the CARRleks kommer! Exterminate! Exterminate!

Balanse er en underlig ting. Jeg snakker ikke om hvordan du vektlegger kroppen på beina dine når du skal stå, for verden skal vite at jeg aldri har hatt motorikk å skryte av. Nei, jeg snakker om den indre balansen, den som gir deg likevekt innvendig og som gjør at du føler du kan analysere og kategorisere hverdagen. Balanse er flott. Ubalanse er noe herk.

Jorden har skiftet under beina mine de siste to ukene, som et par små jordskjelv som flyttet på asfalten jeg sto på. Nå er jorden flyttet seg tilbake til der den lå før, sånn omtrent, og jeg har sluttet å svaie. Som sagt, balanse er flott. Kryptisk? Oh yes. Og slik forblir det, jeg akter ikke å bli mer emo enn jeg allerede er.

Jeg har en kamerat ved navn Jonas. Han er en merkelig skrue, og jeg skal skrive en bok om ham en gang: en bok om mannen med svart frakk, svart hatt, figur som en karakter fra mummiverdenen og en egen evne til å etterlikne det han enn beundrer i øyeblikket, enten det er en vampyr, en forfyllet brite eller et romvesen. Det deilige med Jonas er at vi har akkurat den samme interessen for det utenomjordiske, underjordiske, magiske. Jonas og jeg kan prate i timevis om superhelter vi liker - vi kan snakke om vampyrer i alle slags former, om romvesener med god humor og om magiske triks fra fremmede dimensjoner til vi glemmer verden rundt oss.

Det er omtrent et år siden Jonas snakket til meg om at jeg burde hilse på doktoren. Han la til seg noen nye fakter, som jeg ikke kunne plassere, og snakket så fort at jeg ikke helt fikk med meg hva han snakket om, annet enn at det handlet om en mann som var et romvesen og som reiste rundt i romskipet sitt med diverse damer på slep. "Jaha", tenkte jeg, og bestemte meg for at jeg skulle vente. Det var nok av dårlige scifiserier som ventet meg, jeg hadde ikke noe desperat behov for noe nytt, og dette hørtes spennende ut - men ikke voldsomt spennende - jeg har alltid foretrukket fantasy fremfor science fiction. Dr. Who ble lagt på ventelisten.

Like før jul minnet han meg på det igjen, fordi han vet at jeg søker fantastiske universer straks mørket setter inn. Jeg lastet ned, men leste Twilight istedet. Dumme meg, jeg burde sett juleepisodene.

Tapre Jonas gir aldri opp. Han kjenner denne siden av meg, og trofast som han er sender han meg et youtubeklipp, og endelig får jeg øynene opp. Dette er fantastisk. Dette er mer enn fantastisk, dette er FANtastisk. Dette er nemlig så veldig britisk, og så fullt av tekopper, monstre og godhet at en Engeline ikke kan ønske seg mer. Helten, The Doctor, har en entusiasme som minner om Dale Coopers fryd over verden, men denne doktoren elsker universet, og han er britisk og mer magisk. Selv om han bestandig har en kvinnelig, ung medhjelper på slep, og det sørgelig ofte er en kvinne han redder fra ukens monster, så har serien også noen politiske plusstegn; som den klare homotendensen. Støtt og stadig dukker det opp ekteskap mellom to kvinner eller en bifil kamerat, uten at det gjøres noe større oppstuss av det, og uten at det noensinne blir et seksuelt basert salgstriks. Det er rett og slett en naturlig del av historiene, som gjerne også flettes sammen med litterære og popkulturelle referanser, og en selvironisk vinkling som en blir godt kjent med etter hvert. Under det hele ligger et ganske vakkert sammensydd univers, hvor doktoren er den eneste overlevende etter krigen mellom tidsherrene og The Daleks. Merk deg, The Daleks dukker opp igjen og igjen, de er visst ganske vanskelig å få has på.

Uansett, den tiende doktoren spilles av David Tennant, kjent som Casanova og Barty Crouch Junior. Han er egentlig skotte, men dialekt er åpenbart en klassebasert lek for ham, for han hopper mellom dem som han vil. Her kan dere se en parodi på hele serien, og det er en god parodi - jeg tror den oppsummerer det meste jeg har ramset opp til nå. Legg merke til David Tennants første replikk: "i'm so glad i got got to be your companion, you're much sexier than that tall, skinny, scottish bloke". Gjett hvilken skotte han mener. Og legg merke til at Alan Carr spiller i sketsjen. Ordleken er ikke tilfeldig.

en happy, happy Saur

Askepott. Aprilheks. Historie.

I dag snakket jeg med farmor for første gang på fire år. Hun virket glad for at jeg ringte, hun snakket masse og fort, om oldebarn, vintersnø, solen som har kommet tilbake, julen som var og peisen hun skal få, om toalettet som frøs og om farfar som ville fylt 82 akkurat i dag - en ren tilfeldighet. Jeg oppdaterte henne på mitt liv, og valgte ut den informasjonen som ville bety noe for henne; jeg fortalte om den nye jobben min (og at jeg fremdeles studerer), at jeg er en slik student som lager skikkelig mat hver dag og at jeg faktisk baker kake en gang i blant.

Vi består av historier. Våre liv, vår identitet, bygges opp omkring historier som forteller om oss. Jeg forstår det slik at de fleste oppfatter sin historie som det samme som historiene fra sitt liv. Dersom du har en viss skikk på historier fra oppveksten din, ungdomstiden din og voksenlivet ditt, har du også forståelse for din egen historie, slik oppfatter jeg den vanlige diskursen. Og ja, det stemmer nok, til en viss grad - men dette er bare en del av historien. Vi består av mer enn bare våre egne liv, fortellingene om oss består også av alle historiene som vokser rundt oss, bak oss, foran oss. Historiene er som bittesmå puslespillbiter i et enormt puslespill, noen overlapper hverandre, noen likner veldig, og noen er så små at de blir glemt - men de hører til, og de er en del av den helheten som utgjør oss.
Farmoren min er en slik historie. I sitt eget liv er hun mange historier, men i mitt liv kokes de gjerne sammen til noen få brikker, som gir min identitet en tilhørighet og en historisk forståelse. Farmoren min har sittet sammen med meg i klasserom og stått bak meg på kjøkkenet, hun har gitt meg perspektiv på kvinnekamp og lært meg om fattigdom - bare ved å eksistere, bare ved å være min slektning. Hennes historie er blitt en del av min historie, og en viktig del.

Husker dere historiebøkene, om føydalsamfunnet? Husker dere historiene om mennesker som måtte leie jord av en landherre, med andre ord en bonde som eide mye jord, og som i betaling måtte gi fra seg en del av årets avling? Min oldefar, altså pappaen til min farmor, var husmann - var leilending. Jeg vet ikke med dere, men jeg har aldri opplevd å sitte i et klasserom om føydalsamfunnet og fått spørsmålet; har dere noensinne truffet en leilending? Jeg har. Jeg har snakket med en leilending som til slutt fikk kjøpe sin egen jord, og som bodde alene på sin bittelille husmannsplass til godt opp i nittiårene. I klasserommet lærer vi om føydalsamfunnet som noe som hendte for lenge siden - min farmor vokste opp i et slikt hjem.
Min farmor vokste opp som eneste jente blant flere brødre, og familien hadde lite penger. Da hun var ferdig med småskolen, gikk læreren til min oldefar og ba ham om å la min farmor få fortsette - hun var så skoleflink, og hun var så glad i skolen. Min oldefar nektet. Gutter trengte en utdannelse, farmoren min skulle begynne å jobbe. Han hadde ikke råd til å sende en jente til videre skolegang. Jeg har hørt farmoren min fortelle om hvordan hun satt oppe og smugleste om natten til et stjålent nattlys, til øynene verket og hun måtte legge seg. Farmoren min ble budeie, og tidlig i tenårene bodde hun alene på stølen med masse kyr. Historiene hennes har fått meg taus, og jeg har tenkt; så modig hun har vært. Og så flink pike.

Min farmor giftet seg med en odelsgutt. Kan dere forestille dere det, datteren til leilendingen som fikk odelsgutten? Det er historien om Askepott, men det er en norsk historie, og det er historien om mennesker som fremdeles lever.
De flyttet fra gården, de flyttet til Bergen hvor min farfar ble vaktmester. Jeg husker tykt jordbærsyltetøy, kamferdrops og jeg kan aldri, aldri høre kjenningsmelodien til NRK nyheter uten å kjenne lukten av farmors hårspray. Farmor lærte meg å spise fisk, selv om hun gjerne lot meg spise karbonadekaker i stedet - min mor var temmelig sur for det siste. Hun broderte de fineste bilder og kjeftet på ungene i nabolaget.
Den viktigste grunnen til at jeg måtte ringe farmor før i dag, var sannsynligvis en bok jeg omsider fikk skaffet meg. Aprilhäxan av Majgull Axelsen hander om mange mennesker og deres historier, nettopp knyttet sammen til en større historie, og en av historiene vi møter er Ellen, mor og fostermor til de andre karakterene. Bokens hovedperson, nettopp Ellens biologiske datter, kaller seg selv for sultens siste offer - fordi sulten som deformerte Ellens kropp, førte til skader hos fosteret. Jeg ser så mye av min farmor i Ellen at det gjør vondt.

Ikke at farmoren min fødte hardt skadde barn, på ingen måte. Farmoren min fødte fem friske unger i relativt rask rekkefølge, og alle vokste opp. Når jeg likevel ser store likheter, er det fordi jeg ser hva som er viktig for farmoren min. Jeg ser hva som er viktig, og jeg kan forstå det, nettopp fordi jeg kjenner til deler av hennes historie.
Mat er viktig for min farmor, veldig viktig. Da jeg ble sju, fikk jeg en kasserolle til å lage mat i - en kasserolle som fremdeles henger i en krok på kjøkkenet mitt. Som sjuåring forsto jeg ikke symbolikken i den kasserollen, jeg var bare glad for å ha mitt eget kjøkkenredskap som jeg kunne lage mat i. I dag har den kasserollen en mye større verdi enn noe annet jeg eier av kjøkkenutstyr, fordi den er så full av historie.
Det kan være farlig å spise middag hos farmoren min. Etter den tredje store porsjonen med raspeballer eller fårikål kan du sukke så mett du bare vil - hun kan finne på å smalne øynene, se på deg og si "du likte ikkje maten, veit eg." Sannsynligvis spiser hun ikke mer enn en liten porsjon selv, og den begynner hun ikke på før alle har forsynt seg og spist halvparten av porsjonen sin allerede - men hun passer på at alle spiser, at alle liker maten, at det er nok mat. For selv om farmoren min kanskje aldri direkte sultet, så var mat en luksusvare. Derfor er mat fremdeles et statussymbol. Hun serverer deg mat i store, dyre dommer og hun vil helst kaste både dessert og kake etter deg - og dette har litt med femtitallets prydelige husmødre og mye med hennes erfaringer å gjøre. Hun vil aldri, aldri servere deg sild eller ødelagte poteter, og hvis du skal ære henne, så beundrer du maten hennes.

I telefonen i dag fortalte jeg om jobben min. Det skjedde automatisk, men da jeg reflekterte over det skjønte jeg hvorfor.
Min farmor er bitter over sin tapte skolegang. Naturligvis er hun bitter. Tanken på å ønske seg mer skolegang, men å ikke kunne fordi en ikke har råd til å utdanne jenter gjør vondt, tanken på det gjør meg bitter, og det er ikke engang mitt liv. Men nettopp fordi hun er bitter, klarer hun ikke helt å forsone seg med utdanningen min. Hun forstår den ikke, og selv om hun aldri ville si noe om det, så liker hun den heller ikke helt. En jobb er lett å forstå, det er en anstendig beskjeftigelse. Tatt i betraktning at hun nesten er blind, kan hun til og med sympatisere med hva jeg jobber med, for uten syn forstår hun veldig godt behovet for noen som leser inn bøker på lydbok.

I dag bor farmoren min på den odelsgården hun arvet etter farfar. Hun bor alene, og hun bor på verdens mest gudsforlatte sted - du må kjøre langt for å nå nærmeste kirke. Hun bor i en grend ingen har hørt om, i et av fem hus, og jeg vil tippe at gjennomsnittsalderen til menneskene i disse husene samlet er et sted mellom sytti og åtti år. Hver gang jeg tenker på henne, gjør hun vondt i brystet mitt, fordi jeg skulle ønske at hun flyttet nærmere andre mennesker, nærmere familien, nærmer hjelp hvis hun skulle trenge det. Men så tar jeg meg i det igjen, fordi jeg tror jeg forstår litt av hvorfor hun klamrer seg til huset, til jorden. Det handler ikke bare om usikkerhet - hvem andre skulle eventuelt overta denne nedlagte gården? eller om angst for det store samfunnet hun forlot for mange år siden. Det handler ikke om lite penger eller om nostalgi. Det handler om stolthet. Det handler om historien hennes, om historien om jenten som vokste opp som leilending og som ble odelsfrue. Det handler om hvordan hun fremdeles kan løfte hodet når hun går gjennom sitt store, ensomme hus med frossede toaletter og trekkfulle peiser, fordi det er hennes.

jeg er overmåte emo igjen

Han ler når han går
onkelen
med latter fra de jordiske
svik - en tåre. Han spiller
Hamlet med sin frue
men vet det ikke selv. han er
blitt gal.
Men når han går! Bortetter
et hyttegulv, med latter
i hvert rykk
og hans kone tar ham i armen
og sier det er tid for sengen
Hans ofelia tar ham til elven
for å drikke. plukke blomster.
leve livet,
Da fører han seg som prinsen selv

Det nye selvbildet

Jeg har hatt lyst lenge, idéen har slått meg med jevne mellomrom i flere år og jeg har aldri våget å gjøre noe med det. Dessuten har jeg vært så fornøyd slik det var, så tanken kom, hilste på og måtte bestandig gå igjen med uforettet sak.

Lørdag var jeg på fest, tanken kom og denne gangen ville den ikke gå. Alle argumenter som før hadde stanset meg, var nå uskadeliggjort. Jeg kjente meg vågal, jeg kjente meg kreativ og jeg kjente meg kjedelig. Jeg var nok litt manisk, men slikt er jo en velkjent sak.

Jeg får selskap av Silje.
- Hei! Jeg ville bestille en time hos dere.
(Ung, brunhåret dame ser opp på oss.)
- Javel. Når vil du ha time?
- Så fort som mulig, svarer jeg. Tross alt kreves det mot, det gjelder det å handle raskt.
- Hm. (Hun taster på maskinen sin.) Vi har en time ledig nå, men det er hos en lærling, vil du ha den?
- Ja! Sier jeg, og senker skuldrene litt. Jeg har bestilt en time. Nå må jeg.

Jeg sitter i en frisørstol for første gang på mange, mange år, jeg får svart kappe rundt skuldrene og lærlingen min står bak meg. - Hvordan vil du ha håret? spør hun, og jeg svarer prompt;
- jeg vil ha det av!

Hun skvetter. Hadde jeg sett nøye etter, ville jeg kanskje sett at hun ble blek, akkurat som i bøker - jeg så ikke etter. Jeg så på mitt kjente speilbilde og gjentok; jeg vil ha håret av. Helt kort.
Hun tripper bak meg, og snur seg til den erfarne frisøren som klipper bak oss - hva skal jeg gjøre?
Den voksne frisøren sier - klipp av mye først, så kan du begynne å forme frisyren etterpå. Jeg tenker; dette kunne jeg fortalt deg.
Lærlingen finner frem en saks. Hun tripper bak meg for harde livet.
- Er du sikker? sier hun.
- ja! sier jeg.
- Er du helt, helt sikker?
- klipp du, sier jeg.
- ok, nå klipper jeg, sier hun, og hun griper en liten tust av håret mitt, gjør saksen klar og klipper ikke.
- Sikker?
Jeg får lyst til å nikke.
- Hvor kort da?
- Hm, jeg vil ha håret en cm, kanskje to.
- Herregud, var dette meg ville jeg gråte! Alt håret, altså? Ok, nå klipper jeg...

Hun klipper og klipper. Jeg ser i speilet hvordan lange lokker av gyllent hår faller til bakken, store og tunge hårtuster som flyr. Silje sitter ved siden av meg og smiler. Frisøren gjentar, gang på gang, at hun ville gråte hvis dette var henne. Hun har klippet håret sitt drastisk én gang, sier hun, og den gangen klippet hun håret til skuldrene og gråt. Dette er det sykeste hun noensinne har gjort, dette er det sprøeste hun noensinne kommer til å gjøre som frisør, dette er sinnsykt! Den andre lærlingen skulle vært her i dag, fortsetter hun. Den andre har nemlig fobi mot å klippe langt hår av, og nå klipper jeg jo bort alt! Det er nesten så jeg lurer på om hun har tatt noe, sier frisørlærlingen, og Silje gliser større. - Hun sa du kom til å lure på det!
Hodet mitt trer frem etterhvert som de lange, flisete og den siste tiden ekstremt irriterende trådene klippes av. I speilet ser jeg meg selv som jeg ikke har sett meg siden jeg var fire. Jeg er blitt kraftigere, voksnere i ansiktet, men nesen, øynene og munnen er de samme. Av og til måtte jeg opp med en hånd og kjenne på prosessen, Silje også. Vi kjente og kjente på hvor mykt, hvor kosete håret mitt ble jo kortere det ble. Lærlingedamen klippet, stusset, brukte en liten evighet på ørene og klippet vekk det eneste jeg hadde bedt om å beholde, nemlig de tynne hårene rundt ansiktet. Hun prøvde for harde livet å gjøre meg kul og fancy, i stedet for den lesbeaktige, lettvinte og koselige versjonen jeg hadde forestilt meg. Da hun endelig våget å erklære meg ferdig, hadde jeg lengre hår enn jeg hadde planlagt, men kort hår der jeg hadde tenkt meg det. Som det endelige resultatet tigget hun om å få putte noe stylish i det, og jeg lot meg overtale - hun så fremdeles en smule skremt ut. Hvor lenge har du jobbet her, spurte vi, og hun svarte - to uker. Kanskje ikke så rart at hun var redd. Hun kliner ekkel frisørvoks i håret mitt, som stivner til alt det koselige og myke, og som gir meg en idiotisk oppoversveis. Jeg lar henne drive på, men etterpå børster jeg det ut med vann på badet. Hun la ikke merke til det.

Vel hjemme hos Silje foretar vi en fotoseanse, hvor jeg er modell. Jeg har ikke blitt tatt så mye bilder av på jeg vet ikke hvor lenge. Mange av dem ble nydelige. Folkens, jeg ser ut som en traktorlesbe, et lite nurk og meg selv på en gang. Se selv:

I can't pose for this portrait without you.

Jeg finner mening i teite popsanger. Jeg lytter, drømmer og pusler sammen nettopp de meningene jeg er på jakt etter, og plutselig blir tåpelig radiomusikk til stor poesi, det blir til mine innerste uttrykk og mest svevende drømmer. Særlig finner jeg uttrykk for de følelsene som jeg aldri kan sette ord på, de største øyeblikkene av kjærlighet jeg vet. I patetiske, i beste fall middelmådige sanger finner jeg omsider utløp for alle de kjærlighetserklæringene jeg daglig biter i meg, fordi de blir for store for hverdagen, som finservice du bare kan bruke ved store, høytidelige anledninger - og kanskje knapt nok da. Jeg sitter på bussen, lukker øynene og elsker.
Selvsagt lager jeg mine egne tekster. Store deler av tiden vet jeg ikke hva de faktisk synger, bare hva de synger til meg. De synger til meg om den tiden som er gått, om valgene jeg må ta og om alle de måtene en kan elske et annet menneske på. Det finnes de få menneskene i mitt liv som jeg har fulgt gjennom diverse stadier, slik at jeg kjenner fasaden deres, kjenner fragmentene deres og kjenner den helheten disse fragmentene utgjør. Jeg elsker alt sammen. Jeg elsker dem i de små tingene, de hverdagslige tingene, de tingene alle kan se hvis de følger med. Jeg elsker dem i de små tingene som ingen forstår også, med mindre de kjenner dem godt og vet hva de betyr, og jeg elsker dem i de store trekkene, jeg elsker dem i store penselstrøk som forteller noe om hvem de er som mennesker, deres største styrker og deres største svakheter. Jeg elsker svakhetene deres også.
Når jeg tar bussen for tiden har jeg en sang på spillelisten som i hodet mitt forteller om de mange måtene en kan elske noen på. Den handler om et langt liv, og om den stedige kjærligheten til en person, om hvordan denne personen forandrer seg og kjærligheten også forandrer seg - om hvor kort tid hundre år er, hvis du skal elske noen.

Jeg elsker, og jeg ønsker meg de hundrede årene. Jeg ønsker meg alle de fasene ved kjærligheten, jeg ønsker meg den spede begynnelse, den hverdagslige tonen, det trøtte dødsleiet, den nyvåknede kjærligheten og følelsen av at livet gror sterkere for hver død. Jeg ønsker å bli en gammel dame på en bussholdeplass, som sammen med min elskede foretar den samme rutinen hver dag. Jeg ønsker meg samtaleemner vi har snakket om hundredevis av ganger før, og som vi likevel faller tilbake til, fordi vi stadig finner noe nytt. Jeg ønsker å kjenne på den følelsen som vokser litt for hvert år, følelsen av at livet mitt er sammenvevd med andres. Jeg ønsker å bli gammel med noen. Jeg går ut i fra at jeg,innen da vil miste sansen for dagens popmusikk, den har aldri vært noe større å samle på i utgangspunktet, men jeg tror ikke at tankene mine kommer til å forandre seg storlig. Jeg tror at jeg fremdeles kommer til å tenke at meningen med livet finnes mellom meg og dem jeg elsker, jeg kommer til å være nøyaktig like klissete som jeg kan bli i dag - og sannsynligvis verre. Og jeg kommer til å tenke at hundre år er ikke nok.

Mine venner - jeg er overtrøtt. Da blir jeg sentimental. Det hjelper ikke at jeg skal lese sentimentale romaner i mange måneder fremover.