datert 1874

Om nogen ønsker sig et romantisk slag i sin mave, anbefales det å ta en tur innom her. Dette er Marens blogg, og Marens oldefars brev til hendes oldemor. Datert 1874, i tilsvarende sprog, en kan blive aldeles forelsket selv.

Albi

Det er blitt høstvær, og jeg kjenner høsten i hele kroppen. I morges våknet jeg og kjente meg gretten, et klart høsttegn. Ingrid fant en filmsnut på youtube, en snutt som omhandlet roboter og fremtiden, og hele resten av dagen sang hun "humans are dead" - et slags refreng - og med høsttstemning og ekkelt, surt regn utenfor var det på grensen til irriterende. Jeg hadde nemlig ikke tid til å se den selv, på en stund, for jeg bakte eplekake og forberedte til Hasse& Tagekveld hos meg. Som mine faste lesere vil vite, er dette en lenge forberedt sak, og det var viktig at alt ble riktig. Jeg var litt nervøs, for kvelden innebar noen risikoelementer - kakeoppskriften var ny og uutprøvd, dessuten funnet på internett og det er jo alltid risikabelt - selv om den hadde overskriften "verdens beste". I tillegg til det eksperimentelle kakeprosjektet hadde jeg invitert en ny jente, helt ukjent og ny på alle måter, introdusert gjennom Ida som sitter trygt i Oslo. Jeg stoler temmelig blindt på Idas menneskekunnskap, og det vanligvis med rette, men en vet jo aldri. Og fakta er at jeg er på Wilhelms diettprogram, jeg arbeider med å redusere mine bekjentskaper av umulige folk - det ville være uklokt å bli kjent med enda flere mens jeg er i den prosessen.

Det viste seg altså at mine bekymringer var unødvendige, i begge tilfeller. Kaken ble genialt god, og omtrent oppspist, og jeg gratulerer meg - og Ida - med gode menneskekunnskaper. Alexandra Emily var et særdeles trivelig selskap, noe jeg visste etter to minutter, da hun begynte å snakke om filmen Tilsammans. (Hint, se på listen over favorittfeelgoodfilmer.)

Dessuten er jo Hasse & Tagefilmen vi så, "äppelkriget", muligens blant mine topp ti favorittfilmer noensinne, og i godt selskap må det jo bli kjekt. Og godt selskap er omtrent sånn jeg vil oppsummere de fire jentene som var her, Annette, Silje, Ingrid og Alexandra. Pene navn, også. Pene jenter. I det hele kan det oppsummeres med at det ble en pen kveld.

Når så vi endelig var ferdig med å se på film, og kaken var spist og teen drukket opp, da fant vi frem youtube. Først så vi nostalgiske barnetvintroer, og funderte en stund på hvorfor de har sluttet med estetisk vakre og fantasieggende barnetvintroer. Det var fint. Men så fikk Ingrid omsider slippe til, og vise disse morsomme snuttene med "Flight of The Conchords".

I disse tider, hvor vi endelig snakker om den offentlige rasismen i det offentlige rom, i disse tider hvor politikere endelig våger å si noe, eller skal vi si ikke lenger våger å holde kjeft, i disse tider hvor grove, til tider dødelige overgrep fra det offentlige faktisk blir bragt frem for offentligheten og protestert mot (se demonstrasjoner over det veldige land) - i disse tider passer det seg fint å blogge "Albi, The Racist Dragon."




Kos dere.

spørsmål til leseren

Nå er Oslodemonstrasjonen overstått, og etter å ha trålet diverse landsdekkende aviser for "sikre" tall sender jeg spørsmålet ut her - kanskje noen av mine kjære lesere vet. Hvor mange var på youngstorget? Nærmere bestemt enn "mange hundre"? Erfaringsmessig betyr "mange hundre" et sted mellom tre hundre og nærmere tusen, et litt vidt begrep altså. Vet noen? og hvordan gikk det i Stavanger?

Uansett - godt jobbet. Da er det bare å kaste seg ut i videre arbeid, her i andre byer.

opp av sofaen igjen

Hvis du er i Oslo, eller i noe som likner Osloområdet nå, burde du se på det som din soleklare plikt å troppe opp på youngstorget lørdag 25. - dvs. i morgen - for å demonstrere mot statlig rasisme.

something old, something new

fem coverlåter det er verd å sjekke ut. Veldig kjapt, før jeg legger meg:

Anna Ternheim - Shoreline
Rufus Wainwright - Hallelujah
Eva Cassidy - Kathy's song
Håkon Helström - Trubbel
Maddy Prior - The Swimming Song

Har dere coverfavoritter?

meg - en levende telefonkalender.

Studiene var artige, la det bli med det. Jeg kan komme til å skrive endeløse remser om hvor morsomt det er å fremdeles kunne norskpensum fra VGS, eller hvilken uovertruffen glede det er å kjøpe inn pensumbøker som en nærmest får vann i munnen av - for ikke å snakke om alle de bøkene som ikke står på pensum, men som en ser seg nødt til å anskaffe likevel. Jeg skal likevel prøve å beherske meg, og vær klar over at det koster meg blod og svette, og heller fokusere på andre og mer allmennyttige saker.

I dag kom den lenge omtalte overgangen fra Telenor til OneCall. Det gikk mindre smertefullt enn jeg hadde forberedt meg på, for det viste seg at telefonen min var sperret trass i mine forsikringer om at det var den sikkert ikke. Heldigvis viste problemet seg enkelt å løse, det tok kun en søt prat med en søt gutt bak disken på telebutikken på Mercur, og så var alt i orden. Han smilte til og med søtt.

Dessuten, og dette er minst like stort; jeg har tatt det store skrittet over i internettverdenen, jeg er blitt facebooker. Eller i hvert fall et ansikt i verdens felles skolekatalog. Jeg har da vegret meg mot dette skrittet en tid, ikke, som mange tror, fordi CSI eier sidene og planlegger å torturere alle raddiser som bruker dem, men fordi det hørtes ut som mye arbeid og enda en avhengighetsskapende sak som går over etter en stund. Jeg er som kjent mmindre glad i avhengighetsskapende rusmidler, og FaceBook har fremstått som noe i den gaten.

Det som omsider har overvunnet min skepsis, er å ha en romkamerat som er på facebook. Det betyr selvsagt at jeg har kunnet spionere på alle mine venner i dagevis, og det har vært veldig kjekt. Samtidig har det vokst frem i meg et behov for å brilliere, for jeg kjenner jo masse mennesker! Tenk å kunne sette dem alle sammen i en salig røre og kunne peke på dem og si "se, disse menneskene vet hvem jeg er! Jeg er en levende telefonkalender!"

Nå har jeg vært på facebook en time, og trass i iherdige anstrengelser fra min side har jeg såvidt oppnådd ti venner. Jeg må innrømme at det er en nedtur, men jeg holder motet oppe. De kommer nok i morgen, alle disse menneskene jeg har kjent på et eller annet vis en gang i tiden. Og blant de som allerede er mine venner, er det visse mennesker jeg liker veldig, veldig godt. Jo, jeg er spent på hvordan livet på facebook utvikler seg. Og på om jeg virkelig klarer å bli en levende telefonkalender.