seg selv som "Jokke- fans", og for å "hylle ham" har de omskrevet nettopp "her kommer vinteren" til å bli en sommerhit. Jeg fant en link til denne låten på fjesbok, og noen hadde kommentert at de trodde dette var en parodi. Jeg skulle ønske at det var den første konklusjonen jeg hadde kommet til også. Å skylde dette på en parodi er å vise et snev av tiltro til menneskeheten. Problemet er at jeg har ingen tiltro til menneskeheten, ikke når den presenteres i form av plastikksminkede jenter som i følge seg selv "har vært modeller, men de lager ikke modellpop, altså!"
Det hører med til historien at de spurte om lov til å omskrive låten, og fikk beskjed om at det fikk de ikke, etter sigende fordi ingen får lov til å omskrive Jokkelåter. Jeg vet ikke, jeg. Det kan nok stemme at ingen får lov til slikt. Det kan jo også være at noen hørte hva Tiara hadde tenkt å gjøre, og vred seg i smerte.
Ingen skal si at ikke attenårige monstre har tæl, for trass i avslag har de laget sangen ferdig, og spilt inn video - i håp om å bli en kjempesuksess likevel. Hvis jeg, og Jokke for den saks skyld, hadde trodd veldig mye på livet etter døden, ville han nok snudd seg i like mye smerte som jeg gjør. Jeg velger ABBA på blokkfløyte - hvilket jeg altså allerede har - når som helst over dette.
søndag 14. juni 2009
Rottereir
Hun ble født i et rottereir av en hybel, i utkanten av byens slum. Motorveien raste forbi de tynne gipsveggene, og strømmen av biler tok med seg de fleste lydene fra den nyfødte. Strøket var preget av støy uansett. Den nybakte moren kuttet selv navlestrengen på sin datter og knyttet en improvisorisk knute. Under hele operasjonen skrek hun høyest av de to, for å holde seg ved bevissthet. Straks de viktigste detaljene var unnagjort, seg hun sammen.
fredag 5. juni 2009
Ukens monster - ZombiEngeline
I går kveld kom jeg inn fra en sunn og næringsrik tur i nabolaget, for å plassere meg i et sengehjørne med Haldis Moren Vesaas' oversettelse av Brechts' tolvskillingsoperaen. Ettersom det var litt kaldt utendørs og det bestandig er varmt hos meg, dugget brilleglassene mine voldsomt til, og for å kunne lese - og fordi en optiker en gang anbefalte det - tok jeg av meg brillene og la dem pent og pyntelig ved siden av meg. Etter en times tid reiste jeg meg for å lage mat, og etterpå gjenopptok jeg min gamle plass og min fritidsyssel. Og da jeg hadde lest ferdig, en halvtimes tid etter dette, oppdaget jeg at brillene var borte. Forsvunnet.
Jeg lette i sengen. Jeg lette under sengen. Jeg lette ved sengen. Jeg sjekket alle bokhyller jeg eier, der ting har en tendens til å havne. Ingen briller. Så nå er det født et nytt monster - ZombiEngeline. Jeg stavrer rundt, halvt i blinde, og venter hvert øyeblikk at jeg skal trampe på noe hardt noe som sier KNAKK.
Jeg lette i sengen. Jeg lette under sengen. Jeg lette ved sengen. Jeg sjekket alle bokhyller jeg eier, der ting har en tendens til å havne. Ingen briller. Så nå er det født et nytt monster - ZombiEngeline. Jeg stavrer rundt, halvt i blinde, og venter hvert øyeblikk at jeg skal trampe på noe hardt noe som sier KNAKK.
Paolinis kvinner
Det er ingen hemmelighet at jeg elsker drager. Jeg liker drager i alle former, alle figurer, alle farger. Og hvor andre litteraturstudenter blir avskrekket, fordi litteraturen er så elendig, blir jeg entusiastisk, hvis bøkene inneholder drager. Jeg leser alt, ser alt, nyter alt så lenge det inneholder minst en drage.
Og slik endte jeg opp med Eragon.
Historien om Eragon er, for dem som ikke kjenner til den, ganske fin. Det er historien om Christopher Paolini, som en gang var en ukjent jypling sør i Calefornia. Han likte fantasy. Han leste alt som fantes av fantasy. Han leste Lord of the Rings, han leste Harry Potter, han leste His Dark Materials, og alt som fantes mellom dem. Og når han var ferdig, var han blitt femten år gammel og oppdaget til sin skrekk at det ikke fantes mer. Han hadde lest det som fantes, sånn omtrent. Hva skulle han gjøre da?
Han skrev sin egen bok. Han plukket ut alle sine favorittelementer, alver, magi, en ung og ordinær helt som viser seg å være alt annet enn ordinær, prinsesser, dverger og ikke minst - drager. Selvsagt. Eragon finner et drageegg, og etter det blir han den viktigste helten i kampen mot den ondskapsfulle herskeren Galbatorix. Eragon og dragen hans Saphira er de eneste som kanskje kan overvinne Galbatorix og dragen hans. Underveis forelsker Eragon seg selvsagt i alveprinsessen Arya, lærer seg å bruke magi, oppdager mer om sine biologiske foreldre og gjør ellers alt det en helt skal gjøre. Når så Paolini hadde skrevet den første boken, skrev han like gjerne en til, og planla at det hele skulle bli en triologi. I september 08 kom den tredje boken, og et lite etterord - hvor forfatteren forklarer at dette er den "korte" versjonen (på over sekshundre sider), og at det kommer en fjerde når han bare får skrevet den ferdig. Eragonbøkene har med andre ord kommet litt ut av kontroll, og jeg som drageelsker kan se frem til enda en banal og lettfattelig, deilig og dragefylt fantasybok.
Men selv jeg, som sluker dragerelaterte romaner som om de var druer, selv jeg begynte på den første Eragonboken med en viss skepsis, og skepsisen har i stor grad vist seg berettiget. Bøkene er ikke spesielt godt skrevet, historien er ikke særlig original (hvilket kanskje var poenget ved den) og i det hele tatt leser jeg dem med en viss ironisk distanse, en viss selvironisk visshet om at jeg fordummer meg selv. Jeg leste det som sommerlektyre et år, og hadde ikke tenkt å lese dem på nytt senere. I fjor kom altså Brisingr ut, og jeg leste den i juleferien. Nå, til min overraskelse, nyter jeg bøkene på lydbok over et strikketøy, og jeg oppdager interessante ting. I begynnelsen tenkte jeg at det bare et uttrykk for at jeg hadde forlest meg på dårlig litteratur, og var i ferd med å bli en Don Quixote innen litteraturkritikk, når jeg fant spennende tanker knyttet til bøkene. Men så hørte jeg gjennom andre boken, og tankene festet seg, og ble stadig mer påtrengende. Det er faktisk noe interessant ved Eragonbøkene, noe i selve historien som jeg synes er både spennende og faktisk litt tøft. Mhm, jeg, med min ironiske distanse og min skepsis, erkjenner herved at det faktisk finnes noen kvaliteter ved Eragonbøkene. Ikke de kvalitetene du skulle ønske deg, som godt språk eller nyskapende fantastiske ideer, men kvaliteter likefullt. Eragonbøkene har nemlig et spennende kvinnesyn.
Ved første overblikk ser du det kanskje ikke. Karakterene er stereotype og ganske flate, trass i at Paolini prøver å gi dem dybde. Ettersom handlingen er lagt til Alagaësia, en fiktiv verden som minner om vår middelalder, er mennene sterke og muskuløse bønder som liker å jakte, mens kvinnene er kvinner - de står på kjøkkenet eller broderer, de må beskyttes. Arya, som er Eragons romantiske objekt, er en uendelig vakker kvinne som på alle vis er uoppnåelig og perfekt.
Men så er det andre kvinneskikkelser. Og det er hvilke oppgaver disse kvinnene overtar. Jeg har noen eksempler.
Det første eksempelet jeg skal trekke frem, er Arya, romanens kvinneideal. I utgangspunktet tenkte jeg nemlig "prinsesse? Alv? Vakker? Kjedelig!"
Men så tenkte jeg litt mer, og Arya blir ikke fullt så teit likevel. For eksempel er hun over hundrede år eldre enn Eragon. Hvor ofte skjer det, at helten er mye yngre enn drømmekvinnen? Som regel er det omvendt, som regel er superhelten gammel og klok, skjønt pen utenpå, mens den kvinnelige følgesvennen er ung og vakker. Her er Eragon en barnerumpe i sammenlikning, og Arya er kongelig, ja, men mest av alt er hun ham overlegen. Hun har brutt med den kongelige familien sin for å drive motstandskamp, og den kampen har bestått i å beskytte drageegget som Eragon til slutt finner, ved å ri rundt og holde det skjult for Galbatorix. Hun er mye, mye sterkere enn Eragon, på alle vis, fysisk, psykisk og magisk. Dessuten er hun overhodet ikke interessert i ham. De kan være venner, ja, men noe mer? Ikke aktuelt.
Det andre eksempelet er i følge Paolini selv den eneste karakteren som er basert på en virkelig person - Angela the Herbalist. Hun er heks og urtekyndig, og så forferdelig sarkastisk og mystisk til absolutt alt at du bare må like henne. Hun betrakter alt gjennom ironiske brilleglass, og har en følgesvenn som er en varkatt, like merkelig som henne selv. Hun spår i dragebein og skjønner det meste, ingen vet hvor gammel hun er og hun er i det hele tatt veldig tøff. Viktigst ved denne karakteren er at hun overhode ikke besitter noen av de tradisjonelle kvinneelementene. Hun er en middelaldrende kvinne med voldsomt stort intellekt, hun er syrlig og ikke redd for å fornærme, og hun elsker ordleker. Første gang Eragon treffer henne, spør han om hun vet veien til en person. Hun nikker, joda, det vet hun. Eragon lurer videre på om hun kan fortelle ham veien, og hun nikker igjen, joda, det kan hun det også. Han må spørre rett ut "hvor bor" for å få et svar, for slik er Angela.
Deretter har du alvenes sverdsmed. Dette er en grinete, gammel kvinne, full av sot. Hun er også den dyktigste smeden i dette universet, og hun står bak de magiske sverdene til alle drageridderne gjennom tiden. Hun smir med magi, stort talent og enorm kunnskap. Smedyrket er tradisjonelt sett mannsdominert, men denne alven her? Hun bryter med alle kjønnsrollemønstre, og er krass, presis, usosial og veldig, veldig dyktig med metall. Hun er steintøff.
Det siste eksempelet er, synes jeg, det beste, og det som har størst påvirkning på historien. Motstandskampen mot Galbatorix forener de forskjellige i Alagaësia, dverger og alver, men kanskje viktigst; mennesker. I hundrede år har mennesker samlet seg under navnet the Varden, skjult seg og drevet hemmelig motstand mot regimet. Og tidlig i andre bok blir det valgt en ny leder for the Varden, en ung og uerfaren leder ved navn Nasuada. Hun blir leder for The Varden, og hun overrasker alle ved å faktisk ta makten som blir tildelt henne. Nominasjonskommiteen har valgt henne fordi de tror at de kan bruke henne, manipulere henne, men hun gjennomskuer dem og fratar dem dermed makten de hadde i utgangspunktet. Deretter leder hun dem ut fra skjulestedet dvergene har gitt dem, for å starte en aktiv krig mot Galbatorix og hans folk. I utgangspunktet bekymrer hun seg for hvordan denne krigen skal finansieres, og hvordan hun skal skaffe mat til folket sitt. Og vet dere hva hun gjør? Hun gjør det som ingen mann i hennes posisjon ville ha tenkt på, og snur kjønnet sitt til en styrke - hun ser muligheter basert i det hun har lært som kvinne. Hun bruker magi til å sy kniplinger og blonder.
Nasuada er vakker, men dette ikke fremhevet som viktig ved hennes karakter. Hun er tøff og modig, hun tar vanskelige valg og hun kjemper for å bli tatt seriøst i rollen sin, på tross av kjønnet. I tredje bok møter hun en mann som tviler på hennes lederegenskaper, og da går hun inn i en mental strid ham for å befeste sin rett til lederskap. Hun vinner selvsagt, fordi hun har størst selvkontroll og høyest smerteterskel. Nasuada er en kriger, en leder og en nytenker, som konsekvent må kjempe ikke bare i kraft av at hun er leder for motstanden, men vel så mye fordi hun er en kvinnelig leder.
Jeg savner noen ting. Jeg savner en kvinnelig drageridder. (Vi har kvinnelige drager.) Jeg savner en kvinnelig skurk. Men selv i fraværet av disse fremstår kvinneskikkelsene sterke nok til å bli bemerkelsesverdige. Og dette har altså den amerikanske guttevalpen Paolini skrevet, i tenårene, og det får meg til å tenke at jaggu, han er litt tøff! For det er litt tøft når en femtenårig gutt skriver om kvinner som kjemper for makt, og for å bli tatt seriøst i maktposisjonene. Det er direkte stilig når den samme gutten kommer på å finansiere en motstandskamp gjennom blonder. Om enn Paolini gjenskaper kjente og kjære elementer, så er dette noe han har kommet frem til på egenhånd, og det er flott.
Og slik endte jeg opp med Eragon.
Historien om Eragon er, for dem som ikke kjenner til den, ganske fin. Det er historien om Christopher Paolini, som en gang var en ukjent jypling sør i Calefornia. Han likte fantasy. Han leste alt som fantes av fantasy. Han leste Lord of the Rings, han leste Harry Potter, han leste His Dark Materials, og alt som fantes mellom dem. Og når han var ferdig, var han blitt femten år gammel og oppdaget til sin skrekk at det ikke fantes mer. Han hadde lest det som fantes, sånn omtrent. Hva skulle han gjøre da?
Han skrev sin egen bok. Han plukket ut alle sine favorittelementer, alver, magi, en ung og ordinær helt som viser seg å være alt annet enn ordinær, prinsesser, dverger og ikke minst - drager. Selvsagt. Eragon finner et drageegg, og etter det blir han den viktigste helten i kampen mot den ondskapsfulle herskeren Galbatorix. Eragon og dragen hans Saphira er de eneste som kanskje kan overvinne Galbatorix og dragen hans. Underveis forelsker Eragon seg selvsagt i alveprinsessen Arya, lærer seg å bruke magi, oppdager mer om sine biologiske foreldre og gjør ellers alt det en helt skal gjøre. Når så Paolini hadde skrevet den første boken, skrev han like gjerne en til, og planla at det hele skulle bli en triologi. I september 08 kom den tredje boken, og et lite etterord - hvor forfatteren forklarer at dette er den "korte" versjonen (på over sekshundre sider), og at det kommer en fjerde når han bare får skrevet den ferdig. Eragonbøkene har med andre ord kommet litt ut av kontroll, og jeg som drageelsker kan se frem til enda en banal og lettfattelig, deilig og dragefylt fantasybok.
Men selv jeg, som sluker dragerelaterte romaner som om de var druer, selv jeg begynte på den første Eragonboken med en viss skepsis, og skepsisen har i stor grad vist seg berettiget. Bøkene er ikke spesielt godt skrevet, historien er ikke særlig original (hvilket kanskje var poenget ved den) og i det hele tatt leser jeg dem med en viss ironisk distanse, en viss selvironisk visshet om at jeg fordummer meg selv. Jeg leste det som sommerlektyre et år, og hadde ikke tenkt å lese dem på nytt senere. I fjor kom altså Brisingr ut, og jeg leste den i juleferien. Nå, til min overraskelse, nyter jeg bøkene på lydbok over et strikketøy, og jeg oppdager interessante ting. I begynnelsen tenkte jeg at det bare et uttrykk for at jeg hadde forlest meg på dårlig litteratur, og var i ferd med å bli en Don Quixote innen litteraturkritikk, når jeg fant spennende tanker knyttet til bøkene. Men så hørte jeg gjennom andre boken, og tankene festet seg, og ble stadig mer påtrengende. Det er faktisk noe interessant ved Eragonbøkene, noe i selve historien som jeg synes er både spennende og faktisk litt tøft. Mhm, jeg, med min ironiske distanse og min skepsis, erkjenner herved at det faktisk finnes noen kvaliteter ved Eragonbøkene. Ikke de kvalitetene du skulle ønske deg, som godt språk eller nyskapende fantastiske ideer, men kvaliteter likefullt. Eragonbøkene har nemlig et spennende kvinnesyn.
Ved første overblikk ser du det kanskje ikke. Karakterene er stereotype og ganske flate, trass i at Paolini prøver å gi dem dybde. Ettersom handlingen er lagt til Alagaësia, en fiktiv verden som minner om vår middelalder, er mennene sterke og muskuløse bønder som liker å jakte, mens kvinnene er kvinner - de står på kjøkkenet eller broderer, de må beskyttes. Arya, som er Eragons romantiske objekt, er en uendelig vakker kvinne som på alle vis er uoppnåelig og perfekt.
Men så er det andre kvinneskikkelser. Og det er hvilke oppgaver disse kvinnene overtar. Jeg har noen eksempler.
Det første eksempelet jeg skal trekke frem, er Arya, romanens kvinneideal. I utgangspunktet tenkte jeg nemlig "prinsesse? Alv? Vakker? Kjedelig!"
Men så tenkte jeg litt mer, og Arya blir ikke fullt så teit likevel. For eksempel er hun over hundrede år eldre enn Eragon. Hvor ofte skjer det, at helten er mye yngre enn drømmekvinnen? Som regel er det omvendt, som regel er superhelten gammel og klok, skjønt pen utenpå, mens den kvinnelige følgesvennen er ung og vakker. Her er Eragon en barnerumpe i sammenlikning, og Arya er kongelig, ja, men mest av alt er hun ham overlegen. Hun har brutt med den kongelige familien sin for å drive motstandskamp, og den kampen har bestått i å beskytte drageegget som Eragon til slutt finner, ved å ri rundt og holde det skjult for Galbatorix. Hun er mye, mye sterkere enn Eragon, på alle vis, fysisk, psykisk og magisk. Dessuten er hun overhodet ikke interessert i ham. De kan være venner, ja, men noe mer? Ikke aktuelt.
Det andre eksempelet er i følge Paolini selv den eneste karakteren som er basert på en virkelig person - Angela the Herbalist. Hun er heks og urtekyndig, og så forferdelig sarkastisk og mystisk til absolutt alt at du bare må like henne. Hun betrakter alt gjennom ironiske brilleglass, og har en følgesvenn som er en varkatt, like merkelig som henne selv. Hun spår i dragebein og skjønner det meste, ingen vet hvor gammel hun er og hun er i det hele tatt veldig tøff. Viktigst ved denne karakteren er at hun overhode ikke besitter noen av de tradisjonelle kvinneelementene. Hun er en middelaldrende kvinne med voldsomt stort intellekt, hun er syrlig og ikke redd for å fornærme, og hun elsker ordleker. Første gang Eragon treffer henne, spør han om hun vet veien til en person. Hun nikker, joda, det vet hun. Eragon lurer videre på om hun kan fortelle ham veien, og hun nikker igjen, joda, det kan hun det også. Han må spørre rett ut "hvor bor" for å få et svar, for slik er Angela.
Deretter har du alvenes sverdsmed. Dette er en grinete, gammel kvinne, full av sot. Hun er også den dyktigste smeden i dette universet, og hun står bak de magiske sverdene til alle drageridderne gjennom tiden. Hun smir med magi, stort talent og enorm kunnskap. Smedyrket er tradisjonelt sett mannsdominert, men denne alven her? Hun bryter med alle kjønnsrollemønstre, og er krass, presis, usosial og veldig, veldig dyktig med metall. Hun er steintøff.
Det siste eksempelet er, synes jeg, det beste, og det som har størst påvirkning på historien. Motstandskampen mot Galbatorix forener de forskjellige i Alagaësia, dverger og alver, men kanskje viktigst; mennesker. I hundrede år har mennesker samlet seg under navnet the Varden, skjult seg og drevet hemmelig motstand mot regimet. Og tidlig i andre bok blir det valgt en ny leder for the Varden, en ung og uerfaren leder ved navn Nasuada. Hun blir leder for The Varden, og hun overrasker alle ved å faktisk ta makten som blir tildelt henne. Nominasjonskommiteen har valgt henne fordi de tror at de kan bruke henne, manipulere henne, men hun gjennomskuer dem og fratar dem dermed makten de hadde i utgangspunktet. Deretter leder hun dem ut fra skjulestedet dvergene har gitt dem, for å starte en aktiv krig mot Galbatorix og hans folk. I utgangspunktet bekymrer hun seg for hvordan denne krigen skal finansieres, og hvordan hun skal skaffe mat til folket sitt. Og vet dere hva hun gjør? Hun gjør det som ingen mann i hennes posisjon ville ha tenkt på, og snur kjønnet sitt til en styrke - hun ser muligheter basert i det hun har lært som kvinne. Hun bruker magi til å sy kniplinger og blonder.
Nasuada er vakker, men dette ikke fremhevet som viktig ved hennes karakter. Hun er tøff og modig, hun tar vanskelige valg og hun kjemper for å bli tatt seriøst i rollen sin, på tross av kjønnet. I tredje bok møter hun en mann som tviler på hennes lederegenskaper, og da går hun inn i en mental strid ham for å befeste sin rett til lederskap. Hun vinner selvsagt, fordi hun har størst selvkontroll og høyest smerteterskel. Nasuada er en kriger, en leder og en nytenker, som konsekvent må kjempe ikke bare i kraft av at hun er leder for motstanden, men vel så mye fordi hun er en kvinnelig leder.
Jeg savner noen ting. Jeg savner en kvinnelig drageridder. (Vi har kvinnelige drager.) Jeg savner en kvinnelig skurk. Men selv i fraværet av disse fremstår kvinneskikkelsene sterke nok til å bli bemerkelsesverdige. Og dette har altså den amerikanske guttevalpen Paolini skrevet, i tenårene, og det får meg til å tenke at jaggu, han er litt tøff! For det er litt tøft når en femtenårig gutt skriver om kvinner som kjemper for makt, og for å bli tatt seriøst i maktposisjonene. Det er direkte stilig når den samme gutten kommer på å finansiere en motstandskamp gjennom blonder. Om enn Paolini gjenskaper kjente og kjære elementer, så er dette noe han har kommet frem til på egenhånd, og det er flott.
torsdag 4. juni 2009
tankespinn
I taket fløt dine tanker
i grå spiraler, i myke svinger
Men du blir så farlig. Du sier
at det ikke er meg, det er
den røde væsken jeg har drukket
de blanke dråpene
som river i strupen
og det du egentlig sier da
er at mine tanker ikke er mine
og dine tanker ikke er tanker
men røyk fra en sigarett
i grå spiraler, i myke svinger
Men du blir så farlig. Du sier
at det ikke er meg, det er
den røde væsken jeg har drukket
de blanke dråpene
som river i strupen
og det du egentlig sier da
er at mine tanker ikke er mine
og dine tanker ikke er tanker
men røyk fra en sigarett
tirsdag 2. juni 2009
hjertevibrasjoner
Denne har jeg stjålet fra Virrvarr, men ettersom det er lenge siden hun blogget om det (og en smule mer personlig) og linken hennes ikke egentlig virker lenger, blogger jeg det her også. Erika Moens "I like Girls" er fantastisk. Den er varm og nydelig og veldig, veldig hjertevibrerende. Jeg har nettopp lest den for tredje gang, og den er like fin.
skamfull surfing
Jeg er ustabil for tiden. Veldig ustabil. Jeg hopper opp og ned, sover for mye, sover for lite, blir redd for å åpne fjesbokmeldinger og redd for papirlapper på veggen min, samtidig som jeg går ut og det er sommer, og det lukter grønt og jeg får klemmer og livet er større enn universet. Den siste måneden har jeg (og alle kollegaene mine) fått sparken fra jobben og som en reaksjn på dette har jeg blitt vettskremt hver gang noen derfra har tatt kontakt. Jeg har oppdaget at jeg ble nødt til å gå til legen og fortelle skumle ting, jeg har strøket på en eksamen som jeg syntes var kjempemorsom, sluttet å åpne regninger igjen og generelt sett vært rar, usammenhengende. Jeg har visst at jeg har hatt mange stresspunkter i livet mitt, og jeg har trodd at jeg hadde kontroll. Det først nå i kveld at jeg innser at jeg har vært temmelig mer ustabil enn til vanlig. Jeg har skrevet stemningskart over de siste to ukene, og ifølge den er jeg mildt oppstemt, men stabil. Det er jeg jo åpenbart ikke.
Jeg fikk diagnosen bipolar da jeg var seksten, av en sær mann som pratet med meg i et kvarter og lot meg gå. Familieterapeuten min, som skulle reparere hodet mitt i fjor, tvilte veldig på at diagnosen var korrekt, fordi jeg bestandig virket i kontroll, og fordi jeg bestandig hadde en analyse, en lett ironisk distanse til alt i verden. Selv den nye psykologen min, som er flink og løsningsorientert, lurte veldig i begynnelsen. Når hun gravde for å finne ut om jeg hadde oppturer eller nedturer, ble jeg svevende. Hva var normalt? Hva var vanlige gladdager som alle har? Hva var depresjon, som alle kan ha? Hva var stress, var jeg ganske enkelt en oppspart ball av stress, som med jevne mellomrom brøt ut og ble manisk fordi alt som var oppspart og oppsamlet plutselig brøt ut? Hvem var jeg, bak alle analysene og alle forklaringene og all forståelsen? Hva var følelsene mine, hvem var jeg?
Hun gjorde med andre ord det ingen profesjonelle har prøvd før henne, hun prøvde å finne ut hvem jeg var bak analysene mine. Jeg vet så uendelig mye om hvorfor jeg er som jeg er, hva som har vært viktige hendelser i livet mitt, hvorfor ting har skjedd som de har. Jeg har en stemningslidelse, og jeg aner ingenting om følelsene mine.
Silje kom på besøk til psykologdamen min, den flinke. Og mens familieterapeuten aldri helt innså at Silje eksisterte, innså denne damen at Silje visste vel så mye om hvem jeg var som det jeg gjorde, og at hun kanskje kunne sette bedre ord på de tingene - de følelsene - jeg ikke klarer å navngi. I løpet av én samtale påpekte Silje helt konkrete eksempler på at jeg gjør ting utenfor normalen - jeg pusser opp hybelen i løpet av et døgn, jeg løper til byen for å pante flasker på en søndag, bare fordi jeg hadde bestemt meg for å pante flasker akkurat i dag, jeg skjelver av innestengthet når jeg må sitte i ro. Jasså, var jeg oppstemt da, tenker jeg, og husker at joda, det kan nok stemme. Silje kan si det, jeg kan ikke - jeg blir så redd. Jeg har bare lov til å være bipolar når jeg samtidig har kontroll, når det er noe som ikke merkes av andre, som knapt nok merkes av meg. Samtidig har jeg ikke lov til å være meg selv, uten å være bipolar, for hvis jeg ikke har en diagnose på at jeg er så gal som jeg er, blir jeg verdiløs. Jeg har satt opp regler for meg selv, hvor jeg bare har lov til å være "så" mye bipolar, hvor jeg skal være så bipolar, men ikke mer. Aldri mer. Å da skulle fortelle en terapeut om hvordan jeg føler meg? Jeg føler ikke, jeg analyserer. Jeg setter ord på analysen. Psykologen ble forvirret av meg som sa, "jada! Jeg var litt manisk i fjor sommer, men siden da? Neida!". Etter samtalen med Silje var psykologen min veldig overbevist. Jeg var bipolar, og det siste eksempelet på det var to uker gammelt.
Bipolare folk får gjerne et stemningskart. Dette er et kart hvor de skal skrive ned hvordan de har hatt det i løpet av en dag. Hvor mange timer har du sovet? Hva var det høyeste stemningspunktet? Hva var det laveste? Hva slags medisiner har du eventuelt spist? Hvor redd har du vært, eller hvor irritabel? En skal skrive det ned med små kryss, og tanken er at kartet med tiden skal lære en å gjenkjenne mønstre, slik at en unngår å havne for langt opp eller ned.
Et stemningskart høres ut for meg som et analysekart, hvor en skal analysere hvordan stemningene har vært hver dag. Et analysekart, det skulle vel være genialt? Jeg trodde stemningskart var trygge og fornuftige, enkle og veldig smarte. Jeg tok feil, for stemningskart er ikke et analysekart. Stemningskart er et følelseskart. Jeg er så redd for å skrive feil, for å skrive for alvorlig, for å skrive at jeg er ustabil når jeg ikke er det, redd for å kjenne etter og føle. Jeg er redd for å skrive at jeg er oppstemt når jeg likevel sover tolv timer i døgnet, fordi analysen min sier at en oppstemt person i følge papirene ikke sover. Jeg er redd for å skrive at jeg er redd, når det bunner i en eller annen faktisk hendelse (som riktignok ikke burde være skummel) og når redselen kommer klarest til syne hvis jeg ligger i ro. Er jeg redd da, eller er jeg bare anspent, nervøs? Det hjelper jo å stikke hodet under tre puter, krype seg sammen til en ball og nynne for seg selv, men er det egentlig ikke bare et uttrykk for kjedsomhet? Og jeg er jo ikke lenger lei meg - jeg var lei meg i vinter - nå er jeg glad. Men jeg er jo ikke overhysteriskglad, hele tiden? Jeg føler meg jevnt glad. Det er veldig deilig, og den analytiske vissheten om at jeg er jevnt glad slår ihjel alle kryss om at jeg er ustabil. Stemningskartet mitt er skamfullt. Stemningskartet er meg, men det er en skamfull del av meg. Jeg visste ikke selv hvor skamfull jeg var over svingningene, hvor lite bevisst jeg var min egen ustabilitet, før jeg begynte på dette. Jeg trodde jeg visste mye om mitt eget hode, nå viser det seg at jeg vet ingenting, jeg gjenkjenner ikke bølgeskvulpene og det å se seg selv i et stemningskartspeil er forferdelig. Jeg forminsker alle svingningene, og deretter føler jeg meg skamfull fordi svingningene er så små, og jeg fortjener ikke hjelp. Kartet jeg skriver på nå, er mitt tredje forsøk på å overvinne denne skamfølelsen. Jeg skriver ned nesten hver kveld, eller en morgen, av og til noen dager samlet opp, hvordan jeg har hatt det, men jeg greier ikke å skru av analysen som redigerer hvor kryssene skal havne, det skjer ubevisst. Og analysene mine styres av helt andre ting enn oppriktighet.
Jeg fikk diagnosen bipolar da jeg var seksten, av en sær mann som pratet med meg i et kvarter og lot meg gå. Familieterapeuten min, som skulle reparere hodet mitt i fjor, tvilte veldig på at diagnosen var korrekt, fordi jeg bestandig virket i kontroll, og fordi jeg bestandig hadde en analyse, en lett ironisk distanse til alt i verden. Selv den nye psykologen min, som er flink og løsningsorientert, lurte veldig i begynnelsen. Når hun gravde for å finne ut om jeg hadde oppturer eller nedturer, ble jeg svevende. Hva var normalt? Hva var vanlige gladdager som alle har? Hva var depresjon, som alle kan ha? Hva var stress, var jeg ganske enkelt en oppspart ball av stress, som med jevne mellomrom brøt ut og ble manisk fordi alt som var oppspart og oppsamlet plutselig brøt ut? Hvem var jeg, bak alle analysene og alle forklaringene og all forståelsen? Hva var følelsene mine, hvem var jeg?
Hun gjorde med andre ord det ingen profesjonelle har prøvd før henne, hun prøvde å finne ut hvem jeg var bak analysene mine. Jeg vet så uendelig mye om hvorfor jeg er som jeg er, hva som har vært viktige hendelser i livet mitt, hvorfor ting har skjedd som de har. Jeg har en stemningslidelse, og jeg aner ingenting om følelsene mine.
Silje kom på besøk til psykologdamen min, den flinke. Og mens familieterapeuten aldri helt innså at Silje eksisterte, innså denne damen at Silje visste vel så mye om hvem jeg var som det jeg gjorde, og at hun kanskje kunne sette bedre ord på de tingene - de følelsene - jeg ikke klarer å navngi. I løpet av én samtale påpekte Silje helt konkrete eksempler på at jeg gjør ting utenfor normalen - jeg pusser opp hybelen i løpet av et døgn, jeg løper til byen for å pante flasker på en søndag, bare fordi jeg hadde bestemt meg for å pante flasker akkurat i dag, jeg skjelver av innestengthet når jeg må sitte i ro. Jasså, var jeg oppstemt da, tenker jeg, og husker at joda, det kan nok stemme. Silje kan si det, jeg kan ikke - jeg blir så redd. Jeg har bare lov til å være bipolar når jeg samtidig har kontroll, når det er noe som ikke merkes av andre, som knapt nok merkes av meg. Samtidig har jeg ikke lov til å være meg selv, uten å være bipolar, for hvis jeg ikke har en diagnose på at jeg er så gal som jeg er, blir jeg verdiløs. Jeg har satt opp regler for meg selv, hvor jeg bare har lov til å være "så" mye bipolar, hvor jeg skal være så bipolar, men ikke mer. Aldri mer. Å da skulle fortelle en terapeut om hvordan jeg føler meg? Jeg føler ikke, jeg analyserer. Jeg setter ord på analysen. Psykologen ble forvirret av meg som sa, "jada! Jeg var litt manisk i fjor sommer, men siden da? Neida!". Etter samtalen med Silje var psykologen min veldig overbevist. Jeg var bipolar, og det siste eksempelet på det var to uker gammelt.
Bipolare folk får gjerne et stemningskart. Dette er et kart hvor de skal skrive ned hvordan de har hatt det i løpet av en dag. Hvor mange timer har du sovet? Hva var det høyeste stemningspunktet? Hva var det laveste? Hva slags medisiner har du eventuelt spist? Hvor redd har du vært, eller hvor irritabel? En skal skrive det ned med små kryss, og tanken er at kartet med tiden skal lære en å gjenkjenne mønstre, slik at en unngår å havne for langt opp eller ned.
Et stemningskart høres ut for meg som et analysekart, hvor en skal analysere hvordan stemningene har vært hver dag. Et analysekart, det skulle vel være genialt? Jeg trodde stemningskart var trygge og fornuftige, enkle og veldig smarte. Jeg tok feil, for stemningskart er ikke et analysekart. Stemningskart er et følelseskart. Jeg er så redd for å skrive feil, for å skrive for alvorlig, for å skrive at jeg er ustabil når jeg ikke er det, redd for å kjenne etter og føle. Jeg er redd for å skrive at jeg er oppstemt når jeg likevel sover tolv timer i døgnet, fordi analysen min sier at en oppstemt person i følge papirene ikke sover. Jeg er redd for å skrive at jeg er redd, når det bunner i en eller annen faktisk hendelse (som riktignok ikke burde være skummel) og når redselen kommer klarest til syne hvis jeg ligger i ro. Er jeg redd da, eller er jeg bare anspent, nervøs? Det hjelper jo å stikke hodet under tre puter, krype seg sammen til en ball og nynne for seg selv, men er det egentlig ikke bare et uttrykk for kjedsomhet? Og jeg er jo ikke lenger lei meg - jeg var lei meg i vinter - nå er jeg glad. Men jeg er jo ikke overhysteriskglad, hele tiden? Jeg føler meg jevnt glad. Det er veldig deilig, og den analytiske vissheten om at jeg er jevnt glad slår ihjel alle kryss om at jeg er ustabil. Stemningskartet mitt er skamfullt. Stemningskartet er meg, men det er en skamfull del av meg. Jeg visste ikke selv hvor skamfull jeg var over svingningene, hvor lite bevisst jeg var min egen ustabilitet, før jeg begynte på dette. Jeg trodde jeg visste mye om mitt eget hode, nå viser det seg at jeg vet ingenting, jeg gjenkjenner ikke bølgeskvulpene og det å se seg selv i et stemningskartspeil er forferdelig. Jeg forminsker alle svingningene, og deretter føler jeg meg skamfull fordi svingningene er så små, og jeg fortjener ikke hjelp. Kartet jeg skriver på nå, er mitt tredje forsøk på å overvinne denne skamfølelsen. Jeg skriver ned nesten hver kveld, eller en morgen, av og til noen dager samlet opp, hvordan jeg har hatt det, men jeg greier ikke å skru av analysen som redigerer hvor kryssene skal havne, det skjer ubevisst. Og analysene mine styres av helt andre ting enn oppriktighet.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
