femhundre tjuefem tusen sekshundre minutter

I år er nyttårssangen viktigere enn juleklippet. Etter å ha sett den fremført to ganger på et halvt år, begge gangene i en magisk oppføring av Bolla og Lillebillmennesker, etter å ha grått meg gjennom to forestillinger og så enda mer, fordi ikke bare selve musikalen, men vel så mye nettopp denne fremføringen ikke vil gå fra meg - har jeg valgt ut det som for meg er tidenes sang om den dagen året snur. Flere ganger i løpet av et år slår denne sangen ned i meg. Av alle Rentlåtene er dette én som treffer meg mest, for hvordan regner man et år? Er det minutter, dager, måneder - netter, tekopper, solnedganger, soloppganger?

Jeg tror det som gjør at denne sangen treffer meg sterkere enn noen andre i denne musikalen - og strengt talt, mer enn de aller, aller fleste sanger, musikal eller ei, er at den handler om den formen for nyttårsaftener jeg har hatt de siste årene.
31 Desember 2006 gikk jeg rundt i ørske. Året hadde vært fælt. Mange, mange av de jeg var gladest i hadde hatt det fælt hele året gjennom. To av dem forsøkte å ta livet av seg i desember. Ingen døde. Denne nyttårsaftenen gikk jeg rundt i ørske, fordi jeg hadde vært så redd, så bekymret, at jeg ikke kunne tro at året skulle gå over i det neste uten at jeg mistet noen. Jeg kunne ikke tro at 2006 var gått forbi uten at noen døde, bortsett fra Saddam - og i hemmelighet tenkte jeg at det kanskje var han som måtte dø, for at jeg skulle få beholde alle mine. Da rakettene føk opp sto jeg og gråt i hemmelighet, fordi alle overlevde.

Året etter, mellom 2007 og 2008, var jeg i Oslo og feiret. Jeg laget magisk sjasminte som et kreativt, alkoholfritt tilbud til alle som måtte ønske, og kvelden ble avsluttet med lydbok. Men ved midnatt knakk en jente jeg er kjempeglad fullstendig sammen. Hun hadde hatt det året jeg hadde i fjor, og hun drakk seg full, så hun gråt ikke i hemmelighet. Jeg er helt sikker på at hun heller ikke hadde trodd at alle skulle overleve 2007, og når likevel ingen døde ble nyttårsaftenen et eneste stort antiklimaks.

I 2008 døde de, alle sammen. Gamle venner jeg ikke hadde sett på årevis, døde av overdoser. Flinke forelesere forsvant i fjellet. Nye venner hang seg, og mennesker jeg ikke kjente, men som var knyttet opp til sjefen og psykologen og flere venner forsvant på havet. Og noen ble reddet, noen la seg inn på psykiatrisk i stedet for å kutte opp pulsåren, noen greide å ikke sulte seg ihjel, noen greide å overvinne rusmisbruk og noen greide å oppsøke psykolog da de trengte det mest. Nyttårsaftenen i fjor sto jeg ved midnatt ved siden av Silje, for første gang. Vi var trivelig beruset på hvitvin, vi hadde danset i diskolys i flere timer allerede og det med både kjendiser og lærRonnyer. Jeg traff mennesker jeg engang gikk på barneskole med og som jeg nettopp derfor pleier å være kjemperedd for, og en av dem lånte oss jakken sin og delte rødvin med oss, mens vi så opp på rakettene. I fjor, det året alle døde, var første gang jeg så opp på rakettene og kjente meg trygg på at de aller, aller nærmeste ville overleve til 2009.

Poenget er at nyttårsaftener er blitt det for meg, som denne sangen handler om. Jeg ser på raketter og mennesker som klemmer hverandre og sier "takk for det gamle", og jeg synes at nyttårsaftenen skal minnes "a year in the life of Friends". Det blir så tydelig, synes jeg, at nyttårsaftenen ikke skal handle om fyrverkeri eller champagne, men om det året som nettopp gikk, om alle de øyeblikkene med kjærlighet en har hatt, det være seg over tekopper, i løpet av netter eller i forbifarten en tilfeldig dag. 2009 er overstått, og det har vært fullt av overraskelser, kunstneriske utslag, krangler, tekopper, nære samtaler, tårer, vanskelige samtaler, lette samtaler, musikk, fordelt på mange tusen minutter,

ære blant pirater

Det finnes mange gode grunner til å være pirat på det store nett. Piratisme er solidarisk, det er effektivt, det er miljøvennlig, det er riktig på flere nivå enn jeg kan ramse opp her. En av de grunnene som gjør meg aller mest glad er likevel piraters humor.

På perrongen

I did not ask for this
oh, yes you did

Jeg snakket med en kjær venn om akkurat dette, for bar noen få uker siden. Vi snakket om hvordan Tori Amos skriver sangtekster som rommer hele romaner, bare gjennom to, tre vers. Vi snakket om hvordan hun av og til skriver små linjer som treffer perfeksjon, linjer som er så sanne, linjer som består av ordinære ord, som er sammensatt slik at de blir magiske, ren språklig perfeksjon. Vi snakket også om at det som kanskje er aller vakrest ved Tori Amos' sangtekster er at de handler om så sterke kvinner, kvinner som ikke nødvendigvis vet at de er sterke.

For noen år siden fikk jeg en hjemmebrent cd med Tori Amoslåter som handlet om meg. Tori Amos synger nemlig ganske ofte om meg, om mitt liv. Winter handler om meg. Spark handler om meg. Girl handler om meg. Girl Disappearing handler i alle fall om meg. Og akkurat i kveld handler Smokey Joe, i alle fall akkurat de linjene over, om meg. I did not ask for this - oh, but yes you did.

De er overalt!

Hjembyen gjør meg alltid litt ustabil, og jeg ender opp med å tenke over hvilke små og store hemninger det bringer med seg å være bipolar. Det er ikke noe jeg tenker mye på i hverdagen, men å være tilbake i hjembyen får det til å fremstå som viktigere. Kanskje det handler om at jeg merker svingninger mindre, men handler mer på dem, kanskje det handler om at jeg er i selskap med andre som ikke er redd for medisinering, og at jeg derfor kommer nærmere mitt eget pillebrett, kanskje det handler om noe helt annet. Jeg har i alle fall nettopp gravd frem det kanskje nyttigste diskusjonsforumet jeg har vært innom, angående bipolaritet. Forumet heter "BipolarNorge" og er et lukket forum, og jeg har ikke vært innom på eviglenge. Nå gravde jeg det som sagt frem, fordi jeg hadde noen spørsmål og fordi, som sagt, dette er et flott sted å utveksle erfaringer. Der, under kategorien "bipolaritet i hverdagen", fant jeg en link til wikipediasiden over kjente personer som enten er diagnostisert eller antatt berørt av bipolar lidelse. Noen av dem visste jeg om fra før, de mest kjente og åpenbare. Jeg har skrevet før om Stephen Fry, Englands mest fantastiske mann. Jeg har i årevis trykket Van Gogh til mitt bryst, fordi han maler verden akkurat slik jeg ser den og fordi han er antatt å ha vært bipolar. At Kurt Cobain var bipolar er vel heller ingen stor overraskelse, og Van Gogh tatt i betraktning er vel Edward Munch nesten selvsagt. Men så kommer altså de navnene jeg ikke visste om, og som jeg ikke ventet å se. Jeg skal gi dere noen:

Mel Gibson er bipolar. Det var også Florence Nightingale. Ray Davies, vokalist i The Kinks, har også forstyrrelser i hjernens signalstoffer. Macy Gray, som på slutten av nittitallet regjerte norske radiokanaler med sangen "I try" er bipolar. Edgar Allan Poe, Ozzy Osborne, Axl Rose, Nina Simone og Brian Wilson, faller inn i kategorien. Det gjør også forfatterne Graham Greene, Kurt Vonnegut og Patricia Cornwell, samt Terminatorskuespilleren Linda Hamilton. Den tidligere gitaristen i Evanescence er bipolar. Sinead O'connor er selvsagt bipolar, men visst du at det også gjaldt Kerry Katona, som pleide å synge i Atomic Kittens? Til og med Carrie Fisher, som spilte Prinsesse Leia i Star Wars, er bipolar!

Jeg så denne listen, og ble forunderlig glad. Noen av disse menneskene er bare antatt bipolare, ettersom de døde lenge før en oppfant psykiatrien. Noen av dem har vært åpent bipolare i årevis, og noen av dem kom ut så sent som for to år siden. -De er fotballspillere, matematiskere, regissører, musikere, forfattere, skuespillere, forretningsmenn/kvinner, psykologer, racersykkelkjørere, journalister, kort sagt er de hva som helst. Flere av dem nevnes i sammenheng med teorien om at bipolaritet og kunstneriskhet ofte er sammenknyttet, men det er underordnet i den sammenhengen jeg vil inn i, den som gjorde meg så glad. Saken er den at bipolare folk regnes med å få forsinkelser i høyere utdanning - bachelorgraden min er allerede et år på etterskudd.: Bipolare folk får veldig ofte trøbbel senere i arbeidslivet, og jeg har prøvd å forberede meg på noe sånt de siste par årene. Derfor var det så deilig å se denne listen, så veldig oppmuntrende: de er hva som helst, overalt. I følge denne listen kan vi hva som helst, og ikke fordi vi er småsprø og med tanker om overmennesklighet, men fordi vi faktisk kan. Det er fantastisk.

Og til slutt - jeg kommer bare ikke helt over det. Florence Nightingale?!

årets julesnutt

Noen av oss har ventet i ambivalent spenning på årets julaften, ikke fordi det innebærer gaver under treet eller god mat, men fordi BBC slipper den nestsiste av årets Doctor Whoepisoder 25 desember. Noen av oss har grugledet oss veldig til David Tennants nestsiste opptreden som den tiende doktoren, og nå er den her, en julehilsen til alle oss fangirls og sannsynligvis en og annen fanboy fra BBC. Årets julefilm er utrolig klisset og en smule flau, men den inneholder "god jul" fra verdens hotteste skotte. God Jul.

julegodter

Noen juleøyeblikk:

Rundt lille lungårdsvannet, første søndag i advent. Flere hundre mennesker med fakler som speiler seg i mørkt vann, og i midten av vannet står et enormt juletre med lys. En varm jentehånd i min, smak av pepperkake i munnen og statlig fyrverkeri i øynene.

På kjøpesenteret, bittelillejulaften. Jeg skal handle inn siste skrik. Utenfor butikken med flest dingser treffer jeg to tidligere skolekamerater, mennesker jeg ikke har sagt hei til på årevis. En av dem unnskylder seg, forsvinner inn i butikken og kommer ut med en liten, blå eske full av mangote. Til meg.

Førjulsforberedelser. Pepperkakebaking med familie og venner. Julemusikk, den virkelige julemusikken, på høyttalerne. Merry Xmas kommer på, og en av gjestene utbryter i ekstase Slaaaade! Og deretter, siste refrenget, skriker vi alle den fine strofen, it's Chriiiiiiiistmaaaaas!
Hun får en brent plate med seg hjem.

Julaften 2008. Inn døren kommer Kristian med en stor sekk ved, egenhendig hugget, så vi kan sprengfyre hele julekvelden og jeg kan være varm.

I kø, på vei inn i Johanneskirken. Noen dager til jul, og mange, mange mennesker vil på julekonsert med Herborg Kråkevik og Julian Berntzen. Smaken av gløgg i munnen og veldig kalde tær i skoene, for vi har stått i snøen i en time. Vel inne synger Kråkevik om Fairytails of New York.

Julen har noen perler.