Tuesday, October 28, 2008

Thanks a lot, Loudon

I kjølevannet av Bob Dylans episke lyrikk fulgte en hel hær av poetiske artister med fortellinger på hjertet. Dersom de er gode, blir de som regel sammenliknet med Bob, og en føler seg påtvunget til å påpeke likheter og forskjeller mellom dem, en setter dem i samme bås og deretter, så sant en kan, påpeker en at de slett ikke er like.

En av dem er far til Rufus og Martha, og allerede her burde det vært sagt nok. Loudon Wainwright III begynte sin solokarriere med en bunke Dylancovere og imiterte den store mannen. I senere tekster finner en klar inspirasjon og ikke særlig tildekket heller - sangen "talking new bob Dylan" avsluttes med "Everybody must get stoned! Thanks a lot, bob" - en referanse til åpningssporet på Dylans album "blonde on blonde". Når en søker ham opp, finner en derfor selvsagt parallellen til Bob. Det poengteres at "mens Dylan beskriver de surrealistiske aspektene ved livet, skildrer Loudon de små tingene i hverdagen". Den påstanden må nok nyanseres litt, særlig i lys av nettopp sanger som for eksempel "talking New Bob Dylan" eller "the Acid Song", men i et store og det hele stemmer det; Loudon Wainwright III er en helt selvstendig poet, uten hjelp fra idolet, og hans store styrke er egne sangtekster, treffende, underholdende, sterke dikt med melodi til. Han synger små fortellinger og situasjoner, små, hverdagslige historier, som treffer meg i kroppen.

Jeg har hørt mye på ham de siste ukene, han passer ypperlig til mørke kvelder og gult løv. Jeg har hørt på "White Winos", "Donations" og "Surviving twin", jeg har til og med hørt på "Daughter", som jeg fikk av min far for et par år siden - men det er ikke ham jeg tenker på når jeg hører sangen. I fjor fant jeg en sang som traff meg i magen. Nesten på ordentlig. Den traff meg så hardt at jeg måtte sette meg ned og tvinge tårene tilbake, over en ugjerning gjort mot meg for mange år siden, som jeg til daglig prøver inderlig hardt å late som om er forlengst glemt, om ikke tilgitt. Sangen er spor nr. seks på "history"albumet fra 1992, og heter "Hitting You". Den minnet meg om ham.

Jeg kan ikke skryte på meg en traumatisk bakgrunn. Jeg kan absolutt ikke klage på meg en voldelig familie. Jeg kan på ingen måte sette meg i bås med flere av mine nærmeste, som faktisk kan skryte og klage på seg disse tingene. Det nærmeste en kommer, er å kalle familien min dysfunksjonell, og hvem har ikke det i våre dager? Jeg kan føle meg truffet av denne sangen likevel, nettopp fordi Loudon synger om det i en hverdagslig situasjon, nettopp fordi han synger om en tilsynelatende liten hendelse som likevel blir så veldig, veldig stor.

Det var veldig stort for meg å bli slått så hardt at jeg slo hodet i veggen, mens lillesøsteren min lå i en ball under bordet og gråt. Jeg fikk aldri blåmerker, og det skjedde noen få ganger i løpet av noen uker, men det var veldig, veldig stort. Og etterpå? Etterpå var det veldig vanskelig, fordi jeg ikke klarte å forklare hvordan det som i den store sammenhengen sikkert var små, spredte slag, skulle rive grunnen vekk fra beina mine. Jeg prøvde å si til meg selv at det ikke var et stort overgrep, og at jeg overreagerte. Jeg prøvde å si til meg selv at det var et stort overgrep, og fikk meg aldri helt til å tro det. Jeg reagerte, og jeg følte skam over reaksjonen. Det var ikke den fysiske kontakten som gjorde så vondt, det var den psykiske reaksjonen, og den varte lenge.

Til slutt var det to gode venner av meg, som hver på sin måte har opplevd å bli tråkket i filler av et hannkjønn, som ordnet stormen. Hver i sin by, hver under sine omstendigheter, gjenfortalte de meg noe en psykolog hadde fortalt dem under deres sorgprosesser. Den første sa: Det er ikke et spørsmål om hvor mye over streken det gikk. Det er et spørsmål om å gå over streken.

Den andre venninnen min sa: det som gjøres mot kroppen din, går ikke over. Selv om det er lenge siden, selv om du nesten har glemt det, så husker kroppen din det. Både kjærtegn og slag sitter i huden din.

Jeg slo meg til ro med disse ordene, som når et beinbrudd gror sammen, men fremdeles er revmatisk på kalde dager. Fikk livet mitt på skinner. Brukte to år på å prøve å tilgi, brukte to år på å våge å berøre min far igjen. Vi snakket aldri om det, noen av oss.

Så, nesten tre år senere, flytter han fra oss. Han flytter fra oss fordi han har en annen kjæreste, og så vidt jeg har forstått i ettertid var det også stresset tilknyttet dette andre forholdet som fikk ham til å bli voldelig. For meg ble det en ny dråpe som rev opp alle gamle sår, og fremdeles snakket ingen av oss om det.

Og så skriver Loudon Wainwright III en sang.

Long ago I hit you, we were in the car
You went crazy in the backseat, it had gone too far
And I pulled the auto over, hit you with all my might
And I knew right away that it was too hard, I'd never make it right
You

Fortellingen om en far som slår ungen sin i raseri, i et forsøk på å få utløp for eget sinne og samtidig roe ned ungen, er helt historien om meg og min far. Den store forskjellen mellom personene i sangen og min egen virkelighet er at denne sangen eksisterer.

Da min far flyttet hjemmefra, så han meg i øynene som et såret dyr og spurte hvorfor hater du meg slik?

Min far satt ikke i en bil, han var full eller kanskje bakfull, og han var stresset fordi han hadde et forhold til en dame bare litt eldre enn meg. Men jeg nekter å tro, slik hele min familie lot som da, som han fremdeles later som, at han var så full/bakfull/stresset at han ikke husker det.

These days things are awful between me and you
All we do is argue like two people who are through
I blame you, your friends, your school, your mother and MTV
Last night I almost hit you, that blame belongs to me

Her er vi ved sangens kjerne. Sangens siste verselinje er sangens hele poeng, og det eneste som virkelig skiller den fra min virkelighet. I denne sangen oppfører faren seg som en voksen person, som innrømmer skyld. Underforstått og mellom linjene, dette er et skamfullt unnskyld til ungen sin. Skjønt det aldri uttales med klare ord, er hele sangen et forsøk på å vise at han vet at han gjorde feil, og at han er virkelig lei seg for det. Det blir å anerkjenne at det skjedde, at det var galt, og at skylden ligger hos den voksne.

Ingen i familien min stilte spørsmålstegn ved at jeg var den som var sintest, bitrest, over at min far flyttet fra familie og barn til fordel for en tyveåring, min far aller minst. Min mor tvang på seg rollen som såret, men tilgivende martyr, min bror prøvde seg som mekler og min søster var stort sett bare istykkerrevet. Jeg var, midt i sorgen, først og fremst rasende, og dypt i meg sitter fremdeles denne sårbare aggresjonen - følelsen av at det er uoppgjorte ting, og at de aldri kan bli oppgjorte fordi de ikke anerkjennes som overtramp. Riktignok har jeg, av hensyn til lillesøsken, av økonomiske årsaker, av diverse hensyn og muligens en dose stolthet, sluttet å krangle så ille. Ting mellom oss er ikke så ille som de var før. Jeg setter til og med pris på økonomisk støtte og tips til fin musikk, jeg setter pris på skinnet av vennskapelighet vi har bygget opp omkring oss og jeg bidrar til det med jevne mellomrom. Men jeg er fast bestemt på aldri å la ham få noen som helst nær kontakt med meg igjen, og litt av årsaken ligger her - han klarte aldri å si unnskyld. I stedet var han i stand til å se meg rett inn i øynene og spørre "hvorfor hater du meg?". Det at vi i dag kan late som om alt er bra, forteller meg at han aldri kom til denne forståelsen som faren i sangen tydeligvis kom til. "These days things are awful between you and me" - ting var forferdelige, og i stedet for å være en voksen mann som innrømmet sin skyld, prøvde han å skyve skylden over på meg, ved å sette seg i en såret, uskyldig posisjon. Fremdeles, midt i denne fredsavtalen, glimrer unnskyldningen med sitt fravær, og jeg er fremdeles redd når han dukker opp. Derfor er det så godt at denne sangen finnes. Den er en anerkjennelse av at selv når volden ikke er stor, langvarig, fysisk farlig, så er den helseskadelig, og den er ikke riktig. Den blir et substitutt for den unnskyldningen jeg skulle ønske jeg hadde fått som femtenåring.

Long ago I hit you, we were in the car
You went crazy in the backseat, it had gone too far
And I pulled the auto over, hit you with all my might
And I knew right away that it was too hard, I'd never make it right

Friday, October 17, 2008

blod, sex og antirasistiske hjørnetenner

Min fascinasjon for vampyrer startet på barneskolen en gang. I bokhyllen hjemme fantes en liten, koselig bok med gule sider, stjålet fra skolebiblioteket av en fjern onkel. Jeg leste "den vesle vampyren" med stor glede, og gikk deretter sporenstreks for å finne den neste i serien. Bøkene om den vesle vampyren Rüdiger, om søsteren hans Anna og den levende kameraten hans Anton skapte et begrep i livet mitt, begrepet om den deilige boken med de svarte permene, de gule sidene, de hundre sidene i en godstol som du visste at innebar stor fryd. Jeg lekte vampyr, jeg pugget alle fakta jeg fikk tak i. Hvitløk? Solskinn? Flammer, en stake gjennom hjertet? Spisse hjørnetenner, hvit hud, røde lepper, ringer rundt øynene, intet speilbilde sier du? Jeg kunne alt, og elsket det.
Jeg ble voksnere, og vampyrtematikken mistet mye av det troskyldige, koselige. Jeg leste Anne Rice og jeg leste Bram Stoker, og skjønte etter hvert hvor sterk forbindelsen mellom det erotiske og vampyrismen tradisjonelt har vært. Ettersom jeg er en søt og forsiktig dame tonet jeg dermed ned min interesse, og gjennom årene har jeg forsøkt å undertrykke denne heller perverse gleden over menneskeliknende blodsugere. Jeg har døyvet suget med Buffy The Vampire Slayer og en og annen roman, men temaet har vært stille og unselig.
Da jeg hørte om Alan Balls nye prosjekt, trodde jeg verden skulle stanse. Helt siden det forrige prosjektet hans seks for under ble avsluttet, har jeg ventet i spenning på hva han skulle finne på nå. Jeg visste at han måtte gjøre noe nytt, noe som ikke havnet i samme kategori som hans tidligere arbeid. Jeg ante ikke hva som kom.
Jeg trodde ikke noe kunne bli så perfekt.
Alan Ball skulle til tannlegen, og kjøpte seg en pocketbok til venteværelset. Boken var den første boken i en serie om Sookie Stackhouse, skrevet av en Charlaine Harris. Etter å ha lest den, ringte han til HBO, som han skal lage nye serier for en tid fremover, og utbasunerte at han ville filmatisere denne boken, og gjerne bøkene som kom fulgte. Han begynte arbeidet med å lage den nye serien sin; True Blood.

For ja, det skal handle om vampyrer. Blod, sex og hjørnetenner.

Den nye serien tar for seg Sookie, en 25 år gammel servitør ved en liten bar i New Orleans, som tilfeldigvis er telepatisk. Hun hører alle menneskers tanker, med mindre hun konsentrerer seg hardt om å la være, og hun finner det slitsomt.
I dette universet har noen gale japanere funnet opp kunstig blod, og takket være dette har vampyrer nylig gjort sin eksistens allment kjent. Den dagen vår historie begynner, kommer den første vampyren inn i Sookies bar. Død og kjekk som mr. Bill Compton er, blir hun henrykt når hun skjønner at hun ikke er i stand til å høre tankene hans. Trass i visse artsforskjeller utvikler de et forhold, som stadig problematiseres av det faktum at han er en blodsuger. Ikke alle i det lille, koselige og lukkede samfunnet er helt komfortabel med å være inkluderende og fritenkende, og rundt dem er det noen som dreper kvinner, hvis eneste fellestrekk er at de har hatt omgang med vampyrer.

Alan Balls tidligere verk har vært usedvanlig estetiske, sosialrealistiske verk. Han har generelt vært opptatt av å bryte tabuer, men spesielt har han vært opptatt av sex, og da kanskje særlig homosex. Når du i tillegg husker forbindelsen mellom vampyrer og erotikk, ble jeg ikke akkurat overrasket over at det i løpet av første episode blir skildret temmelig eksplisitte sexscener. Det som faktisk overrasket meg, var i hvilken grad han er klar over skillet mellom sex og erotikk. Denne serien drypper av erotikk, og da erotikk beregnet på jenter som meg.
Jenter som meg liker erotikk, vi elsker romantikk, men vi kjeder oss gjennom eksplisitt sex. Jeg har før ymtet frempå om erotikken som ligger implisitt i Bollywoodromanser, hvor fysisk berøring kun antydes, hvor helten og heltinnen knapt kysser, men likevel er mer bevisst hverandres utstråling enn i hvilken som helst hollywoodromanse. Antydninger er mye bedre enn eksplisitte bilder, og Alan Ball mestrer kunsten til fulle.
Et annet eksempel på implisitt erotikk finner vi i BBCs filmatisering av Pride & Prejudice. Den viktiste grunnen, tror jeg, til at Colin Firths tolkning av Mr. Darcy er så uslåelig, er det dystre, direkte blikket han lar følge Elisabeth gjennom hele serien. Dette blikket forsøker Stephen Moyer, som spiller Bill Compton, å tilegne seg. Kombinasjonen av bollywoodske antydninger, et nesten Mr. Darcyblikk og det faktum at han spiller en vampyr utgjør et nesten perfekt erotisk bilde.

Så langt, ufattelig bra. Det vil ikke si at denne serien er plettfri.
Det mest åpenbare først; plottet er heller uoriginalt. Forholdet mellom den unge jomfruen og den tohundre år gamle vampyren som faller for hennes uskyld, er velkjent. At det er en ung jente som er synsk, er heller ikke utypisk. Når jeg først hørte om serien, trodde jeg hun skulle være vampyren, og tanken på en ung, kvinnelig vampyr i hovedrollen tiltalte meg egentlig mer enn det faktiske plottet.
Også de andre karakterene er heller stereotypiske, skjønt jeg synes de er godt portrettert av nesten samtlige skuespillere. Hverken den hyggelige bestemoren, broren som ligger rundt og har et kvinnesyn like sunt som Mcdonaldsburgere, den svarte, lojale bestevenninnen, den hyggelige og småsleipe bareieren eller tettstedets urhomse er spesielt nyskapende karakterer, selv om det er karakterer en raskt fatter sympati med.
Videre er handlingen til nå til dels forutsigbar, selv om det aldri når et kjedelig punkt. For å holde spenningen oppe, er nesten alle episoder avsluttet ved et nytt spenningspunkt. Dette blir en litt billig måte å holde interessen vår gående på, og jeg håper det gir seg når serien får etablert et stabilt, solid seertall. Sesong to er kontraktfestet.
Det som gjør at jeg virkelig synes redder plottet, trass i stereotypene og den klassiske, gotiske romansen, er den åpenbart antirasistiske tematikken. Med handlingen lagt til en gammel sørstat som New Orleans er historien nødt til å ta stilling til spørsmålet om rasisme allerede i utgangspunktet. Sookies beste venn Tara er svart, og er seg svært bevisst de politiske kampene hun må kjempe for å bli tatt seriøst, både som antirasist og feminist. Hennes fetter er stedets homse, og han kjemper sine kamper mot homohets og for transeksuell frigjøring. Det som gjør historien interessant, er at det i denne historien ikke lenger bare er et spørsmål om svart og hvit eller heterofil, bifil og homofil, men også om menneske og vampyr. Plutselig er historiske spørsmål igjen brennende aktuelle. Bareieren, som betrakter seg selv som antirasist, ønsker seg skillevegger mellom vampyrer og mennesker. Med argumenter om trygghet fremmer han tanker om at vampyrene "kan få være i samfunnet, men de kan ha sine egne barer, sine egne busser, sine egne samfunn utenfor vårt". Fordommer og hverdagsrasisme florerer vilt, og politimyndighetene har både makt og vilje til å bygge opp rundt disse fordommene. Det mest ekstreme utslaget av rasismen bygger opp historiens viktigste handling, drapene på kvinner med vampyrsympatier.
All den tid dette er en amerikansk tvserie, må den naturlig nok stave den antirasistiske agendaen i store bokstaver. Jeg mener likevel det gjøres elegant og intelligent, både gjennom åpenbare paralleller som blir påpekt og ved mer underliggende referanser . Særlig i de mer subtile diskusjonene som foregår mellom enkelte av de viktigste karakterene blir rasisme både diskutert og skildret med en interessant dybde. Det som virkelig kompliserer rasismespørsmålet, er nemlig at vår vampyrhelt Bill i sin tid som menneske faktisk var slaveeier. Dette fører naturlig nok til at Tara, den feministiske antirasisten og Sookies beste venn, setter opp alle forsvarsmekanismer. I forsvaret av sine rettigheter bygger hun selv opp under en rasistisk motivert skepsis, uten å være klar over det selv. Den dobbeltheten som oppstår når det er to former for rasisme som står mot hverandre skaper spennende spørsmål for en observant tilskuer. Hvor skal balansen ligge? Skal hun tilgi ham for at han en gang betraktet svarte mennesker som eiendom, dersom han har vært i stand til å utvikle seg i takt med de tohundre årene som er gått? Burde han be om unnskyldning? Er han i stand til å utvikle seg med tiden? Og hvor langt kan kritikken hennes gå, uten at hun krysser grensen mellom kritikk og rasisme?
Og det er ikke til å komme utenom at skillet mellom vampyrer og mennesker er hakket større enn et kunstig skille mellom svarte og hvite. Vampyrer utgjør en reell fare, fordi de faktisk spiser mennesker til aftensmat. Likevel burde de siste hundre årene med frigjøringskamp ha lært oss noe, og et apartheid slik bartenderen foreslo er erfaringsmessig ikke løsningen. Hvordan løse konfliktene uten urettferdig behandling?
Min fascinasjon for vampyrer er hentet frem og tørket støv av, som en gammel dagbok. Jeg husker ting jeg hadde glemt, tillater meg å synes at spisse hjørnetenner er tiltrekkende og gleder meg over at jeg finner slik glede i det. Det hadde likevel bare vært en vanlig serie, hadde det ikke vært for det antirasistiske budskapet. Jeg er særdeles glad i kultur som bringer opp spørsmål om samfunnspolitiske problemer, men som gjør det ved hjelp av overnaturlige elementer. Neste episode slippes natt til mandag, jeg gleder meg.

Her er introduksjonen. Ved første gjennomgang er det for mye kvinnekropp og for lite estetikk. Den sjette gangen en ser den, har den utviklet seg til å bli tilnærmet genial.


Monday, October 13, 2008

underholdning

De pleier å si at jeg er snill. Jeg tror dem. Når jeg kjeder meg på busstoppet, særlig på grå dager hvor brystet mitt gjør vondt, da lager jeg privat, usynlig underholdning.

Først knuser jeg steinsøylene som holder gangbroen oppe. Jeg knuser dem som Samson sikkert gjorde, på midten, slik at de bryter i lange, slanke fibre, broen skaker og faller ned i bilveien under. Det lager høy lyd. Grått steinstøv faller på alle oss som sto ved siden av, og i støvet som faller på bakken ligger hundretusen ørsmå fragmenter av noe solid og trygt noe, små pilspisser.

Det neste jeg gjør, er å tenne fyr på trærne. Jeg velger dem ut, ett og ett tre, og eksploderer trekronene slik at de blir overtent med et lite smell. Om høsten brenner løvet i ulike farger, noe rødt, noe gult og noe gyllent. Om sommeren knitrer det i ulike farger. Om vinteren brenner trærne helt ned i løpet av sekunder.

Dagens siste gjerning er å bryte opp asfalten under både trekroner og steinsøyler. Jeg bryter den opp slik isen brytes om våren, i bruddstykker som utgjør et mosaikkbilde. Endelig resultat - et rasert gatebilde, med en underlig skjønnhet.

Friday, October 3, 2008

jeg har plantet et familietre

Åh, de kristne fanatikerne har helt rett. Kjernefamilien er i oppløsning. Og godt er det.

Fra tid til annen snakkes det mye om oppløsningen av kjernefamilien. Konservative, kristne fanatikere trekker frem kjernefamilien som det nostalgiske, perfekte, og grøsser ved det de tror har erstattet denne koselige, lille kjernen: enslige og homofile (gjerne i kombinasjon.)
De tror det nye samfunnet som vokser frem, er et skadelig samfunn, et ensomt samfunn uten sosiale sikkerhetsnett, et sikkerhetsnett som engang besto av kjernefamilie og påfølgende slekt, et ufeilbarlig system. Åh, hvor de tar feil, de konservative! Dette er nemlig ikke en elegi over kjernefamilien, dette er en hyllest til det som kom senere, til min generasjons familiestrukturer, dette er en hyllest til min familie.

Det var noen som kommenterte fenomenet til meg en gang, men da hadde jeg allerede reflektert over det lenge. Jeg ble klar over det i en alder av fjorten, da jeg i rask rekkefølge fikk en søster og forkastet en far. Jeg ble klar over at selv om en ikke kan velge hvilke slekter en fødes inn i, så kan en etter hvert avgjøre hvem en ønsker å være i familie med. En familie er ikke, slik jeg ser det, en avgjort, fastsatt enhet. Familie er et selektivt fenomen, vi kan faktisk velge vår familie, og minst like viktig; min generasjon gjør det. Jeg vil referere til Virrvarrs utmerkede bloggpost om å slå opp med noen, for denne bloggteksten forteller om noe mange jeg kjenner har opplevd. En kan slå opp med foreldre, søsken, bestevenner, bestemødre eller et helt slektstre, dersom de ikke fyller de kriteriene du stiller som absolutt minstekrav. Men når en avskjediger mennesker som er plassert i en familiesituasjon nær deg, fordi de ikke gjør jobben sin skikkelig, hvem skal da overta?
La det være sagt først, denne familiefilosofien tar overhode ikke høyde for den økonomiske strukturen som har ligget til grunn for kjernefamilien og for samfunnet som ordnet i kjernefamilier. Min generasjons familiesystem likner først og fremst ganske mye på det slektssystemet en har hatt før oss i spørsmål om sosiale funksjoner, og for enkelhets skyld har jeg holdt meg til det.

I kjernefamilien fantes det en innerste kjerne, den innerste ringen, som besto av nettopp det; en kjernefamilie. Den innerste ringen i en kjernefamilie besto, skal en tro kristenfanatikerne og de konservative, av en mor, en far og etpar barn. Dette, mener folk, var en perfekt sammensetning av både kjønn, alder og samfunnsmessig økonomisk lønnsomhet. Jeg tror mange av oss som nå danner våre egne former for nye familier, har vokst opp med nettopp denne kjernefamiliens frafall og oppløsning, og vi kjenner den godt.
La oss derfor deretter flytte oss til den neste sirkelen, den som ligger like utenfor selve kjernen. Den klassiske kjernefamiliens neste kjerne består selvsagt av slektninger, den består av mor og fars foreldre, mor og fars søsken, deres barn igjen. Dette blir litt mer ytre familiemedlemmer som kjernefamilien treffer med jevne mellomrom, som en treffer til jul, til påske, som en kanskje treffer til familiemiddag. Denne ringen har en avlastende, sosial funksjon, de er de voksne som mor og far skal søke trøst, støtte og kanskje selskap hos utover hverandre, og dette er den sirkelen hvor en kan be om hjelp til praktiske ting. Bestemor kan være barnepasser, barnet kan arve klær fra eldre søskenbarn, mor har kanskje en bror som kan snekre og far har kanskje den største bilen i familien. Dette er også en betryggende forsikring, for mor og far kan stole på at skulle skje med dem, vil denne sirkelen være tilstede.

Min generasjon, dersom du legger til et tiår eller to, så kjernefamilien dø. Vi vet alt om hvor sikkert sikkerhetsnettet var, for vi falt i det og oppdaget at det hadde enorme nettingshull og dårlige tråder. Kjernefamilien er en dårlig økonomisk løsning, og det er ingen garanti mot ensomhet heller. Vi vokste opp med aleneforeldre med elendig råd, mødre som bodde med voldelige eller spillgale kjærester og som ikke forlot dem, enten fordi han hadde alle pengene eller fordi de trodde blindt på riktigheten av en kjernefamilie, vi vokste opp med såkalte ”halv”søsken, tilsvarende ”halv”søskenbarn og enda mer forvirrende voksenrelasjoner. Noen av oss vokste også opp med våre foreldres gamle studiekamerater og bestevenner, mennesker som etter hvert ble mer våre tanter og onkler enn de menneskene vi faktisk var i slekt med. Deres barn ble kanskje mer våre søskenbarn enn våre faktiske søskenbarn, og vår forståelse av familie? Jeg har en teori om at den ble veldig, veldig klok.

Jeg vet i hvert fall at jeg lærte mer om funksjonen en familie må og bør ha, enn om hvor fantastisk kjernefamilien fungerte. Et eksempel; da jeg hugget langfingeren min i to i, da ringte jeg ikke tanter og onkler. Jeg ringte til Hanne Britt, som forbandt hånden min den gang jeg var liten og kuttet meg opp på en skarp saks. Når hun ikke kunne hjelpe, ringte jeg kusinen min, ikke fordi hun var i posisjon som kusine, men fordi hun var en av mine nærmeste venner. Verden hadde lært meg om viktigheten av nærhet, av vennskap. Verden hadde lært meg om hvilke voksne som faktisk var tilstede, og om hvilke venner jeg kunne stole på i en krisesituasjon. Jeg har lært å verdsette de menneskene i mitt liv som faktisk ser meg og bryr seg, og jeg har lært at det ikke alltid samfaller med dem som etter gamle familieregler skal ha den rollen.

I de nye familiene blir grensene mellom første og andre ring litt mer flytende, men de funksjonene som disse to ringene utfyller er de samme. I et samfunn som fremdeles er bygget opp rundt en kjernefamilie, men hvor stadig færre faktisk lever i et slikt fellesskap, flyttes de funksjonene som tidligere hang på det tradisjonelle familietreet. De nye familiene består av en innerste kjerne, bestående av noen få, svært nære familiemedlemmer, som er mennesker en selv har valgt ut i løpet av livet. For de fleste vil nok en eventuell kjæreste høre med blant dem. Kanskje består denne kjernen også av en vennegjeng som har kjent hverandre i årevis, kanskje er det en liten kjerne bestående av en eller to svært nære venner. Disse vennene får de samme sosiale funksjonene som en kjernefamilie pleide å ha, dette er den viktigste sosiale støtten og de viktigste rådgiverne, dette er de menneskene du er aller mest glad i og som du våger å vise hele deg til.
I den andre ringen finnes de menneskene som du bare treffer i bestemte sammenhenger, det være seg på fest, på skolen eller hvert år på sommerferie til hytten. Her kan du også finne mennesker som du stoler på, som du vet at alltid er der, selv om du ikke nødvendigvis deler hverdag med dem. Hvor grensen går mellom den nærmeste ringen og den neste er det bare du som kan avgjøre, og jeg tror at en viktig del av det å gjenkjenne seg selv består i å skulle gjenkjenne hvem som hører til hvor, og gjerne hvorfor. Dette heter å sette grenser, men det handler også om å anerkjenne hvem det er i ditt liv som faktisk svarer til de funksjonene som pleide å ligge i den tradisjonelle familien, det handler om å vite hvem du stoler på og det handler om å gi anerkjennelse til dem som faktisk fortjener den.

Jeg kan komme med fire eksempler på hvordan min familie er satt sammen.
Detf første eksempelet er kanskje det letteste å forklare. Sommerfuglen Tora er nemlig både en del av slekten min, dermed en del av den klassiske forståelsen av hva en familie er, hvilket betyr at jeg fint kan ramse henne opp som et familiemedlem, uten at noen blunker. For meg er det likevel viktig at hun ikke er en del av min nærmeste familie fordi hun tilfeldigvis har en kvart del samme familieblod som meg. Hun er min familie fordi vi har vokst opp sammen. Hun er min familie for alle kranglene vi har hatt, for alle begravelsene vi har gått i sammen, for alle gangene vi har gjort familieselskaper levelige sammen, for de overnattingene jeg tilbrakte på baderomsgulvet hennes fordi hun hadde varmekabler der, for alle gangene vi sang ”mamma kan jeg få en karamell” og skulle vaske ned steingrotten utenfor huset hennes. Kort sagt er hun min familie for det vennskapet vi har utviklet over de siste tyve årene, fordi hun bestandig har vært der og dermed gitt meg den kontinuiteten som trengs for at jeg skal kjenne virkelig trygghet.
Jeg har en annen kusine, selv om den eneste kontakten mellom våre foreldre har skjedd gjennom oss. Novemberbarnet Ingrid har nesten nøyaktig samme posisjon som sommerfuglen Tora, og den samme kontinuiteten forteller meg at dette er et vennskap jeg bygger min verden på, selv om vi treffes sjelden. Hun er en brostein som er så grunnleggende at jeg ikke husker på det, og hun reflekterer mitt liv på godt og vondt i en slik grad at jeg vet at jeg er mennesklig, og at jeg likevel er bra nok.
Som sekstenåring fikk jeg min første, virkelige kjæreste. Han har etter hvert blitt mye mer enn en kjæreste, han er blitt en av mine nærmeste venner og en del av den aller innerste sirkelen min. I løpet av fem år har jeg fått se mer sårbarhet hos ham enn hos noe annet menneske, og til gjengjeld har jeg våget å vise meg sårbar og hudløs for ham. Du kommer til et punkt hvor det ikke egentlig er tiden dere har tibragt sammen, men de øyeblikkene dere har delt som utgjør familiebåndet, og for hvert sårbare øyeblikk har han vokst seg nærmere meg.
Mitt nærmeste familiemedlem ble jeg for alvor kjent med for sju, nesten åtte år siden. (Sju år! Tenk på det!) Som hun selv uttrykte det i sommer, hadde vi hatt det minste tilløp til homofili ville vi vært kjærester. Nå måtte vi finne et bånd som kunne uttrykke en tilsvarende nærhet, men som ekskluderte det erotiske elementet. Vi konkluderte med at det nærmeste en kom, var å være søstre. Som fjortenåring fikk jeg altså en søster til, fordi språket vårt manglet et ord for den rollen vi fylte i hverandres liv.
Dette at språket vårt mangler begreper for de nye familierollene, er et problem jeg med jevne mellomrom møter på. Språket vårt vil plassere alle dem jeg har nevnt over, under kategorien ”venner”. Språket vårt er fattig på spesifikke begreper som kan beskrive disse nye familieforholdene, og de begrepene som brukes, forteller kun om økonomi, ikke om de sosiale rollene menneskene får i hverandres liv.

Derfor oppsummerer jeg stort sett at min nye, moderne familie rett og slett består av venner, et begrep de fleste vil forstå. På mitt organdonorkort står navnet til en venn. I en krisesituasjon vil jeg tilkalle venner, når jeg feirer noe vil jeg feire det med venner, i hverdagen er det venner jeg lener meg til og spiser middag med.