lister over høstsanger for i år, i fjor, året før der igjen

• Comfortably Numb - Pink Floyd (Jeg planlegger gravøl over en død helt. Høsten blir alltid finere av Pink floyd.)

• Say Yes - Elliot Smith (Enda en død helt. Jeg tror vi planla gravøl for ham også, men det ble aldri noe av.)

• Leaders - Archer Prewitt (Dypt sukk.)

• Toxic Girl - Kings of Convenience

• Who by Fire - Leonard Cohen

• I Need You - Joan Armatrading

• Sailing By - Sinèad Lohan

• Fear you wont fall - Joshua Radin
  
• Song for The Day - Julian Berntzen

• Visions Of Johanna - Bob Dylan

Har dere høstfavoritter?

Sjekketriks

Hvis noen skulle skrive meg en kjærlighetssang noengang, måtte det være noe i Joshua Radinstil. Jeg trodde først dette bare var stillferdig bakgrunnsmusikk på Grey's anatomy, men fordi det var pen koring måtte jeg sjekke det ut litt mer. Så fant jeg denne sangen. De to første versene forteller alt. Metaforer som dette fungerer utmerket som sjekketriks, kanskje nesten mer enn en Jane Austenreferanse ville gjøre. Jeg bare sier det.

You're Sylvia Plath
As you drift from the bath.
I hand you a robe
And so it goes,
The moment'll pass.

You're Simone de Beauvoir
As you get out the car.
The way you read me,
No one can see me
Is you are.

Alle heltene som gikk sin vei.

Jaha, joda, verden gikk ikke under. Will Smith eller Sarah Michelle Geller reddet kanskje dagen, eller kanskje Dr. Strangelove live skalv sånn på hendene at han bommet på knappen som skulle utslette jorden. Kanskje majaene, maoistene og jeg hadde rett i utgangspunktet, og jorden ikke skal gå under før i om fire, fem år likevel. Jeg er trøtt, trøtt etter en ny søvnløs natt og derfor også litt ustabil. Og trodde jeg at jeg var nostalgisk klokken fem i natt? Du skulle se meg nå, klokken fem om ettermiddagen.

For veldig lenge siden var jeg et lite barn. Jeg var en kortklippet fireåring i blå klær og med gravemaskinbil i sandkassen utenfor. Jeg var et musikkinteressert barn som kunne alle sangene i sangboken, og som laget privat minikonsert med min far, inkludert et eksklusivt klipp hvor jeg synger Den lille Havfruens solosang. Jeg var en retorisk ekspert som slo rundt meg verbalt - alt er lelativt, mine venner, og jeg drømte om å jobbe som kranfører og å få en barbiedukke. Lykken var en fredagskveld med mamma, mens vi så hverdagsliv og mummitrollet, hun med kaffen og jeg med en skål mariakjeks. Videre lykke var en lørdagsmorgen hos min beste venn, mens vi smugspiste svarte og gule krokodiller og snakket om det foreldreløse barnet Annie.
Hverdagen var en barnehage, avdeling Regnbuen.
I dag, muligens i anledning jordens fraværende undergang, har jeg tilbragt flere minutter med å kjenne etter. Det gjør jeg ellers sjelden, for det er forferdelig skummelt å kjenne etter, men i dag spilte jeg en låt og tillot meg å huske meg selv som fireåring.

Jeg husker en assistent som tegnet kruseduller med føtter og hender. Hun sverget at hun ikke kunne tegne, men alle ungene elsket krusedullene hennes, vi etterapet dem lenge etter at hun forsvant.

Jeg husker følelsen av å komme til barnehagen tidlig om morgenen midtvinters, for å oppdage at alle lys var slått av. Rundt et bord satt alle de tidlige ungene og et partre trøtte pedagoger, overalt brant levende stearinlys og alle ungene dryppet små stearindråper i kopper med vann i - julepynt. Jeg husker lukten, lyset og stemningen.

Jeg husker et eventyr. Vi fikk være inne på voksenrommet, hvor alle de voksne røykte og tok pauser. Der var det sofaer og et lite bord. En av pedagogene hadde tatt en eventyrbok med seg inn, og hun fortalte levende og magisk om en ung gutts ferd for å finne svar på et stort og vanskelig spørsmål. På veien fikk han hjelp av tre hjelpere, og i betaling skulle han hente svar til dem. Men når han kom frem til fjellet hvor han skulle få svarene på magisk vis, fikk han bare tre spørsmål. Han fikk ikke svar selv, for han var en god helt og dro sin vei med svar til hjelperne. En av dem var en slange som svømte ham over til fjellet. Jeg husker den vannormen godt, den var levende, skummel og vakker. Jeg husker ikke hvordan eventyret endte, hva han skulle finne svar på eller hvem de to andre hjelperne var, men det er fremdeles mitt favoritteventyr. Hvis jeg bare husket hva det het, eller hvor det kom fra.

Jeg husker en gutt ved navn Marius. Alle var forelsket i Marius. Han elsket Turtles og Zorro.

Og jeg husker at det året han elsket Zorro, gikk alle rundt og sang Jan Eggum. I dag har jeg spilt Jan Eggum, til overraskende sterke reaksjoner hver gang.

Då eg va liten va det snop og godver.
Krigen var over
Onkel Lauritz va på radio
Av onkel Sam fikk vi så enkle lover
Donald Duck & Co
Mødre va heme - det va lett å leve
To timer TV
Vi så dobbelt eller kvitt og svart
All popen hadde Arne Bendiksen skrevet
Og Beatles-hår va rart

Kor e alle helter hen?
Stå opp igjen
Zorro kom tilbake
Kem ska redde verden no?
Prøysen og barnatro
E nostalgi på video

Vi hadde lengre hår enn Wenche Myhre
Noen gikk på syre
Noen ville bli som Dylan va
En kamerat av meg lot Mao styre
Alt han gjorde og sa
Det ble for jævlig, når han først va moden,
Å se at poden
Gikk og fikk en annen helt enn han
Han valgte Kristus og ga Lenin foten
Og han vet han skuffer han.

Kor e alle helter hen?
Stå opp igjen
Stalin kom tilbake
Utakk e verdens lønn
Når ateistens sønn
Til og med ber aftenbønn

Ingen tar skurker mer
Det e kver mann for seg sjøl
En får en karriere
En annen evig nok av øl..
Kall han fossil, han tåler den forakten
Han vet godt at makten
E der oppe som den alltid e
Gi han et par øl til og si til vakten
At han kaster han ut før tre

Kor e alle helter hen?
Stå opp igjen
Tjorven, kom tilbake
Heltene, de bare dro
Drømmen gikk i do
Og onkel Lauritz e på video
Kor e alle helter hen?
Stå opp igjen
Herre, kom tilbake
Men Zorro, Marx og Jesus dro
Drømmen gikk i do
Og onkel Lauritz e på video.

det sentimentale innlegget

Hvis nå jorden går under i morgen, kommer det til å være noen ting jeg er trist for at jeg aldri fikk gjort, og noen ting jeg er glad for at jeg fikk oppleve. Og fordi klokken er halv fem om natten og det forrige innlegget var så useriøst, lar jeg dette innlegget bli kortfattet og sentimentalt.

De tingene jeg skal gjøre i morgen, hvis jeg får tid og jorden består:

1. Ringe en gammel kjærlighet som jeg har tenkt på de siste dagene.

2. Lese i en gammel klassiker jeg aldri har lest før.

3. Skrive videre på en tekst om et fjell og en episk romanse.

4. Drikke et helt glass med tolvårig, fantastisk Lagavulin.

5. Fortelle min beste venninne enda en gang hvor veldig, veldig glad jeg er i henne.

----

De tingene jeg er glad for? De tingene i mitt liv som jeg er mest takknemlig for, de tingene jeg betrakter som gaver og velsignelser? ( Dette blir i prioritert rekkefølge)

1. Jeg er glad for at jeg fikk oppleve det vidunderet dypt og inderlig vennskap er.

2. Jeg er glad for at jeg fikk lov til å bli storesøster.

3. Jeg er glad jeg fikk studere litteratur.

4. Jeg er glad for at jeg fikk bety noe banebrytende for et annet menneske.

5. Jeg er glad for at jeg går under med et storslagent smell. Jeg kunne tross alt ikke forlatt verden på noe annet vis.

jordens undergang

Litt før halv seks i ettermiddag ringte min beste venninne meg. Jeg har ligget hjemme, utslått av forkjølelsesbasiller, så det var nok litt for å høre hvordan det gikk med meg hun ville prate. Men det var også en viktigere grunn for at hun ringte, en grunn som reduserte oss begge til små, maurliknende individer i et større kosmos. Hun ringte for å fortelle meg den nyeste verdenssladderen fra Dagbladet, meget kort oppsummert: "nå er det omtrent seksten timer til jorden kanskje går under."

Dere som leste nettutgaven av Dagbladet tirsdag, eller som eventuelt er kvasifysikere med interesse for det berømmelige store smellet, patroner og kvadroner og nøytroner og multiplikasjoner, svarte hull og brennende kjerner av supernovaer, dere vet kanskje hva for en jordens undergang det er snakk om. Og hvis dere ikke vet det, men leser dette likevel, så har kanksje ikke jorden gått under likevel. For å holde det kort og useriøst, så er saken noe sånt som denne:

I en årrekke har en masse forskere stimlet sammen og forberedt seg på å gjøre historiens største science fictioneksperiment. De skal gjenskape det store smellet som noen tror på - meg inkludert. Dette smellet skal gjenoppstå i miniminiformat, og det skal produseres ved at en masse kjemiske, naturfaglige ting på høyt nivå samkjøres, hvorpå forskerne skal samles rundt som en flokk makrell og mer eller mindre se hva som skjer. Det er det nemlig ingen som helt vet, det er derfor dette er så spennende.

Noen har teorier om hva som vil skje, selvsagt. En av teoriene er at når disse professorene begynner å leke med ting de egentlig vet så mye om, er det en fare for at de skaper et sort hull med god appetitt. Faren er at apetitten til dette magnetiske hullet innenfor en kort tidsperiode vil utvikle seg til å bli som det store, svarte monstervennvesenet i den japanske filmen "Chihiro og heksene" - det vesenet som spiser alt og stadig vokser. Ja, faren er at disse professorforskerene løser problemet med både overbefolkning, global oppvarming og andre sørgelige omstendigheter, ved ganske enkelt å la jorden spises opp. Av et svart hull. I følge Dagbladet - og min beste venn, all den tid jeg aldri gidder å sjekke opp fakta - har 5000 forskere skrevet under på en kampanje mot eksperimentet. Slik jeg ser det, er det naturlig å kaste et skråblikk på Buffy, The Vampire Slayer, som tross alt har reddet verden fra mang en apokalypse. I dette tilfellet føler jeg meg kallet til å sitere, ikke vår heltinne, men vår helt, Spike, idét han i andre sesong forsvarer sitt engasjement i å bevare jorden mot undergangen. For som han sier;

"I like this world. You've got dog racing, manchester united, and you've got people. Billions of people walking around like happy meals with legs".

(Han heter ikke William the Bloody for ingenting. Men 5000 forskere er enige med ham.)
Og forresten, dette eksperimentet? Det foregår i Sveits. Uten at det har noen ting med happy meals å gjøre, kan du ikke levende se for deg gale forskere under sveits, som prøver å ødelegge jorden? Hvorfor spiller ikke Will Smith i denne filmen?

Der i telefonen er det mange ting som går gjennom hodet mitt. Will Smithreplikken er en av dem. Referansen til Buffy er en annen. Noen flere av dem, ikke i prioritert rekkefølge?


1. "Jeg husker en liknende opplevelse. Min beste venninne på telefonen, som ber meg skru på tvapparatet i stuen i Bergen, 11 september 2003. Det er alltid henne som ringer og oppdaterer meg når verden, enten det er bokstavelig talt eller bare slik vi kjenner den, går under."

2. "Men jeg har ikke lest ferdig alt jeg ville lese!"

3. "Men jeg ville jo skrive!"

4. "Vent litt. Faen heller, om verden går under spiller det faktisk ingen rolle om jeg leser eller skriver. I morgen finnes ingenting likevel. Så deilig! Hvis verden går under i morgen, så gidder jeg ikke bry meg."

5. "Skulle ikke egentlig jorden gå under først i 2013?"

6. "Jo, jeg bryr meg. Dette er en så spennende opplevelse at en må dra så mye artig ut av dette som mulig. Jeg vil se en dårlig, amerikansk actionfilm om science fiction og jordens undergang i kveld. Helst i godt selskap."

7. "hm. Hvis jorden går under, vil jeg faktisk kanskje ringe til noen. Jeg elsker mange mennesker."

8. "Det morsomste av alt? Jeg sitter hos en psykiater på det tidspunktet jorden går under. Skal tro hva han sier, dersom jeg begynner å prate om jordens undergang midt i timen. Det skal jeg prøve."

språk av nåde

Av og til hender det at jeg blir ordløs.

Det finnes ulike grader av ordløshet. Noen ganger sitter ordløsheten så dypt jeg ikke makter å tenke i ord. Jeg tenker i abstrakte bilder, for selv det å tenke konkret forutsetter at jeg har ord til å beskrive hva jeg ser for meg.
Andre ganger har jeg ord i hodet, men de er sperret inne. Stemmen min blir sittende fast i brystet, og selv om jeg vet hvordan ordene ser ut, er de fremdeles formløse, og for å bruke dem må jeg forme hvert eneste av dem. Som regel innebærer det at hodet mitt raser over av alle tankene som ikke får utløp i ord, de samler seg opp til hauger av usagte, formløse tanker. Å rydde opp i dem er en kraftanstrengelse, så jeg lar dem være der – til jeg en dag våkner og har funnet igjen stemmen min. Da kan jeg feie dem ut, usett og uryddet, ved å prate om været.
Det finnes andre dager, uker, hvor jeg kan kamuflere språkløsheten min på de aller fleste områder. Jeg kan føre samtaler med venner, bare litt stillere enn vanlig. Jeg kan skru av hodet når jeg skal lese høyt. Verst er det når jeg skal lese stille, for det innebærer å oversette bokstavene foran meg til meningsbærende ord, men med innbitt konsentrasjon går det også. Det eneste som virkelig ikke går, er å sette egenproduserte, meningsbærende setninger på papiret – kommunikasjonen mellom fingertuppene mine og hjernen finnes ikke. Noel Brazil oppsummerer det temmelig elegant. ”One of those days when the language had no grace”, skriver han, og det er nøyaktig slik det er. For selv om jeg kan tvinge språket ut, i samtaler, jeg kan til og med tvinge mine egne tankemønstre inn i ord som kan forklare dem til andre mennesker, så blir språket mitt klosset og ufullstendig. I samtaler kan jeg kamuflere det, men i skriftlige tekster skriker det til meg, gir meg lyst til å kaste alle penner og heller stirre i veggen.

Ordene kommer alltid tilbake til slutt. En morgen våkner jeg og oppdager at jeg kan skrive igjen, snakke igjen, tenke igjen, uten å måtte kjempe for det. Med språkflyten kommer lettelsen, gleden over at ord eksisterer. Jeg smaker på ordene, nyter formuleringer, elsker følelsen av at ordene er brobyggere mellom meg og andre mennesker. For å si det enkelt, ordløshet er upraktisk. Jeg er glad det ser ut til å ha gått sin vei for denne gang.