Sunday, May 18, 2008

Roger and me

For et par uker siden kom min beste venn på besøk, og etter en stund kom det ut av henne at en gammel klassekamerat var død. Jeg prøvde å fiske frem ansiktet hans fra hukommelsen, men det ble aldri annet enn vagt og uklart. For meg var han først og fremst et navn, men for henne var han et menneske, et ansikt, som nå var borte.
I dag, i epostkassen min, sto det en invitasjon til en gruppe på fjesbok, en gruppe som het "R.I.P. Roger". Og fordi jeg vet at han til slutt tok for mye dop og døde, og fordi jeg ikke kjente ham siden ungdomsskolen og derfor ikke aner hvorfor det gjør vondt, og fordi jeg derfor ikke vet noen jeg kan ringe til som også kjente ansiktet hans og husker ham, skal han få en post her. En post med det lille jeg husker av Roger, sånn at flere enn jeg kjenner til disse minnene, som en siste hyllest.

Roger var en av dem som du vet hvordan det kommer til å gå med allerede på barneskolen, bare navnet skulle avsløre fremtiden. Han gikk i parallellklassen min de to siste årene på barnekolen, og han var en av dem som røykte fast i en alder av elleve og ledet an de store "kokke"rundene på butikken, noe som gikk ut på å stjele så mye energidrikker og alkoholbokser som mulig. På taket av bensinstasjonen lærte han og bestekompisen hans flere av vennene mine å røyke, drikke og banne, en tolvårings viktigste polularitetselementer. Han så ut som en liten, grå mus, bokstavelig talt, med et lite, knortet fjes og musenese, med musebrunt hår og gulblek farge i ansiktet, bestandig spinkel og blant de laveste i klassen. Selvsagt var han rampete, og han hadde et påtatt, sleskt "forførejenter"smil allerede den gangen, som han klistret på seg når han ville sjarmere noen, og det ville han med jevne mellomrom. En gang i blant lykkes han også - for ja, de siste årene på barneskolen var en salig blanding av uskyld og heftig eksperimentering, og hans gjeng ledet an den verste utforskingen.

Dette er det ene bildet av Roger. Det skal ikke så veldig mye analyse til før en ser konturene av et hjem som ikke passer på ham, og adressen hans bidro heller ikke så veldig til å sikre fremtiden. Han bodde rundt det jeg har kalt Bergens slumområde, et område befolket av kommunens håpløse tilfeller. Her bodde Roger, og flere av mine venner, og hvis en bare grov litt i gråheten og myste litt bak fasadene, så en mennesklig forfall, skjebner som river deg i sjelen - og mennesker fulle av ufattelig godhet.

Hvis du kom på tomannshånd med Roger, falt det forførende smilet rett av. I stedet kom en alvorlig ung mann til syne, en mann som oppriktig brydde seg om verden. Jeg tipper at de gangene han faktisk lyktes i å forføre noen, så skyldtes det mer hans evne til å faktisk se deg og bry seg, langt mer enn smilet. Jeg vet det forholdt seg slik med meg.
I sjuende klasse reiste vi på en grusom klassetur til Voss. Som sagt var vi en bunke med til dels fortvilede unger som balanserte mellom uskyld og tenåringsliv, og i løpet av denne uken truet tre av mine klassekamerater med å ta livet av seg, minst et par hadde sine første seksuelle opplevelser, jeg med flere stjal verdier for flere hundre kroner og vi drakk oss beruset på energidrikken kalt "magic".
Roger la an på meg nesten fra dag èn, og jeg holdt stand. Strengt talt var jeg ikke veldig interessert, selv om vi hadde vanket i delvis samme omgangskrets en stund. Egentlig tolket jeg hans interesse først og fremst som et resultat av at kameraten hans prøvde seg på venninnen min - det var gjerne slik i løpet av disse årene. Da kameraten hans til slutt lyktes, ble det klart for meg at jeg var den eneste i min vennegjeng uten kjæreste, og jeg gikk motstrebedende med på å ha et kortvarig forhold med Roger. Ja, vi oppførte oss slik i en alder av tolv.
Forholdet vårt varte i flere dager, men da vi kom tilbake til sivilisasjonen slo jeg opp. Jeg hadde bedre ting å ta meg til. Han var ikke overrasket. Det jeg husker best, var at han hadde verdens mykeste lepper.

I åttende klasse hadde en venninne av meg klassefest. Hun fylte tretten, et stort tall, og feiringen fant sted i en av kjellerne til det omtalte strøket. Vi spiste enorme mengder pizza, spilte musikk og alt var kjekt - inntil noen av guttene fikk et kombinert rampete og sukkerkick, og bestemte seg for at popcorn fløy godt gjennom luften. I noen minutter fløy mat alle veier, og venninnen min fikk et mer og mer ulykkelig uttrykk i ansiktet. Når leken til slutt var over, gikk alle inn i naborommet for å finne på noe annet, og kjøkkenområdet var et ufattelig kaos. Jeg sto der og skulle hjelpe til med å rydde, venninnen min prøvde å tørke pizza av bordet og Roger kom. Fant frem et kostebrett. Kostet sammen popcornrester fra gulvet, ryddet opp, hjalp til. Det var oss tre på kjøkkenet, mens resten av festen tok av i stueområdet. Min respekt for ham økte voldsomt i det øyeblikket. Javisst, han var forelsket i venninnen min. Det var de alle sammen. Men han ble igjen for å hjelpe til, og han hadde kastet vekk det sjarmerende smilet, tilbake var bare et uttrykk av oppriktig omsorg, av hyggelighet. Jo, han var hyggelig.

For to uker siden satt jeg hjemme i Bergen og spiste middag med Mamma. Da utbryter hun: Jeg skal hilse deg fra Roger!
Jeg overdriver ikke når jeg sier at hjertet hoppet litt av glede. Det kan nemlig ikke nektes for at jeg har lurt litt på hvordan det gikk med ham, denne hyggelige musen som vekslet mellom å være tvers gjennom god og slesk. Jeg har lurt på om han noensinne karret seg ut av det hullet verden plasserte ham i, og jeg har håpet indelig at han hadde det bra.
Mamma fortalte at hun hadde truffet ham på bussen på vei hjem, og han hadde gjenkjent henne som min mor, og ville hilse til meg. Videre hadde han fortalt ganske åpenhjertig at han var på vei for å treffe moren sin. Han fortalte at han var forlovet. Til slutt ba han innstendig om at hun måtte hilse til meg, før han gikk hjemover. "Han virket påvirket av et eller annet narkotisk stoff" sa hun, "men det var kanskje ikke annet å vente hvis han skulle hit."
Jeg prøvde å finne ut nøyaktig hvorfor jeg ble så glad av å høre fra ham, når jeg tross alt ikke har truffet ham på mange, mange år, men glad ble jeg. Jeg satt der ved middagsbordet og hadde lyst til å treffe ham, si hei bare, det virket viktig.Han var en del av en viktig periode, en periode jeg ikke akkurat er kry over å ha gjennomgått, men som jeg likevel ikke ville ha unnvært. Og jeg hadde håpet han skulle klare seg, alt til tross, fin fyr som han var.

I dag er jeg medlem av "R.I.P. Roger Eliassen"gruppen på fjesbok.

6 comments:

  1. Utrolig fint skrevet!
    Roger var en god gutt, det var ikke noe vondt i den gutten, han var desverre bare født med feil sjebne.
    Det er så ubeskrivelig vond når guttene i gaten faller vekk, det har blitt for mange nå å jeg håper hver dag at denne onde sirkelen tar slutt.
    Jeg har selv vært langt ute å kjøre med rus, slik som Roger å ikke minst sammen med Roger å jeg vet at det finnes håp for alle de guttene som er på kjøret nå. Jeg vet hvor vanselig det kan være, men nå må dere begynne å våkne! Vi kan ikke miste flere nå, det er ett alt for stort tap hver gang.

    Jeg håper å tror at Roger ikke har det vondt nå, at han har fått fred sammen men sjelevennen sin Kathrine!

    R.I.P Roger!
    Du er savnet.....

    ReplyDelete
  2. Takk for den kommentaren! Jeg var litt redd jeg hadde utlevert for mye, men jeg synes det måtte frem, hele det bildet jeg så av ham. Jeg er glad du likte det jeg skrev.

    ReplyDelete
  3. Ja, sitter her med tårer i øynene når jeg leser dette. Husker alle de gode minnene fra barne og ungdomsskolen. Håper du har funnet fred i sjelen der du er nå, Roger. :-)

    ReplyDelete
  4. :-) Fint skrevet. Skjenner det godt i hjertet. Han har det sikkert bedre der han er nå. :-)
    Tiden flyr av gårde.

    ReplyDelete
  5. Ja. Han var en sånn som satt spor etter seg, i alle fall i meg.

    ReplyDelete