Etterpå åpnes porten igjen

Det har vist seg at hvis det er en eneste ting jeg husker fra min tid på barneskolen, så er det sangene vi lærte. Jeg husker fremdeles både første, andre og tredje vers av diverse sanger som jeg ikke har hørt siden jeg var åtte. De siste tre årene har vært øyeblikk med barn der jeg spontant har brutt ut i sang, fått dem til å gjøre det samme, lurt på om dette er sanger de også vil huske om tyve, tretti år. Vil de huske sangstunder på biblioteket?

Og så er det den ene sangen, den jeg alltid syntes var for trist til å synge. Hentet fra Portveien 2. Handler om avskjeder. Vi sang den når noen skulle slutte på skolen. Spesielt når en voksen sluttet. Det er en av de sangtekstene som har boret seg hardest inn i hjernebarken min, jeg kommer til å huske den til jeg dør, og jeg pleide å gråte på vei hjem, alene, hver gang vi hadde sunget den. Døren låses. Porten lukkes. Alt er gjort for aller siste gang.
  
Jeg husker voksne som sluttet, voksne jeg stolte på og som ga meg mot til å gå på skolen. Jeg husker at det alltid var skummelt og forferdelig trist når de sluttet. Så da jeg leverte oppsigelsen min, da jeg for alvor tok avgjørelsen om å slutte som barneskolebibliotekar for akkurat disse barna, da hadde jeg vondt i hjertet. Jeg følte meg som tidenes største sviker. Og de neste ukene var fæle. Hundrevis av avskjeder. Mange tårer. Mange fang.  Tårer jeg var ansvarlig for. Fordi jeg lukket den porten. Låste døren. Bokstavelig talt, for jeg låste døren til biblioteket, ga fra meg nøklene mine og dro hjem til flyttelasset mitt. Gråt ned i pappeskene.

Jeg husker fremdeles voksne som sluttet, voksne jeg stolte på og som ga meg mot til å gå på skolen når skolen var kjip. Jeg husker at det alltid var skummelt og forferdelig trist når de sluttet, men jeg husker også at det gikk bra likevel. Det kom nye voksne. Andre ble til tredje ble til sjuende klasse, og det var som regel noen. Så dette er min sorg, sorg over alle de øyeblikkene i andre og fjerde og sjette, de store og små hverdagsøyeblikkene der jeg ikke skal være der, de jeg går glipp av. Barn vokser fort. De forandrer seg hver måned. Hvis du ikke er der på noen måneder er de knapt å kjenne igjen. Noen av disse barna vil jeg aldri treffe igjen. Jeg har gitt fra meg retten til å være i deres hverdag, og det er et av mest vidunderlige privilegiene jeg har hatt.

Etter at jeg leverte oppsigelsen min tenkte jeg mye på hvorfor dette gjorde så vondt. De siste ukene kom det daglige hilsner fra barn og foreldre, folk som ville si noe om hvor viktig jeg hadde vært for barna. De gratulerte meg med ny jobb og ønsket meg lykke og hell og alt godt videre. Flere ba meg passe på at jeg aldri sluttet å fortelle eventyr. Neida, jeg skal ikke slutte å fortelle eventyr. Tvert i mot, jeg skal kanskje fortelle dem til flere. Jeg vet at jeg har vært viktig for barna, det har jeg skjønt av de tusen harde klemmene jeg har fått. Jeg tenkte på hvorfor de hadde vært så viktig for meg. For de nye arbeidsoppgavene mine er kjempespennende, det er ikke den praktiske delen av skolebiblioteket som er vanskelig å forlate. Det er barna. Og selv om det vil komme nye barn, mange barn,  vil de aldri ta helt den samme plassen som disse. Hvordan ble de så viktige for meg? Jeg kom frem til dette: de reddet meg.

Husker dere hvordan jeg var, den sommeren i 2014? Jeg var en hufse av ren, svart sorg. Ingen greide å lokke frem ekte smil hos meg, i stedet suget jeg varme og glede fra andre. Folk ble triste av å være i nærheten av meg, fordi jeg var så stor og kald og ensom. På jobbintervjuet spurte rektoren meg hva jeg likte å gjøre på fritiden min, og jeg endte opp med å lire av meg et eller annet intetsigende og nesten-sant. Sannheten? Jeg liker ikke fritiden min, så jeg prøver å unngå å ha den. Det kunne jeg jo ikke si på jobbintervju.
Men så hadde jeg første dag på jobb som skolebibliotekar. Det var en mandag, og solen skinte da jeg låste meg inn på biblioteket for første gang. Og da jeg dro hjem den dagen spurte folk i kollektivet mitt hvordan dagen hadde vært. Jeg hadde vært glad.
Disse barna gjorde meg glad. Hver dag var det noe nytt å være glad for. Seksåringen som satt blikket i meg og sang regnbuesangen ut av det blå, bare fordi den var fin. Tiåringen som smilte. En ny historie, en klem, en forsoning. Og langsomt, langsomt spredte det seg, denne gleden. Fra å være glad seks timer hver dag på jobb, til å av og til være litt glad etter jobb, til å være åpen nok for glede til å kunne møte Kjæresten. Jeg hadde nok ikke møtt Kjæresten hvis ikke jeg først hadde møtt disse barna, det er jeg overbevist om.

Så hvordan kunne jeg? Hva kan veie tyngre enn alle disse barna som jeg bærer sånn i hjertet, de som reddet meg?

Det er nettopp fordi de reddet meg,  at jeg kan. Nå for tiden låser jeg opp nye dører, åpner nye porter. Hver dag åpner jeg en vakker smijernsport, går inn i hagen og låser opp ytterdøren til rekkehuset vi har kjøpt sammen, jeg og Kjæresten. Kjæresten som er blitt Samboeren (men som nok vil fortsette å hete Kjæresten.) Det er et nydelig rekkehus, vi fyller det med sol og bøker og latter og hunder og kjærlighet.
I dag har jeg låst opp en ny dør, døren til et nytt bibliotek, et litt større bibliotek jeg skal få lede. Her skal jeg også åpne porter. Det er så mye å gjøre her; så mange prosjekter jeg får virkeliggjøre, så mange mennesker jeg kan nå ut til, så mange utfordringer som jeg gleder meg til. Dette er et valg som er riktig for livet mitt, det er et valg som leder meg videre på en vei jeg har lyst til å gå. Ved å lukke en port åpner jeg for tusen muligheter. Jeg skal vokse videre her, og det er bare her jeg kan gjøre det. Biblioteket skal vokse med meg. Familien min skal vokse sammen med meg. Jeg gir livet mitt og fremtiden min en sjanse.

Ungene på skolen skal også vokse videre, uten meg. Og midt i de nye sjansene kommer det til å gjøre vondt i lang tid fremover. For

Døren låses, porten lukkes, 

alt er gjort for aller siste gang 

Gi meg hånden før du reiser,

sett deg ganske stille på mitt fang 

Om det som er forbi er forbi,

 da har jeg noe vakkert å si 

Alltid skal jeg huske det vi delte du og jeg

 Aldri skal jeg glemme det du er for meg 

Være sammen, siden skilles 

det er veien hver og en må gå 

La oss ikke være triste 

selv om det er oss det gjelder nå 

Om det som er forbi er forbi

 da har jeg noe vakkert å si 

Alltid skal jeg huske det vi delte du og jeg 

Aldri skal jeg glemme det du er for meg 

Døren låses, porten lukkes 

alt er gjort for aller siste gang 

Om vi siden aldri møtes 

kan jeg være hos deg i min sang 

Om det som er forbi er forbi 

da har jeg noe vakkert å si 

Alltid skal jeg huske det vi delte du og jeg 

Aldri skal jeg glemme alt du var for meg

(Jarl Goli, Eli Rygg)

Det perfekte tidsfordriv

Jeg leser mye mindre nå enn jeg gjorde da jeg vokste opp. Jeg leser mindre enn jeg gjorde som student også. Og de siste årene har jeg lest mindre variert enn jeg gjorde før, jeg har styrt unna det meste som har hatt det minste stenk av realisme eller smerte. Det betyr på ingen måte at jeg har mistet min grenseløse kjærlighet til fortellinger, men når jeg har søkt trøst i en historie har den veldig ofte vært i tvseriedrakt. Men i dag slo det meg, noe jeg aldri har tenkt på før.

Jeg leser gjennom andre.

En ting er at en god litteraturvitere er veldig god på å snakke om litteratur hun ikke har lest. For den som ikke kjenner til uttrykket: litteraturvitere (og for så vidt andre som jobber mye med litteratur) utvikler teknikker som gjør at de kan snakke om bøker de ikke har lest, som om de har lest dem. En lager seg indre kart over litterære felt, nesten som et tankekart. På kartet finnes det hundrevis, tusenvis, av boktitler, og linjer som viser relasjonen og tematikken i de forskjellige bøkene. På den måten kan du fint snakke om romanene til Jane Austen og Charles Dickens, selv om du strengt talt bare har lest en forkortet versjon av Jane Eyre. Riktignok går du glipp av noe vakkert ved å aldri lese Jane Austen selv, men det finnes  millioner av bøker og du må velge noen.

Gudene skal vite at jeg gjør det hele tiden, hver eneste dag, dette med å snakke om bøker. Barna avslører meg praktisk talt aldri, jeg vet nøyaktig hva jeg skal si og hvordan jeg skal vri samtalen over på deres leseopplevelse. "Hvordan snakke om bøker du ikke har lest" for å få de til å lese boken, det er den vinklingen jeg har tenkt det i. Men sannheten er jo en annen, egentlig. Jeg får barna til å lese en bok, og etterpå oppfordrer jeg barna til å fortelle meg om det. Det viktigste målet er alltid å bli bedre kjent med det barnet, sånn at jeg kan finne den neste perfekte boken. Nesten like viktig er det at jeg får plassert en bok i det litterære kartet mitt, for basert på det som blir fortalt meg kan jeg sette den inn i en kontekst og lage linjer som jeg kan bruke i fremtiden. Jeg har tenkt på dette som noe jeg gjør profesjonelt, i jobbsammenheng, en arbeidsoppgave. Men det finnes jo en dimensjon til ved dette her!

Det finnes millioner av bøker, og det kommer et øyeblikk i alle litteraturelskeres liv der de må lære å akseptere at det finnes bøker du aldri får lest. Alternativet er å bli gal, som Felix Bartholdy i Bringsværds roman. Men bibliotekarer har funnet en utvei, en god bibliotekar kan overkomme de praktiske begrensningene som følger én hjerne, ett liv og ett par øyne.

For når jeg ber barna jeg jobber med om å beskrive en bok for meg, ber jeg dem om å beskrive hele opplevelsen. Ikke bare det grunnleggende, "hva handlet denne boken om", for det kan jeg lese selv på forlagets hjemmesider. Jeg får høre om selve leseopplevelsen. Var det morsomt? Hva var morsomt? Var det spennende? Hvordan spennende, vondt i magen-spennende eller varmt-i-brystet-spennende? Var det en kul helt? Og barna forteller meg. Hvis en vet hva en skal høre etter, kan en få gjenoppleve en hel bok i løpet av noen minutter med en leser.

Når jeg tenker meg om er dette noe jeg gjør ikke bare fordi det er en arbeidsoppgave, ikke bare fordi det vil komme godt med i fremtiden, men fordi det er en måte å lure mine egne begrensninger på. Jeg kan lese millioner  av bøker i løpet av et år, bare ikke med mine egne øyne. Jeg har hundrevis av øyne å lese med.

Det fineste vårtegnet i Bergen

I fjor var det ti år siden jeg flyttet fra Bergen. I de årene har jeg sett mer til solen enn jeg gjorde de første ti årene, og jeg har blitt kjent med blomsterflora som bare var et fjernt rykte i barndommen. Sånt som hestehov som bryter gjennom telen. Sånt som blåveis i fiolett hav tidlig om våren. Det er slående vakkert, det er erkevårtegn. Og likevel...

Ti år, og jeg har aldri sluttet å lengte etter bergensk sommerflora. Jeg savner det hvert år. For Bergen har noen vårblomster som skiller seg ut. De fleste finnes jo på Østlandet, i Trøndelag, men de finnes spredt og puslete. Jeg tror ikke de tåler tele, at de trenger regnet. Jeg kan styre min begeistring for regn

I går var jeg i hagen utenfor blokken der Christian bor. Hundene fikk løpe fritt, og jeg gikk og så i bakken. For der. under treet, vokste klynge på klynge av smørblomster. Et hav av grønt og flekker av gult. Og ute på gresset? Der. Godt skjult, for de er ennå for små.  Mørkegrønne stenger. Ørsmå stilkeblader. Knopper som ikke kan bestemme seg om de skal være mørk lilla, mørk grønn eller litt brun. Jeg tuller ikke, hjertet mitt gjør et lite lykkehopp. Karseblomster. Det fineste vårtegnet som finnes. 

I et høyt trehus

En av grunnene til at jeg er så glad i Neil Gaiman, sånn utover at han skriver fine bøker og elsker bibliotekarer, er at han har så inderlig respekt for barns leseglede. I intervjuer har han poengtert, gang på gang, at det viktige er at barna (les: mennesker) leser, ikke hva det er de leser. Vi voksne skal ikke vite så vel hva som er god litteratur, vi skal respektere barns interesser og barns lesegleder. Det finnes en hundre år gammel litterær og bibliotekarisk diskusjon i dette, mellom de som først og fremst vil at barn skal lese, og de som vil at barn skal lese pedagogisk.

Jeg skal ikke gå dypt inn i den pedagogiske diskusjonen her. Det fortjener sin helt egen post. Det jeg derimot skal er å tilstå noe jeg skammer meg litt over: jeg mistet gangsynet en stund. Uten å merke det selv gikk jeg meg vill. Det måtte en australsk forfatter av "enkel" barnelitteratur til før jeg skulle finne veien igjen.

Jeg er nemlig på Neil Gaimans side i dette, med hele mitt hjerte. Det viktige er at folk leser, og at de opplever litteraturen som sin egen. Hvis den ikke treffer meg, er det sannsynligvis fordi jeg ikke er målgruppen. Jeg har vært stolt av, og jeg har stolt på! at jeg respekterte folks leseglede. Så mange litteraturvitere fnyser av formellitteratur av type påskekrim, og enda mer av Dan Browns "Da Vinci-koden". Jeg har tenkt "så bra! Så BRA at folk leser, at folk leser noe som utfordrer tankene deres samtidig som de får en en flott leseopplevelse." Jeg har pleid å si at jeg kanskje ikke synes Twilight-bøkene er fantastisk godt skrevet eller banebrytende poesi, men at jeg til den riktige eleven kan anbefale det varmt og helt oppriktig. (Jeg personlig har tross alt lest dem, med store glede.) Og jeg har tenkt at barn skal lese det som passer dem.

Sannsynligvis har meningene mine opphav i litteraturstudiene mine, i barnelitteraturteorien. Et av de viktigste aspektene ved barnelitteratur er det paradoksale ved at de er skrevet av voksne, utgitt i et voksent forlag og solgt av voksne til voksne... men tiltenkt barn. Det stiller utrolig store krav til alle voksne involverte, fordi det krever enda større respekt og bevissthet for den egentlige målgruppen. Ikke alle har den bevisstheten, eller enda verre, den respekten. Noen tror at det er lett å skrive bøker for barn. Noen tenker at fordi litteraturen som regel er mer formelbasert, er den mindre kreativ. Litteraturen har ikke de samme kvalitetene som store mursteiner av voksenromaner, med andre ord har den ikke god kvalitet. Dette blir ikke alltid sagt høyt, men du ser det likevel: du ser det i forskningstradisjonen, i publikasjoner, du ser det i omtalen av forfattere av barnelitteratur, du ser det i bokanmeldelser. Du ser det i det som sies og det som forblir usagt.

For meg har det derfor vært ekstra viktig å huske dette: huske hvem jeg er bibliotekar for. Jeg ville aldri bli en sånn voksen som glemte hvordan det var å være barn, jeg ville være en sånn voksen som så barn inn i øynene og husket hvordan det var å være femti cm høy.  Og jeg skulle aldri, aldri bli en sånn voksen som var overlegen og uinteressert i den litteraturen som barna likte. Jeg skulle heller finne ut hva det var de likte, komme dem i møte, lære av dem.

For noen dager siden var jeg på besøk hos Font forlag. (De har forresten nydelige lokaler. Alle forlag burde ha sekskantede rom, skrått tregulv og bokhyller fra gulv til tak.) Det var her jeg oppdaget det, dette jeg kjente i brystet: jeg var gått vill. Kanskje har jeg gått for lenge uten en skikkelig faglig diskusjon om litteraturen, det var gått rust i hverdagen min. En eller annen gang har jeg mistet elevene mine av syne, jeg mistet lesegleden deres av syne. Litt, i alle fall. Ikke så mye at det merkes, tror jeg. Håper jeg. Bare av meg, denne ene kvelden, da en annen forfatter forteller om hvorfor han skriver bøker som han gjør.  Andy Griffiths forteller at han prøver å huske hva som var morsomt som barn, han prøver å se potensialet i barns perspektiv. Det er så riktig, alt han sier. Det er så veldig riktig, så veldig viktig.

Andy Griffiths er en australsk barnebokforfatter som er mest kjent for serien "Gutta i trehuset" (med diverse etasjer. For hver bok vokser trehuset med tretten etasjer. I dag er huset på 78 etasjer, men det blir høyere.) Bøkene er utgitt av Fontini forlag, og de er veldig populære. De er også veldig lettleste, enda de tilsynelatende er store. Bøkene er et samarbeidsprosjekt med illustratøren Terry Denton (og etter hvert konen til Andy Griffiths, Jill Griffiths.) Hver bok er på flere hundre sider, men de fleste sidene er dominert av intrikate illustrasjoner og lite tekst.  Og jeg har lånt ut bøkene hans i snart to år. De går som varmt hvetebrød, som vanndråper på glovarm stekeplate. Elevene har fortalt meg at de er hysterisk morsomme, at de er lette å lese. I begynnelsen var jeg bare glad for det. Jeg så hvem som leste: de som ellers ikke leser, de som ellers synes at bøker er noe herk. De plukker opp bøkene hans og ler seg gjennom tohundre sider. De leser bøkene hans om og om og om igjen, til de kan bøkene utenat. I begynnelsen var jeg bare glad for det. Men så skjedde det noe, jeg vet ikke når. En eller annen gang ble jeg lei. En eller annen gang glemte jeg dette: jeg glemte å ha respekt for at noen synes lesing er slitsomt. Jeg glemte å ha respekt for barns perspektiv. "De er for enkle", tenkte jeg. "Må jeg finne den frem til deg, må jeg? Du har lest den femti ganger før, har du ikke? Og det er jo nesten bare bilder! Det er jo nesten ingen tekst, du leser det ferdig på null komma niks. Må du alltid lese dette som har tekst i "håndskrift" og baserer seg på platt humor, kan du ikke lese noe med Times New Roman og substans?"

Shame on you, Engeline! Shame, shame, shame on you. 

For denne kvelden minner Andy Griffiths meg på noen viktige ting. Han minner meg på at barns perspektiv er verdt noe, og at når de forteller meg at "Gutta i trehuset" er fantastisk, betyr det at jeg burde lese den og se etter det fantastiske. Jeg har gjort samme feil som det jeg har anklaget barn for: jeg har bladd i en bok, men ikke faktisk lest i den. Jeg ble kjepphøy og tenkte at det var "enkel" litteratur, bare fordi den var lett tilgjengelig for barn som hater bokstaver. De er jo ikke enkle, ikke i den forstanden jeg tenkte. Tvert i mot er de gjennomtenkte. Hver strek, hvert ord, er nøye valgt og med en pedagogisk hensikt. Det er jeg som er korttenkt og arrogant. Det skal være lett å lese. Tekst og bilde skal dra deg inn. Han viste oss en bokside med en linje og en stige. "Du ser stigen først", sa han. "Du ser stigen før du leser setningen, og setningen sier "Bli med opp, da vel" For vi skal huske at for noen barn er hvert ord arbeid. Hvert ord i en setning er jobb. For oss, vi som sitter her, forfattere, forleggere, bibliotekarer, for oss er det lett å lese. Det gjelder ikke alle. Disse bøkene er utformet slik at det skal bli lettere."

Han refererer til Roald Dahl og hans evne til å våge det brutale, det groteske, i sine barnebøker. Han viser til at barn jo vet forskjellen på fiksjon og realitet, vi som voksne skal ikke undervurdere barna. Og vi skal sette pris på det ukompliserte, og vi skal, (dette er det jeg som legger til) vi skal også anerkjenne snart-tenåringers behov for lettlest, ukomplisert litteratur som tar dem tilbake til fjoråret, som var mindre komplisert enn dette.

Mye av det Andy Griffiths snakket om denne kvelden minner mye om det Neil Gaiman sier i intervjuer. Men Andy Griffiths har i tillegg jobbet som lærer, og han har greid det som jeg alltid har prøvd på. Han har faktisk sittet på gulvet med barna, hentet frem barnet i seg og beholdt respekten for dette perspektivet. Han henter det frem igjen i meg.

Litteratur har ikke aldersgrenser. Det burde jeg huske. Så nå ligger bøkene hans på nattbordet mitt, og jeg skal lese og le, og når jeg er ferdig med denne skal jeg låne med meg hjem noen av de andre superduper-populære, lettleste bøkene som elevene elsker. For jeg skal ikke være en sånn voksen som glemmer perspektivet, en sånn arrogant jævel som tror voksne vet bedre. Jeg skal nemlig være i stand til å se elevene mine rett i øynene, som jevnbyrdige.

Lykke for meg

Lykke for meg er tett knyttet til en kjæreste som elsker engelsk kjøkken og som foreslår fish and chips som luksusmat.  Lykken er en helg i London med han. 

Game over

Jeg tar det tilbake. Jeg våkner til dommedag likevel. Bye, World, Game over. Hvis Kjæresten skaffer et bomberom, flytter jeg dit.